Dere med større barn - fordeler med søsken

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Vil høre fra dere med litt større barn. Blir så skremt av alle de negative trådene er inne. 2 er som 10 og det er bare krangling og slit. 

Men det må da komme til et punkt hvor søsken kan være litt ålreit? Jeg mener, det må da gå an for en 12-åring å spille yatzy med en 9-åring på hyttetur? Det må da være en slags glede for en 7-åring og en 4-åring å feire jul eller påske sammen?

Det må da være noe som er fint også?

Min sønn kommer til å være 3 når han blir storebror og jeg gruer meg så vanvittig! Er i uke 10 nå og står på vippen hver dag, hver eneste dag teller jeg på knappene om jeg skal ta abort og la sønnen min være enebarn.

Helt ærlig, jeg synes det er ubeskrivelig slitsomt å ha barn, er overlykkelig over at han nå er stor nok til å få til en del selv. Nå begynner det å bli gøy.

Hatet å ha baby og kommer til å hate det neste gang også. Men det MÅ da være noe positivt ved å sette dette søskenet til verden? Eller blir livet bare et uendelig mareritt til de er voksne?

Anonymkode: 55f9a...c38

Sønnen vår var nesten 4 da han ble storebror. Det var skikkelig fint. Familien fikk et tettere bånd av det. Vi og eldstemann kunne le sammen av den tullete minste. 

Slutt å overdramatiser, å ha ett barn var utrolig slitsom, de krever så ekstremt mye mentalt. Å ha to barn var som å få avlastning.

De leker litt med hverandre, så slåss de litt, så leker de og finner på ting sammen. De har vært gode venner siden de var 1 og 5 år og er fortsatt det som 3 og 7. De har verdens beste trygghet i hverandre og glede av å ha hverandre. De åpner julekalenderne sammen og gleder seg og er interesserte i hva den andre har i den, de ser på julekalenderen sammen og passer på at den andre har kalenderen sin klar, de er ute og leker i hagen sammen, leker på rommet etc. Eldste får brukt så mye av lekekompetansen sin med minste. 

Klart det oppstår sjalusi, men det adresserer vi jo som det er med en gang: Sjalusi. Og de ryker i tottene i hverandre iblant, men så lenge vi er trygge og rolige og gir de jevnt med en-til-en-voksenkontakt, og ikke overvurderer eldstemanns emosjonelle utvikling, så går det helt fint.

Forresten: Jeg HATET babytiden med første! Babytiden med andremann var noe helt annet. 

Anonymkode: 46998...72e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jente og gutt med to års mellomrom. For det meste hater de hverandre og krangler så busta fyker. De slåss og klorer og holder på. Bilturer er en kamp. De er 7 og 9 nå, men begge har endel temperament og misliker å bli rettet på. Så er begge to litt bedrevitere som konstant går og terger på den andre. Aner ikke hva vi har gjort galt, men det økte vel på når minste var 5-6. Håpet er at det går seg til med årene. Egentlig er de ganske like i personlighet, kan jo være derfor. 

Hører flere her som leker greit sammen, så jeg håper mine er unike 😂 Uansett så syns jeg det har en verdi i seg selv å ha et søsken å bryne seg på. De krangler jo ikke på den måten med andre barn.

Anonymkode: c30dc...d20

Og hvordan er du og far da.....?

Anonymkode: 46998...72e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Så godt å se så mange gode erfaringer! ❤️ Det hjelper veldig på motivasjonen å se at andre får det til og har et godt familieliv med 2 eller flere barn! 

Den fasen vi er i nå er definitivt tøff og jeg vet det kommer til å bli helt horribelt når babyen kommer, var derfor jeg ville høre fra dere med litt større barn - det at barna og familien vil få glede av hverandre når de er blitt større og den tøffeste stormen med småbarnsliv har lagt seg er liksom premien og motivasjonen der fremme 😊

ts

Anonymkode: 55f9a...c38

Vi fikk en helt annen harmoni da babyen kom.
Jeg var som deg, vurderte til og med abort med nummer to fordi tiden med første var så jævlig (magevondt, gråt hele tiden, sov dårlig). Men da andremann kom så hadde jeg en ro som babyen resonnerte veldig godt med, han roet seg fort, sovnet lett, sov mye. Han slang vi i bæreselen mens han var med på alle oss andres vanlige rutiner. De første ukene med babyen var superharmoniske og fine. Jeg passet også på å leke masse med eldste når minste sov, slik at han følte seg sett.

Anonymkode: 46998...72e

[Sol73]

Har selv 4 barn- og de er i alderen 11- 27 år, og nå sier de selv at de er så glade for at de har hverandre- de har ikke alltid sagt det....😅

Endret 18. desember 2024 av Sol73

[AnonymBruker]

Selvfølgelig er det bra å ha søsken! Mine er nå 10 og 13, og selv om akkurat denne aldersforskjellen er merkbar mtp skillet barn/tenåring, så har de stor glede av hverandre. Ja de krangler og irriterer hverandre, men de har minst like mange gode stunder som de har dårlige integrasjoner. Tenåringsjenta synes det er gøy å tulle med lillebror (selv om hormoner gjør dette til en hårfin balanse), og lillebror synes det er kjekt å få innblikk i tenårings-sfæren. De spiller spill (om enn noe motvillig, men Vipps er en god motivasjon), de samarbeider om oppgaver, de har omsorg for hverandre og de føler seg ikke alene.

Men det er et styr å ha unger. Det krever mye, man blir sliten. Livet er litt tøft i perioder. Man kommer seg gjennom det. Det er det positive man putter i minneboksen.

Anonymkode: 0ae10...30c

[AnonymBruker]

Mine «barn» er nå voksne, de er 20, 27 og 30. E har alltid hatt en godt og nært forhold, selv om det selvsagt også har vært søskenkrangling opp igjennom. Men I oppveksten ville de to eldste alltid sove sammen, og da attpåklatten kom, ble han et veldig elsket barn, med de to store som slåss om å kose og leke med ham.  Nå er de tre veldig gode venner, spiser ofte middag sammen, overnatter hos hverandre, reiser på turer sammen og hjelper hverandre i hverdagen. 
Det varmer meg sånn at de er så nære, og den gleden de har av hverandre er gull!

Anonymkode: de3f5...335

[AnonymBruker]

Jeg grua meg også noe vanvittig til å få nummer to, og var overbevist om at jeg nå ødela familien. Tror jeg ble for opphengt i den tanken, for jeg gikk inn i en dyp fødselsdepresjon da han ble født. Prøv derfor å få bearbeidet eventuelle slike tanker før babyen blir født, for jeg unner ingen en slik nedtur som jeg fikk. 

Har nå to "barn" på 25 og 23 år, og barndommen og ungdommen var helt super. De kom godt overens, og lekte og støttet hverandre hele tiden. Ville absolutt ikke ha hatt det annerledes! 

Anonymkode: 30590...875

[AnonymBruker]

Som flere andre har skrevet, opplevde også jeg babytiden med nr. to 2 som noe helt annet enn babytiden med førstemann. Med første var jeg stressa og usikker, far var stressa og usikker, babyen gråt mye og sov lite. Nr. to var en helt annen type baby, han sov mye, gråt lite, og vi foreldre var også mye roligere og avslappa. For meg føltes det å gå fra en til to knapt som å få et kvart barn ekstra 🤣

Aldersforskjellen mellom våre er fire år, så det bidro nok kanskje til en enkel babytid med nr. to siden eldste allerede klarte veldig mye selv. Nå er de fire og åtte, og aldersforskjellen merkes. De har glede av hverandre, men er på veldig forskjellige nivå når det gjelder leker, aktiviteter, spill osv. Men de krangler lite, trives i hverandres selskap, og kan for eksempel se filmer sammen, leke litt med lego, togbane o.l. (storebror har ikke samme tålmodighet til lek som lillebror, og har aldri hatt det). Og begge er veldig glade i å være ute på tur i skogen, ake og slikt, så det å finne på ting sammen som familie er veldig fint.

Fortsatt syns jeg ikke to er som ti. Kanskje en og en halv? Det er et ekstra barn å følge opp, men de underholder hverandre innimellom, har mye omsorg for og glede av hverandre (som gir oss foreldre glede også), og jeg tror også de får en større forståelse for at foreldrene ikke kan være tilgjengelige for akkurat dem til enhver tid. Og når storebror leser nattabok for lillebror smelter hjertet litt ❤️

Anonymkode: d5e45...3f7

[AnonymBruker]

Mine barn er 3 og 6, og de har stor glede av hverandre. 

Det er også krangling og slåssing, da. Men også leking sammen. 

De begynte vel å leke sammen da minstemann var rundt 2, og kunne løpe og snakke (tidlig ute med snakketøyet), og de kunne herjeleke sammen uten at vi måtte gripe inn hele tiden for storebror ble for voldsom i forhold til hvor liten lillebror var. 

Nå spiller de mye spill sammen, bygger "hytte", herjeleker, hopper i sengen, kan finne på å bygge togbane sammen, osv. 

Det går litt i perioder. Noen ganger leker de mye sammen, andre ganger ikke i det hele tatt. 

Det er definitivt mer slit med to unger. Dobbelt så mye klesvask, en som skal leveres i bhg og en annen på skolen, ulike behov og ønsker, ulike ferdighetsnivå, mer rot, vanskeligere å finne middager som alle spiser, vanskeligere å få barnepass, osv. 

Tiden de "underholder" hverandre veier ikke opp for ekstraarbeidet om man tenker at "jammen de leker jo sammen, da slipper de voksne å leke med dem, tenk så mye TID du sparer" (sånn som en ettbarnsmor jeg kjenner hele tiden sier til meg....). 

Men jeg synes likevel det er så inderlig verdt det å ha to. Ekstraarbeidet er ingenting mot den ekstra kjærligheten, og verdien i at de har hverandre. 

Anonymkode: 3f7f4...48b