Er broren min psykopat ?

[AnonymBruker]

Burde vært på lukket institusjon.
I riktig gamle dager greide de å få slike tilfeller til å dra på sjøen. Den tiden de var vekke i 2-3 år. Enten skikket de seg etter å ha gjennomgått beinhard selvjustis av de andre på båten. Eller de satt på en bar i Rotterdam, drakk seg i hjel og familien slapp å høre mer fra de. 

Anonymkode: 611aa...0fe

[AnonymBruker]

Fremmede på nett kan ikke diagnostisere noen.

Anonymkode: 86a27...d48

[Menchit]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er veldig snilt av deg å skrive dette ❤️ Hun får ingen hjelp. Hun syns det er veldig flaut å snakke med andre om det. Vi er fra en annen kultur. Og jeg er bekymret for at hun er deprimert snart. Jeg snakker ikke med han lenger men prøver å hjelpe mamma. Hun har slitt med han siden han var liten gutt med adhd 

Anonymkode: 758d6...178

Vet hva, selv om min familie er etnisk norske så er min mor som din, hun skammer seg og har aldri villet søke hjelp, oppsøke støttegrupper eller engang snakke med venninner. Hin har også vært veldig deprimert i perioder. Jeg skal ikke lyve, det har  ekstremt tungt. Jeg fikk barn ganske tidlig, og det selvom jeg synes veldig synd i henne ble jeg tilslutt helt utslitt av å trøste henne hver gang hun trengte noe. Hverdagen blir veldig preget. Jeg ville absolutt forsøkt å overtale henne, fastlege først kanskje? Eller hva med famile eller venner? Forsøker hun å skjule det for dem også? Har dere noen i deres nære krets som kan støtte dere?

Hva med deg? Får du hjelp? Eller har noen å støtte deg på? Vil gjerne råde deg til å snakke med fastlegen hvis du har et ok forhold. Jeg vet ikke h or gammel du er eller hvordan situasjonen din er ellers, men det finnes andre lavterskeltilbud, litt avhengig av om du er student, elev og hvor du bor. 

Jeg håper du ser at du må ta vare på deg selv kjære deg. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det er veldig snilt av deg å skrive dette ❤️ Hun får ingen hjelp. Hun syns det er veldig flaut å snakke med andre om det. Vi er fra en annen kultur. Og jeg er bekymret for at hun er deprimert snart. Jeg snakker ikke med han lenger men prøver å hjelpe mamma. Hun har slitt med han siden han var liten gutt med adhd 

Anonymkode: 758d6...178

Du er fantastisk! ❤️ Som bryr deg og støtter din mor så bra. 

Anonymkode: 611aa...0fe

[Hannabanna]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Storebroren min på 26 behandler moren vår og oss ille. Han kan for eksempel skrive til mamma at han skal skyte seg selv når han ikke får penger. Ellers så truer han andre som nav og huseieren. Huseieren hans for eksempel er redd for han fordi han truet mannen med at han skulle lide hvis han ringte politiet. Også truer han NAV med å sprenge kontoret hvis de ikke gir han pengene hans. Han kan skrive typ 15 stygge meldinger til mamma uten å angre. Og han bare ler av hun og kaller henne hore og sånne ting. 
 

Han har adhd men nekter å bruke medisiner. Han vil heller ikke jobbe fordi alle sjefene er idiotar og han er bedre enn alle. Og han stjeler penger fra oss og selger tingene våre når han er på besøk. Som AirPods og gull kjede. 
 

er han psykopat ? 

Anonymkode: 758d6...178

Du skriver at han har ett rusproblem, og hvilken annen problematikk som ligger i bunnen er vanskelig å vite. Du virker som du prøver så godt kan å ta vare på din mor og det er forferdelig synd at det er slik. Har du noen å snakke med? Om det er helsesøster på skolen, legen din eller andre du stoler på? Det finnes også nummer man kan ringe for enten å snakke eller få råd. Rusinfo er en opplysningstjeneste du kansje kan få råd gjennom, det er helt anonymt. Det er for både brukere og pårørende. Nummeret der er 91508588. Mental Helses hjelpetelefon er for alle som trenger noen å snakke med. Nummeret er 116123. De har også en egen linje for foreldre om din mor ønsker å prate med noen her. Her kan dere også være anonyme. 

Endret tirsdag kl 19:27 av Hannabanna

[AnonymBruker]

Menchit skrev (2 timer siden):

Vet hva, selv om min familie er etnisk norske så er min mor som din, hun skammer seg og har aldri villet søke hjelp, oppsøke støttegrupper eller engang snakke med venninner. Hin har også vært veldig deprimert i perioder. Jeg skal ikke lyve, det har  ekstremt tungt. Jeg fikk barn ganske tidlig, og det selvom jeg synes veldig synd i henne ble jeg tilslutt helt utslitt av å trøste henne hver gang hun trengte noe. Hverdagen blir veldig preget. Jeg ville absolutt forsøkt å overtale henne, fastlege først kanskje? Eller hva med famile eller venner? Forsøker hun å skjule det for dem også? Har dere noen i deres nære krets som kan støtte dere?

Hva med deg? Får du hjelp? Eller har noen å støtte deg på? Vil gjerne råde deg til å snakke med fastlegen hvis du har et ok forhold. Jeg vet ikke h or gammel du er eller hvordan situasjonen din er ellers, men det finnes andre lavterskeltilbud, litt avhengig av om du er student, elev og hvor du bor. 

Jeg håper du ser at du må ta vare på deg selv kjære deg. 

Det er ikke så lett når mamma føler at det er hennes feil og at hun må straffe seg selv. Jeg tror naboer og noen i familien vet. Politiet har hentet han hos oss. Og jeg har tenkt at jeg skal snakke med noen når mamma har fått hjelp. Jeg er student og jobber deltid, så jeg har ikke mye tid til overs. Men jeg har verdens beste fastlege. Det var god ide å snakke med henne🙏🏽 Dette er første gang jeg åpner meg om dette 

Anonymkode: 758d6...178

[AnonymBruker]

jeg føler med deg ts. Jeg håper dere får hjelp og at broren din snart tar til vettet og søker behandling for rusproblemene sine så dere alle kan få fred. 

Anonymkode: f9244...aba

[AnonymBruker]

Føler med deg❤️ Det er viktig at du lever ditt liv også. Det er veldig vanskelig å være fredsmegler mellom familiemedlemmer. Håper du klarer si til deg selv hver dag at det ikke er ditt ansvar å bære denne byrden. Din mor føler nok på mye som gjør det vanskelig å sette grenser, feks skyld, skam, sorg. Det er ikke sikkert hun kommer dit at hun klarer ta avstand til din bror. Men det er uansett noe din mor må komme frem til og ville selv. 

Jeg er i en lignende situasjon. Er i midten av 30-årene selv. Jeg gruer meg til å reise hjem i julen, til mine gamle foreldre og bror i 40-åra, som fremdeles bor hjemme(!). Av den grunn blir det et kort besøk i år. De ønsker at jeg skal overnatte, men det tar meg flere uker å reparere etterpå og det orker jeg ikke. Min bror er alvorlig psykisk syk og terroriserer foreldrene mine i perioder. Dette har pågått i over 20 år. Har prøvd å gi råd, være mild, forståelsesfull, streng, kontaktet lege til min bror osv. 

Jeg har blitt syk selv av å prøve støtte dem og megle i konflikter. Har fremdeles et lite håp inni meg om at foreldrene mine skal klare å sette ned foten. Men forstår at det mest sannsynlig ikke vil skje. Av den grunn må jeg sette grenser for meg selv og begrense kontakt. Det er veldig trist og vanskelig, men det riktige å gjøre. Glad for å lese at du har en god fastlege. Håper du får noen å snakke med som kan støtte deg også. For meg hjelper det å gå til psykolog som støtter meg i hvordan sette grenser og håndtere følelsene rundt det. 

Sender deg en god klem❤️

Anonymkode: 03672...478