Jeg elsker ikke hunden min, bryr meg ikke om hun dør

[AnonymBruker]

Jeg liker ikke hunden min. Hun er ikke det jeg forventet i det hele tatt. Hun er ikke kos, for hyper og leken, maser om mat og oppmerksomhet 24/7 og blir fort overstimulert av lek, trening og sosialisering. Hun er snart 3 år. 

Jeg valgte kjønn og rase fordi jeg ønsket meg en rolig og behagelig hund som modnes raskt. En enkel og kosete hund. Har hatt 2 høyenergi hunder, hannhunder. Elsket dem for den de var og de var akkurat det jeg hadde valgt. Denne gangen valgte jeg noe annet, og fikk en hund som leker og herjer mer enn hva de to andre gjorde. 

I går var vi ute å gikk tur og vi ble nesten påkjørt. En bil fikk sleng i en sving på isen og havnet delvis på fortauet. Hun havnet under bilen, men er liten nok til å smette under uten problemer. Jeg var ikke langt unna å bli truffet selv. Jeg var skjelven etterpå og fikk en reaksjon hvor jeg begynte å skjelve så mye at føttene ble til gele og jeg bare kollapset i tårer (adrenalinsjokk regner jeg med) i det jeg kom inn døren. 
Det som skremmer meg er tanken jeg fikk. Hadde hun død, så hadde jeg ikke brydd meg. På kveldsturen så tenkte jeg at jeg skulle ønske hun ble påkjørt, slik at jeg slipper å gå tur i slaps og regn. I dag tenkte jeg den samme tanken da hun sto å bjeffet etter godbiter. Den popper opp helt uoppfordret. Jeg har hatt den tanken før, for jeg føler ingenting for henne. Men det er så mye verre nå. Jeg føler meg nesten sint og skuffet over at hun ikke døde i går. 

Hun får alt hun trenger... men jeg har ingen ekte kjærlighet for henne. Da jeg fikk hun så var jeg deprimert, så det første året var tøft og jeg utviklet aldri noen positive følelser for henne. Hun har alltid fått alt hun trenger av omsorg, turer og alt som kommer med å ha hund, men hjerte mitt har aldri vært der. Hun er bare en byrde og en plikt.
Nå er det personligheten hennes som er problemet, ikke depresjon. Hun er en fantastisk hund uten atferdsproblemer. Hun er bare ikke "rasetypisk". Hun er det motsatte av alt jeg ønsket meg. Mye energi, leker for mye, umoden og barnslig og ikke kosete. Jeg kan ikke stryke på henne uten at hun blir helt vill og sleiker på hendene mine, hopper og danser foran meg. Har blitt skallet ned ved et uhell flere ganger for hun blir så hyper. Hun sitter ikke i ro i fire sekunder. Det kan gå en uke uten at jeg så mye som rører henne fysisk i form av stryking, klapping og kos. Ikke fordi jeg ikke vil, men fordi hun er for hyper og vill. Hun har aldri oppsøkt kos og vil aldri ligge ved siden av meg eller i armene mine, hun har alltid vært veldig selvstendig og leker best alene. De eneste gangene vi har kontakt er når det gis godbiter og vi trener lydighet. 

Jeg føler meg så alene, ingen vet om disse tankene. Får så mye ros og komplimenter for henne, for hun er så glad og sosial, sprelloppmaker som finner på tøys, danser og gjør seg til for alle, lydig og snill, en perfekt hund... bare ikke den perfekte hunden for meg. 
Jeg tenker hele tiden at det vil bli bedre en dag. Hun vil modnes og roe seg ned fire hakk og kjærligheten vil da komme... men hva om den aldri kommer? Logisk sett så vil den komme den dagen hun blir gammel og sliten, men hvordan skal jeg holde ut så lenge? 

Burde jeg bare bite i det sure eple og omplassere henne, eller holde ut til hun blir eldre? 

Anonymkode: a582a...ccc

[gråfugl]

 Selg eller gi bort hunden til noen som ønsker seg AKKURAT den hunden. Ingen av dere har det vel bra nå. Det er ikke et nederlag å innse at en ikke passer sammen.

[AnonymBruker]

Du er sikker på at du ikke er deprimert, eller generelt overveldet/utslitt? 

Jeg tror egentlig det er mange som kjenner på det. Statistikken på hvor mange som angrer på hundekjøp er ganske høy, om jeg husker riktig.

Du burde kanskje kjenne litt på det. Finn ut om det virkelig er det du føler, eller om du generelt bare er sliten. Om du finner ut at du er sikker på at denne hunden ikke er for deg, så kan du høre med oppdretter om de kjenner noen egnede som kanskje vil være interessert i å kjøpe hunden.

 

 

Anonymkode: 6120b...917

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Du er sikker på at du ikke er deprimert, eller generelt overveldet/utslitt? 

Jeg tror egentlig det er mange som kjenner på det. Statistikken på hvor mange som angrer på hundekjøp er ganske høy, om jeg husker riktig.

Du burde kanskje kjenne litt på det. Finn ut om det virkelig er det du føler, eller om du generelt bare er sliten. Om du finner ut at du er sikker på at denne hunden ikke er for deg, så kan du høre med oppdretter om de kjenner noen egnede som kanskje vil være interessert i å kjøpe hunden.

 

 

Anonymkode: 6120b...917

Har god kontakt med oppdretter, men er det ikke for seint når hun er så gammel? 
Hun er frisk og fin, godt lynne osv, så hun er perfekt til avl. Jeg har ingen planer om å bruke hun i avl. Men oppdretteren har kontakter i miljøet. Men det føles så flaut og et nederlag å gi hun opp også.


ts

Anonymkode: a582a...ccc

[AnonymBruker]

Mulig jeg skal ha noe medfølelse med deg eller noe, men det har jeg ikke. Det er en uskyldig hund, for f… Dessverre har den fått deg som eier. 

Anonymkode: 00a64...344

[AnonymBruker]

Så hunden skal være hos deg livet ut fordi du synes det er flaut og et nederlag å gi opp?

Stakkars hund!  Ring oppdretter og be om hjelp til omplassering, det er den beste julegaven hunden din kan få.

Anonymkode: e6c7f...48c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Har god kontakt med oppdretter, men er det ikke for seint når hun er så gammel? 
Hun er frisk og fin, godt lynne osv, så hun er perfekt til avl. Jeg har ingen planer om å bruke hun i avl. Men oppdretteren har kontakter i miljøet. Men det føles så flaut og et nederlag å gi hun opp også.


ts

Anonymkode: a582a...ccc

Jeg tenkte ikke til avl. Jeg tenkte at oppdretter kanskje vet om noen som ønsker den rasen som hun kan sette deg i kontakt med.

Om du tror oppdretter vil bruke henne i avl, så hadde jeg lett etter en egnet ny eier selv. 

Anonymkode: 6120b...917

[tonebelinda]

For hundens beste omplasserer du den. Den fortjener noen som elsker den. Hunden merker dine følelser for den. Kanskje derfor den ikke er kosete med deg

[Anononyma]

Jeg synes hun høres helt nydelig artig ut! 😍 Hun fortjener en eier som elsker henne for den hun er! Vær så snill å omplasser, men bruk tid på å finne riktig hjem for henne! Du har hatt henne i 3 år og bør ha henne så lenge det tar å finne riktig person. Hør med oppdretteren? 

Det sagt, hvordan kan du bestemme deg på forhånd for hvem du skal ha? Hva er rasetypisk? Synes hun høres ut som en hund og det i alle fire labbene!

Vi har en hund som er slik du ønsker deg. Han elsker sofaen og hadde det ikke vært for at vi sier han må ut, tror jeg han kunne ligget der i dagesvis. Så fort vi setter oss er han på fanget og han gjør aldri noe vesen ut av seg. Skjønner ikke greia med lek.

Vi savner jo kanskje at han kunne vært litt mer hund 😅 men han er nå den han er og vi elsker han som et familiemedlem likefullt! 

Blir litt som å få barn og bestemme seg for at barnet skal like fotball 🧐

[AnonymBruker]

tonebelinda skrev (3 minutter siden):

For hundens beste omplasserer du den. Den fortjener noen som elsker den. Hunden merker dine følelser for den. Kanskje derfor den ikke er kosete med deg

Har tenkt den tanken selv, siden jeg var deprimert de første 10 månedene. Men hun har alltid vært slik, også mot familie og venner. Vi er mye med familien og hun vil aldri kose, bare leke og herje. 


ts

Anonymkode: a582a...ccc

[AnonymBruker]

Jeg synes at det er bra at du spør om råd jeg, fordi mange dropper det og lar hundeholdet skure og gå. Har du vurdert å omplassere, TS? Dersom dette har pågått siden du fikk den, så er det trolig det beste for hunden ❤️ Bare vær kresen med hvem som får ta over, slik at den får et hjem for livet.

Anonymkode: 7fb06...f7b

[AnonymBruker]

Anononyma skrev (4 minutter siden):

Jeg synes hun høres helt nydelig artig ut! 😍 Hun fortjener en eier som elsker henne for den hun er! Vær så snill å omplasser, men bruk tid på å finne riktig hjem for henne! Du har hatt henne i 3 år og bør ha henne så lenge det tar å finne riktig person. Hør med oppdretteren? 

Det sagt, hvordan kan du bestemme deg på forhånd for hvem du skal ha? Hva er rasetypisk? Synes hun høres ut som en hund og det i alle fire labbene!

Vi har en hund som er slik du ønsker deg. Han elsker sofaen og hadde det ikke vært for at vi sier han må ut, tror jeg han kunne ligget der i dagesvis. Så fort vi setter oss er han på fanget og han gjør aldri noe vesen ut av seg. Skjønner ikke greia med lek.

Vi savner jo kanskje at han kunne vært litt mer hund 😅 men han er nå den han er og vi elsker han som et familiemedlem likefullt! 

Blir litt som å få barn og bestemme seg for at barnet skal like fotball 🧐

Jeg forstår hva du tenker, men det kan jo ikke akkurat sammenlignes med barn heller.

Første hunden min ble ikke slik jeg hadde trodd på forhånd. Hadde aldri trodd at en hund krevde så mye, havnet i så mye rar trøbbel og var høyt og lavt hele dagen. Men jeg elsket han for den han var allikevel. Han var min første hund, så jeg viste ikke hva jeg gikk til. Det gjør jeg nå. Jeg forstår bare ikke hvorfor følelsene aldri kommer. Jeg er glad i hunden min, men jeg elsker hun ikke. 

Dette er en rase som er kjent for å være rolig og lat. Jeg var forberedt på at første året eller to ikke ville være rolig og behagelig. Valp og unghund er mye arbeid og de krever mye. Det var jeg forberedt på og forventet. Men hun er 3 år om litt over en måned, men har ikke roet seg ned i det hele tatt. Det sies at tisper roer seg tidligere enn hannhunder også. 
Jeg klar over at det er individuelle forskjeller hos hunder. Ikke alle følger rasebreskrivelsen eller "reglene" rundt kjønn. 

Synes det å omplassere er et vanskelig valg, for det er jo ikke noe galt med hunden. Jeg klarer ikke å gjøre det selv, å velge en familie, så må få hjelp av enten familien min eller oppdretter til å velge. Det er vondt å ha slike følelser og tanker, for jeg vil jo gjerne elske hunden min på lik linje som de tidligere hundene mine.

-ts

Anonymkode: a582a...ccc

[AnonymBruker]

Det er nok best å gi henne et nytt hjem. Og vent med å få ny hund til du vet om du egentlig er i form til det, for det krever jo mye.

Anonymkode: a675e...7e7

[Anononyma]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg forstår hva du tenker, men det kan jo ikke akkurat sammenlignes med barn heller.

Første hunden min ble ikke slik jeg hadde trodd på forhånd. Hadde aldri trodd at en hund krevde så mye, havnet i så mye rar trøbbel og var høyt og lavt hele dagen. Men jeg elsket han for den han var allikevel. Han var min første hund, så jeg viste ikke hva jeg gikk til. Det gjør jeg nå. Jeg forstår bare ikke hvorfor følelsene aldri kommer. Jeg er glad i hunden min, men jeg elsker hun ikke. 

Dette er en rase som er kjent for å være rolig og lat. Jeg var forberedt på at første året eller to ikke ville være rolig og behagelig. Valp og unghund er mye arbeid og de krever mye. Det var jeg forberedt på og forventet. Men hun er 3 år om litt over en måned, men har ikke roet seg ned i det hele tatt. Det sies at tisper roer seg tidligere enn hannhunder også. 
Jeg klar over at det er individuelle forskjeller hos hunder. Ikke alle følger rasebreskrivelsen eller "reglene" rundt kjønn. 

Synes det å omplassere er et vanskelig valg, for det er jo ikke noe galt med hunden. Jeg klarer ikke å gjøre det selv, å velge en familie, så må få hjelp av enten familien min eller oppdretter til å velge. Det er vondt å ha slike følelser og tanker, for jeg vil jo gjerne elske hunden min på lik linje som de tidligere hundene mine.

-ts

Anonymkode: a582a...ccc

Skjønner at det er vondt å omplassere, men synes du ikke hun fortjener å bli elsket for nettopp den morsomme, lekne raringen hun er da? 

Det at du omplasserer betyr ikke at du har gitt opp, det betyr bare at du har innsett at dere ikke er riktig for hverandre.

Oppdrettere har som oftest masse kontakter og kjenner som regel folk som ønsker seg nettopp din rase. Vi hadde nettopp ei tispe på prøve her selv, den omplasseringen var orkestrert via vår oppdretter. Nå fungerte ikke han vi har fra før sammen med omplasseringshunden, så da ble det ikke vår tur, men, oppdretteren hadde da en person til som ventet «i kø» på å ta imot omplassering. 

Dette ordner seg, det viktigste er at du settes hundens ve og vel først. Din stolthet må vike når du faktisk går rundt og ønsker livet av hunden din.

Neste gang du skaffer deg hund bør du også være forberedt på å at hunden kan være hvem som helst, eller ta imot en voksen omplassering selv slik at du kan få informasjon om hvordan hunden er på forhånd.

[AnonymBruker]

Jeg har det på akkurat samme måte som deg. Har hatt hunder før som jeg elsket,og visste hva jeg gikk til når jeg kjøpte han jeg har nå. Elsker han ikke,og livet sammen med han ble ikke som jeg så for meg. Synes tur er et pes og vil mye heller bare holde meg i sofaen. Angrer veldig på at jeg skaffet meg han... Var også deprimert når jeg fikk han,men bedre nå. Han har akkurat fylt 3.  

Er litt tabu å snakke om dessverre...

Anonymkode: dc1e1...568

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg liker ikke hunden min. Hun er ikke det jeg forventet i det hele tatt. Hun er ikke kos, for hyper og leken, maser om mat og oppmerksomhet 24/7 og blir fort overstimulert av lek, trening og sosialisering. Hun er snart 3 år. 

Jeg valgte kjønn og rase fordi jeg ønsket meg en rolig og behagelig hund som modnes raskt. En enkel og kosete hund. Har hatt 2 høyenergi hunder, hannhunder. Elsket dem for den de var og de var akkurat det jeg hadde valgt. Denne gangen valgte jeg noe annet, og fikk en hund som leker og herjer mer enn hva de to andre gjorde. 

I går var vi ute å gikk tur og vi ble nesten påkjørt. En bil fikk sleng i en sving på isen og havnet delvis på fortauet. Hun havnet under bilen, men er liten nok til å smette under uten problemer. Jeg var ikke langt unna å bli truffet selv. Jeg var skjelven etterpå og fikk en reaksjon hvor jeg begynte å skjelve så mye at føttene ble til gele og jeg bare kollapset i tårer (adrenalinsjokk regner jeg med) i det jeg kom inn døren. 
Det som skremmer meg er tanken jeg fikk. Hadde hun død, så hadde jeg ikke brydd meg. På kveldsturen så tenkte jeg at jeg skulle ønske hun ble påkjørt, slik at jeg slipper å gå tur i slaps og regn. I dag tenkte jeg den samme tanken da hun sto å bjeffet etter godbiter. Den popper opp helt uoppfordret. Jeg har hatt den tanken før, for jeg føler ingenting for henne. Men det er så mye verre nå. Jeg føler meg nesten sint og skuffet over at hun ikke døde i går. 

Hun får alt hun trenger... men jeg har ingen ekte kjærlighet for henne. Da jeg fikk hun så var jeg deprimert, så det første året var tøft og jeg utviklet aldri noen positive følelser for henne. Hun har alltid fått alt hun trenger av omsorg, turer og alt som kommer med å ha hund, men hjerte mitt har aldri vært der. Hun er bare en byrde og en plikt.
Nå er det personligheten hennes som er problemet, ikke depresjon. Hun er en fantastisk hund uten atferdsproblemer. Hun er bare ikke "rasetypisk". Hun er det motsatte av alt jeg ønsket meg. Mye energi, leker for mye, umoden og barnslig og ikke kosete. Jeg kan ikke stryke på henne uten at hun blir helt vill og sleiker på hendene mine, hopper og danser foran meg. Har blitt skallet ned ved et uhell flere ganger for hun blir så hyper. Hun sitter ikke i ro i fire sekunder. Det kan gå en uke uten at jeg så mye som rører henne fysisk i form av stryking, klapping og kos. Ikke fordi jeg ikke vil, men fordi hun er for hyper og vill. Hun har aldri oppsøkt kos og vil aldri ligge ved siden av meg eller i armene mine, hun har alltid vært veldig selvstendig og leker best alene. De eneste gangene vi har kontakt er når det gis godbiter og vi trener lydighet. 

Jeg føler meg så alene, ingen vet om disse tankene. Får så mye ros og komplimenter for henne, for hun er så glad og sosial, sprelloppmaker som finner på tøys, danser og gjør seg til for alle, lydig og snill, en perfekt hund... bare ikke den perfekte hunden for meg. 
Jeg tenker hele tiden at det vil bli bedre en dag. Hun vil modnes og roe seg ned fire hakk og kjærligheten vil da komme... men hva om den aldri kommer? Logisk sett så vil den komme den dagen hun blir gammel og sliten, men hvordan skal jeg holde ut så lenge? 

Burde jeg bare bite i det sure eple og omplassere henne, eller holde ut til hun blir eldre? 

Anonymkode: a582a...ccc

Du er et dårlig menneske som ikke bryr deg om hunden din dør? Sykt. 

Å omplassere, innse hunden ikke var rett for deg er greit,men å ikke bry deg om hunden din dør!? Hold deg langt unna dyr,og VELG en kjærlig familie til den.

Anonymkode: 5b87f...632

[AnonymBruker]

En hund må lære ro og mange må lære å kose! Jeg var veldig obs på dette når jeg fikk valp for to år siden. Når jeg la meg på gulvet lærte hun etter hvert at det diggeste var å bare ligge rolig i skje og bli klødd på magen. MEN det var ikke hennes første innskytelse når jeg la meg ned, måtte læres. Tok ca 2-3 uker. Sjekk ut sahd-hund for instruksjonsvideoer. Om du ikke vil legge ned jobben er omplassering best for dere begge sannsynligvis.

Anonymkode: 5aa00...8d1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg liker ikke hunden min. Hun er ikke det jeg forventet i det hele tatt. Hun er ikke kos, for hyper og leken, maser om mat og oppmerksomhet 24/7 og blir fort overstimulert av lek, trening og sosialisering. Hun er snart 3 år. 

Jeg valgte kjønn og rase fordi jeg ønsket meg en rolig og behagelig hund som modnes raskt. En enkel og kosete hund. Har hatt 2 høyenergi hunder, hannhunder. Elsket dem for den de var og de var akkurat det jeg hadde valgt. Denne gangen valgte jeg noe annet, og fikk en hund som leker og herjer mer enn hva de to andre gjorde. 

I går var vi ute å gikk tur og vi ble nesten påkjørt. En bil fikk sleng i en sving på isen og havnet delvis på fortauet. Hun havnet under bilen, men er liten nok til å smette under uten problemer. Jeg var ikke langt unna å bli truffet selv. Jeg var skjelven etterpå og fikk en reaksjon hvor jeg begynte å skjelve så mye at føttene ble til gele og jeg bare kollapset i tårer (adrenalinsjokk regner jeg med) i det jeg kom inn døren. 
Det som skremmer meg er tanken jeg fikk. Hadde hun død, så hadde jeg ikke brydd meg. På kveldsturen så tenkte jeg at jeg skulle ønske hun ble påkjørt, slik at jeg slipper å gå tur i slaps og regn. I dag tenkte jeg den samme tanken da hun sto å bjeffet etter godbiter. Den popper opp helt uoppfordret. Jeg har hatt den tanken før, for jeg føler ingenting for henne. Men det er så mye verre nå. Jeg føler meg nesten sint og skuffet over at hun ikke døde i går. 

Hun får alt hun trenger... men jeg har ingen ekte kjærlighet for henne. Da jeg fikk hun så var jeg deprimert, så det første året var tøft og jeg utviklet aldri noen positive følelser for henne. Hun har alltid fått alt hun trenger av omsorg, turer og alt som kommer med å ha hund, men hjerte mitt har aldri vært der. Hun er bare en byrde og en plikt.
Nå er det personligheten hennes som er problemet, ikke depresjon. Hun er en fantastisk hund uten atferdsproblemer. Hun er bare ikke "rasetypisk". Hun er det motsatte av alt jeg ønsket meg. Mye energi, leker for mye, umoden og barnslig og ikke kosete. Jeg kan ikke stryke på henne uten at hun blir helt vill og sleiker på hendene mine, hopper og danser foran meg. Har blitt skallet ned ved et uhell flere ganger for hun blir så hyper. Hun sitter ikke i ro i fire sekunder. Det kan gå en uke uten at jeg så mye som rører henne fysisk i form av stryking, klapping og kos. Ikke fordi jeg ikke vil, men fordi hun er for hyper og vill. Hun har aldri oppsøkt kos og vil aldri ligge ved siden av meg eller i armene mine, hun har alltid vært veldig selvstendig og leker best alene. De eneste gangene vi har kontakt er når det gis godbiter og vi trener lydighet. 

Jeg føler meg så alene, ingen vet om disse tankene. Får så mye ros og komplimenter for henne, for hun er så glad og sosial, sprelloppmaker som finner på tøys, danser og gjør seg til for alle, lydig og snill, en perfekt hund... bare ikke den perfekte hunden for meg. 
Jeg tenker hele tiden at det vil bli bedre en dag. Hun vil modnes og roe seg ned fire hakk og kjærligheten vil da komme... men hva om den aldri kommer? Logisk sett så vil den komme den dagen hun blir gammel og sliten, men hvordan skal jeg holde ut så lenge? 

Burde jeg bare bite i det sure eple og omplassere henne, eller holde ut til hun blir eldre? 

Anonymkode: a582a...ccc

Herregud, du er jo syk i hodet! Du er skuffet over at hun ikke døde? 

Omplasser hunden, og får deg aldri hund eller barn igjen. 

 

Anonymkode: 3aca6...b60

[Gregarious]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Herregud, du er jo syk i hodet! Du er skuffet over at hun ikke døde? 

Omplasser hunden, og får deg aldri hund eller barn igjen. 

 

Anonymkode: 3aca6...b60

Det er vesentlig mer sykt med slike kommentarer.

Det står faktisk respekt av å innse sin situasjon samt ønske å endre den. Dette er svært utbredt og en del av menneskelig atferd, forskjellen er hva en gjør med saken.