Håndtere gamle og syke foreldre

[AnonymBruker]

Mine foreldre er i 70- og 80-årene. De bor fremdeles i den store familievillaen hvor 5 barn vokste opp.

Dessverre, uten at jeg klarer å sette fingeren på hva, gjorde de noe feil underveis da 4 av oss er, eller har vært alvorlig psykisk syke.

Nå er altså foreldrene blitt gamle og syke. Ikke alvorlig syk, men sånn syk som de fleste blir når de er såpass gamle. Gikt, hjerteproblemer etc. alt er tilstander de får god oppfølging for. I tillegg har de i høst hatt et par akutte tilfeller.

Problemet er at min far er blitt helt opphengt i sykdom og legetimer. I tillegg forventer han at jeg (som 1 av 3 i barneflokken som ikke har meldt seg helt ut) skal være både interessert og oppdatert på hver minste detalj. Han blir sur om jeg ikke ringer og spør hvordan det gikk på den eller den undersøkelsen og ringer stadig og skylder på meg dersom de er i dårlig form for at jeg ikke følger dem opp. De har til og med begynt å ringe meg i stede for lege ved akutte ting!

Jeg får bare masse dårlig samvittighet og merker at det nesten bygger seg opp en motstand i meg. Jeg er gravid og har et barn på 2, i tillegg har jeg egne psykiske diagnoser å streve med i en travel hverdag.

Spørsmålet er, hvor involvert kan gamle foreldre forvente at voksne barn er i deres helsesituasjon? Jeg tenker at så lenge det ikke er noe alvorlig og de får den legehjelpen de trenger er det jo uansett ikke så mye jeg får gjort.

Anonymkode: 86b8c...478

[AnonymBruker]

Det har egentlig lite å si hva de "kan" forvente. Han forventer tydeligvis dette, og er nok som mange andre gamle folk litt rigid og lite mottakelig for input på det. 

Du må bare fortsette å sette de grensene du har behov for. Å være pårørende til sine aldrende foreldre kan være svært slitsomt. 

(Og, som en digresjon, det er kanskje enklere å forholde seg til dem om du slutter å tenke at de må ha gjort noe feil da dere var barn. Psykisk sykdom er ofte genetisk betinget og kan fint være tilfelle hos flere søsken uten at det sier noe om foreldrenes omsorg). 

Anonymkode: a2f4b...676

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det har egentlig lite å si hva de "kan" forvente. Han forventer tydeligvis dette, og er nok som mange andre gamle folk litt rigid og lite mottakelig for input på det. 

Du må bare fortsette å sette de grensene du har behov for. Å være pårørende til sine aldrende foreldre kan være svært slitsomt. 

(Og, som en digresjon, det er kanskje enklere å forholde seg til dem om du slutter å tenke at de må ha gjort noe feil da dere var barn. Psykisk sykdom er ofte genetisk betinget og kan fint være tilfelle hos flere søsken uten at det sier noe om foreldrenes omsorg). 

Anonymkode: a2f4b...676

Rigid er bare fornavnet! 

Jeg setter grenser, men sitter likevel igjen med denne nagende dårlige samvittigheten flere ganger i uken.

Det føles som jeg er blitt satt her i verden for å være en slags forelder for dem. At jeg skal ringe og si «huff og huff, nei og nei, stakkars deg» hele tiden. De spør aldri hvordan jeg har det.

Har vel spurt 1 gang om de kunne hjelpe meg med 2-åringen i 1 time en helg fordi jeg hadde et ærend, men det ble for vanskelig.

Men jeg skal altså gå rundt og huske på når de har legetime? Må innrømme at jeg ikke bryr meg så voldsomt heller. De får den hjelpen de skal ha, og da skjønner jeg ikke hvorfor dette skal lastes på meg. At de i tillegg ringer meg i stede for lege i akutte sammenhenger gjør ikke saken noe bedre.

men lurer altså på om alle andre går rundt og passer på egne foreldres helse som en smed?

(når det gjelder digresjonen din har psykologer sagt at det er oppvekst til både meg og flere av mine søsken. Jeg har bl.a kptsd fordi jeg bl.a ble lagt alene på et rom for å gråte fra jeg var nyfødt. Dette er dog en helt annen sak og har lite å gjøre med det faktum at de nå er gamle og syke, men alt å gjøre med at deres voksne barn har nok med seg selv og egen helse)

ts

Anonymkode: 86b8c...478

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Rigid er bare fornavnet! 

Jeg setter grenser, men sitter likevel igjen med denne nagende dårlige samvittigheten flere ganger i uken.

Det føles som jeg er blitt satt her i verden for å være en slags forelder for dem. At jeg skal ringe og si «huff og huff, nei og nei, stakkars deg» hele tiden. De spør aldri hvordan jeg har det.

Har vel spurt 1 gang om de kunne hjelpe meg med 2-åringen i 1 time en helg fordi jeg hadde et ærend, men det ble for vanskelig.

Men jeg skal altså gå rundt og huske på når de har legetime? Må innrømme at jeg ikke bryr meg så voldsomt heller. De får den hjelpen de skal ha, og da skjønner jeg ikke hvorfor dette skal lastes på meg. At de i tillegg ringer meg i stede for lege i akutte sammenhenger gjør ikke saken noe bedre.

men lurer altså på om alle andre går rundt og passer på egne foreldres helse som en smed?

(når det gjelder digresjonen din har psykologer sagt at det er oppvekst til både meg og flere av mine søsken. Jeg har bl.a kptsd fordi jeg bl.a ble lagt alene på et rom for å gråte fra jeg var nyfødt. Dette er dog en helt annen sak og har lite å gjøre med det faktum at de nå er gamle og syke, men alt å gjøre med at deres voksne barn har nok med seg selv og egen helse)

ts

Anonymkode: 86b8c...478

Du får prøve å si til deg selv at du gjør så godt du kan , at de får god oppfølging   , å mer kan du ikke gjøre ❤️. Vær litt vennlig men avvisende på at du ikke klarer følge med på deres legetimer , da du må følge med på dine egne , barnets . Forstår frustrasjonen din❤️ . Det er slitsomt med gamle og syke foreldre ❤️