Ensomhet i fellesskap

[LittAnonym81]

Jeg har lest dette forumet i noen år nå og tenker det er på tide å bidra litt selv.
Jeg har mange nære venner og en familie med to barn, men likevel kjenner jeg på en stor ensomhet som bare skyller over meg. Jeg får et sterkt behov for å treffe nye mennesker og få nye venner, noe som blir vanskeligere og vanskeligere jo eldre man blir. Jeg har prøvd å finne ut hvorfor jeg føler det slik, men jeg klarer ikke helt å sette fingeren på det. Det virker meningsløst å være ensom når man har mange nære venner. Jeg ville satt pris på å høre om noen andre her på forumet kjenner seg igjen i dette.

 

[AnonymBruker]

Kanskje du føler deg ensom fordi vennskapene ikke har blitt så dype? Kanskje ved å dele mer fra sitt indre, og også engasjere deg enda mer i vennene dine, kan styrke båndet.

Men, så er det noe som heter eksistensiell ensomhet, er av grunnprinsippene for vårt liv. Fordi vi fødes alene, og dør alene, og ingen egentlig helt kan dele vårt indre liv. Våre følelser og erfaringer er kun våre egne. Dette gjelder alle mennesker, så lenge vi lever, og er derfor en eksistensiell ramme vi ikke kan unnslippe. Men det fine med det, er jo at alle mennesker også deler dette, vi stiller alle likt, og prøver å gjøre det beste ut av det.

Anonymkode: 0e61f...9cf

[LittAnonym81]

Takk for svar!
Jeg vil absolutt definere vennskapene min som «dype». Det er noe av utfordringen min, hvorfor føle meg så ensom, når jeg har så mange nære vennskap. 

Jeg kvapp litt til når jeg leste det du skrev som eksistensiell ensomhet. Det må jeg lese meg opp på. Spørsmålet er om jakten på nye vennskap bare vil forverre følelsen eller dempe trangen. Uten at jeg vet for mye om «eksistensiell ensomhet», kan det virke som om dette handler mer om å slå seg til ro med eller omfavne det at man er ensom i sine indre tanker.

[AnonymBruker]

Fint å høre at det traff litt, det med eksistensiell ensomhet. Irvin Yalom skriver og snakker godt om våre eksistensielle grunnvilkår, og ja, å forholde seg til disse gjør det kanskje lettere å akseptere dem. 

Anonymkode: 0e61f...9cf

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg ofte mer ensom med folk, enn alene. Det handler nok om meg. Jeg er alvorlig syk, og har kompleks PTSD for å ta noe. Folk vet om litt, men veldig lite, og jeg prøver å være «frisk» ute med folk, men så merker jeg veldig på avstanden. Jeg får jo felleskapet, men det er så mye folk snakker om som ikke er min hverdag, og jeg føler mer på en avstand. Jeg er veldig glad for alt det fine andre gjør, og har ingen problemer med å glede meg på andres vegne, men så er jeg alltid redd for å få spørsmålene i retur, og da blir det vanskelig. 
Jeg har heller ingen nære venner igjen, så alt er mer perifer, selv om jeg møter fine folk. Har litt kontakter på nett, men det har også glidd litt ut, og det handler om meg.

Det er vanskelig å finne nye venner. Jeg er frivillig, og treffer mange flotte folk der, og vil anbefale å være frivillig om det er mulig, og du ikke er det alt. Det kan være i forhold til dine barns aktiviteter, men også helt andre ting. Jeg sliter med å slippe folk innpå meg, så det handler jo om meg, men det er mange som bruker frivilligheten som et sted å få nye venner. Viktig også å ta med seg at de aller fleste vennskap tar lang tid å utvikle. Noen ganger er det klaff med en gang, og en får et dypere vennskap raskt, men ofte må det jobbes med, og det tar tid. Ser du har nære venner, men ikke sikkert de er så nære at du kan snakke med dem om tingene.

For meg så blir det mer ensomhet fordi jeg ikke føler jeg kan dele så mye av mine tanker med folk, og hva jeg står i, og da kjenner jeg på en avstand som gjør at jeg føler mer på ensomhet. Jeg tror det ligger i det for meg, men ikke sikkert det er sånn for deg. Jeg har en god venninne på nett, og hun kan jeg dele mer med, og hun med meg, og da føler jeg på mindre ensomhet, enn når jeg er i en gruppe og jeg merker at avstanden blir veldig stor. Jeg ser du er mann, og en del menn snakker jo mindre om følelser (veldig generalisert her), og det kan jo igjen gjøre at en føler mer på ensomhet. 

Vet ikke om dette gav så mye mening, men litt om mine tanker og erfaringer. 

 

Anonymkode: 9a9a7...2e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg kjenner meg ofte mer ensom med folk, enn alene. Det handler nok om meg. Jeg er alvorlig syk, og har kompleks PTSD for å ta noe. Folk vet om litt, men veldig lite, og jeg prøver å være «frisk» ute med folk, men så merker jeg veldig på avstanden. Jeg får jo felleskapet, men det er så mye folk snakker om som ikke er min hverdag, og jeg føler mer på en avstand. Jeg er veldig glad for alt det fine andre gjør, og har ingen problemer med å glede meg på andres vegne, men så er jeg alltid redd for å få spørsmålene i retur, og da blir det vanskelig. 
Jeg har heller ingen nære venner igjen, så alt er mer perifer, selv om jeg møter fine folk. Har litt kontakter på nett, men det har også glidd litt ut, og det handler om meg.

Det er vanskelig å finne nye venner. Jeg er frivillig, og treffer mange flotte folk der, og vil anbefale å være frivillig om det er mulig, og du ikke er det alt. Det kan være i forhold til dine barns aktiviteter, men også helt andre ting. Jeg sliter med å slippe folk innpå meg, så det handler jo om meg, men det er mange som bruker frivilligheten som et sted å få nye venner. Viktig også å ta med seg at de aller fleste vennskap tar lang tid å utvikle. Noen ganger er det klaff med en gang, og en får et dypere vennskap raskt, men ofte må det jobbes med, og det tar tid. Ser du har nære venner, men ikke sikkert de er så nære at du kan snakke med dem om tingene.

For meg så blir det mer ensomhet fordi jeg ikke føler jeg kan dele så mye av mine tanker med folk, og hva jeg står i, og da kjenner jeg på en avstand som gjør at jeg føler mer på ensomhet. Jeg tror det ligger i det for meg, men ikke sikkert det er sånn for deg. Jeg har en god venninne på nett, og hun kan jeg dele mer med, og hun med meg, og da føler jeg på mindre ensomhet, enn når jeg er i en gruppe og jeg merker at avstanden blir veldig stor. Jeg ser du er mann, og en del menn snakker jo mindre om følelser (veldig generalisert her), og det kan jo igjen gjøre at en føler mer på ensomhet. 

Vet ikke om dette gav så mye mening, men litt om mine tanker og erfaringer. 

 

Anonymkode: 9a9a7...2e6

Endelig noen jeg kan relatere meg til😞Har også ptsd, i tillegg til en rekke andre tilstander, og sykdommer. Jeg klarer ikke å relatere meg til andres hverdag lenger, som er så totalt motsatt av min. Og føler meg enda mer alene sammen med andre. Jeg får en del validering og emsosjonell støtte av noen andre syke jeg har kontakt med, men kun på nett. Er stort sett alene. Håper på å klare jula sammen med familie, uten å bryte sammen. Det er målet hvis jeg sosialiserer meg; å ikke bryte sammen😅

Anonymkode: a14a1...c48