Utslitt av langvarige angstanfall, hva hjelper for deg?

[AnonymBruker]

Jeg har et par traumatiske år bak meg, og har dessverre begynt å få noen "anfall", som ikke utarter seg som panikkangst men som langvarige episoder med dissosiasjon, oppkast, besvimelse, smerter i kroppen pga angst/uro og anspenthet og ekstreme mareritt. Jeg kan kjenne når de kommer en dag eller to i forveien - men det varer så utrolig lenge og er så omfattende at jeg per i dag ikke klarer hverdagen/å stå i jobb. Det kan vare en uke, og jeg rekker kanskje å komme i rute med alt jeg ikke klarer før det er på igjen et par uker/en måneds tid senere. Jeg har null kontroll eller kjennskap til utløsende faktorer, annet enn at jeg altså har vært utsatt for vold og nesten døde og vet at nervene er dårlige i ettertid. Jeg opplever ikke at medisinering hjelper nevneverdig, og jeg er så ekstremt SLITEN. Jeg skjønner ikke at det går an å leve slik, å aldri vite om du kan planlegge en tur, sosiale sammenkomster, å bare være " helt ute" i en uke og utslitt to uker til hver gang det skjer - hvordan gjør du det? Har du fått god hjelp?

Jeg går i angstterapi, men jeg faller jo ikke innenfor panikk, sosialangst eller de typene angst der man vet hva man trigges av og/eller det kommer fort og går igjen med verktøy eller medisiner så jeg vil ikke si at jeg har klart å mestre det hittil eller tenker at det er en ende i sikte (per i dag). Jeg har bare mange, lange sorte hull i hukommelsen og oppfører meg relativt normalt ifht andre (med unntak av tilfeller der jeg står midt i det mest kritiske og ikke klarer å forholde meg til enkle oppgaver) men husker ingenting av uker og etterhvert måneder av livet. Den fysiske smerten greier jeg forsåvidt, men det er skremmende å vite at jeg ikke kan skille dager og hendelser osv.

Er det andre som kjenner seg igjen, eller vet hva og hvordan man kan takle slikt? Jeg begynner jo å lure på PTSD, men vil verken selvdiagnostisere eller pushe på masse diagnoser eller utredninger hvis det ikke realistisk sett gjør noen forskjell på utfallet.. men jeg er ingen lege/psykolog heller så hva vet jeg. Jeg vet bare at dette har stoppet opp hele livet og jeg forstår ikke hva som skjer utover symptomene.

Håper inderlig noen kjenner seg igjen og har noen tips eller bare vil dele? ❤️ 

Anonymkode: c3d19...4a7

[jnissen]

 

Dissosiasjon, kroppslige reaksjoner som smerter og oppkast, samt ekstreme mareritt, er alle symptomer som kan være assosiert med PTSD. Har selv PTSD diagnose satt av klinisk psykolog, men forstod det vel selv før offisiell diagnose ble satt. Hva mener du med langvarig?  Det beste tipset jeg fikk av psykologen var å fokusere på noe som ga trygghet. F.eks sett opp et bildet av noe du liker/gir trygghet på soverommet som du kan fokusere på når du evt. våkner av problemene.  Viktig å stoppe anfallene så tidlig som mulig. 

[AnonymBruker]

jnissen skrev (6 minutter siden):

 

Dissosiasjon, kroppslige reaksjoner som smerter og oppkast, samt ekstreme mareritt, er alle symptomer som kan være assosiert med PTSD. Har selv PTSD diagnose satt av klinisk psykolog, men forstod det vel selv før offisiell diagnose ble satt. Hva mener du med langvarig?  Det beste tipset jeg fikk av psykologen var å fokusere på noe som ga trygghet. F.eks sett opp et bildet av noe du liker/gir trygghet på soverommet som du kan fokusere på når du evt. våkner av problemene.  Viktig å stoppe anfallene så tidlig som mulig. 

Takk for svar:) jeg har ikke forstått at alle symptomene er en form for angst, pga en somatisk sykdom som har noen likhetstrekk med oppkast og besvimelse f.eks, og har kanskje ikke hatt evne til å reflektere rundt situasjonen før jeg kom meg ut av volden jeg sto i sånn rent praktisk. Har du liknende symptomer eller er det andre i din situasjon?
Langvarig er ca. en uke av gangen, eller over 4-5 dager. Det begynner gjerne med uro/angst og fysiske symptomer, så dissosiasjon, og så kommer marerittene et par dager inn i episodene. Jeg oppfattet siste runde før det slo skikkelig i gang, og forsøkte å roe helt ned, spise sunt/godt, sove lenge, være rundt familie (trygghet som du nevner <3) men det skjer nesten på autopilot, som at jeg ikke kan stoppe det- men det kan jo være at jeg må gjøre andre tiltak/få mer hjelp til hva og hvorfor:)

Anonymkode: c3d19...4a7

[AnonymBruker]

Jeg hadde angst som gjorde meg rett og slett fysisk syk i ukesvis. Beroligende medisin gjorde at jeg kunne komme ut av spiralen og stoppe et langvarig anfall. Kognitiv terapi gjorde at jeg ikke fikk flere anfall (maks ett i året som da varer mindre enn ett døgn før jeg avbryter det med medisin), men det tok tid før jeg ble bedre i terapi. Nesten ett år.

Anonymkode: 86e38...441

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Takk for svar:) jeg har ikke forstått at alle symptomene er en form for angst, pga en somatisk sykdom som har noen likhetstrekk med oppkast og besvimelse f.eks, og har kanskje ikke hatt evne til å reflektere rundt situasjonen før jeg kom meg ut av volden jeg sto i sånn rent praktisk. Har du liknende symptomer eller er det andre i din situasjon?
Langvarig er ca. en uke av gangen, eller over 4-5 dager. Det begynner gjerne med uro/angst og fysiske symptomer, så dissosiasjon, og så kommer marerittene et par dager inn i episodene. Jeg oppfattet siste runde før det slo skikkelig i gang, og forsøkte å roe helt ned, spise sunt/godt, sove lenge, være rundt familie (trygghet som du nevner <3) men det skjer nesten på autopilot, som at jeg ikke kan stoppe det- men det kan jo være at jeg må gjøre andre tiltak/få mer hjelp til hva og hvorfor:)

Anonymkode: c3d19...4a7

Eg går til behandling hos psykomotorisk fysioterapeut, og vil absolutt anbefale det. Det handlar om kropp og psyke og korleis desse påverkar kvarandre. 

Det eg har lært er feks "go to body". Altså ta utgangspunkt i kroppen, for å forstå "sjukdommen sin/tilstanden sin" (eller kva det no er ein slit med). Ein kan prate og prate i terapi, og det er bra, men for meg så måtte eg ta tak i andre enden. Altså kroppen.

Det som har hjelpt meg mykje er fysiske øvelser. Det skal ikkje mykje til kva dag, for å gjere kroppen bittelitt gladare! Kanskje 20 minutt. Feks på det som har hjelpt meg: 

• Yoga mot angst
• Fysisk meditasjon mot angst/depresjon (denne er rå og eg gjer den gjerne 2 gonger etter kvarandre fordi den er kort og effektiv!!) 
• Tai Chi for stabilitet
• Liten luftetur

Og viss du er på jakt etter lesestoff så finst det er nydeleg bok av Åse Dragland som heiter Kroppens skjulte intelligens. 

 

Anonymkode: 0fb6e...968

[AnonymBruker]

Å tenke på ditt happy place under et angstanfall som varer i timesvis, dagesvis, ukesvis er som å plastre et brukket bein. 

jnissen skrev (8 timer siden):

 

Dissosiasjon, kroppslige reaksjoner som smerter og oppkast, samt ekstreme mareritt, er alle symptomer som kan være assosiert med PTSD. Har selv PTSD diagnose satt av klinisk psykolog, men forstod det vel selv før offisiell diagnose ble satt. Hva mener du med langvarig?  Det beste tipset jeg fikk av psykologen var å fokusere på noe som ga trygghet. F.eks sett opp et bildet av noe du liker/gir trygghet på soverommet som du kan fokusere på når du evt. våkner av problemene.  Viktig å stoppe anfallene så tidlig som mulig. 

 

Anonymkode: b9a8f...9a3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg har et par traumatiske år bak meg, og har dessverre begynt å få noen "anfall", som ikke utarter seg som panikkangst men som langvarige episoder med dissosiasjon, oppkast, besvimelse, smerter i kroppen pga angst/uro og anspenthet og ekstreme mareritt. Jeg kan kjenne når de kommer en dag eller to i forveien - men det varer så utrolig lenge og er så omfattende at jeg per i dag ikke klarer hverdagen/å stå i jobb. Det kan vare en uke, og jeg rekker kanskje å komme i rute med alt jeg ikke klarer før det er på igjen et par uker/en måneds tid senere. Jeg har null kontroll eller kjennskap til utløsende faktorer, annet enn at jeg altså har vært utsatt for vold og nesten døde og vet at nervene er dårlige i ettertid. Jeg opplever ikke at medisinering hjelper nevneverdig, og jeg er så ekstremt SLITEN. Jeg skjønner ikke at det går an å leve slik, å aldri vite om du kan planlegge en tur, sosiale sammenkomster, å bare være " helt ute" i en uke og utslitt to uker til hver gang det skjer - hvordan gjør du det? Har du fått god hjelp?

Jeg går i angstterapi, men jeg faller jo ikke innenfor panikk, sosialangst eller de typene angst der man vet hva man trigges av og/eller det kommer fort og går igjen med verktøy eller medisiner så jeg vil ikke si at jeg har klart å mestre det hittil eller tenker at det er en ende i sikte (per i dag). Jeg har bare mange, lange sorte hull i hukommelsen og oppfører meg relativt normalt ifht andre (med unntak av tilfeller der jeg står midt i det mest kritiske og ikke klarer å forholde meg til enkle oppgaver) men husker ingenting av uker og etterhvert måneder av livet. Den fysiske smerten greier jeg forsåvidt, men det er skremmende å vite at jeg ikke kan skille dager og hendelser osv.

Er det andre som kjenner seg igjen, eller vet hva og hvordan man kan takle slikt? Jeg begynner jo å lure på PTSD, men vil verken selvdiagnostisere eller pushe på masse diagnoser eller utredninger hvis det ikke realistisk sett gjør noen forskjell på utfallet.. men jeg er ingen lege/psykolog heller så hva vet jeg. Jeg vet bare at dette har stoppet opp hele livet og jeg forstår ikke hva som skjer utover symptomene.

Håper inderlig noen kjenner seg igjen og har noen tips eller bare vil dele? ❤️ 

Anonymkode: c3d19...4a7

Dps du går på?

Anonymkode: 80a72...6a8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Dps du går på?

Anonymkode: 80a72...6a8

Nei ikke per i dag, jeg fikk avslag med begrunnelse at de ikke har kapasitet (riktignok for snart et år siden) men jeg går til psykolog:)

Anonymkode: c3d19...4a7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Eg går til behandling hos psykomotorisk fysioterapeut, og vil absolutt anbefale det. Det handlar om kropp og psyke og korleis desse påverkar kvarandre. 

Det eg har lært er feks "go to body". Altså ta utgangspunkt i kroppen, for å forstå "sjukdommen sin/tilstanden sin" (eller kva det no er ein slit med). Ein kan prate og prate i terapi, og det er bra, men for meg så måtte eg ta tak i andre enden. Altså kroppen.

Det som har hjelpt meg mykje er fysiske øvelser. Det skal ikkje mykje til kva dag, for å gjere kroppen bittelitt gladare! Kanskje 20 minutt. Feks på det som har hjelpt meg: 

• Yoga mot angst
• Fysisk meditasjon mot angst/depresjon (denne er rå og eg gjer den gjerne 2 gonger etter kvarandre fordi den er kort og effektiv!!) 
• Tai Chi for stabilitet
• Liten luftetur

Og viss du er på jakt etter lesestoff så finst det er nydeleg bok av Åse Dragland som heiter Kroppens skjulte intelligens. 

 

Anonymkode: 0fb6e...968

Tusen hjertelig takk for alle disse, jeg er virkelig villig til å gjøre/prøve alt for å oppnå bedring for dette er grusomt! Fikk du henvisning til psykomotorisk eller er disse private?

Jeg merker absolutt at jeg har det en del lettere med bevegelse i hverdagen, så det er sikkert fullstendig mulig at det kan forebygge anfall å bli flinkere:)

Anonymkode: c3d19...4a7