Jeg er så sliten..

[AnonymBruker]

Jeg har aldri hatt noen i livet mitt som har tatt vare på meg. I barndommen var det jeg som passet på andre, samt at jeg nok har et uavhengig trekk. 
sammen med samme mann i 30 år. Han har aldri tatt vare på meg, eller vært en jeg kan støtte meg på. Jeg har alltid vært den som har tatt vare på familien økonomisk, praktisk og administrasjon . Følelsemessige det jeg har klart. Min feil også, da jeg er lukket, fikser alt selv og ikke stoler på andre.

Men jeg kjenner sånn at jeg savner en å kunne lene meg på. Få støtte og kanskje trøst av. Er dette vanlig i et forhold? Opplever du det? Eller er det bare en urealistisk tanke jeg har om hvordan andre har det?

Anonymkode: 3d902...dd8

[AnonymBruker]

Jeg skilte meg og bestemte meg for at om jeg skulle finne meg en ny partner så skulle han føles som en klippe, anker og som å komme hjem.

Jeg fant han.

Anonymkode: 8deb0...ae3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Er dette vanlig i et forhold? Opplever du det? Eller er det bare en urealistisk tanke jeg har om hvordan andre har det?

Anonymkode: 3d902...dd8

Det er realistisk at man som kvinne kan finne en mann som liker å ivareta en. Men man gjentar mønstre som man har lært i barndommen. Så med mindre du tar tak i ditt eget mønster, vil du neppe finne en slik mann eller forme en slik mann. Dersom du tar tak i ditt mønster, for eksempel oppsøker en psykolog og får veiledning, så er sjansen mindre.

Og nå skal du sikkert si at du ikke har råd til psykolog, at du ikke er verdt det, andre behøver psykologen mer enn deg, ungene behøver sko og vanter, etc, men det er nettopp slike tanker som utgjør det mønstret jeg snakker om  

Anonymkode: cb161...692

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Dersom du tar tak i ditt mønster, for eksempel oppsøker en psykolog og får veiledning, så er sjansen mindre.

Mente selvfølgelig at sjansen er større.

Anonymkode: cb161...692

[AnonymBruker]

Bli singel. Da jeg ble singel etter 12 år i 2 voldelige forhold hadde jeg skyhøye krav,selv om du ikke opplever psykisk vold så kan du sette din egen standard. Lever bare en gang..

Jeg fant han. Min sjelevenn,støtte,klippe,trygghet,armkrok mitt alt. Han er den jeg faller i armene til og er 150% trygg. Han ser hele meg. 

Du kan også velge annerledes.

Anonymkode: 00498...a50

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Det er realistisk at man som kvinne kan finne en mann som liker å ivareta en. Men man gjentar mønstre som man har lært i barndommen. Så med mindre du tar tak i ditt eget mønster, vil du neppe finne en slik mann eller forme en slik mann. Dersom du tar tak i ditt mønster, for eksempel oppsøker en psykolog og får veiledning, så er sjansen mindre.

Og nå skal du sikkert si at du ikke har råd til psykolog, at du ikke er verdt det, andre behøver psykologen mer enn deg, ungene behøver sko og vanter, etc, men det er nettopp slike tanker som utgjør det mønstret jeg snakker om  

Anonymkode: cb161...692

Takk. 
jeg har ingen problemer med å bruke tid og penger på meg selv, men ser som du sier at jeg vel burde jobbe med meg selv ja.. vet at jeg sikkert oppleves som veldig selvsikker og trygg. Og det er jeg og. Men selv de sterke trenger å være svake noen ganger og. Men hvordan j skal vise det aner jeg ikke

Anonymkode: 3d902...dd8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Takk. 
jeg har ingen problemer med å bruke tid og penger på meg selv, men ser som du sier at jeg vel burde jobbe med meg selv ja.. vet at jeg sikkert oppleves som veldig selvsikker og trygg. Og det er jeg og. Men selv de sterke trenger å være svake noen ganger og. Men hvordan j skal vise det aner jeg ikke

Anonymkode: 3d902...dd8

Tenker at da bestiller du deg en time hos en psykolog og så får du hjelp til å finne alt dette ut.

Selvsikker og trygg er typiske kjennetegn hos sterke mennesker. Man må øve seg på å vise sårbarhet, øve seg på å slippe kontroll, etc, og det kan være vanskelig å identifisere hva det vil si i praksis.

Et tips er å legge merke til hva mennesker gjør, som er annerledes enn den måten du ville gjort det, men som likevel fungerer. Forsøk å overlat ting til mannen din og fortell deg selv at den måten han gjør det på, er god nok, og at det kun er dine forsvarsmekanismer som sier ‘nei nei, du kan da ikke gjøre det sånn’. Og gi mye ros og komplimenter når noen gjør ting for deg, se om de da vil forsøke å gjøre mer av dette. 

Anonymkode: cb161...692

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har aldri hatt noen i livet mitt som har tatt vare på meg. I barndommen var det jeg som passet på andre, samt at jeg nok har et uavhengig trekk. 
sammen med samme mann i 30 år. Han har aldri tatt vare på meg, eller vært en jeg kan støtte meg på. Jeg har alltid vært den som har tatt vare på familien økonomisk, praktisk og administrasjon . Følelsemessige det jeg har klart. Min feil også, da jeg er lukket, fikser alt selv og ikke stoler på andre.

Men jeg kjenner sånn at jeg savner en å kunne lene meg på. Få støtte og kanskje trøst av. Er dette vanlig i et forhold? Opplever du det? Eller er det bare en urealistisk tanke jeg har om hvordan andre har det?

Anonymkode: 3d902...dd8

Kjente meg litt igjen ja, etter en veldig vond og hard barndom. Alltid tatt vare på alle andre, og savnet at noen tok vare på meg. Her er det bare i gode dager og ikke i vonde dager med mannen. Så tålmodig og grei, ordner det meste, allikevel når jeg da trenger han om jeg i 2sek en dag har pms som jeg fort henter meg inn igjen fra når jeg kjenner at det er det og sier unnskyld og sier at det var pms feks. Han sier bare at jeg kan ikke bruke det som unnskyldning, og kaller meg ting, stonewaller i flere dager og er sur. Han er iskald mot meg. Og det er bare småting i 2sek. Etter å ha stått med absolutt alt alene, hus,mat,barn og sykdom.. I tilegg pms som bare alt blir nok. Jeg har sagt før at om han gir meg en klem og hjelper meg litt så hjelper det mye, og roer ned alt. Men han sier jeg må fortjene det. Ikke være en gal psyko.. Og det verste er at jeg ser det mer og mer siste året, jeg er jo ikke psyko.. Blir litt overveldet og han ser meg ikke, klemmer ikke, hjelper ikke men skyver alt over på meg, srøv når jeg sier unnskyld. Jeg finner meg i altfor mye, støtter,hjelper osv.. Men det går liksom bare en vei.. 

Når jeg prøver å være sårbar, dele følelser eller hva jeg savner i forholdet eller trenger så snur han det over til at jeg er dum og at jeg må fortjene det og kan drite i noe når jeg ikke oppfører meg osv.. 

Men jeg skal selvfølgelig tåle at han blir sint osv..

Ingen forståelse, ingen lytting eller prøve pmse den andre sin side. Han er kald om jeg griner på rommet alene etter noe sånt og(mye hormoner og må takle alt hver eneste gang selv i tilegg til at han trykker meg ned).

Skal ikke være sånn.

Vi fortjener bedre!

Men det er vanskelig å gå..

Håper du får mot til deg og får det bedre!

Anonymkode: eceb6...4e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Tenker at da bestiller du deg en time hos en psykolog og så får du hjelp til å finne alt dette ut.

Selvsikker og trygg er typiske kjennetegn hos sterke mennesker. Man må øve seg på å vise sårbarhet, øve seg på å slippe kontroll, etc, og det kan være vanskelig å identifisere hva det vil si i praksis.

Et tips er å legge merke til hva mennesker gjør, som er annerledes enn den måten du ville gjort det, men som likevel fungerer. Forsøk å overlat ting til mannen din og fortell deg selv at den måten han gjør det på, er god nok, og at det kun er dine forsvarsmekanismer som sier ‘nei nei, du kan da ikke gjøre det sånn’. Og gi mye ros og komplimenter når noen gjør ting for deg, se om de da vil forsøke å gjøre mer av dette. 

Anonymkode: cb161...692

Du får det til at det er hennes feil at han ikke støtter henne?

En sterk og trygg person som er glad i partneren sin, klarer å gi praktisk og emosjonell støtte samme hvor sterk den andre er. Normale mennesker vet at alle er både sterke og svake, og hjelper hverandre, i et parforhold som har vart i 30 år!! 

Anonymkode: 3fbf6...c14

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Kjente meg litt igjen ja, etter en veldig vond og hard barndom. Alltid tatt vare på alle andre, og savnet at noen tok vare på meg. Her er det bare i gode dager og ikke i vonde dager med mannen. Så tålmodig og grei, ordner det meste, allikevel når jeg da trenger han om jeg i 2sek en dag har pms som jeg fort henter meg inn igjen fra når jeg kjenner at det er det og sier unnskyld og sier at det var pms feks. Han sier bare at jeg kan ikke bruke det som unnskyldning, og kaller meg ting, stonewaller i flere dager og er sur. Han er iskald mot meg. Og det er bare småting i 2sek. Etter å ha stått med absolutt alt alene, hus,mat,barn og sykdom.. I tilegg pms som bare alt blir nok. Jeg har sagt før at om han gir meg en klem og hjelper meg litt så hjelper det mye, og roer ned alt. Men han sier jeg må fortjene det. Ikke være en gal psyko.. Og det verste er at jeg ser det mer og mer siste året, jeg er jo ikke psyko.. Blir litt overveldet og han ser meg ikke, klemmer ikke, hjelper ikke men skyver alt over på meg, srøv når jeg sier unnskyld. Jeg finner meg i altfor mye, støtter,hjelper osv.. Men det går liksom bare en vei.. 

Når jeg prøver å være sårbar, dele følelser eller hva jeg savner i forholdet eller trenger så snur han det over til at jeg er dum og at jeg må fortjene det og kan drite i noe når jeg ikke oppfører meg osv.. 

Men jeg skal selvfølgelig tåle at han blir sint osv..

Ingen forståelse, ingen lytting eller prøve pmse den andre sin side. Han er kald om jeg griner på rommet alene etter noe sånt og(mye hormoner og må takle alt hver eneste gang selv i tilegg til at han trykker meg ned).

Skal ikke være sånn.

Vi fortjener bedre!

Men det er vanskelig å gå..

Håper du får mot til deg og får det bedre!

Anonymkode: eceb6...4e8

Ehm… du har funnet deg en mann som er prikk lik oppveksten din. 
 

Anonymkode: 4bb65...1ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Min feil også, da jeg er lukket, fikser alt selv og ikke stoler på andre.

Men jeg kjenner sånn at jeg savner en å kunne lene meg på. Få støtte og kanskje trøst av.

Anonymkode: 3d902...dd8

Hvis du ikke kan vise deg sårbar så kan du ikke få trøst. Ikke av mannen din og ikke av en annen mann.

Anonymkode: 9574f...ae6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hvis du ikke kan vise deg sårbar så kan du ikke få trøst. Ikke av mannen din og ikke av en annen mann.

Anonymkode: 9574f...ae6

Jeg har bedt om det, og da har han vist seg inkapabel. Jeg har sagt at jeg trenger deg nå, jeg har fått beskjed å fikse selv. Så jeg er fult klar over at jeg må avslutte.

men vet ikke om jeg kan «drømme» om det finnes noe annet der ute. 
Ts

Anonymkode: 3d902...dd8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Du får det til at det er hennes feil at han ikke støtter henne?

En sterk og trygg person som er glad i partneren sin, klarer å gi praktisk og emosjonell støtte samme hvor sterk den andre er. Normale mennesker vet at alle er både sterke og svake, og hjelper hverandre, i et parforhold som har vart i 30 år!! 

Anonymkode: 3fbf6...c14

Selvfølgelig er det det!

Man påvirker hverandre. Jeg har fått en helt ny mann etter jeg endret min oppførsel, enda det er samme mannen.

Men dette kan en ordentlig psykolog forklare bedre enn jeg. Eller så kan man visstnok også lese The empowered wife av Laura Doyle, som jeg ikke har lest, men som jeg ser at man anbefaler her inne. 

Anonymkode: cb161...692

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hvis du ikke kan vise deg sårbar så kan du ikke få trøst. Ikke av mannen din og ikke av en annen mann.

Anonymkode: 9574f...ae6

Bingo!

Anonymkode: cb161...692

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har bedt om det, og da har han vist seg inkapabel. Jeg har sagt at jeg trenger deg nå, jeg har fått beskjed å fikse selv. Så jeg er fult klar over at jeg må avslutte.

men vet ikke om jeg kan «drømme» om det finnes noe annet der ute. 
Ts

Anonymkode: 3d902...dd8

Ja, det gjør det  Men du må først finne ut hvordan du unngår å havne sammen med enda en av de du har nå. 

Anonymkode: cb161...692