Når søsken tar sitt eget liv

[AnonymBruker]

Er det noen som  opplevd at deres søsken har gått bort av selvmord? 
 

Hvordan er livet deres nå? 
 

Min søster døde i 1998 av selvmord. Hun taklet ikke livet lenger, for det var for tøft å bære. Hun var ikke psykisk syk, barndommen og livet var rett og slett bare for tøft. Når hun var 18 år tok hun sitt liv. 
Jeg har følt mye skam og har på en måte aldri tilgitt henne. Men jeg forstår jo egentlig at livet var jo bare for tøft å være i. 
Vi hadde skilte foreldre og mye problemer opp gjennom oppveksten. Med en far som er psykisk syk og en mor som heller ikke gjorde ting bedre. Hun prøvde nok, men det ble liksom så mye uro og lite trygghet. 
 

Pr i dag er livet mitt litt opp og ned. Har familie å jeg prøver så godt jeg kan å holde hode over vann. 
 

Jeg sliter mye med smerter i kroppen som er kroniske. Noe som i seg selv gjør livet tungt 

Jeg har noen gode tider og noen litt mindre gode. Innimellom blir jeg litt nedfor. 
 

Hva svarer du når noen spør om du har søsken? 
Jeg hadde bare henne, så jeg er alene. Jeg sier som regel at jeg er alene barn. Blir bare så mye styr ellers. 
 

Nå i dag vet jeg ikke hvorfor jeg har så mye smerter i kroppen, begynner å lure på om jeg har det pga alt det jeg har opplevd. 

Noen flere som har det slik som meg? 

Anonymkode: 09913...797

[Belima]

Vi var også to søstre og min søster er også død. Jeg svarer at vi var to, men nå er det bare meg igjen. Her jeg bor, så vet mine venner og bekjente at hun er død, så jeg får aldri et sånt spørsmål. Når er det du får spørsmål om dette da, i hvilken sammenheng?
Du bør kanskje snakke med legen din om fortiden, så kanskje du får hjelp til å lette litt på trykket i kroppen din. Hadde også en tung oppvekst med overgrep, men etter litt hjelp, så har jeg holdt meg på bena.
Jeg har det ikke som det du beskriver lenger, men har vært der. Det nytter å få det bedre, men ikke alt klarer vi alene.
Sender deg en

[micromaya]

Jeg hadde en lillebror, han tok livet sitt da han var 21. Han var mitt eneste søsken.

Jeg har aldri følt noen form for skam over å fortelle om det til andre, vi var åpne om dødsårsaken fra første stund. Selv om jeg selvfølgelig savner ham og skulle ønske han fortsatt var her, har jeg ingen traumer knyttet til dette. Jeg synes det høres ut som at du kunne hatt godt av noen å snakke med, både om oppveksten og det som skjedde med søsteren din. (Jeg har brukt noen år hos psykolog av samme grunn, oppvekst/dødsfall). Det er verken skummelt eller skambelagt å få hjelp til å føle seg litt bedre ;).

[Frøkenfryden]

Leit å høre du har det vanskelig. Håper du kan få noe hjelp for det  Jeg opplever at livet har fortsatt som før i stor grad etter å ha mistet søster i selvmord for noen år tilbake. Jeg svarer ærlig på spørsmål, men jobber innen psykisk helse da, så slikt er lite tabu. Forundelig nok kan jeg også fint jobbe med å vurdere andres risiko for selvmord, også uten å tenke på henne. Jeg frykter kanskje årene fremover mer nå pga svært lite familie, mer frykt for ensomhet. Men ellers føles sorgen tilbakelagt og ikke som noe traumatisk. 

Sender deg gode tanker..♥️

[AnonymBruker]

Trist og lese❤️live er ikke lett. Sender deg gode tanker❤️ 

Anonymkode: 46750...057

[AnonymBruker]

Min bror valgte å forlate når han var 18. Som alle andre dødsfall i nære relasjoner så var det tungt i starten. Men var rask å endret tankegang. Det var jo et valg han tok. Hva hvorfor tanker slo jeg i fra meg ganske rask da det meste får man ikke svar på og man plager kun seg selv med dette. Man må bare akseptere valget å gå videre. 

Anonymkode: 18350...a97

[AnonymBruker]

Ikke søsken, men en nær venn når vi var 18. Jeg skammer meg fremdeles så over at jeg ikke såg det komme, at han trengte støtte, snart 30 år senere. Men jeg gjorde ikke det, ikke i det hele tatt. Og selv om jeg har mange ganger gått gjennom hver samtale og alt han gjorde og sa det siste året omtrent, så finner jeg ingen tegn. Det er fremdeles noe som kommer over meg innimellom, men man må jo selvsagt leve videre. 

Anonymkode: c026a...e12

[AnonymBruker]

Min bror valgte nylig å ende livet sitt. 
Jeg har ikke landa enda og aner ikke hvordan det vil påvirke hverken meg eller øvrig familie på sikt. Men at man også merker noe slikt fysisk på kroppen er det ikke tvil om. Både utmattelse, smerter og spenninger. 
Mange små og store hendelser spilles av på repeat, hva hadde større eller mindre betydning for han enn meg, hva kan ha blitt misforstått eller hatt dypere mening. Hva burde jeg fanga opp, hva så jeg men avfeide jeg som uviktig men som nå er et rødt flagg med 20/20 synet man får når man vet utfallet. 
Det er blytungt å sørge.

Anonymkode: c3cd6...4ed

[AnonymBruker]

Å oppleve å miste søsken til selvmord i voksen alder, ble total livsendring for meg. Livet før og livet etter. Vondeste, mest smertefulle og vanskeligste livet er er blitt etter.

Mitt eget liv er vraka iforhold til det var før.

Har fått hjelp og snakke, og div. Men en del av meg bare ble med.

Utviklet også depresjon etter en stund og jeg kjemper daglig mot den og få meg selv på bena igjen. Men årene går.. 

 

Anonymkode: 90c84...707

[katties]

Jeg tror ikke det er riktig å si at søsteren din ikke hadde psykiske problemer, for det kan være så mye. Det å miste sin overlevelsesevne er et av de største psykiske problemene, for det er ment å være vårt sterkeste instinkt. Noen kan mangle mat, husly, nettverk, ha alvorlige sykdommer, men likevel klamre seg til livet. 

Nei, har heldigvis ikke opplevd selvmord i nære familie, men har opplevd flere dødsfall i nær familie der det var mennesker som ikke burde ha dødd enda. Det sitter fortsatt i kroppen min, over 10 år senere. 

Ja, det kan jo være vanskelig å tilgi når man vet at kanskje hadde vanskelighetene gått over, og man kunne ha opplevd så mye fint sammen, men personen valgte å ikke vente. Samtidig så refererer jeg tilbake til det jeg skrev først: å miste sitt overlevelsesinstinkt er en alvorlig sykdom. 

Min tante, som er en av mine nære menneskene som døde sa en gang at man må ikke føle på skam for ting som ikke er din skyld. Det gir bare fysisk sykdom. Man må slippe taket i det og bevege seg videre i livet om det ikke er noe man kan gjøre med det. Du må omformulere hele tankegangen din slik at din søsters selvmord ikke også blir en stor del av din identitet. Du HAR lov til å gå videre - man fortjener å gå videre. Vær heller god mot de rundt deg og bidra til at deres og ditt eget liv blir litt bedre og litt mer verdt å leve.