Bryr de seg ikke? Eller forventer jeg for mye?

[AnonymBruker]

For noen uker siden fikk jeg vite at søsteren min har fått kreft. Etter å ha fått summet meg litt, sendte jeg melding og fortalte det til to av vennene mine, og snakket med dem på telefon etterpå. Dette var fine samtaler, der jeg fortalte at det er all grunn til å tro at det går bra, men at jeg var sjokkert og veldig redd, tross alt. Følte at de brydde seg da. Men etterpå har jeg ikke hørt fra noen av dem (de bor langt unna, så vi møtes ikke sånn i hverdagen). 

De er begge småbarnsmødre, så jeg skjønner at de er opptatt med seg og sitt. Forventer og trenger heller ikke at de gjør så mye... men hadde kanskje ønsket at de sendte en melding eller ringte for å sjekke status. Er det mye å ønske seg? De får selvsagt ikke gjort så mye med dette, men for meg er dette en av de største krisene jeg har stått i...

Anonymkode: 996f8...1c3

[Stor pike]

Det er nok sånn at du må ta kontakt med dem igjen. Dette er sånn som er vanskelig å forholde seg til. Jeg fikk kreft selv, og av og til kommer det en samtale fra en god venninne. Men husk at dette er din hverdag, ikke deres. 

[Daria]

Dette er nok en av de situasjonene hvor man selv må ta kontakt hvis man trenger å snakke om det. Den brutale sannheten er at for de fleste er det at en venninnes søster har fått kreft en relativt perifer hendelse. Det betyr ikke at de ikke bryr seg om deg, men det er så mye annet som krever oppmerksomhet og prioritet i en travel hverdag. 

[AnonymBruker]

Du forventer for mye, det er ikke du som er syk. Det blir for stor avstand for dine venner til denne situasjonen. Den syke er ikke deres venn. 

Anonymkode: 2a748...209

[nordlending]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

men hadde kanskje ønsket at de sendte en melding eller ringte for å sjekke status. Er det mye å ønske seg? De får selvsagt ikke gjort så mye med dette, men for meg er dette en av de største krisene jeg har stått i...

Anonymkode: 996f8...1c3

Folk er veldig forskjellige når det kommer til sykdom, så det sikreste for mange er nok en antagelse om at du sier i fra om du ønsker å snakke om det. Da slipper de f.eks. å være redde for at du blir mer lei deg fordi de spurte, kanskje akkurat når du ikke tenkte på det. På noen uker er det kanskje heller ikke noen endring i formen hennes? Eller hva tenkte du på med "status"? 

[AnonymBruker]

Kjenner de søsteren din?

I fjor fortalte jeg en nær barndomsvenninne at kjæresten min hadde fått kreft, og hadde fått beskjed om at han kom til å leve maks 3 måneder til.

Jeg hørte ikke et pip fra henne på de tre månedene, men da han hadde gått bort så hadde hun fått vite det av noen felles venninner, og da ringte hun meg, men da orket jeg ikke å snakke med henne.

Nå kjente ikke min barndomsvenninne kjæresten min godt, men hun har kjent meg hele livet sitt.

Folk bryr seg ikke så mye, så lenge de selv ikke er rammet, og kreft er veldig skremmende og vanskelig å forholde seg til for folk.

Anonymkode: 770ee...f6b

[AnonymBruker]

Holder du deg løpende orientert om dine venners slekt, ts? Vet du om deres mor, far, søsken, tanter, besteforeldre, barn og partnere alle har det bra? 

Og de fleste som får kreft informerer om det. Og så sier man, som normalt høflig er, at det var leit og at man håper det går bra. Og så lar man det være med det, gitt at man ikke er veldig nære. Å forvente at venner ringer deg nærmest ukentlig for å mase seg til en oppdatering om din søsters helse er søkt, gitt at de ikke også kjenner henne. Og kjenner de henne så ringer eller melder de jo henne direkte. Og kreft er et langt, ikke et kort, løp. Skal de ringe deg ukentlig de neste 3-5 årene? Eller bare nå i innledende fase? Skal de ha innsyn i hennes helsedetalhjer og senskader, mener du?

Har du for øvrig fått din søsters samtykke til å dele hennes helseinformasjon med dine venner? For dersom ikke så har du tråkket utenfor normal høflighet ved å velge å dele ubedt.

Anonymkode: fbaf6...8ea

[AnonymBruker]

Har mistet en av mine nærmeste til kreft, ingen bryr seg ut over å si kondolerer og de godtar at man ikke er helt på topp neste gang man møtes. Så er det forventet at man har kommet over det og det snakkes aldri om igjen.

Men nå har jeg ekstremt egosentriske folk i min omgangskrets da, så jeg har selv tatt avstand til dem så de føler nok det samme for meg.

Har du stilt opp for dem tidligere når de har kommet til deg med sine problemer?

Anonymkode: 67492...04e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Holder du deg løpende orientert om dine venners slekt, ts? Vet du om deres mor, far, søsken, tanter, besteforeldre, barn og partnere alle har det bra? 

Og de fleste som får kreft informerer om det. Og så sier man, som normalt høflig er, at det var leit og at man håper det går bra. Og så lar man det være med det, gitt at man ikke er veldig nære. Å forvente at venner ringer deg nærmest ukentlig for å mase seg til en oppdatering om din søsters helse er søkt, gitt at de ikke også kjenner henne. Og kjenner de henne så ringer eller melder de jo henne direkte. Og kreft er et langt, ikke et kort, løp. Skal de ringe deg ukentlig de neste 3-5 årene? Eller bare nå i innledende fase? Skal de ha innsyn i hennes helsedetalhjer og senskader, mener du?

Har du for øvrig fått din søsters samtykke til å dele hennes helseinformasjon med dine venner? For dersom ikke så har du tråkket utenfor normal høflighet ved å velge å dele ubedt.

Anonymkode: fbaf6...8ea

Kreft kan for mange være et kort løp også!

Anonymkode: 770ee...f6b

[AnonymBruker]

TS

Takk for svar. Tar til meg dette med at det kanskje er litt opp til meg å ta kontakt hvis jeg ønsker. Og da er jeg sikker på at de lytter også.

 Ja, dette er barndomsvenner av meg, så de kjenner søsteren min. Og jeg holder meg oppdatert på deres familier. Når besteforeldre er syke for eks. har jeg fulgt med på hvordan det går. Ikke hver dag, men er litt ekstra "på" i de periodene. 

Og søsteren min er også åpen om dette, og jeg fikk lov til å snakke med mine venner. Så den delen er i orden  

Vil bare gjøre det klart at jeg ikke er sur eller noe sånt, og tenker ikke at de er dårlige venner. Mer enn et skuffelse over at de ikke spør, er det et ønske om at de kanskje hadde gjort det, hvis dere skjønner?

Anonymkode: 996f8...1c3

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

For noen uker siden fikk jeg vite at søsteren min har fått kreft. Etter å ha fått summet meg litt, sendte jeg melding og fortalte det til to av vennene mine, og snakket med dem på telefon etterpå. Dette var fine samtaler, der jeg fortalte at det er all grunn til å tro at det går bra, men at jeg var sjokkert og veldig redd, tross alt. Følte at de brydde seg da. Men etterpå har jeg ikke hørt fra noen av dem (de bor langt unna, så vi møtes ikke sånn i hverdagen). 

De er begge småbarnsmødre, så jeg skjønner at de er opptatt med seg og sitt. Forventer og trenger heller ikke at de gjør så mye... men hadde kanskje ønsket at de sendte en melding eller ringte for å sjekke status. Er det mye å ønske seg? De får selvsagt ikke gjort så mye med dette, men for meg er dette en av de største krisene jeg har stått i...

Anonymkode: 996f8...1c3

Det er jo noe som heter «intet nytt er godt nytt « . Mange lever etter den teorien , å spør ikke i tide og utide om andres form . Dessuten må du ikke glemme hvilken måned vi er inne i nå, desember . De fleste har det travlere enn ellers , og særlig småbarnsmødre 

[AnonymBruker]

Har du selv vært flink til å kontakte dem og spørre hvordan det går i deres liv? Hvordan det går med barna deres? Holdt kontakten underveis? Hvis nei, så kan du faktisk ikke forvente at de trøster deg gjennom dette. 

Anonymkode: 5efb1...79f

[AnonymBruker]

Jeg har syntes den slags har vært veldig vanskelig å forholde meg til. Til de aller nærmeste venner tar jeg meg sammen og tar kontakt likevel, men jeg synes alltid den "hvordan går det ❤️?" blir så tynn når jeg antar at det går ganske jævlig fortsatt. Føler man mangler gode måter å si at man er her på og gjerne vil lytte, uten at man må komme med platte spørsmål som bare er ubehagelige (jeg har heller ikke likt å få sånne spørsmål når jeg har hatt akutt sykdom i nærmeste familie, fordi hva skal man svare?)

Anonymkode: 81bd7...b39

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

TS

Takk for svar. Tar til meg dette med at det kanskje er litt opp til meg å ta kontakt hvis jeg ønsker. Og da er jeg sikker på at de lytter også.

 Ja, dette er barndomsvenner av meg, så de kjenner søsteren min. Og jeg holder meg oppdatert på deres familier. Når besteforeldre er syke for eks. har jeg fulgt med på hvordan det går. Ikke hver dag, men er litt ekstra "på" i de periodene. 

Og søsteren min er også åpen om dette, og jeg fikk lov til å snakke med mine venner. Så den delen er i orden  

Vil bare gjøre det klart at jeg ikke er sur eller noe sånt, og tenker ikke at de er dårlige venner. Mer enn et skuffelse over at de ikke spør, er det et ønske om at de kanskje hadde gjort det, hvis dere skjønner?

Anonymkode: 996f8...1c3

Hvis du ønsker at de skal spørre om hvordan det går, fortell det. Jeg har selv kreft, og gjennomgår behandling. Jeg har bare informert et fåtall, og også vært tydelig på at jeg ikke ønsker spørsmål om hvordan det går med sykdommen. Jeg ønsker ikke at kontakten dreier seg om sykdom. Det betyr ikke at jeg ikke kan ta opp tema. Samtidig er jeg bevisst på at ved å fortelle, påfører jeg venner en "sorg" som de også skal bearbeide.

Vi er forskjellige, og har ulike ønsker og behov. Ingen kan gjette seg fram til hva du ønsker, så fortell dem det.

Anonymkode: a0af3...757

[AnonymBruker]

Kjære deg, det var leit å høre om din søster! Jeg skjønner godt at du skulle ønske at dine venner tok mer kontakt, og jeg er sikker på at de bryr seg.

Men som småbarnsmor selv, føler jeg at jeg ikke har kapasitet til å stille opp for andre venner for tiden, mest fordi jeg enten selv er syk eller barna er syke. Jeg henger hele tiden på etterskudd!

Og innimellom tenker jeg selvsagt på andre venner, og hadde hatt tid til å sende en kort melding, men føler at om jeg gjør det, så må jeg også følge opp, noe jeg akkurat da ikke har overskudd til. Jeg har en del dårlig samvittighet for det. Sannsynligvis er det noe lignende for dine venner. Det er ingen unnskyldning at de er småbarnsforeldre, men det kan være en forklaring.

Hvis jeg var deg, ville jeg sendt melding selv, gjerne med en oppdatering (enten det er noe nytt eller ikke), men at du syns det er vanskelig og bekymrer deg mye. Det er mange som kvier seg for å spørre om sykdom osv, da er det lettere å la være å si noe som helst. 

 

Anonymkode: df59a...e23

[AnonymBruker]

Tror kanskje du forventer for mye. Som venninne hadde jeg tenkt at dette var tid for dere som familie, at dere har mye å stå i, at du er opptatt med din familie og din søster, og jeg hadde latt dere være i fred en stund før jeg tok kontakt igjen.

Dersom du ønsket tettere kontakt så ville jeg antatt at det var noe du kunne formidlet til meg. Jeg er vant til at kriser i familien blir mye familietid og at man ikke ønsker "mas" fra andre. 

Anonymkode: 3e1d2...4e2