Er det for mye snakk/ åpenhet om psykisk uhelse?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg er glad for at det har blitt mer kunnskap rundt psykisk helse og psykiske lidelser - men jeg synes nesten det har bikket helt over til noe negativt. Synes det er vanskelig å formulere nøyaktig hva jeg mener, men det virker nesten som at alt av vanlige følelser og opplevelser har blitt sykeliggjort. Å være nervøs har blitt til angst, en dårlig uke har blitt til en depressiv periode. Mistenker at det blir vanskeligere å bli tatt på alvor dersom man sliter «på ekte», og å få den hjelpen man trenger.

Vil gjerne høre all slags innspill!

Anonymkode: 1ba85...a42

ADHD og PTSD føler jeg nesten er "in" diagnoser. De er også de eneste jeg tenker ofte blir brukt litt i "hytte og pine".

Ellers er jeg uenig med deg. Du hører aldri folk si, hun har bare litt borderline, bipolar,schizofreni osv!! Never. 

Anonymkode: efb7b...de3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

ADHD og PTSD føler jeg nesten er "in" diagnoser. De er også de eneste jeg tenker ofte blir brukt litt i "hytte og pine".

Ellers er jeg uenig med deg. Du hører aldri folk si, hun har bare litt borderline, bipolar,schizofreni osv!! Never. 

Anonymkode: efb7b...de3

Obs😂 Hytt,ikke hytte... Sikkert fint på hytta da😅 Skrivefeil...

Anonymkode: efb7b...de3

[AnonymBruker]

Er grov barnemishandling spør du meg.

I stedet for å la far disiplinere barna skal mor diagnostisere det.

Er ikke rart samfunnet er fullt av profesjonelle offer som ikke er ansvarlig for noe som helst i livet sitt, i stedet for oppegående og sterke mennesker som forbedrer seg selv og blir verdifulle, selvstendige mennesker.

Drittlei av at alle venninnene mine plutselig skal ha hundre diagnoser og være allergisk mot gluten osv. og overførerer dette hysteriet på ungene sine, på tide norske kvinner vokser opp og tar ansvar for livet sitt.

"Jeg går bare opp i vekt, selv om jeg spiser bare 1000 kalorier for dag!" - "Det er sikkert fordi du spiser for lite og har gått i sultmodus, eller så har du PCOS som magisk bryter fysikkens lover!"

Gud hvor vanskelig det er å respektere kvinner i 2024, det var ikke slik for 20 år siden.

Anonymkode: e124e...971

[AnonymBruker]

Jeg har schizofreni og opplever at stigmaet er stort. Det er synd at psykisk uhelse har blitt trendy for det er ingenting å spøke med og de som virkelig er syke trenger hjelp. Disse kan nok havne bak i køen fordi psykiatriske lidelser har blitt trendy. 

Anonymkode: 04f45...70d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg har schizofreni og opplever at stigmaet er stort. Det er synd at psykisk uhelse har blitt trendy for det er ingenting å spøke med og de som virkelig er syke trenger hjelp. Disse kan nok havne bak i køen fordi psykiatriske lidelser har blitt trendy. 

Anonymkode: 04f45...70d

Schizofrene prioriteres da i mye større grad enn feks moderat deprimerte. Ofte skal de ikke engang inn på samme sted.

Anonymkode: 1483e...a32

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Sosial angst kan variere mye fra person til person, og noen opplever angst i spesifikke situasjoner, som å fremføre noe i klassen, mens de fungerer fint sosialt ellers. Dette kalles situasjonsbetinget sosial angst. Samtidig er det viktig å skille mellom vanlige følelser som nervøsitet og en faktisk angstlidelse som påvirker livet mer omfattende. Kommentaren din peker på et relevant poeng, men det er også viktig å anerkjenne at sosial angst ikke alltid er "alt eller ingenting."

Anonymkode: 0fa7e...9f4

Det forstår jeg. Men poenget mitt er at det kan brukes for å slippe unna ting man ikke liker. Feks en jente som er veldig populær,aktiv på tik tok,er med på alt,mange venner,snakker høyt og mye i klasserommet, elsker oppmerksomhet. Men hvis hun skal fremføre noe i klasserommet har hun sosial angst,og må få slippe... Forstår at det ikke nødvendigvis er alt eller ingenting, men det virker noe søkt for meg.. Det er ganske vanlig å være nervøs for å snakke slik foran klassen,det var jeg også, men de får jo heller aldri øvd på det om de alltid slipper. 

Anonymkode: f5fa1...056

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Er grov barnemishandling spør du meg.

I stedet for å la far disiplinere barna skal mor diagnostisere det.

Er ikke rart samfunnet er fullt av profesjonelle offer som ikke er ansvarlig for noe som helst i livet sitt, i stedet for oppegående og sterke mennesker som forbedrer seg selv og blir verdifulle, selvstendige mennesker.

Drittlei av at alle venninnene mine plutselig skal ha hundre diagnoser og være allergisk mot gluten osv. og overførerer dette hysteriet på ungene sine, på tide norske kvinner vokser opp og tar ansvar for livet sitt.

"Jeg går bare opp i vekt, selv om jeg spiser bare 1000 kalorier for dag!" - "Det er sikkert fordi du spiser for lite og har gått i sultmodus, eller så har du PCOS som magisk bryter fysikkens lover!"

Gud hvor vanskelig det er å respektere kvinner i 2024, det var ikke slik for 20 år siden.

Anonymkode: e124e...971

Det er jo også en fin måte å ansvarsfraskrive seg det meste... Greit å ha en diagnose å skylde på om man ikke klarer å oppføre seg. 

Anonymkode: f5fa1...056

[AnonymBruker]

Tror dette er litt komplekst.

Når mine  barn var små og falt , og jeg viste sympati,  så oppdaget jeg at de begynte å hylgrine når jeg syntes synd på dem. De syntes også  veldig synd på seg selv,  først etter jeg utrykte synd på deg oppførsel. 

Tok meg i det, og endret kommunikasjon med litt mer letthet,  mamma fikser,  dette går bra. Da gråt de ikke, og vi kunne heller le litt sammen,  iht å skalle oppi og tulle litt. 

Det endret mye, og de kunne gå skikkelig på snørra, le litt, børste av seg og løpe videre. I den grad at jeg  av og til måtte etter for å si fra at et sår måtte renses feks.  

Så jeg tenker kanskje vi voksne skal roe oss litt ned. Ikke undegrave ting som skjer, men kanskje ikke overdramatisere så sinnsykt mye. 

Når mine ble litt større, hadde vi en prat om dette. Og da sa de at de tenkte ikke så mye på det, før de så jeg reagerte og da ble de redde, og trodde det var veldig alvorlig.  

Så når kari kom hjem og sa ola hadde slått henne, så spurte jeg heller, hvorfor slo ola? Hva skjedde før han slo? Gjør ola dette ofte? Etc. For å kartlegge om kari hadde vært slem først , vi måtte snakke om? Er det en mobbesak? en engangshendelse?

Når det da var snakk om vold, kunne vi da også snakke om at det ikke var lov, evnt kun ved selvforsvar. Hva er selvforsvar, og ikke minst hvordan håndtere slike hendelser bedre. Og hva man gjør istedenfor å slå, om man selv blir sinna.

Mine er nå voksne, og er veldig godt kjent med seg selv, selvsikre, og veldig bevisst på andre og seg selv. 

 

 

Anonymkode: 1cea5...97b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Tror dette er litt komplekst.

Når mine  barn var små og falt , og jeg viste sympati,  så oppdaget jeg at de begynte å hylgrine når jeg syntes synd på dem. De syntes også  veldig synd på seg selv,  først etter jeg utrykte synd på deg oppførsel. 

Tok meg i det, og endret kommunikasjon med litt mer letthet,  mamma fikser,  dette går bra. Da gråt de ikke, og vi kunne heller le litt sammen,  iht å skalle oppi og tulle litt. 

Det endret mye, og de kunne gå skikkelig på snørra, le litt, børste av seg og løpe videre. I den grad at jeg  av og til måtte etter for å si fra at et sår måtte renses feks.  

Så jeg tenker kanskje vi voksne skal roe oss litt ned. Ikke undegrave ting som skjer, men kanskje ikke overdramatisere så sinnsykt mye. 

Når mine ble litt større, hadde vi en prat om dette. Og da sa de at de tenkte ikke så mye på det, før de så jeg reagerte og da ble de redde, og trodde det var veldig alvorlig.  

Så når kari kom hjem og sa ola hadde slått henne, så spurte jeg heller, hvorfor slo ola? Hva skjedde før han slo? Gjør ola dette ofte? Etc. For å kartlegge om kari hadde vært slem først , vi måtte snakke om? Er det en mobbesak? en engangshendelse?

Når det da var snakk om vold, kunne vi da også snakke om at det ikke var lov, evnt kun ved selvforsvar. Hva er selvforsvar, og ikke minst hvordan håndtere slike hendelser bedre. Og hva man gjør istedenfor å slå, om man selv blir sinna.

Mine er nå voksne, og er veldig godt kjent med seg selv, selvsikre, og veldig bevisst på andre og seg selv. 

 

 

Anonymkode: 1cea5...97b

Glemte å legge ved et eksempel.  Jeg likte ikke edderkopper. Men nektet å vise mine barn det. Av og til fikk jeg en reaksjon,  men sa bare at jeg skvatt. Hadde jeg vist det ,  så hadde de også  blitt redd edderkopper.

Anonymkode: 1cea5...97b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Ja. Definitivt ja. Vi snakker for mye om det. Vi kjenner for mye etter. Jeg mener bestemt at det er usunt å dyrke alt man føler hele tiden, analysere det, henge det på knagger, iverksette omfattende tiltak som involverer andre for disse helt normale små krisene og ubehagene vi alle møter. Det gjør det verre og verre å grave seg ned i det. 

Jeg jobber også i skolen og ser det samme som læreren over. Det er "egne avtaler" over hele fjøla. Det er lenge siden vi så vi måtte skrenke inn disse avtalene fordi de ødelegger fellesskapet totalt. Da begynte de å sende ungene til lege og bup for å få papirer på disse behovene. Helt normalt å synes fremføringer er ekkelt i starten, eller at man ikke vil på skolen dagen etter man blødde gjennom og den kule gutten påpekte det, eller at man er lei seg fordi sin beste venninne utestengte deg for å hevde seg selv i et svakt, men naturlig øyeblikk. Man KAN IKKE være hjemme for dette, eller igangsette og forvente behandling og det å gå ut av timen og miste mye fag flere ganger i uken for det.

Jeg er veldig bekymret. Vi skaper tapere, unnskyld uttrykket. Gentle parenting og det å forstå og validere alt av følelser skaper unge som ikke takler å stå i skikkelig ubehag uten å involvere et støttesystem. Noen ganger må vi faktisk si pytt sann, jaja, det går vel over. Tenk på noe annet. Gå ut med venner. Distraksjoner for alle penga. Ellers er veien kort til at det sosiale blir vanskelig fordi du er for lite med og ikke har de samme referansene, føler deg utenfor, blir sår på det, hugger til eller fjerner deg fra situasjonen, og så baller det på seg derfra. Det er SÅ lite som skal til for å snu highwayen til nav, men vi jobber så innmari motstrøms. 

Disclaimer: dette gjelder selvfølgelig ikke suicidale eller schizofrene og andre alvorlige lidelser, jeg uttaler meg KUN om de som kan snus ved hjelp av minimal tidlig innsats. Ca 80% av tilfellene imo. 

 

Anonymkode: b8d2e...14a

Jeg er også lærer og ser dette. Jeg er faglærer, så jeg er innom flere klasser ila en dag. Jeg aner ikke hvor mange som egentlig er til stede i hver enkelt klasse til tider, fordi det er så mange som skal til helsesøster, vernepleier, snakke med kontaktlærer, sitte på eget rom, har dratt hjem osv. Også har du de som stikker av og vandrer i gangene. Og de som er nødt til å sitte med ipad og headset hele dagen for å klare å delta på skolen. 

Vi hadde en elev som tidlig viste tegn på fravikende oppførsel. Både foreldre og bup "skyldte" på skolen og at skolen måtte tilpasse. Det ble også påstått at barnet ble mobbet når det kom i konflikt med andre barn. Det var bare at de andre barna begynte å bli dritt lei av at dette barnet fikk dure rundt som det ville helt uten konsekvenser.

Noen år senere har både foreldre, bup og alle andre innsett at det ikke er skolen som er problemet, men et barn som ikke evner å tilpasse seg samfunnets/ skolens normer, regler, forventninger og ikke klarer å håndtere helt vanlige hindringer hen møter på i et slikt fellesskap. Hadde dette blitt tatt tak i ordentlig helt fra start uten å bare skylde på skolen, hadde det ikke endt opp som det ble. Barnet utagerte daglig, krevde egne tilpasninger og oppgaver, små problemer ble kjempestore. Ingen av elevene ville være med barnet, og de eneste vennene barnet hadde, trakk seg også unna. Det ble en ond sirkel og det eksploderte hver dag. Matpakka var feil, sølte vann på klærne, glemte lue, fikk ikke alt riktig på prøva osv. Ingen diagnose, ingen traumer, ressurssterke foreldre, støttende venner (en god stund i hvertfall). Jeg tror nok dette bare var et barn med en temperamentsfull personlighet som fikk være konge i eget liv litt for lenge og opplevde at alle rundt tilpasset og "curlet" seg i vei fremfor hen. Når til slutt noen lærere begynte å sette krav og både foreldre og venner forsto at dette ikke handlet om dem, så ble dét vanskelig å håndtere for eleven. Ekstremt vanskelig. 

Det er så jævla skummelt å stakkarsliggjøre alle og enhver. Har man en reell diagnose; så klart skal man få tilpasninger. Men selv med en diagnose må man klare å leve i dette samfunnet til en viss grad. Enkelte ting må man bare tåle. En annen elev jeg hadde, hadde ocd og gjorde mye repetetive bevegelser. Det ble jo noen kommentarer fra andre barn på dette. Vi jobbet så klart med å få vekk slike kommentarer. Men skal man være realistisk, så vil man ikke bli kvitt alt. Heldigvis forsto også foreldrene dette, og vi snakket mye med barnet om at noen ganger vil andre folk komme med kommentarer som kan føles slemme. Men ofte er det bare fordi de ikke forstår, og vi kan ikke bry oss for mye om kommentarer fra folk vi ikke kjenner eller er venner med. Også øvde vi litt på hva barnet kunne si ved spørsmål osv. Dette barnet hadde også dårlige dager, men ble mye bedre rustet til å takle vanskelige ting enn det barnet jeg nevnte ovenfor. Her så vi også tidlig tegn til oppførsel som kunne være veldig uheldig både dor hen og andre, men vi "fikk lov" til å snakke med barnet om hvordan hen ble oppfattet av andre når hen holdt på sånn osv. Så vi fikk liksom justert barnet til å passe bedre inn samtidig som vi tok hensyn til vanskene barnet hadde. Det er så viktig å realitetsorientere barn som viser fravikende oppførsel før det går for langt. 

Anonymkode: 56a90...9cb

[AnonymBruker]

100% gjenkjenning på din situasjon over, slik er det hos oss også. Alle disse tilpasningene gjør ungene en enorm bjørnetjeneste. De detter helt ut av fellesskapet, og når mange nok gjør det, ca halve klassen, da sliter vi. For utenforskap får folk til å gjøre dumme valg. Og da har vi det gående. Jeg skulle så inderlig ønske at foreldre og politikere lyttet til oss når vi skildrer hva som skjer. 

Anonymkode: b8d2e...14a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

100% gjenkjenning på din situasjon over, slik er det hos oss også. Alle disse tilpasningene gjør ungene en enorm bjørnetjeneste. De detter helt ut av fellesskapet, og når mange nok gjør det, ca halve klassen, da sliter vi. For utenforskap får folk til å gjøre dumme valg. Og da har vi det gående. Jeg skulle så inderlig ønske at foreldre og politikere lyttet til oss når vi skildrer hva som skjer. 

Anonymkode: b8d2e...14a

Jeg tror mange foreldre føler en trygghet i at barnets oppførsel kan forklares med en diagnose. Da er det ikke deres "feil" og de kan også senere skylde på at barnet ikke ble hørt,eller ikke fikk den hjelpen det trengte. De fraskriver seg alt ansvar som oppdragere,og lærer barnet å fraskrive seg ansvar for egen oppførsel.

Hvordan skal det gå med disse barna når de møter samfunnet som voksne? 

Og det verste av alt,syns jeg, er de som virkelig sliter, de som har "ekte" problemer for å sette det litt på spissen. De som kanskje ikke har foreldre som pusher på. De blir jo borte vekk blant alle som roper høyt om problemene sine. 

Anonymkode: f5fa1...056

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg tror mange foreldre føler en trygghet i at barnets oppførsel kan forklares med en diagnose. Da er det ikke deres "feil" og de kan også senere skylde på at barnet ikke ble hørt,eller ikke fikk den hjelpen det trengte. De fraskriver seg alt ansvar som oppdragere,og lærer barnet å fraskrive seg ansvar for egen oppførsel.

Hvordan skal det gå med disse barna når de møter samfunnet som voksne? 

Og det verste av alt,syns jeg, er de som virkelig sliter, de som har "ekte" problemer for å sette det litt på spissen. De som kanskje ikke har foreldre som pusher på. De blir jo borte vekk blant alle som roper høyt om problemene sine. 

Anonymkode: f5fa1...056

Ja vi lurer på hvordan det kommer til å gå med noen av disse barna når de begynner på ungdomsskolen. Det er et mye tøffere miljø der, flere faglærere, mindre tilsyn og høyere krav. Flere av de kommer dessverre til å bli mobbet, det er vi sikre på. 

Anonymkode: 56a90...9cb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja vi lurer på hvordan det kommer til å gå med noen av disse barna når de begynner på ungdomsskolen. Det er et mye tøffere miljø der, flere faglærere, mindre tilsyn og høyere krav. Flere av de kommer dessverre til å bli mobbet, det er vi sikre på. 

Anonymkode: 56a90...9cb

Da blir de skolevegrere.

Anonymkode: 0a33d...257

[AnonymBruker]

DittHåp skrev (På 13.12.2024 den 10.41):

Jeg er 100% enig, det kastes diagnoser etter folk og det er fullstendig meningsløst at unge mennesker uføretrygdes.

Jeg er oppriktig bekymret for hvordan man skal være rustet til å klare livet hvis man ikke tåler å bli stilt krav til. 

Man måtte ikke vente lenge på den kommentaren nei…

Anonymkode: 21129...7f5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Man måtte ikke vente lenge på den kommentaren nei…

Anonymkode: 21129...7f5

Ikke overraskende. Folk på kg har så lite kunnskap og er så fordomsfulle at det som foregår utenfor sin egen boble (som er akkurat så stor som sin egen nese) har de lite greie på og er generelt lite opplyste om.

Anonymkode: 99828...b49

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.12.2024 den 23.23):

Litt enig,dessverre...

 

Det er normalt å ha følelser som svinger,spesielt i puberteten. Du er ikke deprimert om du har kjærlighetssorg en periode. Du har ikke sosial angst om du ikke liker å fremføre noe i klassen,og samtidig er supersosial i alle andre sammenhenger. Du har ikke en fobi om du syns en ting er litt ekkelt. 

 

 

Anonymkode: f5fa1...056

Samtidig skal man være svært forsiktig med å så tvil om andre menneskers diagnoser. Har selv opplevd flere ganger at folk tror jeg har overdrevet når jeg sier at jeg har angst. Hadde de bare visst at det er helt vanlig for meg å brekke meg før jeg går på jobb, og av og til kastet opp pga. angst.

Psykologen min har også sagt at angsten ikke synes på meg, jeg har nok blitt en meget god skuespiller, noe jeg har måttet være for å bli akseptert i samfunnet.

Man kan ikke vite hvordan andre mennesker har det inne i seg. De kan se helt rolige ut, mens de føler de rakner innvendig. Mulig at det finnes de som overdriver, men det er helt umulig å se rett gjennom et menneske. Man aner ikke hvordan de har det.

Anonymkode: 04f60...884

[AnonymBruker]

Ja merker jeg blir i provosert av slikt. Jeg har til tider slitt med mye angst og depresjon, da er det litt kvalmt å høre de som sier de har angst bare fordi de er litt engstelig eller redd, eller er deprimert bare fordi de er litt nede 

Anonymkode: c4c3d...ca2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 14.12.2024 den 0.04):

Er grov barnemishandling spør du meg.

I stedet for å la far disiplinere barna skal mor diagnostisere det.

Er ikke rart samfunnet er fullt av profesjonelle offer som ikke er ansvarlig for noe som helst i livet sitt, i stedet for oppegående og sterke mennesker som forbedrer seg selv og blir verdifulle, selvstendige mennesker.

Drittlei av at alle venninnene mine plutselig skal ha hundre diagnoser og være allergisk mot gluten osv. og overførerer dette hysteriet på ungene sine, på tide norske kvinner vokser opp og tar ansvar for livet sitt.

"Jeg går bare opp i vekt, selv om jeg spiser bare 1000 kalorier for dag!" - "Det er sikkert fordi du spiser for lite og har gått i sultmodus, eller så har du PCOS som magisk bryter fysikkens lover!"

Gud hvor vanskelig det er å respektere kvinner i 2024, det var ikke slik for 20 år siden.

Anonymkode: e124e...971

Hva mener du med disiplin? 

Anonymkode: d4ca6...9ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ikke overraskende. Folk på kg har så lite kunnskap og er så fordomsfulle at det som foregår utenfor sin egen boble (som er akkurat så stor som sin egen nese) har de lite greie på og er generelt lite opplyste om.

Anonymkode: 99828...b49

På tide noen forstår at diagnosejegrene ødelegger for dem som faktisk trenger det.

Det er lov å være naiv, men man bør ikke være direkte dum.

Anonymkode: 0a33d...257