Er det for mye snakk/ åpenhet om psykisk uhelse?

[AnonymBruker]

Jeg er glad for at det har blitt mer kunnskap rundt psykisk helse og psykiske lidelser - men jeg synes nesten det har bikket helt over til noe negativt. Synes det er vanskelig å formulere nøyaktig hva jeg mener, men det virker nesten som at alt av vanlige følelser og opplevelser har blitt sykeliggjort. Å være nervøs har blitt til angst, en dårlig uke har blitt til en depressiv periode. Mistenker at det blir vanskeligere å bli tatt på alvor dersom man sliter «på ekte», og å få den hjelpen man trenger.

Vil gjerne høre all slags innspill!

Anonymkode: 1ba85...a42

[DittHåp]

Jeg er 100% enig, det kastes diagnoser etter folk og det er fullstendig meningsløst at unge mennesker uføretrygdes.

Jeg er oppriktig bekymret for hvordan man skal være rustet til å klare livet hvis man ikke tåler å bli stilt krav til. 

[skreppamedleppa]

Nei.

At noen sykeliggjør vanlige følelser derimot: ja. Men heller det enn at det skulle være slik som det var før med skam, kunnskapsmangel, frykt og fordommer. Det er vel så irriterende med de som tror de er dødssyk bare de er forkjølet eller krisemaksimerer fysisk sykdom og gjør seg fysisk sykere enn hva de er. Men vi sier jo ikke at kreft syke skal skamme seg tilbake inn i grotten sin eller ikke bli tatt å alvor eller at vi skal slutte å snakke om kreft selv om det finnes de med helsefrykt og hypokondere som googler seg til 15 forskjellige kreft typer hver dag, men vi kan jo ikke slutte å ta kreft sykdommer på alvor av den grunn. 

Det er bra med den åpenhetskulturen vi har, det er bra at mennesker snakker om psykisk helse. Enda kan vi nå bredere, det er fremdeles ikke like slik at en psykologtime blir anerkjent og akseptert på lik møte som en legetime eller en fysioterapi time. Og det er fremdeles slik at fysisk helse blir prioritert anerledes og høyere enn psykisk helse.

 

[AnonymBruker]

skreppamedleppa skrev (5 minutter siden):

Nei.

At noen sykeliggjør vanlige følelser derimot: ja. Men heller det enn at det skulle være slik som det var før med skam, kunnskapsmangel, frykt og fordommer. Det er vel så irriterende med de som tror de er dødssyk bare de er forkjølet eller krisemaksimerer fysisk sykdom og gjør seg fysisk sykere enn hva de er. Men vi sier jo ikke at kreft syke skal skamme seg tilbake inn i grotten sin eller ikke bli tatt å alvor eller at vi skal slutte å snakke om kreft selv om det finnes de med helsefrykt og hypokondere som googler seg til 15 forskjellige kreft typer hver dag, men vi kan jo ikke slutte å ta kreft sykdommer på alvor av den grunn. 

Det er bra med den åpenhetskulturen vi har, det er bra at mennesker snakker om psykisk helse. Enda kan vi nå bredere, det er fremdeles ikke like slik at en psykologtime blir anerkjent og akseptert på lik møte som en legetime eller en fysioterapi time. Og det er fremdeles slik at fysisk helse blir prioritert anerledes og høyere enn psykisk helse.

 

Gode poeng!

Anonymkode: 1ba85...a42

[AnonymBruker]

Du får ikke diagnosen depresjon av å ha en dårlig uke. Og så har vi heldigvis fått mer kunnskap, så at vi vet at de som på åttitallet var hyperaktive og fikk vite at de skulle hatt juling så hadde lært å oppføre seg, får i dag ADHD-diagnose og riktige medisiner. De som var nervøse, kan hvis det er alvorlig nok, få terapi og medisiner. Osv. 

Men drit i å se på hva folk legger ut på TikTok. Det er ikke virkeligheten. 

Anonymkode: 0b496...91f

[AnonymBruker]

DittHåp skrev (1 time siden):

Jeg er 100% enig, det kastes diagnoser etter folk og det er fullstendig meningsløst at unge mennesker uføretrygdes.

Jeg er oppriktig bekymret for hvordan man skal være rustet til å klare livet hvis man ikke tåler å bli stilt krav til. 

Men her er det foreldrene som må skjerpe seg og ikke pakke barna inn i bomull. 

Anonymkode: 0b496...91f

[AnonymBruker]

Helt enig. I dag er det blitt om å gjøre å ha en eller flere diagnoser, så en har noe å skylde på og slipper å ta ansvar selv.

Diagnosene unnskylder det meste.

Anonymkode: 0a33d...257

[AnonymBruker]

Helt for åpenhet og mindre skam, men ja, det har gått for langt. Se bare her inne på hvor mange som sitter med helseangst og lurer på om noen kan svare på om de er autist / har adhd/ om de kan få bli uføre av angst. Så det også altfor godt når jeg jobbet i barnehage. De barna som faktisk sliter må SELVFØLGELIG få hjelp og ekstra ressurser. Problemet nå er at de ansatte ble litt farget av alt snakket og begynte å se tegn til diverse diagnoser i et flertall barn. Hallo, de er BARN. De skal vokse og utvikle seg fort, de kan mangle det riktige språket til å få forklart seg og reagerer med sinne og frustrasjon til språket er mer på plass. De kan ha sovet lite, det kan foregå ting hjemme, og ikke minst- de har trassalder og blir påvirket av andre barn. Men jovisst, der satt de ansatte og mente det var diagnoser opp og ned i mente. Sannheten var at kanskje 1/8 del av barna der hadde relle problemer. 

Man må få ha en dårlig dag, tilogmed en dårlig periode, uten at det er diagnoser i bunn. Livet skjer, man blir påvirket og må gjennom tøffe tak, uten at det betyr at du har en psykisk diagnose.

Men presiserer, jeg er FOR åpenhet og at folk må få mer hjelp. Det jeg er imot et alt hysteriet blant de friske som gjør køen lengre for de syke. 

Anonymkode: 3ebe4...327

[AnonymBruker]

Jeg tenker både ja og nei. Det har gått for langt. Når alle har mentale problemer hvis de sliter litt, eller skal diagnosere barna sine. Det er normalt å slite litt, og jobbe seg gjennom ting, kjenne litt på angsten og utfordre den. Det er jo sånn at ikke folk til alle tider har måtte gå gjennom dette, og man MÅ liksom face sine demoner. Nå er det som er vanlig blitt sykemeldingsgrunn., Enda verre, en haug med unge mennesker tror at de er for syke til å jobb. Ingen blir presset nok til å kjenne på sin egen styrke lenger. Det er stakkars meg-kultur. 

Det er galskap. Det er galskap å se at unge mennesker bruker angst som en grunn til å gi opp livet. Sitter de hjemme med minstetrygd så er det jo i realiteten det de gjør. 

På den andre siden; Jeg har familie med alvorlig psykisk lidelse fra eksmannen sin side. For oss er det jo greit at det har blitt større åpenhet om psykiske lidelser, samtidig som jeg tenker at det er en del folk som virkelig bruker dete som en unnskyldning for å synes synd på seg selv, og ikke ta tak.

Det finnes de med virkelig vanskelige diagnoser, og jeg har møtt mange gjennom diverse familiegrupper. Det er ikke så kult å si at du er schizofren. DA bryter folk kontakt med deg. Men hvis du har angst og depresjon, så kan du høste mye sympati for dine plager og virkelig være åpen. Men jeg tenker vel at det er en slags offer-kultur som blir dyrket og ingen får gå i kjelleren og grave seg opp med sine egne hender. Det vil si; mange gjør jo det, men det er vel ikke de som vil snakke mest mulig om det. Det finnes jo de og, men det er noe med at hylekoret i form av de stakkarslige kaster seg på og skal jamminsan ha en ting å sutre over de og!

Anonymkode: 8cb68...f37

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Helt for åpenhet og mindre skam, men ja, det har gått for langt. Se bare her inne på hvor mange som sitter med helseangst og lurer på om noen kan svare på om de er autist / har adhd/ om de kan få bli uføre av angst. Så det også altfor godt når jeg jobbet i barnehage. De barna som faktisk sliter må SELVFØLGELIG få hjelp og ekstra ressurser. Problemet nå er at de ansatte ble litt farget av alt snakket og begynte å se tegn til diverse diagnoser i et flertall barn. Hallo, de er BARN. De skal vokse og utvikle seg fort, de kan mangle det riktige språket til å få forklart seg og reagerer med sinne og frustrasjon til språket er mer på plass. De kan ha sovet lite, det kan foregå ting hjemme, og ikke minst- de har trassalder og blir påvirket av andre barn. Men jovisst, der satt de ansatte og mente det var diagnoser opp og ned i mente. Sannheten var at kanskje 1/8 del av barna der hadde relle problemer. 

Man må få ha en dårlig dag, tilogmed en dårlig periode, uten at det er diagnoser i bunn. Livet skjer, man blir påvirket og må gjennom tøffe tak, uten at det betyr at du har en psykisk diagnose.

Men presiserer, jeg er FOR åpenhet og at folk må få mer hjelp. Det jeg er imot et alt hysteriet blant de friske som gjør køen lengre for de syke. 

Anonymkode: 3ebe4...327

Tror også på en måte det offentlige har møtt seg litt i døren. Man vil vel gjerne tenke at man har et veldig bra og flott hjelpetilbud, men så blir det blottlagt noe ganske stusselig noe. Så hvis man er snill så er man litt mer åpen om farene ved psykisk uhelse, for den hjelpen man tror man kan få pleier å være for de privilegerte, eller hvis man er så heldig på å treffe en av disse sjeldne ildsjelene, og som sikkert er på vei til å lide av omsorgstrøtthet selv.

Anonymkode: 3a723...352

[AnonymBruker]

Litt enig,dessverre...

Jeg jobber i skolen,og det er enormt fokus på dette blant ungdommen. Det er fryktelig mange unge som har faste avtaler med helsesøster og miljøarbeider,de må gå ut av klasserommet støtt og stadig, de må ha egne avtaler om alt mulig, de kan feks ikke gjøre lekser fordi de sliter med noe,de må få lov å ha tlf i klasserommet, de får gå ut når de ønsker osv... 

Veldig fint med åpenhet,men det har blitt "in",og de får masse oppmerksomhet på det. Jeg er redd for at de som virkelig sliter blir litt borte blant de som er ute etter oppmerksomhet, og som roper høyest. (Eller har foreldre som roper høyt) 

Det er normalt å ha følelser som svinger,spesielt i puberteten. Du er ikke deprimert om du har kjærlighetssorg en periode. Du har ikke sosial angst om du ikke liker å fremføre noe i klassen,og samtidig er supersosial i alle andre sammenhenger. Du har ikke en fobi om du syns en ting er litt ekkelt. 

 

 

Anonymkode: f5fa1...056

[AnonymBruker]

Jeg forstår hva du mener, og jeg tror dette er et viktig tema å diskutere. Det er utrolig positivt at psykisk helse har fått mer oppmerksomhet og at stigmaet rundt det har blitt mindre, men jeg er enig i at det kan føles som at vi til tider går mot en slags overpatologisering av helt normale følelser og opplevelser.

Det er naturlig å ha perioder hvor man føler seg nedstemt, stresset eller nervøs – det er en del av det å være menneske. Når slike følelser raskt blir definert som psykiske lidelser, kan det både bidra til at alvorlige tilfeller blir tatt mindre seriøst og at terskelen for å søke hjelp for «ekte» lidelser blir høyere. Det kan også føre til at folk føler seg «syke» når de egentlig bare gjennomgår normale, men krevende, faser i livet.

Samtidig er det viktig å finne en balanse – vi vil ikke tilbake til en tid hvor folk ble avvist eller bagatellisert når de trengte hjelp, men vi bør kanskje bli flinkere til å snakke om at ubehag og vanskelige følelser ofte er midlertidige og naturlige.

Anonymkode: 0fa7e...9f4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Litt enig,dessverre...

Jeg jobber i skolen,og det er enormt fokus på dette blant ungdommen. Det er fryktelig mange unge som har faste avtaler med helsesøster og miljøarbeider,de må gå ut av klasserommet støtt og stadig, de må ha egne avtaler om alt mulig, de kan feks ikke gjøre lekser fordi de sliter med noe,de må få lov å ha tlf i klasserommet, de får gå ut når de ønsker osv... 

Veldig fint med åpenhet,men det har blitt "in",og de får masse oppmerksomhet på det. Jeg er redd for at de som virkelig sliter blir litt borte blant de som er ute etter oppmerksomhet, og som roper høyest. (Eller har foreldre som roper høyt) 

Det er normalt å ha følelser som svinger,spesielt i puberteten. Du er ikke deprimert om du har kjærlighetssorg en periode. Du har ikke sosial angst om du ikke liker å fremføre noe i klassen,og samtidig er supersosial i alle andre sammenhenger. Du har ikke en fobi om du syns en ting er litt ekkelt. 

 

 

Anonymkode: f5fa1...056

Sosial angst kan variere mye fra person til person, og noen opplever angst i spesifikke situasjoner, som å fremføre noe i klassen, mens de fungerer fint sosialt ellers. Dette kalles situasjonsbetinget sosial angst. Samtidig er det viktig å skille mellom vanlige følelser som nervøsitet og en faktisk angstlidelse som påvirker livet mer omfattende. Kommentaren din peker på et relevant poeng, men det er også viktig å anerkjenne at sosial angst ikke alltid er "alt eller ingenting."

Anonymkode: 0fa7e...9f4

[AnonymBruker]

Ja, det mases om det hele tiden.

Anonymkode: 58e3e...c05

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg tenker både ja og nei. Det har gått for langt. Når alle har mentale problemer hvis de sliter litt, eller skal diagnosere barna sine. Det er normalt å slite litt, og jobbe seg gjennom ting, kjenne litt på angsten og utfordre den. Det er jo sånn at ikke folk til alle tider har måtte gå gjennom dette, og man MÅ liksom face sine demoner. Nå er det som er vanlig blitt sykemeldingsgrunn., Enda verre, en haug med unge mennesker tror at de er for syke til å jobb. Ingen blir presset nok til å kjenne på sin egen styrke lenger. Det er stakkars meg-kultur. 

Det er galskap. Det er galskap å se at unge mennesker bruker angst som en grunn til å gi opp livet. Sitter de hjemme med minstetrygd så er det jo i realiteten det de gjør. 

På den andre siden; Jeg har familie med alvorlig psykisk lidelse fra eksmannen sin side. For oss er det jo greit at det har blitt større åpenhet om psykiske lidelser, samtidig som jeg tenker at det er en del folk som virkelig bruker dete som en unnskyldning for å synes synd på seg selv, og ikke ta tak.

Det finnes de med virkelig vanskelige diagnoser, og jeg har møtt mange gjennom diverse familiegrupper. Det er ikke så kult å si at du er schizofren. DA bryter folk kontakt med deg. Men hvis du har angst og depresjon, så kan du høste mye sympati for dine plager og virkelig være åpen. Men jeg tenker vel at det er en slags offer-kultur som blir dyrket og ingen får gå i kjelleren og grave seg opp med sine egne hender. Det vil si; mange gjør jo det, men det er vel ikke de som vil snakke mest mulig om det. Det finnes jo de og, men det er noe med at hylekoret i form av de stakkarslige kaster seg på og skal jamminsan ha en ting å sutre over de og!

Anonymkode: 8cb68...f37

Det er sant at økt åpenhet rundt psykisk helse har både fordeler og utfordringer. På den ene siden har det blitt lettere å snakke om psykiske plager uten å møte like mye stigma, og det er bra for de som virkelig trenger hjelp. På den andre siden kan det oppleves som at normale livsutfordringer og følelser har blitt sykeliggjort, noe som kan bidra til en kultur hvor vi undervurderer vår evne til å håndtere motgang.

Når det gjelder offerkultur, kan det være sant at enkelte bruker psykiske plager som en måte å få sympati på uten nødvendigvis å ta tak i problemet. Samtidig er det viktig å huske at mange som virkelig sliter med psykiske lidelser, ofte ikke roper høyest eller ønsker oppmerksomhet. Det er en balanse mellom å anerkjenne alvorlige lidelser og samtidig oppmuntre til mestring og selvutvikling.

Generaliserte utsagn som at unge gir opp livet eller utnytter systemet, kan bli lite nyanserte. Det er mange faktorer som spiller inn, som økonomiske utfordringer, sosialt press og mangel på støtte. Det er viktig å møte dette med både forståelse og oppmuntring til egenstyrke, uten å avfeie noens opplevelser.

En del av løsningen kan være mer fokus på å bygge mestring og robuste strategier, samtidig som vi beholder den viktige åpenheten om alvorlige psykiske lidelser. Dette krever en balansert tilnærming der vi verken undervurderer folks evne til å håndtere utfordringer, eller bagatelliserer psykiske plager som faktisk trenger hjelp og støtte.

Anonymkode: 0fa7e...9f4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Tror også på en måte det offentlige har møtt seg litt i døren. Man vil vel gjerne tenke at man har et veldig bra og flott hjelpetilbud, men så blir det blottlagt noe ganske stusselig noe. Så hvis man er snill så er man litt mer åpen om farene ved psykisk uhelse, for den hjelpen man tror man kan få pleier å være for de privilegerte, eller hvis man er så heldig på å treffe en av disse sjeldne ildsjelene, og som sikkert er på vei til å lide av omsorgstrøtthet selv.

Anonymkode: 3a723...352

Det er sant at økt åpenhet og oppmerksomhet rundt psykisk helse har avdekket store mangler i systemet. Mange opplever at hjelpen de får, enten er utilstrekkelig eller utilgjengelig, og at det kan føles som at bare de med ressurser eller flaks får den støtten de virkelig trenger. Dette peker på et større strukturelt problem, der både ressurser og arbeidsvilkår for helsepersonell er avgjørende.

Ildsjelene som virkelig brenner for arbeidet sitt, er ofte de som skaper den beste hjelpen, men som du påpeker, risikerer de selv å bli utbrente. Det setter lys på hvor viktig det er å gi helsepersonell støtte og bærekraftige rammer for å kunne gjøre jobben sin over tid.

En mulig løsning kan være å jobbe mot bedre ressurser og flere tilgjengelige tilbud, men også å justere forventningene til hva systemet realistisk kan tilby. Åpenhet om begrensningene i tilbudet kan gjøre det lettere for folk å forstå hva de kan forvente, samtidig som det styrker debatten om nødvendige endringer og prioriteringer i psykisk helsevern.

Anonymkode: 0fa7e...9f4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Men her er det foreldrene som må skjerpe seg og ikke pakke barna inn i bomull. 

Anonymkode: 0b496...91f

 

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Helt enig. I dag er det blitt om å gjøre å ha en eller flere diagnoser, så en har noe å skylde på og slipper å ta ansvar selv.

Diagnosene unnskylder det meste.

Anonymkode: 0a33d...257

Det er sant at en balanse må finnes mellom å beskytte barn og å la dem møte motgang, da utfordringer er en naturlig del av livet og bidrar til å bygge mestringsevne. Samtidig bør vi være forsiktige med å legge skylden på foreldre generelt, da mange allerede gjør sitt beste innenfor de ressursene og kunnskapen de har.

Når det gjelder diagnostisering, er det viktig å huske at diagnoser ikke nødvendigvis er unnskyldninger, men verktøy for å forstå, tilrettelegge og hjelpe dem som trenger det. Problemet oppstår hvis diagnoser blir brukt feil, enten for å rettferdiggjøre manglende ansvar eller for å overdiagnostisere normale livsutfordringer. Dette kan føre til en kultur der folk føler seg definert av diagnosen fremfor muligheten til å overkomme utfordringer.

Det er viktig å fokusere på å finne en balanse: å gi hjelp til de som virkelig trenger det, samtidig som vi oppmuntrer til ansvar, mestring og styrke hos både barn og voksne. Generaliseringer som at "alle skylder på diagnoser" kan være misvisende og tar ikke hensyn til det komplekse bildet av psykisk helse og personlig ansvar.

Anonymkode: 0fa7e...9f4

[AnonymBruker]

Åpenhet om psykisk helse er viktig, fordi alle har en psykisk helse uavhengig om den er god eller dårlig.

Det å snakke om psykisk helse, betyr ikke diagnoser og sykeliggjøring. Det betyr å snakke om at innimellom er livet kjipt, hvordan snakke om det, hvordan takle tunge følelser, uten at det er psykisk sykdom.....

De fleste som synes det snakkes for mye om...tror nettopp at det handlet om diagnoser.

Anonymkode: a6837...95c

[AnonymBruker]

Sånn er det når stigma forsvinner. Deal with it. Du kan ikke forhindre at det skjer. Sånn er det med menn og dating og. Nå har vi begynt å snakke om det så nå tror menn som er 15 at de kommer til å være single resten av livet. Vi leser delvis vår skjebne i tidsånden.

Anonymkode: 1483e...a32

[AnonymBruker]

Ja. Definitivt ja. Vi snakker for mye om det. Vi kjenner for mye etter. Jeg mener bestemt at det er usunt å dyrke alt man føler hele tiden, analysere det, henge det på knagger, iverksette omfattende tiltak som involverer andre for disse helt normale små krisene og ubehagene vi alle møter. Det gjør det verre og verre å grave seg ned i det. 

Jeg jobber også i skolen og ser det samme som læreren over. Det er "egne avtaler" over hele fjøla. Det er lenge siden vi så vi måtte skrenke inn disse avtalene fordi de ødelegger fellesskapet totalt. Da begynte de å sende ungene til lege og bup for å få papirer på disse behovene. Helt normalt å synes fremføringer er ekkelt i starten, eller at man ikke vil på skolen dagen etter man blødde gjennom og den kule gutten påpekte det, eller at man er lei seg fordi sin beste venninne utestengte deg for å hevde seg selv i et svakt, men naturlig øyeblikk. Man KAN IKKE være hjemme for dette, eller igangsette og forvente behandling og det å gå ut av timen og miste mye fag flere ganger i uken for det.

Jeg er veldig bekymret. Vi skaper tapere, unnskyld uttrykket. Gentle parenting og det å forstå og validere alt av følelser skaper unge som ikke takler å stå i skikkelig ubehag uten å involvere et støttesystem. Noen ganger må vi faktisk si pytt sann, jaja, det går vel over. Tenk på noe annet. Gå ut med venner. Distraksjoner for alle penga. Ellers er veien kort til at det sosiale blir vanskelig fordi du er for lite med og ikke har de samme referansene, føler deg utenfor, blir sår på det, hugger til eller fjerner deg fra situasjonen, og så baller det på seg derfra. Det er SÅ lite som skal til for å snu highwayen til nav, men vi jobber så innmari motstrøms. 

Disclaimer: dette gjelder selvfølgelig ikke suicidale eller schizofrene og andre alvorlige lidelser, jeg uttaler meg KUN om de som kan snus ved hjelp av minimal tidlig innsats. Ca 80% av tilfellene imo. 

 

Anonymkode: b8d2e...14a