Forholdet vårt skranter

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen i 10 år, og gift 3 år. Vi har alltid hatt et bra forhold. Krangler sjelden, og blir ofte veldig fort enig. Legger oss aldri sure og sinte. Vi er tilgivende og kan snakke sammen. I tillegg har vi små barn sammen.

Nå i det siste har jeg (mannen) skjønt at noe har vært utenfor. Hun er ikke spesielt flink å snakke om følelser eller kommunisere. Den biten er det jeg som er pådriver for. Når jeg snakker, så snakker hun også. Men hun begrenser seg veldig. Ofte ender det opp at hun aksepterer og sier "ja" og "det går bra med meg". Jeg har hele tiden advart henne om at hun må si fra dersom det blir for mye. Hun bedyrer at det går helt fint. Hun prioriterer meg og vil at jeg skal ha det bra, men jeg er redd og har vært redd for at hun undertrykker sine egne behov for at jeg skal ha det bra. Nå har jeg endelig dratt ord ut av henne - og det viser seg at min sinne, temperament (ikke voldelig) og kjefting på ungene har vært rota til at hun nå har det tøft. I tillegg har hun følt at hun ikke kan dra ut med venner fordi jeg blir oppgitt fordi jeg oppriktig synes det er et slit å være med ungene. Det har ført til at hun fortere blir utålmodig med meg og blir krass veldig fort. 

Nå som jeg vet om dette har jeg begynt å jobbe med min holdning. Det har aldri vært min hensikt å ikke la hun være med venner, men jeg skjønner jo at holdningen min har skapt utfordringer. Det har gjort at hun heller bare lar vær, i stedet for å oppleve meg oppgitt. Jeg har snakket og snakker med Familivernkontoret om temperamentet mitt. 

Til tross for dette blir hun fortsetter hun å bli irritert på meg, kommer med syrlige kommentarer og mener det er fordi hun oppfatter meg som sur. Det være muntlig eller skriftlig. Når jeg snakker med henne, sier hun at hun ikke vet hvorfor hun er utålmodig med meg. Hun klarer ikke sette ord på følelser eller fortelle meg hva hun trenger av meg. Akkurat det frustrerer meg, for jeg har jobbet knallhardt med både sinne, temperament og oppgitthet, men jeg får ingen respons på det jeg gjør. 

Jeg mistenker at hun har mistet følelser for meg, at alt dette har gått for langt. Men hun er klar på at hun elsker meg og har følelser for meg, og det er bare meg hun vil være sammen med. Jeg stoler på henne, men jeg tror underbevisstheten hennes vil si henne noe - og jeg er redd for at hun plutselig skal innse at jeg ikke er god nok for henne. Hun tviholder på følelsene sine fordi det er trygt der hun er. Hun er nå kun sammen med meg fordi frykten av å ta ut separasjon, selge hus og fordele samvær med barn er større enn følelsene for meg. 

Hva tenker dere?

Anonymkode: bf8e8...857

[Carrot]

du må vise endring ikke snakke om endring for at det skal bli en endring TS, du forventer mye fra en partner som endelig har våget åpne seg.. 

[AnonymBruker]

Carrot skrev (2 minutter siden):

du må vise endring ikke snakke om endring for at det skal bli en endring TS, du forventer mye fra en partner som endelig har våget åpne seg.. 

Vi har holdt på en stund, og det er tydelig endringer. Jeg ser det, hun ser det, og forteller meg det når jeg spør henne. 

Anonymkode: bf8e8...857