Jeg klarer ikke å komme over at jeg gjorde det slutt med samboeren min selv om vi ble sammen igjen og det endte godt

[AnonymBruker]

Jeg har slitt med psykiske lidelser helt siden jeg var ung, men jeg har alltid klart meg greit i livet uansett. Høy utdannelse osv. For noen år siden var jeg alvorlig deprimert og hadde fått en ny type kraftig angst som jeg ikke hadde hatt på samme måte før. Etter mye om og men valgte jeg å gjøre det slutt med samboeren min og såret han mye. 

Vi er sammen igjen nå, og ting er ganske fint mellom oss, men likevel så kommer jeg ikke over det jeg gjorde. Jeg kommer ikke over at jeg såret han sånn, at han hadde det så vondt og at jeg ikke klarte å støtte han. Jeg mente aldri å være slem, men jeg hadde mer enn nok med å overleve selv, og jeg utnyttet han fordi jeg ikke klarte meg alene i livet. Jeg er så lei meg over hvoe vondt han hadde det, og at jeg potensielt kunne ha ødelagt dette for godt for oss begge. At 15 år av livet mitt bare potensielt skulle være borte. Og alt det snille han gjorde for meg, og jeg klarte ikke å gi tilbake. Historien er lang og komplisert, så her mangler mange detaljer, men jeg er redd for å bli gjenkjent.

Det ordnet seg jo til slutt, og vi har snakket om dette mange ganger, senest i dag. Han sier at dette er lenge siden, jeg må glemme det og fokusere på det vi har nå og fremtiden. Det som skjedde er glemt. Men jeg klarer ikke. Kan begynne å spontangråte når son helst når jeg kommer over det. Den psykiske helsen er nok absolutt ikke på topp, og jeg har både angst og depresjon, så det gjør nok alt verre for meg. 

Men er det noen som har tips til konkrete grep jeg kan ta for å faktisk klare å legge dette bak meg? Jeg har vurdert litt om vi feks kunne gått noen ganger til parterapeut? Men jeg vet ikke helt hva den kan hjelpe med. Jeg føler ar uansett hvor mye unnskyld jeg sier så kan jeg rett og slett ikke tilgi meg selv. Og at jeg har en reaksjon som om jeg har gjennomgått et alvorlig traume som jeg ikke klarer å komme over. Jeg kan få helt angst, og omtrent et slags sjokk, og jeg føler en enorm sorg over det som skjedde. Jeg klarer bare ikke å ta meg sammen, lukke kapittelet i boken og begynne på et nytt. 

Noen som har noen råd? 

Anonymkode: fccf5...5ca

[AnonymBruker]

Helt ærlig - nå lager du deg problemer som i utgangspunktet ikke finnes. OG, om du fortsetter å gnage på dette, så risikerer du at han som tydeligvis er så glad i deg og ser alle dine gode sider, til slutt kan få nok og ikke orke mer. Ikke pga. det du gjorde for flere år siden! Men fordi du fremdeles skaper unødvendig og sykelig drama rundt det som var over for flere år siden.

Dere trenger kanskje parterapi, men det vil være helt hensiktsløst hvis ikke du går i egenterapi og gjør noe med din psykiske helse først!

DU må ta ansvar for deg selv og for din psykiske helse! Og du må gjøre det NÅ!

 

Jeg skriver dette i aller beste mening, for jeg tenker at du fortjener å ha det bra i dette forholdet, og det vil du aldri få med hverken denne mannen eller andre, hvis du nå ikke en gang for alle får behandling for det du sliter med!

❤️

Anonymkode: a81bc...7de

[AnonymBruker]

Får du hjelp for psyken?

Anonymkode: 14965...1b7

[AnonymBruker]

Jeg var i en lik situasjon. Jeg gjorde det slutt med kjæresten selv om jeg ikke ville det, men fordi jeg var psyk og slet mye med angst og klarte ikke tenke klart. Jeg angret og var knust i etterkant. Etter noen mnd fant vi tilbake igjen til hverandre. Han var såret og knust og slet med tillit. Jeg er nå bare glad og takknemlig over at vi er sammen igjen. Gled deg over at det ordnet seg. Vær takknemlig og fokuser alt som gikk bra. Tenk fremover. Lær av feil. Det nytter ikke grave i fortiden. 

Anonymkode: bfc90...48d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Jeg har slitt med psykiske lidelser helt siden jeg var ung, men jeg har alltid klart meg greit i livet uansett. Høy utdannelse osv. For noen år siden var jeg alvorlig deprimert og hadde fått en ny type kraftig angst som jeg ikke hadde hatt på samme måte før. Etter mye om og men valgte jeg å gjøre det slutt med samboeren min og såret han mye. 

Vi er sammen igjen nå, og ting er ganske fint mellom oss, men likevel så kommer jeg ikke over det jeg gjorde. Jeg kommer ikke over at jeg såret han sånn, at han hadde det så vondt og at jeg ikke klarte å støtte han. Jeg mente aldri å være slem, men jeg hadde mer enn nok med å overleve selv, og jeg utnyttet han fordi jeg ikke klarte meg alene i livet. Jeg er så lei meg over hvoe vondt han hadde det, og at jeg potensielt kunne ha ødelagt dette for godt for oss begge. At 15 år av livet mitt bare potensielt skulle være borte. Og alt det snille han gjorde for meg, og jeg klarte ikke å gi tilbake. Historien er lang og komplisert, så her mangler mange detaljer, men jeg er redd for å bli gjenkjent.

Det ordnet seg jo til slutt, og vi har snakket om dette mange ganger, senest i dag. Han sier at dette er lenge siden, jeg må glemme det og fokusere på det vi har nå og fremtiden. Det som skjedde er glemt. Men jeg klarer ikke. Kan begynne å spontangråte når son helst når jeg kommer over det. Den psykiske helsen er nok absolutt ikke på topp, og jeg har både angst og depresjon, så det gjør nok alt verre for meg. 

Men er det noen som har tips til konkrete grep jeg kan ta for å faktisk klare å legge dette bak meg? Jeg har vurdert litt om vi feks kunne gått noen ganger til parterapeut? Men jeg vet ikke helt hva den kan hjelpe med. Jeg føler ar uansett hvor mye unnskyld jeg sier så kan jeg rett og slett ikke tilgi meg selv. Og at jeg har en reaksjon som om jeg har gjennomgått et alvorlig traume som jeg ikke klarer å komme over. Jeg kan få helt angst, og omtrent et slags sjokk, og jeg føler en enorm sorg over det som skjedde. Jeg klarer bare ikke å ta meg sammen, lukke kapittelet i boken og begynne på et nytt. 

Noen som har noen råd? 

Anonymkode: fccf5...5ca

Det høres ikke ut som dette handler om dere som par, derfor kan ikke par-terapi løse det. 

Det blir som et traume for deg fordi det at du selv setter i gang noe du ikke har kontroll over, tross alt mer mer skremmende og skuffende enn å bli pålagt det av noen andre. Din eks risikerte å miste deg, men ikke seg selv. Mens du mistet både deg og dere, da.

Spørsmålet er jo hvor du er nå. Er du der hen psykisk at du kan ta vare på både deg selv og parforholdet? Kan du stole på deg selv, også når du har det vanskelig? 

Anonymkode: c62b0...9a3

[AnonymBruker]

Som over her sier; Nå lager du problemer av noe som ikke er et problem…. Kun i ditt hode. Er veldig glad på deres vegne at dere har funnet sammen igjen, men ut fra det du beskriver, så sliter du fremdeles med egne tanker som ikke er positivt for forholdet deres 😕 

Her må du jobbe med deg selv, for dette har INGENTING med forholdet deres å gjøre - kun med tankespinn i ditt hode! 

Anonymkode: 2fbba...deb

[PM75]

Du må i alle fall slutte å plage samboeren din mer med dette, det er jo ren egoisme!