Jeg liker ikke mammaen min

[AnonymBruker]

Vet ikke hva jeg forventer av dette innlegget annet enn å bare få skrevet ned noen tanker.

Jeg liker ikke mammaen min. Helt siden jeg var liten, har det alltid vært en distanse der. Vi kommer ikke overens, har aldri gjort det. Vi er veldig forskjellige. Alt fra ulik humor til ulikt syn på verden. Hun er god på å love ting, men så trekker hun seg i siste liten. Jeg har lært meg å aldri forvente noe, men når det begynner å gå utover barnebarna gang på gang, er det vondt. Hennes problemer er alltid større enn alle andres, og hun prøver alltid å umyndiggjøre andres problemer, mens hun samtidig skal dramatisere sine egne enda mer. Hun tåler ingenting, og man vet ikke hva man "får" fra dag til dag. En dag kan hun være blid og hyggelig, neste dag er hun er uvær som ingen vet hvor kommer fra. Jeg er ikke den eneste i familien som ser dette, pappas familie ser det tydelig. Og mine søsken ser det også. Men det er stort sett jeg som får den verste støyten, jeg er eldst. Når jeg snakker med mine søsken, sier de at de har sett forskjellsbehandlingen jeg fikk da vi var små. Godt at de validerer det, men vondt at det har vært sånn, og enda er sånn. Hun er ekspert på å få folk til å få dårlig samvittighet, og det for ting som ikke engang er andres feil. Jeg vil så gjerne ha et godt forhold til henne, men det går ikke. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å forsone meg med at vi er så forskjellige. Er det noen som har erfaring med emosjonelt umodne foreldre? Hvordan takler man dem?

K35

Anonymkode: a74f7...c1f

[AnonymBruker]

Dette er en svært sår og krevende situasjon, og det er forståelig at du ønsker å dele tankene dine. Her er noen refleksjoner og råd:

1. Validere følelsene dine: Det er viktig å anerkjenne at dine følelser er ekte og gyldige. Mange som har vokst opp med emosjonelt umodne foreldre, opplever lignende følelser av frustrasjon og sårhet. Å bli sett og bekreftet av søsknene dine kan være en viktig støtte i denne prosessen.

2. Grenser er nøkkelen: Når man har en forelder som stadig utfordrer ens emosjonelle velvære, blir det viktig å sette klare grenser. Dette kan handle om å begrense kontakt, unngå bestemte temaer, eller være tydelig på hva du vil og ikke vil akseptere.

3. Lavere forventninger: Det er vondt, men noen ganger nødvendig, å akseptere at du kanskje aldri får det forholdet du ønsker. Dette betyr ikke at du gir opp, men at du justerer forventningene for å beskytte deg selv følelsesmessig.

4. Fokus på deg selv og barna dine: Når hennes oppførsel går utover barnebarna, er det viktig å sette dem først. Hvis hun ikke kan oppfylle løfter eller oppføre seg stabilt, kan du minimere situasjoner hvor barna blir skuffet.

5. Søk støtte: Å snakke med andre som har lignende erfaringer, eller en terapeut som er kjent med utfordringer rundt emosjonelt umodne foreldre, kan være veldig hjelpsomt. De kan gi deg verktøy til å navigere forholdet med henne på en måte som ivaretar din psykiske helse.

6. Forsoning med forskjellene: Det er tøft å akseptere at forholdet kanskje aldri blir det du ønsker, men det kan gi deg fred å vite at du har gjort det du kan. Fokusér på hva du kan kontrollere – din egen reaksjon, dine grenser, og hvordan du bygger ditt liv.

Du er ikke alene i dette, og det finnes hjelp og ressurser som kan støtte deg i å takle utfordringene med en slik forelder. Å erkjenne situasjonen, slik du gjør her, er et stort og viktig første steg.

 

 

Anonymkode: 43058...83b

[AnonymBruker]

Jeg mistet moren og skulle ønske jeg hadde henne hos meg enda på godt vondt. Jeg hadde ikke brydd meg om det du beskriver TS. 

Anonymkode: 40bc9...65a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg mistet moren og skulle ønske jeg hadde henne hos meg enda på godt vondt. Jeg hadde ikke brydd meg om det du beskriver TS. 

Anonymkode: 40bc9...65a

Å spille dette ut er utrolig ufint av deg. Min mamma er også død. Det gjør virkelig ikke TS sitt problem mindre eller mer gyldig

 

Anonymkode: 24974...309

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Å spille dette ut er utrolig ufint av deg. Min mamma er også død. Det gjør virkelig ikke TS sitt problem mindre eller mer gyldig

 

Anonymkode: 24974...309

Takkskaldufaenmegha! 

Anonymkode: 40bc9...65a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Å spille dette ut er utrolig ufint av deg. Min mamma er også død. Det gjør virkelig ikke TS sitt problem mindre eller mer gyldig

 

Anonymkode: 24974...309

Jeg tror nok at du tolker meningen med kommentaren i feil retning. Jeg er ganske sikker på at dette var godt ment fra kommentator sin side.

Anonymkode: 43058...83b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Dette er en svært sår og krevende situasjon, og det er forståelig at du ønsker å dele tankene dine. Her er noen refleksjoner og råd:

1. Validere følelsene dine: Det er viktig å anerkjenne at dine følelser er ekte og gyldige. Mange som har vokst opp med emosjonelt umodne foreldre, opplever lignende følelser av frustrasjon og sårhet. Å bli sett og bekreftet av søsknene dine kan være en viktig støtte i denne prosessen.

2. Grenser er nøkkelen: Når man har en forelder som stadig utfordrer ens emosjonelle velvære, blir det viktig å sette klare grenser. Dette kan handle om å begrense kontakt, unngå bestemte temaer, eller være tydelig på hva du vil og ikke vil akseptere.

3. Lavere forventninger: Det er vondt, men noen ganger nødvendig, å akseptere at du kanskje aldri får det forholdet du ønsker. Dette betyr ikke at du gir opp, men at du justerer forventningene for å beskytte deg selv følelsesmessig.

4. Fokus på deg selv og barna dine: Når hennes oppførsel går utover barnebarna, er det viktig å sette dem først. Hvis hun ikke kan oppfylle løfter eller oppføre seg stabilt, kan du minimere situasjoner hvor barna blir skuffet.

5. Søk støtte: Å snakke med andre som har lignende erfaringer, eller en terapeut som er kjent med utfordringer rundt emosjonelt umodne foreldre, kan være veldig hjelpsomt. De kan gi deg verktøy til å navigere forholdet med henne på en måte som ivaretar din psykiske helse.

6. Forsoning med forskjellene: Det er tøft å akseptere at forholdet kanskje aldri blir det du ønsker, men det kan gi deg fred å vite at du har gjort det du kan. Fokusér på hva du kan kontrollere – din egen reaksjon, dine grenser, og hvordan du bygger ditt liv.

Du er ikke alene i dette, og det finnes hjelp og ressurser som kan støtte deg i å takle utfordringene med en slik forelder. Å erkjenne situasjonen, slik du gjør her, er et stort og viktig første steg.

 

 

Anonymkode: 43058...83b

Med vennlig hilsen, chatGPT.

Anonymkode: b8c1a...ad2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg tror nok at du tolker meningen med kommentaren i feil retning. Jeg er ganske sikker på at dette var godt ment fra kommentator sin side.

Anonymkode: 43058...83b

På hvilken måte tenker du det var godt ment? At man skal tåle alt fra den andre bare fordi vedkommende lever og ikke er død?

Jeg står ved min kommentar at det var ufint

Anonymkode: 24974...309

[Skogstrolle]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Jeg mistet moren og skulle ønske jeg hadde henne hos meg enda på godt vondt. Jeg hadde ikke brydd meg om det du beskriver TS. 

Anonymkode: 40bc9...65a

Du kan ikke si at du ikke har brydd deg om dette har vært deg, for du aner tydeligvis ikke hvordan ts har det med sin mor!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Takkskaldufaenmegha! 

Anonymkode: 40bc9...65a

Du er jo bare ufin

Anonymkode: 45d1a...48e

[AnonymBruker]

Forstår deg veldig godt, ts 🩷 Min mor og jeg har heller aldri gått særlig bra overens. Hun var meget kald og distansert i min barndom og ser desv ikke dette selv. 
Vet det er så utrolig vanskelig, men du må bare prøve å akseptere at dere ikke har, eller sannsynligvis, kommer til å få et nært forhold. Selv om samfunnet forteller oss at “man skal være bestevenn med alle i familien”, så er det 100 % sant at mange ikke er det. Det er like vanlig å ikke komme overens som det motsatte, husk det.
 

Og jeg skal fortelle deg noe: Familie er IKKE alt. BOM, jeg sa det :)) Hvis familien din behandler deg dårlig, har du all rett til å distansere deg! 

Anonymkode: b03a9...8d5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Takkskaldufaenmegha! 

Anonymkode: 40bc9...65a

Du må gå i deg selv. Du fremstår utrolig egoistisk. Din situasjon er ikke ts sin. 

Anonymkode: b03a9...8d5

[AnonymBruker]

Terapi, aksept og å sørge over alt du fortjente og ikke fikk. Og så en god distanse til henne, slik at du kan ivareta deg selv og ditt. For min del har det vært helende å innse at jeg måtte være min egen omsorgsperson som barn. Og nå er jeg voksen og kan klare oppgaven selv, så jeg holder rundt den lille jenta i meg hver dag.

Anonymkode: 6cdba...7f2

[AnonymBruker]

Hei. Ts her.

Takk for svar. Hadde ikke regnet med respons, så setter pris på dere som svarer meg. Jeg har gått i terapi i årevis, og det har hjulpet litt. Men innimellom trigges jeg likevel, og da er det så vondt og slitsomt. Jeg prøver å begrense kontakt, men innimellom må man jo snakke likevel. Og det skal veldig lite til før alt blåses opp til en greie. Det virker som det er umulig å ha en normal samtale med henne, for hun er så aggressiv når hun snakker til meg, og da blir jeg også aggressiv tilbake. Og hun snakker sånn til alle, men som en i nærmeste familie, har jeg opplevd det over så mange år dag ut og dag inn. Skal så lite til før jeg får nok. Jeg prøver hardt å ikke være aggressiv tilbake, for jeg vet at det eskalerer da, men det er ikke bare-bare å bite tunga si alltid. Jeg prøver stort sett å la all kommunikasjon den veien gå via pappa, han er rolig og lett å snakke med. Heldigvis.

Og til deg med en avdød mor og som sier du ikke hadde brydd deg om de tingene jeg snakker om i HI - det er dessverre lett for andre å si det. Men når det faktisk er mammaen din som oppfører seg sånn, så blir det noe helt annet. Det er hvert fall vanskelig for meg, så at andre hadde reagert annerledes hvis de var i mine sko, hjelper meg ingenting. 

Anonymkode: a74f7...c1f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei. Ts her.

Takk for svar. Hadde ikke regnet med respons, så setter pris på dere som svarer meg. Jeg har gått i terapi i årevis, og det har hjulpet litt. Men innimellom trigges jeg likevel, og da er det så vondt og slitsomt. Jeg prøver å begrense kontakt, men innimellom må man jo snakke likevel. Og det skal veldig lite til før alt blåses opp til en greie. Det virker som det er umulig å ha en normal samtale med henne, for hun er så aggressiv når hun snakker til meg, og da blir jeg også aggressiv tilbake. Og hun snakker sånn til alle, men som en i nærmeste familie, har jeg opplevd det over så mange år dag ut og dag inn. Skal så lite til før jeg får nok. Jeg prøver hardt å ikke være aggressiv tilbake, for jeg vet at det eskalerer da, men det er ikke bare-bare å bite tunga si alltid. Jeg prøver stort sett å la all kommunikasjon den veien gå via pappa, han er rolig og lett å snakke med. Heldigvis.

Og til deg med en avdød mor og som sier du ikke hadde brydd deg om de tingene jeg snakker om i HI - det er dessverre lett for andre å si det. Men når det faktisk er mammaen din som oppfører seg sånn, så blir det noe helt annet. Det er hvert fall vanskelig for meg, så at andre hadde reagert annerledes hvis de var i mine sko, hjelper meg ingenting. 

Anonymkode: a74f7...c1f

 Kan dette være noe å prøve? 

Anonymkode: b03a9...8d5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 14.12.2024 den 0.06):

Dette er en svært sår og krevende situasjon, og det er forståelig at du ønsker å dele tankene dine. Her er noen refleksjoner og råd:

1. Validere følelsene dine: Det er viktig å anerkjenne at dine følelser er ekte og gyldige. Mange som har vokst opp med emosjonelt umodne foreldre, opplever lignende følelser av frustrasjon og sårhet. Å bli sett og bekreftet av søsknene dine kan være en viktig støtte i denne prosessen.

2. Grenser er nøkkelen: Når man har en forelder som stadig utfordrer ens emosjonelle velvære, blir det viktig å sette klare grenser. Dette kan handle om å begrense kontakt, unngå bestemte temaer, eller være tydelig på hva du vil og ikke vil akseptere.

3. Lavere forventninger: Det er vondt, men noen ganger nødvendig, å akseptere at du kanskje aldri får det forholdet du ønsker. Dette betyr ikke at du gir opp, men at du justerer forventningene for å beskytte deg selv følelsesmessig.

4. Fokus på deg selv og barna dine: Når hennes oppførsel går utover barnebarna, er det viktig å sette dem først. Hvis hun ikke kan oppfylle løfter eller oppføre seg stabilt, kan du minimere situasjoner hvor barna blir skuffet.

5. Søk støtte: Å snakke med andre som har lignende erfaringer, eller en terapeut som er kjent med utfordringer rundt emosjonelt umodne foreldre, kan være veldig hjelpsomt. De kan gi deg verktøy til å navigere forholdet med henne på en måte som ivaretar din psykiske helse.

6. Forsoning med forskjellene: Det er tøft å akseptere at forholdet kanskje aldri blir det du ønsker, men det kan gi deg fred å vite at du har gjort det du kan. Fokusér på hva du kan kontrollere – din egen reaksjon, dine grenser, og hvordan du bygger ditt liv.

Du er ikke alene i dette, og det finnes hjelp og ressurser som kan støtte deg i å takle utfordringene med en slik forelder. Å erkjenne situasjonen, slik du gjør her, er et stort og viktig første steg.

 

 

Anonymkode: 43058...83b

Hallo, chatgpt.

Anonymkode: cc985...68e

[AnonymBruker]

Jeg har erfaring, men ingen store tips akkurat. Jeg begrenset kontakten mest mulig, samt at jeg holder meg nøytral til alt som blir sagt og ikke lar meg affektere. 

Anonymkode: 5084b...47b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

 Kan dette være noe å prøve? 

Anonymkode: b03a9...8d5

Å herregud, vet ikke om jeg tør. Må sikkert mye øving til, og så mye kontakt med henne, klarer jeg ikke. Men takk for innspill, kanskje jeg bare må venne meg til tanken.

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har erfaring, men ingen store tips akkurat. Jeg begrenset kontakten mest mulig, samt at jeg holder meg nøytral til alt som blir sagt og ikke lar meg affektere. 

Anonymkode: 5084b...47b

Hvordan forholder man seg nøytral? 😅 Jeg prøver, men det er så vanskelig. 

Ts

Anonymkode: a74f7...c1f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 14.12.2024 den 0.12):

Jeg mistet moren og skulle ønske jeg hadde henne hos meg enda på godt vondt. Jeg hadde ikke brydd meg om det du beskriver TS. 

Anonymkode: 40bc9...65a

Og jeg har mistet faren min, det har heldigvis ikke gjort meg til en kødd mot folk med dårlige fedre

Anonymkode: 61c60...6fb

[AnonymBruker]

Hei!

Det høres ut som moren din er narsissist ut fra det du beskriver. Kjenner veldig igjen min egen mor, som må være narsissist.

Jeg har minimalt med kontakt og må det for å ta vare på meg selv.

Tror det beste du kan gjøre er å unngå henne mest mulig og lese deg opp på narsissisme. Det er mye bra info på nettet.

Det er tungt men nødvendig å holde avtstand, og det tar tid å innse hva hun egentlig er.

Anonymkode: 32d32...243