Mannen bidrar så lite…

[kriztine]

Jeg er lei meg, frustrert og utslitt! Føler meg kraftig utbrent. Jeg har gått lenge sliten og føler jeg overgår meg selv på en måte. Stuper snart! 
 

saken er: jeg og min samboer har to barn i barnehagen, jeg jobber 100% i helsevesenet. Turnus. Tungt psykisk og fysisk. Mannen er ufør og er hjemme. Sliter noe med helse/ rygg.  

Jeg føler at jeg gjør så mye mer enn ham, noe han ikke forstår, fordi når jeg er på jobb så har han ungene og passer de, og han føler det er nok. ( ungene er ganske aktive)

jeg derimot må hente og levere ungene, ( gjør det nesten alltid) kommer ofte sent på jobb pga dette. ( sagt d til ham)Hvis han skal bli med å hente må jeg også bli med hvis ikke blir det styr for han sier han. Han makter det ikke. 
 

jeg lager for det meste nesten alltid middag, vasker klær, lager matpakke , vasker hus når jeg orker.  Når jeg kommer hjem fra jobb har mannen sovet nesten hele dagen fordi han må ta igjen det fortapte etter å har hatt ungene alene når jeg er på jobb. Jeg må bestandig spørre hvis han skal gjøre noe husarbeid , men han føler han gjør nok bare ved å ha ungene alene når jeg er på jobb. Jeg kommer ikke hjem til noe ferdiglaget middag etter jobb f. eks.  Leiligheten flyter over av rot. Jeg har bilen på jobb. Så hvis hanmå gå for å hente ungene, 10 min tar d å å gå til barnehagen, så syter han at han kommer til å fryser ihjel når d er så kaldt ute. Synes jeg er sammen med en pusling. Vi har vært sammen lenge, men føler nå at jeg begynner å få nok. Det holder ikke med bare å ha ungene når jeg er på jobb. Jeg er dau sliten selv og vi har snakket om situasjonen men blir ikke enige. Jeg er frustrert og ganske sliten, aner snart ikke hva jeg skal gjøre😅 må evt. gå til hvert vårt snart. hva ville dere gjort? Opplevd lignende?

[Blått]

Han høres deprimert ut. Man kan gjerne mistet motet til å gjøre ting når man er gjennom hele dagen. Du kommer deg på jobb, møter andre folk, får inn impulser, føler mestring, føler deg en del av samfunnet og det er en utrolig viktig følelse i hverdagen. 

Det som er vanskelig her er at det går så mye utover deg. Han burde hjelpe deg, men har dyttet alt ansvaret over på deg og han virker som fraskriver seg alt. Ja, det er mye styr med to barn, men du trenger en partner, en støtte, en som bidrar og behandler deg som en likeverdig person. Det er jo ikke mindre styr for deg, men utifra hva du skriver så virker det ikke som han helt forstår at du også syns det er styr. 

Har dere prøvd parterapi? 

Jeg hadde nok vært så brutal og sagt at enten så må det skje endringer eller så blir han singel.