Mannen bidrar så lite…

[kriztine]

Jeg er lei meg, frustrert og utslitt! Føler meg kraftig utbrent. Jeg har gått lenge sliten og føler jeg overgår meg selv på en måte. Stuper snart! 
 

saken er: jeg og min samboer har to barn i barnehagen, jeg jobber 100% i helsevesenet. Turnus. Tungt psykisk og fysisk. Mannen er ufør og er hjemme. Sliter noe med helse/ rygg.  

Jeg føler at jeg gjør så mye mer enn ham, noe han ikke forstår, fordi når jeg er på jobb så har han ungene og passer de, og han føler det er nok. ( ungene er ganske aktive)

jeg derimot må hente og levere ungene, ( gjør det nesten alltid) kommer ofte sent på jobb pga dette. ( sagt d til ham)Hvis han skal bli med å hente må jeg også bli med hvis ikke blir det styr for han sier han. Han makter det ikke. 
 

jeg lager for det meste nesten alltid middag, vasker klær, lager matpakke , vasker hus når jeg orker.  Når jeg kommer hjem fra jobb har mannen sovet nesten hele dagen fordi han må ta igjen det fortapte etter å har hatt ungene alene når jeg er på jobb. Jeg må bestandig spørre hvis han skal gjøre noe husarbeid , men han føler han gjør nok bare ved å ha ungene alene når jeg er på jobb. Jeg kommer ikke hjem til noe ferdiglaget middag etter jobb f. eks.  Leiligheten flyter over av rot. Jeg har bilen på jobb. Så hvis hanmå gå for å hente ungene, 10 min tar d å å gå til barnehagen, så syter han at han kommer til å fryser ihjel når d er så kaldt ute. Synes jeg er sammen med en pusling. Vi har vært sammen lenge, men føler nå at jeg begynner å få nok. Det holder ikke med bare å ha ungene når jeg er på jobb. Jeg er dau sliten selv og vi har snakket om situasjonen men blir ikke enige. Jeg er frustrert og ganske sliten, aner snart ikke hva jeg skal gjøre😅 må evt. gå til hvert vårt snart. hva ville dere gjort? Opplevd lignende?

[Blått]

Han høres deprimert ut. Man kan gjerne mistet motet til å gjøre ting når man er gjennom hele dagen. Du kommer deg på jobb, møter andre folk, får inn impulser, føler mestring, føler deg en del av samfunnet og det er en utrolig viktig følelse i hverdagen. 

Det som er vanskelig her er at det går så mye utover deg. Han burde hjelpe deg, men har dyttet alt ansvaret over på deg og han virker som fraskriver seg alt. Ja, det er mye styr med to barn, men du trenger en partner, en støtte, en som bidrar og behandler deg som en likeverdig person. Det er jo ikke mindre styr for deg, men utifra hva du skriver så virker det ikke som han helt forstår at du også syns det er styr. 

Har dere prøvd parterapi? 

Jeg hadde nok vært så brutal og sagt at enten så må det skje endringer eller så blir han singel. 

[AnonymBruker]

Høres ut som han synes det er greit å skyfle mest mulig over på deg? Vet du hva han faktisk har kapasitet til?

Å ikke ville gå 10 min fordi det er kaldt, eller ikke ville levere eller hente unger, er sutring. Det må han bare lære seg å få til.

Anonymkode: 4eb87...300

[AnonymBruker]

Hans atferd lyser kos med misnøye. Hvorfor skulle han ha kone, to barn og et hjem, hvis han ikke er villig til å bidra med noe? Han må rett og slett skjerpe atferden sin! 

Anonymkode: 320c3...abd

[AnonymBruker]

Jeg forstår ikke... Barna er i barnehage, det er nesten alltid du som både leverer og henter ungene... og han er for sliten fordi han "er hjemme med ungene"?

Anonymkode: 330dc...259

[Meowmere]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg forstår ikke... Barna er i barnehage, det er nesten alltid du som både leverer og henter ungene... og han er for sliten fordi han "er hjemme med ungene"?

Anonymkode: 330dc...259

Hun jobber turnus. Han er kanskje hjemme med de alene i helger og utenfor barnehagens åpningstid.

[AnonymBruker]

Er samboer med samme type mann. Men vi har ikke barn, og kommer aldri til å få. Han roter ikke i hjemmet, spiser lite og lager ikke mat. Skulle ønske han kunne bidratt mer i hjemmet, helst vært i jobb. Vi har det tross alt bra i lag og koser oss. Kunne ikke dratt fra han. 

Anonymkode: eea20...863

[Gjest goodbeforelong]

Vet ikke hvordan han var før? Kan han trenger hjelp for å komme seg videre?

Uansett. Sånn som dette kan det ikke vedvare. Du sier lite om hva som plager han, tviler på ryggen er alt? 

Om dette ikke endrer seg bur du avslutte. Skal ikke være sånn. 

[Kullsyrevann]

Enten får han hjelp, eller så skjerper han seg, eller så flytter han ut. Han kan velge mellom de tre alternativene. AT DU GIDDER! Du er en helt som arbeider i helsevesenet, også må du hjem til en pasient som lever på hotell hjemme hos deg?

[AnonymBruker]

Hei TS

Det dummeste du kan gjøre er i alle tilfeller å akseptere dette. Spiller ingen rolle om han er sykemeldt, kunstner eller bare en latt drittsekk. Han må dra sin del av lasset. Bare å kunne gjøre noe når han er hjemme, ha middag klar, la deg få litt roe ned tid etter jobb, sørge for at seng er byttet på, du kan ta deg en middagshvil osv. 

Sann mine ord, dette kommer bare til å bli verre, mye verre da han kommer unna med det. Har bekjente hvor han har muskelsykdom og er blitt ufør, nå har de tre barn fra 9 til 16 år. Uansett så bidrar han der hvor han kan bidra, det er alltid striglet i huset.

Sett foten ned, krev at han bidrar og om ikke vil/må du/dere revurdere tingenes tilstand. På sikt vil dette ødelegge totalt for deg, din og deres relasjon.

Anonymkode: 6a489...232

[AnonymBruker]

Jeg er 100% varig ufør med kronisk utmattelse som jeg ble syk med under svangerskapet og fikk så en unge med spesielle behov. 

Hadde en mann som jobbet mye, men som forventet at jeg skulle gjøre ALT fordi jeg hadde jo "fri" hele dagen mens ungen var i barnehagen/skolen. Da snakker vi søvnløse netter der jeg aldri sov mer enn noen timer sammenhengende. Utagering er, ble slått, sparket, klort, heftige meltdowns, oppfølging av barnehage/skole, utredninger, sykehus. I tillegg til handling, husarbeid, klesvask osv.

Jeg følte meg som en alenemor med to barn. Han var bare uengasjert og selvsentrert far som knapt hjalp til med noe.

Jeg skilte meg og fytti så mye bedre livet ble som faktisk alenemor med kun én unge. Tross spesielle behov og en enormt krevende hverdag, så ble både jeg og ungen tusen ganger lykkeligere og blomstret uten en sutrete manbaby som alltid føltes som en tung sky over oss.

Møtte så en nydelig mann. Ha har to barn og jobber fullt. Balanse mellom er noe helt annet. Jeg har ingenting imot å gjøre litt mer i huset, men jeg forventer at begge bidrar og hjelper til. Med han er ikke det noe problem. Han er en voksen selvgående mann som gjør sin del uten at jeg må mase eller spørre. Ser han at jeg har en dårlig og tung da overtar han uten å blinke. 

Ufør eller ei, som forelder må en steppe opp og prioritere barna sine og oppfølgingennav dem. 

Hadde jeg vært deg hadde jeg gått. 

Anonymkode: 6cdd8...c22