Forelder som ligger for døden, og samboer som svarer "å ja"

[AnonymBruker]

Hvordan hadde dere håndtert det? Min far ligger for døden. Moren min er 85 år, har dårlig helse selv, og er helt fra seg av sorg og bekymring. Jeg sitter her i Norge, og har ingen mulighet til å være hos dem nå. Jeg er enebarn, og har ikke annen familie enn foreldrene mine. Jeg har heller ingen nære venner. 

I går snakket jeg med samboeren om faren min. Samboeren svarte "å ja", så gikk han på kjøkkenet for å lage seg en kopp kaffe. Hva faen, tenker jeg. Er det vanlig å reagere slik når din kjære trenger støtte?

Anonymkode: 2f5d5...263

[PM75]

Det er ikke alle som takler å prate om så nære ting. Gi han en ny sjanse og si at det er viktig at han støtter deg nå, fordi du har behov for det. 

[AnonymBruker]

Man må være overbærende i sånn situasjoner. Folk vet ofte ikke hva de skal si eller gjøre når det handler om død. Da min mann ble uhelbredelig syk, fikk vi mange rare reaksjoner og mange lot være å ta kontakt. Men jeg vet selv at sånt kan være utrolig vanskelig, så du må bare tilgi ham og gi ham sjansen til å støtte deg på nytt. Gjerne si hva du trenger fra ham, for det er ikke sikkert han forstår det. 

Anonymkode: 1af26...65c

[Naos]

Jeg vet ikke hva som er vanlig, men jeg vet at noen menn sliter med å snakke om følelser, eller de sliter i møte med masse følelser. 

Jeg er et følelsesmenneske, og jeg er sammen med en som blir litt sånn i møte med meg når jeg får veldig mye av det. 

Han er verdens snilleste, men blir rett og slett stille i stedet for å respondere med omsorg. 

Litt kjipt, men siden han er så fantastisk på så mange områder har jeg innsett at jeg må snakke med andre enn han, og det må gå greit. Jeg snakker litt til han om ting som plager meg, for eksempel min pappa som går sakte men sikkert mot slutten, men ikke så mye rundt det. 

Savner den omsorgen av og til, når livet er tøft, men får mye annen omsorg på mange andre plan, så jeg har innsett at dette må jeg bare leve med. 

[AnonymBruker]

Jeg tror nok min mann kunne reagere likt. Han er en slik en som trenger tid på seg til å fordøye og svare. 
Ting han ikke kan påvirke eller fixe blir fort overveldende og ofte trenger han summe seg før de riktige orda kommer. 

Anonymkode: 3eb58...850

[AnonymBruker]

Naos skrev (4 minutter siden):

Jeg vet ikke hva som er vanlig, men jeg vet at noen menn sliter med å snakke om følelser, eller de sliter i møte med masse følelser. 

Jeg er et følelsesmenneske, og jeg er sammen med en som blir litt sånn i møte med meg når jeg får veldig mye av det. 

Han er verdens snilleste, men blir rett og slett stille i stedet for å respondere med omsorg. 

Litt kjipt, men siden han er så fantastisk på så mange områder har jeg innsett at jeg må snakke med andre enn han, og det må gå greit. Jeg snakker litt til han om ting som plager meg, for eksempel min pappa som går sakte men sikkert mot slutten, men ikke så mye rundt det. 

Savner den omsorgen av og til, når livet er tøft, men får mye annen omsorg på mange andre plan, så jeg har innsett at dette må jeg bare leve med. 

Problemet er at jeg ikke har noen andre å snakke med, så da må jeg takle stress og sorg alene. 

Anonymkode: 2f5d5...263

[AnonymBruker]

Takk for svar. Ser at flere menn er slik. Da får jeg bestille time til psykolog. For jeg trenger faktisk å snakke med noen. Fravær av familie og venner gjør at da må jeg betale for å ha en samtalepartner. Ganske kjipt i grunn. 

Anonymkode: 2f5d5...263

[AnonymBruker]

Man trenger ikke alltid si så mye, men å låne bort ørene, lytte, holde en hånd, gi en klem bør man klare. Skal man være i et forhold får man tåle å kjenne på at noe er vanskelig uten å stikke halen mellom bena. Å akseptere at menn synes dette er vanskelig og la de få lov å snike seg unna et stakkarsliggjøring. Å la den ene sitte med det som er vanskelig alene er feigt. 

Anonymkode: e4d3c...01c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Takk for svar. Ser at flere menn er slik. Da får jeg bestille time til psykolog. For jeg trenger faktisk å snakke med noen. Fravær av familie og venner gjør at da må jeg betale for å ha en samtalepartner. Ganske kjipt i grunn. 

Anonymkode: 2f5d5...263

Du har min fulle støtte. Du burde ikke måtte stå alene med dette, og heller ikke betale dyre dommer for å lufte sorgen.

Anonymkode: e4d3c...01c

[AnonymBruker]

Kjenner din mann sin svigerfar godt?

Da min mann ble uhelbredelig syk, var det flere som ikke tok så mye kontakt de årene han var syk.

De beklaget seg og sa de tenkte på han/oss når jeg snakket med de.

Nå når han er borte for godt, er også de samme vennene borte.

Har ikke hørt et pip siden bisettelsen.

Det er ikke slik venner oppfører seg, men de vet ikke hvordan de skal takle andres sorg og krise.

 

Anonymkode: 53faf...ab0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Takk for svar. Ser at flere menn er slik. Da får jeg bestille time til psykolog. For jeg trenger faktisk å snakke med noen. Fravær av familie og venner gjør at da må jeg betale for å ha en samtalepartner. Ganske kjipt i grunn. 

Anonymkode: 2f5d5...263

Skjønner hvordan du har det. Jeg flyttet til andre siden av landet for å bo hos mannens familie. Jeg opplevde noe kjipt, og jeg var voldsomt lei meg (jeg oppførte meg fint). Jeg sa at jeg trengte en klem og noen å snakke med. Fikk beskjed om at han ikke var psykologen min. Er ikke sammen med han nå. I din situasjon kan det hende som andre er inne på at det er vanskelig for han å takle dette. Hvordan har han vært tidligere?

Anonymkode: d2b87...ac0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Takk for svar. Ser at flere menn er slik. Da får jeg bestille time til psykolog. For jeg trenger faktisk å snakke med noen. Fravær av familie og venner gjør at da må jeg betale for å ha en samtalepartner. Ganske kjipt i grunn. 

Anonymkode: 2f5d5...263

Men kan du si det til ham? At du skjønner at det er vanskelig å snakke om, men be om at dere likevel setter dere i sofaen sammen for du trenger å snakke med noen om dette. Da gjør han vel det?

Anonymkode: 1af26...65c

[AnonymBruker]

Kan du ikke bare øse ut litt til han uten at han behøver å si så mye? Jeg synes det virker litt overdrevet å gå til psykolog når en så gammel forelder dør. Det er livets gang.

Anonymkode: 0d50d...b0d

[Naos]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Problemet er at jeg ikke har noen andre å snakke med, så da må jeg takle stress og sorg alene. 

Anonymkode: 2f5d5...263

Huff, det er kjedelig å høre. 

Da tror jeg du må forsøke å snakke med samboeren din om at du trenger han litt nå. Og så må du nok hjelpe han å gi deg det du trenger, ved å være flink til å sette ord på det. 

Samtidig er det nok et sukesskriterie at du ikke blir irritert på han. Du må veilede han. I stedet for “du sier jo ingenting” så kan du si “nå trenger jeg en klem, kan du bare holde meg litt?”, eller “kan jeg få lufte ut følelsene nå, du trenger ikke forholde deg til at jeg er lei meg, jeg har det bra, men jeg trenger å få det ut?”. 

Det har fungert med min man å være veldig tydelig på hva jeg trenger, og så ta det selv, på en måte. Og å gi beskjed om at nå kommer jeg til å begynne å grine, men det er egentlig veldig godt for meg. 

For meg hadde ikke disse tingene fungert i tidligere forhold, men i forholdet med denne mannen har jeg følt meg så trygg på han og oss at jeg kan veilede han når jeg trenger noe, og be om det. Han har en tendens til å ikke fikse så godt at jeg har det vondt, så jeg må forsikre han om at det går bra med meg selv om jeg gråter, for ellers skifter han tema midt i - og når jeg spør om hvorfor så sier han at han ikke vil at jeg skal være lei meg, men at jeg heller skal tenke på hyggeligere ting. 

Han forstår ikke helt at når noe er ganske ille så er det også altoppslukende. 

Hva angår døden så er både han og hans familie veldig avslappet til det, og de forstår ikke at det er så vanskelig. Det er kanskje litt uvanlig da, vil jeg tro, men de er faktisk litt sånn “åja, ja en dag skal man jo dø, det skal vi jo alle”. Og de har mange familiemedlemmer som har dødd plutselig hjemme, og blitt funnet av sine egne, så de er litt sånn, “ja, ja, så satte han XX fra seg skoene”. 

Så disse følelsestingene har jeg måttet snakke om og veilede han på. Virker kanskje rart, men har fungert for oss. Var en omstilling for meg, for jeg ønsker ikke å kreve omsorg, men når vi gjør det sånn så gir han mer enn gjerne, han bare vet ikke hvordan, som han sier. 

[AnonymBruker]

hva kunne han svart TS for at du skulle følt deg sett og hørt? Kanskje du skulle forsøke formidle dette til han? For det er en situasjon han ikke kan "bidra" og uansett hva han sier, gjør osv vil det ikke endre noe, ikke følelsene dine, ikke situasjonen, det er for noen vanskelig med greier de ikke kan komme med en form for løsning på, da er det mange som trekker seg unna. Det betyr ikke at det er på grunn av han du må betale for en samtalepartner, det betyr at du må gå litt ekstra inn i det å skape en god samtale selv også, være tydelig på hva du trenger - det kommer ikke av seg selv for noen dette med kommunikasjon, det må læres og det må bygges. 

Anonymkode: 22a9f...dc8

[Meowmere]

Føler med deg. Er enebarn og har mistet begge mine foreldre selv. Min innboks er åpen hvis du behøver å lufte tanker. 

Endret 2 timer siden av Meowmere

[AnonymBruker]

Naos skrev (21 minutter siden):

Jeg vet ikke hva som er vanlig, men jeg vet at noen menn sliter med å snakke om følelser, eller de sliter i møte med masse følelser. 

Jeg er et følelsesmenneske, og jeg er sammen med en som blir litt sånn i møte med meg når jeg får veldig mye av det. 

Han er verdens snilleste, men blir rett og slett stille i stedet for å respondere med omsorg. 

Litt kjipt, men siden han er så fantastisk på så mange områder har jeg innsett at jeg må snakke med andre enn han, og det må gå greit. Jeg snakker litt til han om ting som plager meg, for eksempel min pappa som går sakte men sikkert mot slutten, men ikke så mye rundt det. 

Savner den omsorgen av og til, når livet er tøft, men får mye annen omsorg på mange andre plan, så jeg har innsett at dette må jeg bare leve med. 

Har det helt likt med min samboer, han er elendig på det emosjonelle men trår til med det praktiske når jeg har en vanskelig livsperiode. Han sier selv "det er det jeg får til å bidra med", han er ikke vant til å sette ord på en eneste følelse. Han er snill, hardtarbeidende, godt humør og oppegående, men følelsesmessig omsorg evner han i liten grad. Så der må jeg lene meg på venner og annen familie i stedet.

Anonymkode: 09b35...80a

[AnonymBruker]

Et triks, siden dette tydeligvis ikke kommer naturlig til ham, er å være veldig konkret og tydelig på hva som er nyttig og hjelpsomt for deg.

Ikke si: Jeg trenger støtte og omsorg 

Si heller helt konkrete ting som: "Jeg vil gjerne at du sitter her med meg en stund, jeg er så bekymret for moren min og jeg trenger å få satt litt ord på tankene mine. Du kan jo ikke løse dette, men jeg trenger at du bare er her og lytter og gir meg en klem, osv Det er best om du ikke kommer med løsninger, og du trenger ikke si noe lurt. "

Noen folk blir bedre støttespiller når de får en oppskrift og litt veiledning.

Det er ikke ideelt, man akkurat nå er han den mest nærliggende støtten du har, så om du kan lede ham litt på rett vei er jo det poditivt.

Ellers trenger man kanskje ikke psykolog, det finnes hjelpetelefoner (kirkens SOS og mental helse for eksempel). Mange prester og diakoner er også fine folk som prater helt gratis med mennesker og har lang erfaring med nettopp sorg og slikt. 

 

 

 

 

 

Anonymkode: 62275...5bc

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg godt. Å kunne vite at man får støtte fra sin nærmeste i en sånn situasjon er helt fundamentalt for meg i en partner. Det meste annet fikser jeg selv.

Du skriver at du ikke har anledning til å dra dit. Jeg vet ikke hvor bokstavelig det er, men hvis det snakk om at det er upraktisk ville jeg ha dratt uansett. 

Anonymkode: cd5c7...1fb

[AnonymBruker]

Døden påvirker oss ekstremt forskjellig, og det er vanskelig for mange å forholde seg til det. Døden er noe av det dypeste og såreste gjenlevende kan oppleve blant sine nære og elskede. Folk vet dette, og det kan være umulig å vite hvordan man selv skal håndtere både når andre mister sine nære og om det er en selv som mister noen.

Du må fortelle ham nøyaktig og konkret hva du trenger fra ham. 

Anonymkode: b50ed...1aa