Begynner å lure på min manns intelligens

[AnonymBruker]

Han lager krangler og problemer ut av alt. Og til og med ovenfor barna, lærer han aldri. 

f.eks. at eldste barnet har sagt til han over år at han ikke ønsker å bli bråvekt om morgnen med høy stemme, mye lys og masing om å stå opp. Derfor går jeg stille inn på rommet, gir barnet en klem, sier han må så opp selv og at jeg ikke kommer til å mase på han. Lar døren stå opp, slik at lyset på gangen er det eneste som står på. Jeg har fortalt, vist og gjentatt dette før mannen min. Likevel fortsetter han på sitt vis, brå åpner døra, roper navnet på sønnen og sier nå må du stå opp. Skrur på alt av lys i rommet. 30 sek senere er han tilbake for å rope det samme. Både sønnen min og jeg blir fortvilt. Det er forferdelig måte å våkne på.

En annen ting er at mannen min ikke forstår budskapet mitt i samtaler og diskusjoner. La oss si vi snakker om en kollega av mannen min, som har sagt/gjort noe som mannen min føler er ugreit. Jeg forstår mannen min, men er mer enn «handle/løse» type enn trøster kanskje. Min måte er ikke å si «å stakkars deg snart 50årig mann, nå syne jeg synd på deg!» Nei, jeg bretter opp ermene og sier at det er ufortjent at du skal ha det slik, kan du kanskje løse det ved å si slik og slik? Eller gjøre sånn og sånn? 
Når det er sagt, begynner han å krangle med meg. Spør om hvorfor jeg har behov for å forklare han hva han bør gjøre og hvorfor jeg hever stemmen. Jeg har faktisk ikke hevet stemmen i det hele tatt, og sier at dette er min måte å vise deg støtte og forståelse.
 

Jeg vet han er konfliktsky mot alle andre enn nærmeste familie. Det er som om at alt som hender ellers i livet skal gå utover oss nærmeste. Vi får skyllebøttene, kranglingen, heving av stemme og dårlig oppførsel. Hvor er klemmen om morgen? Ett smil, ett ønske om en fin dag? En hyggelig tone å snakke til hverandre på? Det er det alle andre av bekjentskaper, slekt og venner som får. Ikke vi som deler hus med han. Og det er forferdelig tungt å leve med. 
 

Det er som vi ikke kan gjøre noen ting greit, uten at han finner feil å hakker på oss. Helt uten grunn. 
 

Hva kommer dette av? Jeg lurer rett og slett på hvor smart han er. 
 

«Emosjonell intelligens er en psykologisk teori om evnen til å oppfatte og forstå egne og andres følelser og emosjoner, å skille mellom dem og bruke denne informasjonen i tenkning og handlinger» https://no.m.wikipedia.org/wiki/Emosjonell_intelligens

 

Anonymkode: e7059...17b

[AnonymBruker]

Kan barnet få vekkerklokke og ta ansvar selv? 
og i samtaler; han sier jo han ikke ønsker løsninger, hvorfor ikke da bare lytte, eller spør: vil du ha råd eller ønsker du bare å si det. 
 

det høres mest ut som dere har veldig ulik kommunikasjon, så der har dere noe å snakke om hvordan det kan løses og hvorfor det blir konflikter. Høres ut som dere har kjørt dere inn i et ganske feil spor er blitt veldig defensive begge to. 

Anonymkode: def2d...eed

[AnonymBruker]

Første del skjønner jeg at det ikke er greit, men jeg har lært etter jeg ble godt voksen at når noen betror seg om noe de synes er dumt, så er det ikke alltid de trenger gode råd, men heller medfølelse og annerkjennelse for at den andre er jammen dum, etc. For meg er det logisk at det er positivt med gode råd, men jeg respekterer at folk er forskjellige, så nå kommer jeg bare med medfølende kommentarer; "skjønner godt at du ble irritert da han gjorde det". Det har jeg forresten også lært på kurs at vi skal annerkjenne andres følelser.

Anonymkode: 4d038...5fe

[AnonymBruker]

Skjønner at han kan bli litt irritert når du gir råd han ikke ber om, han vil ha støtte. Ellers høres han passe kjip ut.

Anonymkode: 7649c...185

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Kan barnet få vekkerklokke og ta ansvar selv? 
og i samtaler; han sier jo han ikke ønsker løsninger, hvorfor ikke da bare lytte, eller spør: vil du ha råd eller ønsker du bare å si det. 
 

det høres mest ut som dere har veldig ulik kommunikasjon, så der har dere noe å snakke om hvordan det kan løses og hvorfor det blir konflikter. Høres ut som dere har kjørt dere inn i et ganske feil spor er blitt veldig defensive begge to. 

Anonymkode: def2d...eed

Hvordan er ts defensiv når hun holder seg rolig og prøver å løse problemene?

Anonymkode: f243c...968

[Hannabanna]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Skjønner at han kan bli litt irritert når du gir råd han ikke ber om, han vil ha støtte. Ellers høres han passe kjip ut.

Anonymkode: 7649c...185

Man kan da ikke støtte partneren om han oppfører seg om en urimelig dust.

[Pippi Lotta]

Vekingen forstår jeg er vanskelig, men det at du bevist gir han råd du vet han ikke ønsker  er også unødvendig. Jeg tror ikke det handler om inteligens, men dorlig komunikasjon fra begge sider. Kansje dere skulle prøve terapi? En utenforstpende kunne sikkert hjulpet dere til å forstå hverandre bedre. 

[Pippi Lotta]

Hannabanna skrev (2 minutter siden):

Man kan da ikke støtte partneren om han oppfører seg om en urimelig dust.

TS sier jo at mannen sin situasjon er ufortjent, så da handler det vel ikke om manglende støte i utgangspunktet. Det er bare det at hun ikke viser støten til mannen på noen måtte som mannen forstår... 

[AnonymBruker]

Hannabanna skrev (6 minutter siden):

Man kan da ikke støtte partneren om han oppfører seg om en urimelig dust.

Når mannen kommer hjem og forteller om en kjip situasjon med kollega, da trenger han sannsynligvis bare å bli hørt og få støtte, ikke få beskjed om hva han bør gjøre.

Anonymkode: 7649c...185

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Når mannen kommer hjem og forteller om en kjip situasjon med kollega, da trenger han sannsynligvis bare å bli hørt og få støtte, ikke få beskjed om hva han bør gjøre.

Anonymkode: 7649c...185

Det interessante med denne biten er at stereotypen er at _kvinner_ ønsker emosjonell støtte i en slik situasjon, mens menn ønsker å gi praktiske råd. Har trådstarter en litt tradisjonelt «maskulin» rolle i relasjonen

Anonymkode: ceaa8...4a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Han lager krangler og problemer ut av alt. Og til og med ovenfor barna, lærer han aldri. 

f.eks. at eldste barnet har sagt til han over år at han ikke ønsker å bli bråvekt om morgnen med høy stemme, mye lys og masing om å stå opp. Derfor går jeg stille inn på rommet, gir barnet en klem, sier han må så opp selv og at jeg ikke kommer til å mase på han. Lar døren stå opp, slik at lyset på gangen er det eneste som står på. Jeg har fortalt, vist og gjentatt dette før mannen min. Likevel fortsetter han på sitt vis, brå åpner døra, roper navnet på sønnen og sier nå må du stå opp. Skrur på alt av lys i rommet. 30 sek senere er han tilbake for å rope det samme. Både sønnen min og jeg blir fortvilt. Det er forferdelig måte å våkne på.

Anonymkode: e7059...17b

Jeg kjenner meg igjen i denne situasjonen. Men jeg opplever det litt annerledes. Barna kan på noen måter være et «sort hull» som vi pøser uendelige ressurser inn i. Om mulig så ville de ha blitt vekket av sval vifting med palmeblad, lekker frokost servert på senga og beskjed om at skolen dessverre er stengt i dag.

Man kan ikke få alt man vil her i livet. En tenåring kan ha en vekkerklokke og stå opp til den. Hvis klokka står og ringer og det begynner å bli tight på tid så kan jeg gå inn og si at det er på tide å stå opp og skru på lyset.

Generelt så legger dama opp til et veldig høyt «service-nivå» for ungene. Og hvis jeg ikke matcher det så blir de sure. Det er problematisk for meg men også for ungene som blir bortskjemt.

Anonymkode: ceaa8...4a9

[HMK]

Første del: typisk mann. Klassisk mann. Irriterende mann. 

Andre del:, han er mer kvinne enn mann?? Han vil at du skal lytte og anerkjenne, ikke foreslå løsninger. 

Jeg er forvirret. 

[AnonymBruker]

Syns du hørtes i overkant slitsom ut 😂

Anonymkode: 0b664...a46

[Humas]

Det er veldig mange som automatisk går i ‘løsningsmodus’ og de ser det ofte ikke selv. Jeg kjenner meg igjen, prøver å jobbe med det. Kjæresten det samme, men han stopper med ‘løsninger’ når jeg sier at jeg ikke ønsker det, jeg bare ønsket å fortelle. 
Når det gjelder å få barn til å stå opp, så har man forskjellige stiler. Tror barnet har behov for din stil, mannen forstår kanskje ikke det. Barn er veldig forskjellige, og det oftest moren som forstår det. Han har kanskje hatt det sånn selv i oppveksten, sånne mønstre går av og til ‘i arv’. Det er heller ikke noe man så lett innser selv. 
Lykke til, jeg er veldig for at par holder sammen til tross for forskjeller. Jeg er ( i voksen alder) veldig, veldig glad jeg hadde en pappa i huset, selv om jeg stadig ønsket han dit pepper’n gror i oppveksten. (Og det gjorde nok moren min også, men det gikk seg litt til etter mange år)

[AnonymBruker]

Hvis mannen din er tydelig på at han ønsker støtte og ikke løsninger, så skjønner jeg at det kan være frustrerende å få servert løsninger. Du kan være så velmenende som overhodet mulig, men det forandrer ikke behovene hans. Går an å gi en klem og si «det var ufortjent», stryke litt ekstra på han den dagen, «hisse» deg litt opp sammen med han over situasjonen, for å vise at du bryr deg. Menn på snart 50 har følelser de også.

Det med vekking av barnet derimot, skjønner jeg er ufattelig frustrerende for deg og for barnet. Hvis han rett og slett ikke tar det til seg, uansett hvordan du har sagt det, ville jeg enten tatt meg av vekking selv, eller kjøpt en alarmklokke til barnet. Det finnes alarmklokker med naturlig lys som skrur seg på når det er vekking, de synes jeg er mer behagelige enn vanlige alarmklokker.

Anonymkode: 29a13...156

[th4don]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

f.eks. at eldste barnet har sagt til han over år at han ikke ønsker å bli bråvekt om morgnen med høy stemme, mye lys og masing om å stå opp. Derfor går jeg stille inn på rommet, gir barnet en klem, sier han må så opp selv og at jeg ikke kommer til å mase på han. Lar døren stå opp, slik at lyset på gangen er det eneste som står på. Jeg har fortalt, vist og gjentatt dette før mannen min. Likevel fortsetter han på sitt vis, brå åpner døra, roper navnet på sønnen og sier nå må du stå opp. Skrur på alt av lys i rommet. 30 sek senere er han tilbake for å rope det samme. Både sønnen min og jeg blir fortvilt. Det er forferdelig måte å våkne på.

 

Dette høres jo mer ut som om han rett og slett ikke bryr seg om hva som er behagelig for sønnen. Har ingenting med intelligens å gjøre, han gir bare faen. 

 

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

En annen ting er at mannen min ikke forstår budskapet mitt i samtaler og diskusjoner. La oss si vi snakker om en kollega av mannen min, som har sagt/gjort noe som mannen min føler er ugreit. Jeg forstår mannen min, men er mer enn «handle/løse» type enn trøster kanskje. Min måte er ikke å si «å stakkars deg snart 50årig mann, nå syne jeg synd på deg!» Nei, jeg bretter opp ermene og sier at det er ufortjent at du skal ha det slik, kan du kanskje løse det ved å si slik og slik? Eller gjøre sånn og sånn? 
Når det er sagt, begynner han å krangle med meg. Spør om hvorfor jeg har behov for å forklare han hva han bør gjøre og hvorfor jeg hever stemmen. Jeg har faktisk ikke hevet stemmen i det hele tatt, og sier at dette er min måte å vise deg støtte og forståelse.

Dette er jo egentlig bare et klassisk problem vi ofte hører andre veien. At kvinner ofte vil ha trøst og forståelse og ikke bare løsninger hele tiden. Dette går jo begge veier av og til, selvfølgelig. Man kan helt fint ha et problem man vil få utløp for uten å engang føle at man ønsker/gidder å faktisk løse det. Så her har han jo egentlig kommunisert til deg hva han vil ha/ikke vil ha, og du mener han er mindre intelligent i stedet for å endre hvordan du kommuniserer? Jeg spør ofte kona om hun trenger et utløp eller om hun trenger råd, og hun er god på å fortelle meg det selv også. Det gjør det mye enklere. 

[AnonymBruker]

th4don skrev (49 minutter siden):

Dette høres jo mer ut som om han rett og slett ikke bryr seg om hva som er behagelig for sønnen. Har ingenting med intelligens å gjøre, han gir bare faen. 

 

Dette er jo egentlig bare et klassisk problem vi ofte hører andre veien. At kvinner ofte vil ha trøst og forståelse og ikke bare løsninger hele tiden. Dette går jo begge veier av og til, selvfølgelig. Man kan helt fint ha et problem man vil få utløp for uten å engang føle at man ønsker/gidder å faktisk løse det. Så her har han jo egentlig kommunisert til deg hva han vil ha/ikke vil ha, og du mener han er mindre intelligent i stedet for å endre hvordan du kommuniserer? Jeg spør ofte kona om hun trenger et utløp eller om hun trenger råd, og hun er god på å fortelle meg det selv også. Det gjør det mye enklere. 

Nice. Men tror ikke problemløsning på dette nivået er så vanlig? 😅🙈
 

men tror også at systemet ditt også er forstyrrende for noen, for det tvinger dem til å være rasjonelle, hehe. Siden de har planlagt et lite korstog liksom.. 

Anonymkode: 4485d...a77

[AnonymBruker]

Høres ut som min x. 
Han hadde Asberger og var alltid sur og gretten og fullstendig avkoblet familiens behov og følelser. 
håpløst å leve med et slikt menneske

Anonymkode: 4b9ac...3d6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg forstår mannen min, men er mer enn «handle/løse» type enn trøster kanskje. Min måte er ikke å si «å stakkars deg snart 50årig mann, nå syne jeg synd på deg!» Nei, jeg bretter opp ermene og sier at det er ufortjent at du skal ha det slik, kan du kanskje løse det ved å si slik og slik? Eller gjøre sånn og sånn? 

Det er merkelig at du snakker om emosjonell intelligens når du forsvarer en slik taktikk. 

Folk som ikke kan gi støtte og bekreftelse er et helvete. Stapp dine råd i ræva. Det er det motsatte av empati 

Anonymkode: 4f4b5...929

[Trolltunge]

Enda en mann som tror på denne løgnen angående at kjærligheten tåler alt og utholder alt, og at man derfor ikke trenger å oppføre seg ordentlig mot sin partner (eller sine barn). Selv sterkeste kjærlighet går ikke på drivstoffet dritt, så han er også enda en mann som kommer til å ende opp som singel når du går tom og lei om han ikke skjønner hva han holder på med før det er for sent. Da vil han stå der som et spørsmålstegn. Nr 12365478 i rekka eller noe slikt. 

Endret 12. desember 2024 av Trolltunge