Hvordan har du forandret deg etter som du har blitt eldre?

[AnonymBruker]

Lysten til å møte folk er sterkere, mens kapasiteten er mindre. Jeg er nødt til å prioritere. Før kastet jeg meg i bussen hvis venner foreslo å ta en kaffe i byen og jeg følte at jeg hadde like mye energi da jeg kom hjem sent på kveldstid. Det sosiale behovet er ikke mindre, tvert imot,  men desverre må jeg velge med omhu fordi jeg ikke har overskuddet og kapasiteten lenger,  og jeg har ikke dårligere helse eller er gammel. Men jeg har likevel merket det veldig godt de siste årene. Jeg har mindre skrupler med å finne en måte å  komme meg ut av vennskap der det er økonomisk snylting, hersketeknikker og negativ sladder.  

Anonymkode: 1a90b...0c3

[AnonymBruker]

Jeg er 50, og har endret meg på mange måter. Jeg har nå mye mer empati med andre, samtidig som jeg er mye mer bevisst på grensene mine. I 20-årene kom jeg inn i forhold som ikke var riktige for meg, «det bare skjedde», jeg trengte noen å være trygg med etter en svært vanskelig oppvekst. I dag ser jeg at jeg på en måte brukte disse snille guttene, og ikke var så grei. Har ganske dyp skam over dette, selv om jeg ikke var utro eller noe sånt. Men jeg var ikke dypt nok glad i de jeg var sammen med. Manglende grenser gjorde også at jeg lot meg rive mer med seksuelt, og gjorde ting jeg angrer på og er flau over. F.eks ha sex med noen mens en venninne var i samme rom, trampet på hennes grenser, altså. Er heldigvis i et godt og balansert forhold i dag.

Jeg har beveget meg nokså mye politisk, fra en venstresidevelger basert på humanistiske verdier og fordeling (jeg var medlem i SV), til å mer se realitetene enn idealene i verden og stemme Høyre. Venstresiden skaper en lite bærekraftig økonomi, bl.a for oss som starter egne virksomheter. Skal hele Norge spise av fellesskapets midler ved å jobbe i det offentlige? Det virker som det er idealet, vi som selv bidrar, og ikke sitter og venter på at samfunnet ordner jobb og inntekt for oss, skvises ut. Slik skapes en tafatt og hjelpeløs befolkning.

Anonymkode: c6e1e...abe

[Lea]

Jeg stoler mindre på andre mennesker med alderen. 

[AnonymBruker]

Jeg er mer tålmodig, roligere og er mye mer tykkhudet. Jeg klarer i større grad å bare droppe tankekjør og å ikke involvere meg i mennesker jeg ikke fungerer sammen med. 

Jeg liker meg selv bedre og synes til og med cellulitter, rynker og andre «feil» er mer ok, jeg stresser ikke med det på samme måte. 

Jeg føler varme og omsorg for yngre mennesker, spesielt kvinner, og ser ikke lenger på dem som konkurrenter. Jeg synes synd på dem som må leve som objekter og er glad jeg slipper det. 

Jeg har også droppet alkohol og festing fullstendig, det er ikke interessant lenger. Og så har jeg gitt opp troen på romantisk kjærlighet og blitt mer innstilt på hvor kort livet er. 

Anonymkode: 74757...cc5

[AnonymBruker]

Jeg er nok mer negativ enn før. Ifølge vennene som jeg har mistet. Og det er greit. Lett for dem å være positiv når de har en stor familie som bryr seg. Prøv å være positiv når du er helt alene i livet. Ingen familie, ingen gode venner, ingen kontakt med foreldrene. 

Anonymkode: b72a3...a1b

[AnonymBruker]

Blitt rausere med medmennesker, litt mer tolmodig og tolerant. 

På samme tid har jeg sluttet å prøve å imponere mennesker, og prøve å passe inn på steder jeg absolutt ikke føler meg hjemme, jeg har brukt altfor mye tid på mennesker jeg ikke trives ilag med. 

Trives veldig godt hjemme, og har sluttet å tenke jeg må vere med på alt fordi andre mener jeg må finne på noe anna enn å sitte hjemme. 

Anonymkode: deea9...195

[AnonymBruker]

Begynt å lytte på NRK P1.

Anonymkode: 0b253...bbd

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp konservativt og med svært rasistiske holdninger.

Når jeg ble tenåring, så jeg at det jeg ble presentert ikke stemte og har vel som følge av det blitt meget endret.

Jeg gikk fra å være lukket til å oppsøke andre kulturer og meninger og har som følge blitt drevet til venstre i politikken og har ikke lenger noe med familien å gjøre.

Anonymkode: 0ae75...1f6

[AnonymBruker]

Jeg har vært igjennom mye. Kasteball i systemet siden fødsel, grov omsorgssvikt fra flere instanser, null familie, angst, depresjon, aldri følt jeg har passet inn, aldri funnet plassen min, ikke elsket en mann fordi jeg ikke forsto hva kjærlighet var. Gjort mange feil og ting jeg ikke er stolt av.

Utad var jeg "perfekt" for de fleste. Jobbet hardt hele livet. Hadde etter skolejobb på ungdomsskolen og jobbet hver sommerferie. Var ekstremt selvgående og uavhengig og klarte meg selv fra jeg var 16.

Tiltrakk meg menn som bier til honning og hadde aldri problemer med å få meg en kjæreste. Hadde stort nettverk og ble stadig invitert på fester etc.

I midten av 20 årene giftet jeg meg. Var forelsket, men kjente aldri på det dype båndet og den varme, trygge "hjemme" følelsen med han. Men visste ikke bedre da.

Gikk på en heftig smell og ble utbrent.

Endte med at jeg ble sykemeldt og gikk til psykolog i nesten ett år. Og da rensket jeg endelig opp i hele fortiden min. Prioriteringene mine endret seg og den tøffe, sterke masken jeg hadde båret hele livet ble delvis lagt vekk. 

Fikk ny jobb og kjente på en endring i hvordan jeg ønsket å ha det.

Jeg ble gravid og først da ungen ble født forsto jeg konseptet kjærlighet. Med voksende og sterke kjærlighet til barnet, døde følelsene for mannen. Han var umoden, uengasjert og selvsentrert. Null selvinnsikt og ikke villig til å jobbe med seg selv, men jeg konstant jobbet for å vokse som mor og menneske.

Det endte i skilsmisse.

Jeg var 40 da jeg endelig fant meg selv og visste hva som var viktig og betydde noe for meg.

Jeg er utrolig glad i den jeg har utviklet meg til å bli i prosessen. Jeg er trygg i meg selv og jeg har klart å bruke erfaringene mine til å vokse, fokusere på det positive og bli ekstremt løsningsorientert. Jeg er ikke bitter eller hatt en offer mentalitet. 

Ungen blomstrer da bakgrunnen min og min jobb med meg selv har gjort meg til en spesialpedagog i hvordan møte barn. Og jeg har hjulpet masse mennesker på veien som har trengt råd og støtte i vanskelige situasjoner for jeg har selv vært der og erfart mye.

Har nå en nydelig kjæreste med to barn og vi er i prosessen med å flytte sammen. Og han fikk meg til å forstå hva ekte kjærlighet er mellom en mann og en kvinne. Vi vokser inn i hverandre og det er bare trygt og varmt med han.

Så ja, endringene i meg har vært konstant fra dag til dag til år til år. Og jeg endrer meg og vokser enda. 

En av mine største bragder er å kunne leve i øyeblikket og nuet. Å ikke tenke for mye på fremtiden da den aldri kan være sikker. Fremtiden endrer seg i takt med meg.

Jeg har prøvd å planlegge fremtiden før og ærlig talt har det som oftest aldri blitt som jeg hadde sett for meg. Fra jeg var ung til i dag har jo ikke noe blitt som jeg "planla"😅

Men jeg har et godt liv med nydelige mennesker i det. Og det er nok.

Anonymkode: d8d78...399

[Stor pike]

Har blitt stødigere i meg selv. Jeg er den jeg er, take it or leave it. Kroppen min er hva den er, noen skrammer i karosseriet, men den fungerer. Den har bla gitt meg en fabelaktig sønn. Jeg trener og finner ro og glede i det.

Jeg var alltid en "people person", jobbet i serviceyrker i mange år. Nå orker jeg knapt folk. Jeg er mye mer hjemme med bøkene mine og trives godt med det. Jeg har fortsatt et hav av bekjente, men kun få jeg regner som riktig gode venner. Jeg skilt. Det hadde jeg ikke "turt" for 15 år siden. Og jeg har en ny og yngre kjæreste som gir meg mye.

Alt i alt har jeg et bedre liv og er mer tilfreds nå. 

[AnonymBruker]

Mer glad i alenetid. Bryr meg mindre om bagateller. Fokusere mer på det som betyr noe som familien. 

Har gått fra å være veldig sosial i ungdomsårene til å bli introvert. 

Anonymkode: e0480...964

[HMK]

Jeg har blitt mye bedre til alt. 🤭

Man forandrer seg absolutt, men kjernen er jo den samme. Jeg er fortsatt meg selv, bare en modnere, klokere og mer tålmodig utgave. Jeg gjorde mange ting som ung kvinne, som jeg aldri ville gjort i dag. Jeg har mer respekt for meg selv, mer integritet, mindre behov for andres anerkjennelse og oppmerksomhet. Jeg bryr meg ikke om kropp eller utseende på samme måte som da jeg var ung og ikke engang kunne vise meg på butikken uten sminke. Nå sminker jeg meg kun hvis jeg skal noe. Foretrekker egentlig å bare se naturlig ut i hverdagen. Jeg trenger ikke late som jeg ser annerledes ut, og jeg har innsett at det faktisk ikke er noen som bryr seg om hvordan jeg ser ut. 🤭 Folk flest bryr seg mest om seg selv. 

Politisk.. Vel. Jeg har sluttet å stemme. Er det én ting jeg har innsett, så er det at vi ikke har politikere som forvalter sitt mandat til det beste for folket. Og da vil jeg heller ikke legitimere det ved å stemme. Det er et tankekors at vi hadde råd til langt mer da vi var fattigere. Hvert eneste år skal det kuttes og kuttes i tilbud og tjenester. Man skulle tro Staten selv stod på Robeklista.. 

Med årene har jeg blitt veldig familiekjær. Vil helst omgi meg med familie så mye som mulig. Mistet en jeg var veldig glad i veldig plutselig, og det åpnet øynene mine for hva og hvem som er viktige i livet mitt. Setter spesielt stor pris på søsteren min. 

Med alderen har jeg også funnet tilbake til det jeg er mest glad i å gjøre og har endelig begynt å prioritere meg selv mer, å gjøre ting jeg har lyst til. De siste 20-25 årene har det jo i hovedsak handlet mest om barn og organisering av familieliv og oppgaver knyttet til dét, men nå er det min tur igjen. 

Jeg er 45. 

[Etk]

Har aldri vært den sosiale typen, men før måtte jeg finne på unnskyldninger for å ikke bli med på ting, nå sier jeg «jeg har ikke lyst, men kos dere». 

Er mye mer rolig og avbalansert, overtenker ikke lengre, noe som er sinnsykt deilig.

Mye mer trygg på meg selv, er glad i kroppen min (fordi den er frisk og fungerer) og føler meg finere og mer sexy nå enn noen gang før.

Har innsett at verden er gal og vi som menneskehet ikke har noe særlig håp i det lange løp, og det er helt greit. Derfor ønsker jeg ikke barnebarn.

Omfavner livet mye mer enn før, har det godt og nyter mitt eget selskap.

[AnonymBruker]

Jeg har blitt mindre dømmende og firkanta. Jeg var ikke selv klar over at jeg faktisk så ned på endel mennesker inntil jeg lærte litt mer om livet og endret noen holdninger.

Anonymkode: 470bd...fe8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Begynt å lytte på NRK P1.

Anonymkode: 0b253...bbd

Haha. Da er jeg gamlere enn deg for jeg hører på P2 🙂

Anonymkode: 44d23...130

[exictence]

AnonymBruker skrev (På 11.12.2024 den 19.33):

Er det ting du gjorde i tenårene eller senere i voksenlivet som du ikke ville gjort nå? 

Hva har du blitt mer voksen på? 

Når startet du voksenlivet? 

Hadde du noen politiske synspunker, meninger, holdninger osv som har endret seg etter hvert som du har blitt eldre? Hvor gammel er du nå?

Anonymkode: 7c473...52a

Jeg hadde gjort de samme ting om igjen, uten om at jeg ikke skulle giftet meg med ham det ble. Da hadde nok mye blitt annerledes med både familien og ellers.

Jeg var mer selvsentrert da jeg var ung. Opplevde flere skuffelser hvor ting gikk mer innpå meg. Nå bryr jeg meg ikke så mye om folk som sier sårende ting.

Lytter oftere etter hva jeg egentlig har lyst til, o gjør mine egne ting i dteden for å følge "flokken". Også ellers sosial er jeg blitt mer avslappet, og hyggelig med korte besøk og ikke for ofte.

Politisk har jeg ofte stilt litt forskjellig opp gjennom. Som eldre er jeg mer selvsikker på å si høyt hva jeg mener, selv om det nødvendigvis ikke faller i god jord hos alle.

Er over 50 nå, og har et generelt godt liv.

[AnonymBruker]

Ja, forandret meg masse! Er 34 år nå.

- Blitt bedre kjent med meg selv. Forstår hvordan jeg fungerer, hvordan jeg har blitt som jeg er. Da finner man også ut hvorfor man dras mot ting, og om det er bra for deg eller ikke. Det kan være alt fra kjærester til yrke.

- Er tryggere på meg selv. Vet hvilke verdier jeg har, og lever etter dem. Er stolt av hvem jeg er, og kan stå for det jeg gjør og sier. Derfor er ikke kritikk noe jeg tar personlig lenger. Har jeg handlet i tråd med mine verdier? Ikke det? Da er kritikken legitim og jeg er glad noen sa ifra!

- Lager ikke en big deal av noe lenger, klarer å holde fokus på hva som er viktig. Går ikke lenger og grubler på hva som ble sagt, gjort eller ment, hva jeg burde gjøre med en sak. Krisemaksimerer lite. Tar ting når det kommer og handler mer på instinkt.

- Har aldri manglet empati og forståelse, men har likevel slitt med å godta at folk jeg er glad i har veldig ulike verdier fra meg. Blitt sjokkert innimellom og lurt på om vennskapet var liv laga. Nå aksepterer jeg folk som de er i større grad, man innser at man selv ikke sitter på noen fasit eller rett til å dømme.

- Sette grenser og stå opp for meg selv.

- Har nok mistet det håpet man har når man er ung, om at man kan påvirke verden og utgjøre en forskjell. Det er lite jeg kan stille opp med mot mega corporations som forurenser verden, bruker barnearbeid og store penger på å lobbye for hyperkapitalisme. Jeg har gitt opp flere av de idealistiske tankene, og ser mer realistisk på ting. Men jeg har ikke gitt opp helt, jeg bruker bare energien min på å bidra til lokal endring og forbedring.

- Har færre venner, men mer å gi.

- Har akseptert alt det ille som har hendt meg i livet. Tilgitt foreldrene mine osv. Vonde hendelser er livserfaring, ikke en livsdom.

TLDR: vet hva som er viktig for meg, hvor det er verdt å legge energi. Gir mye mer F, og lar ikke andre påvirke hvordan jeg har det.

Det er veldig godt å bli eldre.

Anonymkode: f1986...298

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.12.2024 den 19.47):

Empatisk er noe andre burde beskrive deg med, ikke du selv. 

Anonymkode: f65e0...282

Empatisk er noe en selv fint kan omtale seg om, og vite at man er. 

Anonymkode: 793f6...c6d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.12.2024 den 19.33):

Er det ting du gjorde i tenårene eller senere i voksenlivet som du ikke ville gjort nå? 

Hva har du blitt mer voksen på? 

Når startet du voksenlivet? 

Hadde du noen politiske synspunker, meninger, holdninger osv som har endret seg etter hvert som du har blitt eldre? Hvor gammel er du nå?

Anonymkode: 7c473...52a

Jeg ville ikke ha godtatt dårlig oppførsel eller kritikk fra n o e n....de som gjør det har psykiske problemer!! Er i 50åra nå..da jeg ble en slik 30 da starter der for fullt......dette er jo det beste med å bli eldre- en bryr seg ikke!

Anonymkode: 06a15...271

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Haha. Da er jeg gamlere enn deg for jeg hører på P2 🙂

Anonymkode: 44d23...130

Og jeg på P1+ ! Da er jeg visst kjempe gammel iflg min bror. 

Anonymkode: a91a1...f99