Skal jeg fortelle barna sannheten om morens død? Jeg kjørte bilen.

[AnonymBruker]

Barn forstår ofte mer enn vi tror eller gir dem kred for. Hadde det vært mine barn hadde jeg spurt dem om de ønsket å vite detaljene, eller om det var greit slik ting er nå. Jeg hadde også sagt i fra at det er en stor avgjørelse, at de ikke trenger å ta stilling til spørsmålet med en gang, og at hva de velger er helt ok. Det finnes ikke fasitsvar, bare du vet hva barna tåler. Men svigerinne burde ikke være den som forteller dem, det bør komme fra deg.

Anonymkode: 90c1c...6bf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Jeg føler at jeg står i en situasjon hvor jeg virkelig trenger hjelp og råd. Det er ingen bortsett fra et fåtall som vet sannheten. Jeg er 48 år, alenepappa til to barn – en sønn på 15 og en datter på 13.  Jeg har gjort alt jeg kan for å være en så god far for dem som mulig etter kona mi døde. 

Min kone og bestevenn, døde tragisk i en bilulykke da barna var 2 og 4. Det er den værste dagen i mitt liv. Men det er én ting de ikke vet – noe jeg aldri har hatt hjerte til å fortelle dem: Jeg kjørte den dagen.

Det var en ulykke. En feil jeg gjorde, som jeg har båret skylden for hver eneste dag. Jeg har aldri gått videre, aldri tillatt meg selv å leve for annet enn dem. De har alltid kommet først. Jeg har gjort alt for å være tilstede og gi dem den tryggheten og kjærligheten de fortjener. Og frem til nå har jeg trodd at jeg har gjort en god jobb. Vi har et nært forhold, og jeg føler at de stoler på meg. Barna har alltid snakket om moren sin med en blanding av savn og respekt. Jeg har prøvd å holde minnene om henne levende, men også skjerme dem fra det jeg har båret alene.

Men nå står jeg i en situasjon som kan rive alt ned. Mine svigerforeldre har alltid visst sannheten, og kona sto nært søsteren sin og møtte opp på sykehuset. Det er kun de tre og terapeuten min som vet sannheten. Frem til nå nylig trodde jeg vi var enige om å skjerme barna for sannheten om ulykken. Nå har min kones søster sagt at hun vurderer å fortelle barna sannheten. Hun mener de "fortjener å vite" det. Hun sier at hun alltid har ment at barna burde vite, men har latt det ligge fordi de var for små. Jeg forstår hvorfor hun føler det slik, men jeg mener at det bare vil såre dem og kanskje gjøre mye med forholdet vårt. Selvfølgelig har jeg selv til til tider følt at de burde vite sannheten, men jeg er også sikker på at det ikke er verdt å potensielt forgifte forholdet vårt. Hva godt kan komme ut av det? Det får ikke moren deres tilbake. Om noe risikerer jeg at de blir sinte, lei seg, og føler seg løyet til hele deres liv. Jeg er redd det bare vil rive opp gamle sår og få dem til å se på meg på en måte som jeg ikke vet om jeg kan takle. Jeg har snakket om dette med terapeuten min mange ganger, men jeg klarer aldri å bestemme meg for hva som er riktig.

Jeg vet at det som skjedde var min feil, og det er en skyldfølelse jeg alltid vil bære. Jeg har aldri gått videre, aldri datet, aldri noe som helst siden. Jeg tenker på henne hver eneste dag, og den sorgen er så bunnløs. Nå er jeg redd for å miste alt. Jeg er livredd for at de skal hate meg eller føle seg sviktet, og at det nære forholdet vi har bygget opp, skal falle fra hverandre. Kanskje jeg overtenker alt, men det føles bare som jeg mister kontrollen. Jeg elsker dem så høyt, og det er derfor dette er så vanskelig. Jeg vil ikke at de skal bære denne smerten.

Jeg vet ikke hva som er riktig lenger, eller hva jeg skal gjøre. Jeg vet heller ikke hvordan i all verden jeg skulle ha fortalt dem dette. De er genuint fine tenåringer som jeg er stolt over hver eneste dag... men dette her? Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Setter stor pris på alle råd og refleksjoner.

Anonymkode: ad15d...36b

vær ærlig med barna, bedre det kommer fra deg enn tanten, og barna blir kanskje sint og lei seg først,men de vil skjønne at det kun var en ulykke

Anonymkode: 9a216...4c1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

De kommer ikke til å ha et barnesinn resten av livet. De er nå 13 og 15. Tror du ikke de ønsker å vite alle detaljer om morens død? Og farens traume? 

Anonymkode: fa6f6...07a

Nei, hva skal de bruke det til? Jeg har ting jeg aldri har fortalt mine og de er langt over 20. Kommer aldri til å fortelle det heller for det har ingen hensikt. 

Anonymkode: 46c5b...a10

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke tanten har rett til å bestemme når ungene er gamle nok til å vite. Her går hun langt over grensen. Hun vil bare forårsake kaos hos tenåringer i puberteten. 
 

Jeg synes du skal fortelle når de er litt større. Når de klarer å håndtere det. Så da sier du det enkelt og forståelig. Du vil fortelle dem noen detaljer om bilulykken som du hittil har vært vag på. Og det er at du kjørte bilen den dagen, du gjorde en feil, og det fikk forferdelige konsekvenser. Du mistet din elskede kone, og dine barn sin gode mor. Du har båret denne tunge skyldfølelsen i alle år, og du skulle så veldig gjerne at de fikk vokse opp med sin mor. Du forstår hvis de blir sinte eller skuffet over deg, men du håper at dere klarer å beholde det gode forholdet dere har. Du ventet med å fortelle fordi de var barn, som måtte takle sorgen over mor. Du ville ikke legge sten til den sorgen. 

Jeg tror ikke de blir så sinte. Det er lenge siden, og du høres ut som har stilt opp 100%. Kanskje det vil hjelpe dem til å forstå deg bedre. Hvis du er ydmyk, så vil de jo føle stor sympati med deg. 

Anonymkode: 29767...f59

[AnonymBruker]

De må høre det fra deg, ikke tante. 

Det vil jo være følelser og reaksjoner involvert, men etterhvert som de vokser mere vil de også se hva du har gjort for dem og hvordan du har tatt vare på dem.

Og som mange andre sier, prøv å utsette det noen år, når puberteten har roet seg.

Anonymkode: 9552f...47c