Hva gjør man når mannens innsats ikke er nok?

[AnonymBruker]

Jeg vet at mannen min prøver så godt han kan å bidra og at det derfor (sikkert rettmessig) oppleves veldig ugreit når jeg maser og kjefter. Men fra min side fremstår han halvt evneveik og jeg er helt utslitt av småbarnslivet. Før barn fremstod han veldig "i orden", men det var tydeligvis bare fordi han kun hadde seg selv å tenke på. Jeg er tålmodig og forklarer et par ganger, men så blir jeg progressivt mer sur når oppgaven ikke utføres godt nok. Ja, jeg kan sikkert ha en høy standard på noen ting, men eksempelvis er det å huske hva som skal i en matpakke (to skiver, ikke bare en, husk frukt/grønt, ikke noe med egg pga. allergi på avdeling...), hva slags klær som fungerer til været (må ha på lue når det er -15), ta klær ut av tørketrommelen (krever ikke at det brettes engang, det kan bare hives i riktig skuff, men alltid ligger buksene med genserne og sokkene med tskjortene og ja, kaos...), heng gjennomvåte uteklær på tørkerommet og ikke legg dem på senga. Husarbeidet har vi løst ved at han betaler for vaskehjelp, men jeg får hodepine av at jeg alltid må dobbeltsjekke at helt dagligdagse ting er gjort greit nok. Når man lager matpakke hver eneste dag i årevis så må man vel evne å huske at ungen spiser to skiver? At barna må ha vannflaske i dag også? Ber jeg han hente ting i baggasjen på bilen så henter han noe av det, også må jeg mase fordi jeg etterhvert oppdager at ikke alt er tatt med. Da blir han sur fordi "ingenting er godt nok", men det er jo faktisk sant - det var ikke godt nok, du hadde latt halvparten ligge igjen. Har jeg bedt om å rydde av bordet, han anser seg ferdig og sitter med telefonen og det står igjen fire glass, så må jeg spørre om ikke de også skal ryddes (og ja - jeg er sikkert sur i tonen altfor ofte). Og sånn utføres alle oppgavene, halvveis og/eller ikke godt nok. Jeg trodde først det var weaponized incompetence og sluttet å kompensere og begynte å be han fikse opp i det, men det har ikke blitt 1% bedre, tvert i mot verre fordi det fører til mer gnisninger.

Hva gjør man? Har noen fått orden på en sånn mann? 

Anonymkode: cabcf...080

[AnonymBruker]

Det er ikke din jobb å få orden på han, det er hans jobb. (Les: ansvar). 
 

det eneste DU må bestemme deg for er om du orker leve med dette, for han tar tydeligvis ikke ansvar. 
 

hvis svaret ditt er ja: da blir du boende. 
 

hvis svaret ditt er nei: da flytter du ut/hiver han ut. 

Anonymkode: 5b7ca...824

[AnonymBruker]

Som den over sier - det er ikke din jobb å få orden på ham.

Dog kan du støtte ham i å få orden på seg selv - om han og du er motivert. 

Jeg synes det høres ut som det har en underliggende fysisk/nevrologisk/kognitiv årsak i og med at han ikke greier å samle seg om å fullføre eller utføre oppgaver skikkelig. Vet du om han f.eks har vært utredet for ADHD? 

Anonymkode: 58a40...751

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Det er ikke din jobb å få orden på han, det er hans jobb. (Les: ansvar). 
 

det eneste DU må bestemme deg for er om du orker leve med dette, for han tar tydeligvis ikke ansvar. 
 

hvis svaret ditt er ja: da blir du boende. 
 

hvis svaret ditt er nei: da flytter du ut/hiver han ut. 

Anonymkode: 5b7ca...824

Men det er ikke slik i virkeligheten! Jeg står i det samme, og nei jeg orker ikke leve slik. Samtidig kan jeg ikke rive opp en familie fordi mannen ikke gidder å skjerpe seg.

Anonymkode: d3cf4...3e6

[MissCoverdale]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Som den over sier - det er ikke din jobb å få orden på ham.

Dog kan du støtte ham i å få orden på seg selv - om han og du er motivert. 

Jeg synes det høres ut som det har en underliggende fysisk/nevrologisk/kognitiv årsak i og med at han ikke greier å samle seg om å fullføre eller utføre oppgaver skikkelig. Vet du om han f.eks har vært utredet for ADHD? 

Anonymkode: 58a40...751

Veldig mange av disse mennene fungerer utmerket i sine krevende jobber. De tar seg bare den frihet å koble ut hjernen når de kommer hjem. Et gode få kvinner kan unne seg..

[AnonymBruker]

Uff.. mange menn har en lavere standard, og er fornøyd med å ha tatt av bordet, mens det samtidig ligger middagsrester igjen på bordet og smuler på kjøkkenbenken. Og ja, merkelig at noen ikke kan forstå at vannflaske skal være med hver dag, ikke bare mandag og tirsdag, og at våte klær ikke tørker når det ligger i en haug på gulvet🤔

Jeg har det litt slik selv, med mann og tenåringsbarn. Føler av og til at jeg er moren hans også. Om jeg påpeker noe, sier han «jeg gjør så godt jeg kan». Nei! Han gjør ikke det! Han kan bedre. Veldig irriterende. 
 

Har ingen råd, men føler med deg 😅 

Anonymkode: 8bbd0...5aa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Som den over sier - det er ikke din jobb å få orden på ham.

Dog kan du støtte ham i å få orden på seg selv - om han og du er motivert. 

Jeg synes det høres ut som det har en underliggende fysisk/nevrologisk/kognitiv årsak i og med at han ikke greier å samle seg om å fullføre eller utføre oppgaver skikkelig. Vet du om han f.eks har vært utredet for ADHD? 

Anonymkode: 58a40...751

Ingen utredning bak seg, men jeg mistenker kanskje en høytfungerende autisme fordi det er noen åpenbare ting han ikke skjønner. Eksempelvis kan jeg be han gi barnet en yoghurt, også gir han barnet en yoghurt, men glemmer å sette barnet ved bordet og å hjelpe til. Gir bare toåringen en i hånda. Som jo er det jeg ba om, men implisitt ligger det jo mer bak den forespørselen…

Anonymkode: cabcf...080

[AnonymBruker]

Skal sies at mannen min fikk påvist adhd for et par år siden. Ble betraktelig bedre med medisin. Men fortsatt ikke helt etter min standard, og det blir det sikkert aldri 🙈 trøster meg med at han har mange andre gode egenskaper.

Anonymkode: 8bbd0...5aa

[AnonymBruker]

Det er utrolig frustrerende. Jeg kan ikke påstå at min var like ille som din, men han var definitivt slapp.

Vi måtte gå til en parterapeut før han klarte å forstå at vi vasker ikke badet bare for å kunne *si* at badet er vasket, det må faktisk være rent etterpå, hvis ikke er det ikke noe poeng. Så skjønte jeg at han genuint ikke brydde seg om standarden på enkelte ting, så vi fant en løsning hvor jeg tar det jeg bryr meg mest om og han tar det han bryr seg mest om. Så senket jeg min standard ganske mye, og da ble det han som klaget på meg. Det tenker jeg var en bra opplevelse for han, for det skaper empati og felles forståelse.

Men det kan høres ut som din ikke bryr seg om noe som helst. Forstår han ikke hvor ille det er at alt han gjør for andre gjøres med minimumsinnsats, imens han fint klarer å gjøre en god jobb for seg selv og sine ting? Forstår han at det ikke er noe poeng i å lage matpakke om han ikke lager mat ungen kan spise? At det er bortkastet energi å hente halvparten av det som er i bilen og la resten ligge igjen? At klær blir ødelagte av å ligge våte i dagesvis? At han viser familien sin at de ikke er viktige nok til at han gidder å skru på hjernen sin?

Jeg får veldig vondt av deg og barna. Det er fælt å bli "tvunget" til å irettesette og mase på andre voksne. Har dere vært i samtaler med noen før? Kan det være en ide? Ingen kan forvente at du skal være mor for en voksen mann, så jeg tenker du må få hjelp til å kartlegge om han i det hele tatt er i stand til å ha ansvar for barn og familie. Er dette alt du får er det kanskje bedre å være alene.

Anonymkode: 281d4...d94

[AnonymBruker]

MissCoverdale skrev (2 minutter siden):

Veldig mange av disse mennene fungerer utmerket i sine krevende jobber. De tar seg bare den frihet å koble ut hjernen når de kommer hjem. Et gode få kvinner kan unne seg..

Veldig mange med ADHD fungerer utmerket i oppgaver de liker - for eksempel i en krevende jobb - og som utløser dopamin, men er tilnærmet ute av stand til å utføre oppgaver hjemme fordi de ikke liker dem og de dermed ikke utløser dopamin. 

Anonymkode: 58a40...751

[neivell]

Spør om han gjør det med vilje. Høres sånn ut

[AnonymBruker]

Men hva er resultatet hvis det sendes bare én brødskive? Kan du avtale med barnehagen at de faktisk ringer og ber om ekstra mat? At den telefonen skal gå til han, slik at han må forlate jobben sin for å ordne opp? For når du sjekker blir det aldri konsekvenser. 
 

Samme med rot i klærne, da får han ta ansvar for å kle på frem til dere har en enighet. Si at han gjerne må komme med forlag, men noe oversikt må dere ha. 

Anonymkode: dfaec...fb3

[AnonymBruker]

Ikke godt å si hva det er med slike menn. Jeg har en sånn eks og det er mer frustrerende når barna har to hjem skal jeg love deg. Ungene har null tiltro til at far skal huske noe som helst 😅 så jeg lever stadig med et tredje barn frem til ungene er store nok til å passe på det meste selv. 

Anonymkode: f9bd4...74c

[AnonymBruker]

Jeg har også en sånn mann. Det har hjulpet at jeg har trukket meg litt tilbake og gitt han mer ansvar. Men det er vanskelig og en lang vei dit. 

Anonymkode: 4b64b...2d3

[AnonymBruker]

MissCoverdale skrev (9 minutter siden):

Veldig mange av disse mennene fungerer utmerket i sine krevende jobber. De tar seg bare den frihet å koble ut hjernen når de kommer hjem. Et gode få kvinner kan unne seg..

Jeg mistenker at mange av disse mennene har en oppførsel og innsats som er god nok for mange andre, men ikke for en kvinne som ikke lengre har følelser for ham og som er overveldet av følelser for den lille (og utslitt av familieliv).

Det handler ikke nødvendigvis om en kjønnskrig mellom tafatte menn og krigerske kvinner, men at det å stifte familie er krevende for alle parter.

Kanskje kan denne mannen finne en kvinne som synes han er din som han er, og kanskje kan denne kvinnen finne en annen mann som heller ikke er perfekt men som føles «rett»?

Anonymkode: 45089...ed4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Kanskje kan denne mannen finne en kvinne som synes han er din som han er, og kanskje kan denne kvinnen finne en annen mann som heller ikke er perfekt men som føles «rett»?

Anonymkode: 45089...ed4

din->fin

Anonymkode: 45089...ed4

[AnonymBruker]

Hvorfor er alltid kvinnens måte å gjøre ting på, den eneste riktige? Om ungene får en skive for lite, vil de gi beskjed selv neste gang. 

Anonymkode: 88ad8...d6c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Men hva er resultatet hvis det sendes bare én brødskive? Kan du avtale med barnehagen at de faktisk ringer og ber om ekstra mat? At den telefonen skal gå til han, slik at han må forlate jobben sin for å ordne opp? For når du sjekker blir det aldri konsekvenser. 
 

Samme med rot i klærne, da får han ta ansvar for å kle på frem til dere har en enighet. Si at han gjerne må komme med forlag, men noe oversikt må dere ha. 

Anonymkode: dfaec...fb3

Det er jeg som henter og leverer hver dag, så det ville vært jeg som måtte stå i for-lite-mat og ingen-utedress-situasjonene. Ugreit for barna også. Jeg velger kamper og gidder ikke påpeke brukte q-tips på vasken, men jeg må minne han på at barna trenger tørre uteklær i morgen.

 

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Det er utrolig frustrerende. Jeg kan ikke påstå at min var like ille som din, men han var definitivt slapp.

Vi måtte gå til en parterapeut før han klarte å forstå at vi vasker ikke badet bare for å kunne *si* at badet er vasket, det må faktisk være rent etterpå, hvis ikke er det ikke noe poeng. Så skjønte jeg at han genuint ikke brydde seg om standarden på enkelte ting, så vi fant en løsning hvor jeg tar det jeg bryr meg mest om og han tar det han bryr seg mest om. Så senket jeg min standard ganske mye, og da ble det han som klaget på meg. Det tenker jeg var en bra opplevelse for han, for det skaper empati og felles forståelse.

Men det kan høres ut som din ikke bryr seg om noe som helst. Forstår han ikke hvor ille det er at alt han gjør for andre gjøres med minimumsinnsats, imens han fint klarer å gjøre en god jobb for seg selv og sine ting? Forstår han at det ikke er noe poeng i å lage matpakke om han ikke lager mat ungen kan spise? At det er bortkastet energi å hente halvparten av det som er i bilen og la resten ligge igjen? At klær blir ødelagte av å ligge våte i dagesvis? At han viser familien sin at de ikke er viktige nok til at han gidder å skru på hjernen sin?

Jeg får veldig vondt av deg og barna. Det er fælt å bli "tvunget" til å irettesette og mase på andre voksne. Har dere vært i samtaler med noen før? Kan det være en ide? Ingen kan forvente at du skal være mor for en voksen mann, så jeg tenker du må få hjelp til å kartlegge om han i det hele tatt er i stand til å ha ansvar for barn og familie. Er dette alt du får er det kanskje bedre å være alene.

Anonymkode: 281d4...d94

Ja, jeg har senket standarden på noe. Godtar at alt av klær og tøy går sammen på 40, samme om det er ull eller hvitt eller rødt, jeg godtar sengetøy på vranga, har sluttet å brette klær, at kopper står med tallerkener i skapet osv osv. Sånt som egentlig ikke betyr noe. Har kastet halve huset så det automatisk er mindre å rote til. Han bryr seg ikke om standarden på noe, men som sagt er husarbeid ellers fiksa med vaskehjelp han betaler for. Hun vasker bedre enn meg og  

Vi har vært på familievern, men det hjalp lite. Veldig passiv terapeut følte vi begge to. Kanskje bedre privat?

Det er akkurat det du sier som plager meg - å bli tvunget til å mase på voksne. Jeg hater å mase. Men det er jo ikke hjelp om jeg får merarbeide av det - som når skitne uteklær hives på senga. Nei, jeg MÅ ikke vaske det, men det er ikke så digg med sand under dyna heller. 

Anonymkode: cabcf...080

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hvorfor er alltid kvinnens måte å gjøre ting på, den eneste riktige? Om ungene får en skive for lite, vil de gi beskjed selv neste gang. 

Anonymkode: 88ad8...d6c

Nei, da er de sure og grinete når de hentes i barnehagen og må serveres nærmest i bilen… Små barn skjønner ikke nødvendigvis slikt selv. Selvsagt skal ungene få med nok mat?! Det er da ikke jeg som kvinne som har bestemt at ungen er spesielt sulten etter lur…

Anonymkode: cabcf...080

[AnonymBruker]

Min eks var sånn, men enda sløvere og latere. Etterhvert begynte jeg jo å lure på om han var helt evneveik, men fikk liksom ikke det til å stemme heller. Vi hadde et veldig krevende barn oppi det hele, men ting begynte å gi mening da barnet etterhvert fikk en ADHD-diagnose, en diagnose med stor grad av arvelighet, men ingen kjente tilfeller i familien. I dag er jeg helt sikkert på at eksen har ADHD også, (dog uten hyperaktivitet) men han nektet/nekter både utredning og å ta seg sammen. Jeg foreslo til og med at vi BEGGE kunne utredes for ADHD, siden det er så arvelig, men det var helt uaktuelt. 

Anonymkode: 1196f...3a2