God far, men dårlig partner - få et barn til?

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen i over 10 år, vært samboere og gift deler av tiden. Fikk vårt første barn for snart 3 år siden. Barnet var planlagt og jeg trodde oppriktig at alt mellom oss lå til rette for at dette skulle gå bra.

Det viste seg at ektefellen min ble en god far - men en veldig dårlig partner. Jeg er "på jobb" 24 timer i døgnet. Det er jeg som gjør alt, fra å komme på at noe må gjøres/handles inn/ordnes, til planlegging, vurdering, avgjørelse og gjennomføring. Det er jeg som følger opp avtaler, beskjeder, rutiner og oppdragelse. Vi har prøvd en hel haug med ulike ting for at dette skal fordeles mer på begge, med det resultatet at ting glemmes eller nedvurderes på hans side. Her er det snakk om alt mellom å huske tannpuss morgen og kveld, til å sørge for at barnet er tilstrekkelig kledd for været, pottetrening, skape gode minner og legge til rette for fysisk og mental utvikling.

Som far er han uendelig glad i og stolt av barnet, leker, tuller og koser, men han har (etter min mening) utfordringer med å tilpasse seg den nye hverdagen (for eksempel at man ikke lenger kan være våken til langt ut på kvelden hver dag for så å være sur og mutt og for trøtt til å bidra når man må opp klokka 6 dagen etter).

Det kan høres ut som jeg stresser med foreldrerollen, men tro meg, jeg har senket standarden kraftig. Nettopp fordi det er bare er meg, og jeg har 100% jobb, gjør store deler av husarbeidet og har et fysisk handicap som krever sin del av overskuddet.

Vi har egentlig lyst på ett barn til - men det som stopper meg er at jeg makter rett og slett ikke et barn til, hvis ikke ting endrer seg. Og jeg har ikke helt troa på at det vil bli noe særlig annerledes. Men det er utrolig trist at det er dette som skal gjøre at vi ikke får et barn til.

Noen andre som har vært i samme situasjon? Fikk dere et barn til og i så fall, hvordan gikk det? Og hvis dere ikke fikk et barn til, hvordan gikk det?

Anonymkode: 55c51...27a

[Kålrota]

Det vil jo bare bli mye mer jobb på deg? Jeg hadde ikke vært i nærheten av å vurdere et nytt barn med en slik mann. 

[AnonymBruker]

Var borti samme situasjon. Endte opp med å bli alenemor til to. Etter nr to ble det bare verre/tydeligere at barnefar ikke stilte opp. Så mitt råd. Ikke få nr to. 

Anonymkode: 1b1ff...1b9

[AnonymBruker]

Nei det må du ikke finne på. Jeg har tre stk og hadde vært fortapt uten en som hjalp til. 

Anonymkode: 9a963...363

[AnonymBruker]

Enten blir det verre for deg, eller så MÅ han ta mer ansvar fordi du sitter med en nyfødt og er kanskje låst til amming osv. 

Hva sier han selv da? Regner med dere snakker om det? 

Vil vel også si at en ting jeg føler sterkt på, er at mine barn bare er halvsøsken til hverandre. 
Ser at på tross av mine anstrengelser for å få dem til å være hel søsken så er det ikke nok. 
Har i den forbindelse ofte tenkt at jeg skulle ønske jeg hadde to barn med samme mann selv om det skulle ende i skilsmisse. 

Anonymkode: 625ec...e72

[Bbbb]

Hvordan er han en god far? Det høres ut som du gjør alt og det han bidrar med er å leke med barnet. 

Endret i går, 05:37 av Bbbb

[AnonymBruker]

Han er ingen god far selv om han leker med og er stolt av barnet. Det kan en hvilken som helst middels interessert onkel også få til. Han tar jo bare sjarmøretappen og lar deg gjøre arbeidet!

En god far ville også gjort grovarbeidet og en god far ville ikke latt mor i stikken. Sorry, men du er blendet av hans syn på ting. Han får medalje for the bare minimum og du vurderer en unge til? 

(jeg ville fått en unge til med min udugelige eks bare fordi da slapp min datter å vokse opp uten søsken når hun nå flytter frem og tilbake, men det kan jeg ikke anbefale deg når du allerede er utslitt)

Anonymkode: 2b4e0...1e4

[mommyaka]

Du trenger ikke er barn til..du har 2

[AnonymBruker]

Jeg ville aldri fått et barn til med en slik mann. Det er veldig mye mer arbeid med to enn med én. Du har i og for seg to “barn” allerede. 🙄 Jeg skjønner ikke hvordan så mange menn kan være SÅ tafatte. 

Anonymkode: 21041...ca7

[AnonymBruker]

Bbbb skrev (21 minutter siden):

Hvordan er han en god far? Det høres ut som du gjør alt og det han bidrar med er å leke med barnet. 

Lurer jeg også på. 

Anonymkode: c7252...e92

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Det viste seg at ektefellen min ble en god far - men en veldig dårlig partner

Ettersom dere var sammen i 7 år før dere fikk barn, må du ha kjent til noe av hans personlighet og evne til å ta ansvar i krevende situasjoner. Er det en mulighet for at dere har ulik standard på dette, eller kanskje snakker litt forbi hverandre? Anbefaler familieterapi.

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Her er det snakk om alt mellom å huske tannpuss morgen og kveld, til å sørge for at barnet er tilstrekkelig kledd for været, pottetrening, skape gode minner og legge til rette for fysisk og mental utvikling.

De første tingene du nevner, er jo for så vidt målbare. Regner det - regntøy. Tannpuss - god rutine. Pottetrening - ja, sikkert viktig (kan ikke huske at vi stresset så mye med det). Men hva er "gode minner" og "fysisk og mental utvikling"? Igjen - dere virker til å ha ulike standarder. Å ha ulike standarder betyr ikke at den ene har mer rett enn det andre. Det betyr bare at dere ser ulikt på den samme saken. Kanskje han mener at litt lek og moro på lekeplassen er "gode minner" og bra for den "fysiske utviklingen", mens du setter standarder høyere - turer i skog og mark med varm kakao og grilling av pølser? Men det betyr ikke at han eller du har mer eller mindre rett eller feil. Dette må dere snakke om - og dere må kanskje lære dere å se ting fra den andres perspektiv.

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Som far er han uendelig glad i og stolt av barnet, leker, tuller og koser, men han har (etter min mening) utfordringer med å tilpasse seg den nye hverdagen (for eksempel at man ikke lenger kan være våken til langt ut på kvelden hver dag for så å være sur og mutt og for trøtt til å bidra når man må opp klokka 6 dagen etter).

Slik var min eksmann også. Han ville sove lenge, jeg ble irritert. Det tok knekken på ekteskapet vårt. Etter skilsmissen, da begynte vi i familieterapi for å kunne samarbeider om samværet med barna. I etterkant skulle jeg ønske at vi hadde gjort det så mye før, for der fikk vi endelig snakket sammen. Hadde vi begynt tidligere, kanskje vi hadde kommet oss igjennom det og fortsatt vært gift.

Så min anbefaling er å få tid til å samtale sammen med en tredje person som kan hjelpe dere å se de ulike problemstillingene fra ulike vinkler, og kanskje finne et felles ståsted, eller finne en måte å akseptere at dere er ulike, men få det til allikevel. Jeg tolker deg nemlig dithen at du er glad i mannen din, men frustrert over hvordan livet sammen er blitt med småbarn.

Anonymkode: c2f2d...8c5

[AnonymBruker]

Jeg beklager, men mannen din er ikke en god far når han ikke klarer å yte praktisk omsorg til deres felles barn. Du vil jo aldri kunne overlate barnet under hans oppsyn, når du vet han ikke er i stand til å følge opp basis omsorg, som tannpuss?

Om du får et barn til, må du være beredt på å ha den fulle oppfølginga også for det barnet.

 

Anonymkode: 899b7...543

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Vi har vært sammen i over 10 år, vært samboere og gift deler av tiden. Fikk vårt første barn for snart 3 år siden. Barnet var planlagt og jeg trodde oppriktig at alt mellom oss lå til rette for at dette skulle gå bra.

Det viste seg at ektefellen min ble en god far - men en veldig dårlig partner. Jeg er "på jobb" 24 timer i døgnet. Det er jeg som gjør alt, fra å komme på at noe må gjøres/handles inn/ordnes, til planlegging, vurdering, avgjørelse og gjennomføring. Det er jeg som følger opp avtaler, beskjeder, rutiner og oppdragelse. Vi har prøvd en hel haug med ulike ting for at dette skal fordeles mer på begge, med det resultatet at ting glemmes eller nedvurderes på hans side. Her er det snakk om alt mellom å huske tannpuss morgen og kveld, til å sørge for at barnet er tilstrekkelig kledd for været, pottetrening, skape gode minner og legge til rette for fysisk og mental utvikling.

Som far er han uendelig glad i og stolt av barnet, leker, tuller og koser, men han har (etter min mening) utfordringer med å tilpasse seg den nye hverdagen (for eksempel at man ikke lenger kan være våken til langt ut på kvelden hver dag for så å være sur og mutt og for trøtt til å bidra når man må opp klokka 6 dagen etter).

Det kan høres ut som jeg stresser med foreldrerollen, men tro meg, jeg har senket standarden kraftig. Nettopp fordi det er bare er meg, og jeg har 100% jobb, gjør store deler av husarbeidet og har et fysisk handicap som krever sin del av overskuddet.

Vi har egentlig lyst på ett barn til - men det som stopper meg er at jeg makter rett og slett ikke et barn til, hvis ikke ting endrer seg. Og jeg har ikke helt troa på at det vil bli noe særlig annerledes. Men det er utrolig trist at det er dette som skal gjøre at vi ikke får et barn til.

Noen andre som har vært i samme situasjon? Fikk dere et barn til og i så fall, hvordan gikk det? Og hvis dere ikke fikk et barn til, hvordan gikk det?

Anonymkode: 55c51...27a

Min erfaring er at du får et lass til med oppgaver som faller på deg. Se for deg å ha all nattevåk med en baby, samtidig følge opp eldste barnet på dagtid og ha alt av huslige oppå der igjen. Så kommer mannen hjem for å slappe av fordi han er sliten, hver dag. 

Sånn ble det her, pluss ennå verre fordi han ikke klarer å føle noe for yngste barnet. 

Anonymkode: 688f9...811

[Virrevirrevapp]

Høres ikke ut som han er noe god far heller. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Var borti samme situasjon. Endte opp med å bli alenemor til to. Etter nr to ble det bare verre/tydeligere at barnefar ikke stilte opp. Så mitt råd. Ikke få nr to. 

Anonymkode: 1b1ff...1b9

Her også.

Han er tivolipappa og helt umulig å samarbeide med. At han elsker sine barn er jeg ikke i tvil om, men han er håpløs når det kommer til oppdragelse.

I fjor sendte han sin 15 åring på fest sammen med bonusbarnet sitt på 16. Bonusbarn hadde sekken full av alkohol og lov til å drikke medbrakt. Alle på festen var 10+ år eldre enn 15åringen. 15åringen fikk noen bokser energidrikk med seg og de avtalte at det ikke skulle drikkes annet enn energidrikkene. Endte med at folk på festen ringte meg fordi 15åring var døddrukken og la seg etter mannfolkene der. De som ringte var redde noe ville skje. Far hadde planlagt å hente jentene i 02 tiden, skulle da gå i fra sovende barn for å kjøre 20 min (en veg). Altså jeg blir enda sint når jeg skriver dette.

De blir ikke bedre bare fordi du går i fra dem. Er de ikke voksne nå, så blir de ikke bedre av å være alene. De blir gøy-pappa som bare skummer fløten annenhver helg og en dag i uken. Du kommer til å konkurrere med leos lekeland, dyreparken, trampolineparken, tivoli, og all slags annet fordi han ikke vet hvordan han skal være oppdragelse for barna. Han blir en glorifisert barnevakt med rettigheter som motarbeider deg.... om din er slik som min...

 

Anonymkode: 6a3df...952

[Macro]

Han høres jo ut som en dårlig far? I beste fall er han en god "bestefar".

[AnonymBruker]

Hvordan er han en god far når han ikke klarer å følge opp foreldrerollen på alle arenaer?

Sirkus pappa er det der.

Jeg følte meg som alenemor da jeg fikk barn. Skilte meg da han aldri ble voksen og tok sin del av ansvaret.

Livet ble mye lettere med kun ett barn i huset gitt.

Anonymkode: 3d7fe...e8f

[Carrot]

Ti år sammen, det bare de siste tre er med barn, og først etter barnet har dette problemet med at du gjør alt dukket opp? Han var på ballen tidligere? Deltok i planlegging, huarbeid osv? Har du forsøkt finne ut hva som endret seg for hans del? Hvis det ikke er slik at noe endret seg er du ganske sent ute med å si at nå er det ett problem du, at du er som du er 🤦‍♀️
Og med det som en faktir er det ikke fordi han er som han er dere ikke bør få ett barn ti men fordi samspillet og dialogen gjennom ti år kanskje ikke har vært helt optimal? JEg syns det må på plass først, sammen med en felles forventning som er oppnåelig for begge i forhold til familie og barn. 

[AnonymBruker]

En god pappa er ikke sånn du beskriver 

Anonymkode: 688f9...811

[exictence]

Ts, slik du beskriver det, høres det jo ikke ut som om det vil være en særlig god Idé med ett barn til. 

Kan det være at du skriver i en veldig oppgitt situasjon, og at det kanskje ikke er fullt så gale? Siden du vurderer det, tenker jeg? 

Tenker jo også at din mann het sikkert har mange supre sider. Forstår han at du gjør alt av arbeidet?