Hvor mye skal jeg gi før jeg gir opp?

[AnonymBruker]

Hei vi er ett par som hr vært gift i noen år, og livene våre har vært som det pleier, opp og ned. Vi har 3 barn begge jobber turnus med noen hektiske dager i mnd og andre svært rolige og vi i utgangspunktet har mye tid til oss selv, hverandre og familien. Luksus egentlig.

Men vi har også våre utfordringer, hun er den pågående i forholde, og jeg blir fort den ettergivende og unnvikende. slik har det egentlig alltid vært. Dette er også noe jeg har med meg fra oppveksten egentlig, jeg har egentlig alltid bare svelget unna tatt i mot og stått i det så godt jeg kan hva enn det som har dukket opp. 

Utad har jeg ett inntrykk av at de rundt oss har ett litt annet inntrykk av oss som par. Jeg har en tidvis tøff jobb i brannvesenet, med jobb ved siden av. Og at jeg er den trygge stødige typen som fixer bilen  pusser opp hele huset og står på ekstra med ekstrajobb for å gi familien ekstra økonomisk frihet.
Men på grunn av våre utfordringer med kommunikasjonen har jeg begynt å kjenne på en usikkerhet, da like mye på meg selv som på vår relasjon. Selvtilliten og selvfølelsen har sunket betraktelige.

Det skal sies at ingen er perfekte og det er ikke jeg heller, med periodevis mye arbeid  er det ikke alltid jeg greier å holde hennes standarder på hus, klær handling osv. da får man passet påskrevet, det er greit og kanskje berettiget. Men når man "aldri" eller svært sjelden får høre hva man er altså positive ting, men ofte hører alt man ikke er eller burde vært eller negative ting. Så kjenner jeg at jeg sliter med meg selv.

det var ikke ett problem tidligere. Men det har det blitt.

Får når vi har skværet opp, så sliter jeg med å finne tilbake til godfølelsen i forholde. Jeg kjenner på en uro, jeg føler da på at jeg bare er han fyren som deler av lønningsposen sin. Men utover det duger han ikke til så mye.  "Sikker noe overtenking her men med en lunken selvfølelse kommer dette fort"

og hvor lenge er det til neste gang stemningen krasjer igjen.

det jeg vil frem til er: om man "nagger" på partner for små og store ting som angår standarder på hus og hjem. Og man sjelden eller aldrig får høre noe positivt hvor mye skal man finne seg i? 

Hva er greit, og hun vet hvordan jeg til tider har det, og hun vet også hvor det kommer ifra. Men likevel så nager hun på. 
Kanskje det er sånn det er? 
prøver oppriktig å gå i meg selv, og tenke ta deg sammen, ta det som en mann, om jeg ikke husker på det ene eller husker og gjøre sånn og slik så fortjener jeg ikke noe annet.

Dette er vel kanskje mer vanlig en mange "tørr å innrømme" 

 

 

Anonymkode: 1c51d...13e

[AnonymBruker]

Høres ut som dere må ta dere en real prat om ansvaret for inntekt til hjemmet og ansvaret for arbeid i hjemmet. Ta noen valg og stå for dem. Hvis hun tar mye mer hjemme og du tar mye mer ute, er dere enig i denne måten å gjøre ting på? Eventuelt hvordan kan dere få en bedre balanse i livet sammen? 

Anonymkode: 6fb0c...7a2

[AnonymBruker]

Hva sier du til henne?

Du må tørre å stå opp for deg selv, mann! Klart at det tærer på forholdet om det kun er det negative som blir fokusert på, det gjelder uansett om det er kvinne eller mann det handler om.

Snakk sammen, si akkurat hvordan du føler det, og at dette gjør at du får negative tanker om forholdet deres. Vil hun ha deg, får hun også vise at hun setter pris på deg.

Da går jeg ut fra at du gjør det samme selv overfor henne.

Anonymkode: 66e2b...cc2

[AnonymBruker]

Hvordan er den faktiske arbeidsfordelingen mellom dere? Hvem tar barna, husarbeid, organisering og planlegging og vedlikehold av bolig?

Hvorfor opplever hun fordelingen som urettferdig?

Du sier hun er negativ og maser, ikke gir anerkjennelse for det du gjør. Gir du henne anerkjennelse? Hva maser hun om og er negativ til?

Ta en prat om hva det er som gjør at dere er inne i dette destruktive mønsteret. Kvinner har lett for å bli stemplet som negative og sure fordi de opplever de er alene i forholdet og sitter med den mentale belastningen alene.

Hvor mye du gidder å finne deg i må du vurdere selv, men ønsker du det skal være dere er parterapi et lurt sted å starte 

Anonymkode: e8668...9b6

[AnonymBruker]

Høres ut som parterapi kunne vært noe for dere.

Anonymkode: ced2b...1ad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Og at jeg er den trygge stødige typen som fixer bilen  pusser opp hele huset og står på ekstra med ekstrajobb for å gi familien ekstra økonomisk frihet.

Dere har tre barn og det er dette du velger å bidra med? 

 

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Men når man "aldri" eller svært sjelden får høre hva man er altså positive ting

 

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

og store ting som angår standarder på hus og hjem. Og man sjelden eller aldrig får høre noe positivt hvor mye skal man finne seg i? 

Hva er greit, og hun vet hvordan jeg til tider har det, og hun vet også hvor det kommer ifra. Men likevel så nager hun på. 
Kanskje det er sånn det er? 
prøver oppriktig å gå i meg selv, og tenke ta deg sammen, ta det som en mann, om jeg ikke husker på det ene eller husker og gjøre sånn og slik så fortjener jeg ikke noe annet.

 

Du synes hun maser. Og ikke setter stor nok pris på deg. Men du sier sikkert daglig hvor mye du setter pris på henne og vet hvordan hun har? 

Anonymkode: c4c37...79b

[Carrot]

snu spørsmålet ditt ts til hvordan kan jeg endre situasjonen jeg befinner meg i? 

Du har selv et ansvar for å si fra, sette grenser for hvordan du blir behandlet, fortelle hva du føler, skape en god hverdag og aktivt være en del av et forhold, det virker som om du er konfliksky og trekker deg tilbake og slikker sårene dine i stedenfor å konstruktivt bidra til at dere har god kommunikajson, forventningsavklaring om går begge veier og en dialog som er bra og oppbyggende heller enn det du oppfatter som negativ og nedbrytende. Hvis du ikke selv tar ansvar også og sier fra vil det ikke hjelpe at du spør deg hva du skal holde ut før du bryter, da har du egentlig alt brutt ut og leter etter en unnskyldning for at det ikke er "din feil" mens fakta er at du aldri aktivt tok et valg. 

[exictence]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

 

Det skal sies at ingen er perfekte og det er ikke jeg heller, med periodevis mye arbeid  er det ikke alltid jeg greier å holde hennes standarder på hus, klær handling osv. da får man passet påskrevet, det er greit og kanskje berettiget.

Hva mener du her? At det ikke er "perfekt" av deg å kunne holde tritt med hennes standard på hus, klær og handling? Er det bare du  som tjener penger? Hvis hun bruker for mye på seg selv med luksus ting, så må du jo si at du føler at dere har for lav økonomi til det.

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Men når man "aldri" eller svært sjelden får høre hva man er altså positive ting, men ofte hører alt man ikke er eller burde vært eller negative ting. Så kjenner jeg at jeg sliter med meg selv.

det var ikke ett problem tidligere. Men det har det blitt.

Jeg synes du skal si akkurat dette til henne. 

Og si at det gjør så godt og at du setter veldig pris på- og at det er motiverende og gjør godt for forholdt å høre komplimenter og ros fra deg. At forholdet har godt av at vi begge er oppmerksomme på det.

[Irak]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Hei vi er ett par som hr vært gift i noen år, og livene våre har vært som det pleier, opp og ned. Vi har 3 barn begge jobber turnus med noen hektiske dager i mnd og andre svært rolige og vi i utgangspunktet har mye tid til oss selv, hverandre og familien. Luksus egentlig.

Men vi har også våre utfordringer, hun er den pågående i forholde, og jeg blir fort den ettergivende og unnvikende. slik har det egentlig alltid vært. Dette er også noe jeg har med meg fra oppveksten egentlig, jeg har egentlig alltid bare svelget unna tatt i mot og stått i det så godt jeg kan hva enn det som har dukket opp. 

Utad har jeg ett inntrykk av at de rundt oss har ett litt annet inntrykk av oss som par. Jeg har en tidvis tøff jobb i brannvesenet, med jobb ved siden av. Og at jeg er den trygge stødige typen som fixer bilen  pusser opp hele huset og står på ekstra med ekstrajobb for å gi familien ekstra økonomisk frihet.
Men på grunn av våre utfordringer med kommunikasjonen har jeg begynt å kjenne på en usikkerhet, da like mye på meg selv som på vår relasjon. Selvtilliten og selvfølelsen har sunket betraktelige.

Det skal sies at ingen er perfekte og det er ikke jeg heller, med periodevis mye arbeid  er det ikke alltid jeg greier å holde hennes standarder på hus, klær handling osv. da får man passet påskrevet, det er greit og kanskje berettiget. Men når man "aldri" eller svært sjelden får høre hva man er altså positive ting, men ofte hører alt man ikke er eller burde vært eller negative ting. Så kjenner jeg at jeg sliter med meg selv.

det var ikke ett problem tidligere. Men det har det blitt.

Får når vi har skværet opp, så sliter jeg med å finne tilbake til godfølelsen i forholde. Jeg kjenner på en uro, jeg føler da på at jeg bare er han fyren som deler av lønningsposen sin. Men utover det duger han ikke til så mye.  "Sikker noe overtenking her men med en lunken selvfølelse kommer dette fort"

og hvor lenge er det til neste gang stemningen krasjer igjen.

det jeg vil frem til er: om man "nagger" på partner for små og store ting som angår standarder på hus og hjem. Og man sjelden eller aldrig får høre noe positivt hvor mye skal man finne seg i? 

Hva er greit, og hun vet hvordan jeg til tider har det, og hun vet også hvor det kommer ifra. Men likevel så nager hun på. 
Kanskje det er sånn det er? 
prøver oppriktig å gå i meg selv, og tenke ta deg sammen, ta det som en mann, om jeg ikke husker på det ene eller husker og gjøre sånn og slik så fortjener jeg ikke noe annet.

Dette er vel kanskje mer vanlig en mange "tørr å innrømme" 

 

 

Anonymkode: 1c51d...13e

Dette her er overhodet ikke greit...Dette hadde ikke jeg funnet meg i. Hadde bare dratt fra henne. Å mase slik på partneren sin, og du gjør ditt beste er ikke greit....

At mange evt har det slik er ingen unnskyldning. Det er ikke relevant for dere. Det som er relevant er hvordan du opplever det. 

Er det slik du vil ha det? 

Tviler sterkt på at dette kommer til å bli bedre uten noen form for parterapi.

Er det noe hun vil? 

Vet det er vanskelig. Min oppriktige mening er om du gjør så godt du kan så er det ikke enkelt...

Virker som dette mennesket her aldri blir fornøyd uansett hva du gjør...

Ergo så er det ikke deg, men hun som har problemer og hun legger dem over på deg emosjonelt. 

Det er ikke rart at selvbildet får seg en knekk da. Ikke rart i det hele tatt.

Mange styrkeklemmer til deg 💕🫂. 

Endret 9. desember 2024 av Irak