Hvordan bli mer utadvendt?

[Gjest Gjest]

Jeg er en relativt innadvendt person som studerer for å få jobb i en servicenæring, og derfor lurer jeg på om noen har noen tips eller vet om kurs eller opplegg som kan hjelpe meg til å bli mer utadvendt? Jeg ser på meg selv som en hyggelig og serviceinnstilt person som er glad i mennesker, men det store hinderet er altså at jeg er en smule sjenert når det gjelder å ta kontakt med nye folk og at jeg har problemer med å holde en samtale gående med folk jeg ikke kjenner. Siden jeg er på vei inn i en bransje der service og kontakt med mennesker er helt fundamentalt, føler jeg at det er helt avgjørende for meg at jeg klarer å legge fra meg denne sjenertheten, og bli et blidt og utadvendt menneske.

Er det noen her som har gått fra å være innadvendte og reserverte til å bli utadvendte eller som kjenner noen som har gjort det? I så fall, hvordan fikk du/de det til?

[Gjest gjest1]

Jeg har gått fra å være innadvent til utadvent, og for meg var det et år i utlandet uten kjente som var det som skulle til.

Men om du er student kan du sjekke med studentsamskibnaden din om de arrangerer kurs, her i byen skal de har et "lær å ta ordet" kurs i vår, noe som gjør at det er lettere å snakke med fremmede og i forsamlinger. Og når du har lært det, blir det lettere å bli utadvent

[Gjest Gjest]

Jeg tror det kan komme litt med erfaring og trygghet også. Når man er trygg på at man mestrer jobben er det kanskje lettere å være "proft" utadvent også? Sikker på at du kommer til å venne deg til det, som nevnt allerede dreier det seg jo om en "rolle" man har.

Ikke vet jeg, jeg har hjemmekontor og kommuniserer med oppdragsgivere på mail og telefon, jeg da....

[Gjest Gjesta]

Er egentlig ganske utadvent jeg da, men i situasjoner med andre mennesker som jeg vet er flinkere enn meg så blir jeg ofte litt stille... Så jeg har bare tatt meg selv i nakken jeg, og hoppet i det, og det går faktisk veldig bra

[Champagnepiken]

Littegrann på siden - men da jeg var yngre, hadde jeg en utrolig telefonskrekk. Ingenting skremte meg mer enn å skulle ringe til folk jeg ikke kjente. Så skulle jeg jo på død og liv bli journalist, da, og da sier det seg selv at jeg kommer ikke utenom telefonen. Den er mitt viktigste arbeidsredskap.

Men: For meg har det faktisk vært enkelt. Når jeg er på jobb, tar jeg liksom på meg "journalistrollen", og da har jeg ingen problemer med å gjøre det som ville skremt meg "på privaten". Det har hjulpet selvtilliten min mange hakk på hjemmebane også.

Kanskje kan det være sånn for deg også? Noen ting gjør man bare fordi det skal være sånn!

[abelille]

Da jeg begynte å studere i en ny by visst jeg at de første ukene var veldig viktig for å skaffe meg et kontakt nettverk. Jeg som egentlig er veldig rolig og stille og sjenert snakket med omtrent hva som helst av folk for å bli kjent med dem. Da de fikk vite at jeg egentlig er veldig sjenert var det ingen som trodde på meg...

I andre situasjoner er det trygghet som gjør at jeg kan prate med folk. Jeg trenger litt tid på å finne min plass og vite hvor de andre står før jeg blir snakkesalig. Så jeg kjenner litt igjen det der med å ha vanskeligheter med å holde en samtale i gang med folk jeg ikke kjenner.

Når du møter nye folk, prøv å finn felles interesser. Da har man straks mye mer å snakke om. Eller som ei venninne av meg gjør, prøv å finn felles kjente (det er utrolig hvor liten verden er!). "Trikset" når man møter nye folk er å stille spørsmål som gjør at de må snakke masse (De fleste liker å snakke om seg selv).

På dette nettmøtet var det litt snakk om sjenanse (og ikke bare flørt) og også noen linker til steder hvor man kunne få hjelp med dette: http://www.nesteklikk.no/20060131/81364.html

[Gjest Gjest]

Har selv vært veldig sjenert og turde knapt ta ordet i forsamlinger. Rødmet og hatet hvert sekund. Jeg begynte (av nød...) å kaste meg ut i det, tvinge meg selv til å si ja til å holde en tale, en presentasjon, snakke med fremmede mennesker. Hvis du studerer eller utdanner deg, har du kanskje mulighet til å ha en praksisjobb i utlandet eller eventuelt på et annet sted i landet? Det er ofte lettere hvis man er på et sted der man ikke kjenner noen å prøve noe nytt, siden ingen kjenner deg og vet hvordan du vanligvis er. (Ingen forventninger) Når du først har kastet deg ut i det noen ganger, går det lettere for hver gang. Selv om de første gangene kan være tøffe. Ros deg selv! Fokuser på at du faktisk snakket til den gruppa uten å besvime (og fortreng de fuktige hendene og rødmen i kinnene)! Mot rødme i kinnene brukte jeg i begynnelsen en veldig dekkende krem, men nå føler jeg meg vel også uten og rødmen er nesten helt borte.

Nå holder jeg kurs for bl.a. næringslivet og må snakke til fremmede hver dag, ofte i store grupper, men det går bra. Faktisk synes jeg det er morsomt! Sikkert ingen av klassekameratene mine som hadde trodd at den rødmende, stille jenta skulle tørre å gjøre noe sånt...

En til deg og lykke til!!!!!

[Gjest Gjest]

Jeg er egentlig ikke sjenert i hjemmesituasjon og familiesitusjoner, men kommer jeg ut av de 'trygge rammene' så kan det låse seg fullstendig.

Da jeg var 19 begynte jeg på folkehøgskole, flytte vekk fra alle venner og alle kjente. kjente ikke en kjeft.

Ble nødt til å bli kjent. Å det positive var jo at de kjente jo ikke meg heller. Jeg klarte å snu å være meg selv!!

Jeg stortrivdes.

Med en gang jeg kom hjem igjen ble jeg usikker. Usikker fordi jeg hadde funnet mitt egentlige jeg, men de der hjemme trodde jo fortsatt jeg var den sjenerte jenta..

Syns det ble vanskelig. Begynte å tenke på hva de trodde om meg om jeg forandret meg så mye liksom..

Jeg er den dag i dag en annen person med vennenne mine fra skolen enn jeg er med mange her hjemme.

Jobber også i et serviceyrke. Og det kommer veldig an på personene jeg møter om jeg blir sjenert eller ei. Med enkelte går praten lekende lett, med andre knoter jeg noe forferdelig.

Jeg hater den dag i dag og snakke foran en gruppe, møter er helt pyton.

Ikke fordi jeg ikke vet hva jeg skal si, men fordi jeg er redd for å bli dømt. Og fordi folk vet jeg er sjenert så tenker jeg 'å de tenker sikkert på hvordan jeg takler dette'

Jeg er fryktelig negativ til meg selv, må skjerpe meg.

Egentlig er jeg ikke sjenert i det hele tatt. Jeg kom bare litt skjevt ut et år.. Har vanskelig for å stole på mennesker.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Først og fremst: Takk for mange fine svar som jeg kjenner meg igjen i! Jeg tror også at jeg automatisk kommer til å bli mer utadvendt når jeg finner meg til rette i jobben og føler meg trygg på rollen min og kollegene mine. Problemet er bare at jeg har en tendens til å bruke lang tid på å tilpasse meg nye folk og miljø. Og det er jo en fordel å vise at man er utadvendt og passer til jobben allerede i jobbintervjuet. Har også vurdert å ta meg et semester eller to i utlandet, tror kanskje det kunne hjulpet mye, men akkurat nå passer det ikke inn i studieplanen. Kjenner meg for øvrig mye igjen i dette innlegget:

Jeg er egentlig ikke sjenert i hjemmesituasjon og familiesitusjoner, men kommer jeg ut av de 'trygge rammene' så kan det låse seg fullstendig.

Da jeg var 19 begynte jeg på folkehøgskole, flytte vekk fra alle venner og alle kjente. kjente ikke en kjeft.

Ble nødt til å bli kjent. Å det positive var jo at de kjente jo ikke meg heller. Jeg klarte å snu å være meg selv!!

Jeg stortrivdes.

Med en gang jeg kom hjem igjen ble jeg usikker. Usikker fordi jeg hadde funnet mitt egentlige jeg, men de der hjemme trodde jo fortsatt jeg var den sjenerte jenta..

Syns det ble vanskelig. Begynte å tenke på hva de trodde om meg om jeg forandret meg så mye liksom..

Jeg er den dag i dag en annen person med vennenne mine fra skolen enn jeg er med mange her hjemme.

Jobber også i et serviceyrke. Og det kommer veldig an på personene jeg møter om jeg blir sjenert eller ei. Med enkelte går praten lekende lett, med andre knoter jeg noe forferdelig.

Jeg hater den dag i dag og snakke foran en gruppe, møter er helt pyton.

Ikke fordi jeg ikke vet hva jeg skal si, men fordi jeg er redd for å bli dømt. Og fordi folk vet jeg er sjenert så tenker jeg 'å de tenker sikkert på hvordan jeg takler dette'

Jeg er fryktelig negativ til meg selv, må skjerpe meg.

Egentlig er jeg ikke sjenert i det hele tatt. Jeg kom bare litt skjevt ut et år.. Har vanskelig for å stole på mennesker.

←

Jeg er akkurat som deg; i trygge omgivelser er jeg ikke sjenert i det hele tatt. Men er heller ikke sjenert når det kommer til venner og bekjente og har ingen problemer med å holde i gang en samtale med folk fra hjemstedet mitt som jeg ikke kjenner så godt, men som jeg føler meg trygg på. Problemet er når jeg havner i en situasjon hvor alt er nytt og jeg ikke kjenner noen. Da blir det vanskelig å finne samtaleemne og vite hvordan jeg skal oppføre meg. Kjenner også igjen den følelsen av at man egentlig er et utadvendt menneske, men at man har kommet skjevt ut fra begynnelsen av og gror fast i "rollen". Med meg er det ikke vennene mine som ser på meg som en sjenert person, men derimot familen min. De er de eneste som vet hvordan jeg blir i nye og ukjente situasjoner og som husker hvor sjenert jeg var som barn. Derfor har jeg det litt som deg, at jeg gror igjen i den samme rollen når jeg kommer hjem, og jeg tenker en del på hva de ville tenkt viss de så meg i en jobb hvor jeg plutselig ble en helt annen person i deres øyne.

[Gjest Gjest]

Trening, vilje og et utenlandsopphold. Med en gang en beveger seg ut av nisselandet, skal du se det gjør underverker som selvtilliten. Plutselig blir du sett av andre!