Blir jeg tatt for gitt i forholdet?

[AnonymBruker]

Etter flere runder i terapi, har vi funnet ut at udiagnostisert ADHD sannsynligvis er roten til flere av utfordringene i parforholdet.

Jeg har lenge vurdert å gå fra samboer, da han er vanskelig å kommunisere med, er fjern og distansert, skjermavhengig, impulsiv, dårlig til å lytte, rastløs/hyperaktiv, hisser seg lett opp, har mangel på struktur og evne til å planlegge, og er ekstremt rotete.

Disse sidene kom mye tydeligere frem da vi for noen år siden fikk barn sammen, og har skapt ganske store utfordringer i samlivet. Jeg føler ofte at jeg har et ekstra barn, og blir innimellom så sliten og lei at jeg har mest lyst til å flytte alene med barnet. 

Som et resultat av dette, har vi gått i terapi og samboer har sagt at han skal be om utredning for ADHD. Dette tror jeg er helt nødvendig om forholdet skal ha sjans til å overleve, samtidig som jeg vet at en utredning ikke er bare-bare å få i voksen alder. Dette i seg selv er en bekymring, fordi jeg tror ikke han har selvkontroll eller selvinnsikt nok til å klare og forbedre seg på disse punktene selv, men det som skuffer meg mest, er at han ikke følger opp det han har sagt i terapien.

Han har ikke tatt noen steg videre for å eventuelt få en utredning, og flere ting vi har pratet om i terapien, blir ikke praktisert hjemme. Ergo, det blir mye tomme ord.

Derfor lurer jeg på om jeg bare blir tatt for gitt? Han vet at konsekvensene er brudd om det ikke skjer endring, men gjør likevel lite for at vi skal få det bedre?

Jeg prøver å være tålmodig, men det begynner å føles litt som at han ikke bryr seg og tar forholdet vårt for gitt…

 

Anonymkode: 807dc...cfe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Etter flere runder i terapi, har vi funnet ut at udiagnostisert ADHD sannsynligvis er roten til flere av utfordringene i parforholdet.

Jeg har lenge vurdert å gå fra samboer, da han er vanskelig å kommunisere med, er fjern og distansert, skjermavhengig, impulsiv, dårlig til å lytte, rastløs/hyperaktiv, hisser seg lett opp, har mangel på struktur og evne til å planlegge, og er ekstremt rotete.

Disse sidene kom mye tydeligere frem da vi for noen år siden fikk barn sammen, og har skapt ganske store utfordringer i samlivet. Jeg føler ofte at jeg har et ekstra barn, og blir innimellom så sliten og lei at jeg har mest lyst til å flytte alene med barnet. 

Som et resultat av dette, har vi gått i terapi og samboer har sagt at han skal be om utredning for ADHD. Dette tror jeg er helt nødvendig om forholdet skal ha sjans til å overleve, samtidig som jeg vet at en utredning ikke er bare-bare å få i voksen alder. Dette i seg selv er en bekymring, fordi jeg tror ikke han har selvkontroll eller selvinnsikt nok til å klare og forbedre seg på disse punktene selv, men det som skuffer meg mest, er at han ikke følger opp det han har sagt i terapien.

Han har ikke tatt noen steg videre for å eventuelt få en utredning, og flere ting vi har pratet om i terapien, blir ikke praktisert hjemme. Ergo, det blir mye tomme ord.

Derfor lurer jeg på om jeg bare blir tatt for gitt? Han vet at konsekvensene er brudd om det ikke skjer endring, men gjør likevel lite for at vi skal få det bedre?

Jeg prøver å være tålmodig, men det begynner å føles litt som at han ikke bryr seg og tar forholdet vårt for gitt…

 

Anonymkode: 807dc...cfe

Jeg har vært tålmodig i veldig mange år, har partner med adhd. Og det kan være en rimelig tålmodighetsprøve for oss andre! Det må å føle at du blir tatt for gitt er akkurat det jeg har følt på mangen ganger og. Det er ikke for at han ikke bryr seg eller ikke er glad i meg, men han er en vims og med ahdh'en klarer han ikke å fungere 100% der.. Det er trist og slitsomt til tider men det er også mye gøy som du ikke får med de uten adhd.

Det krever ekstremt mye av oss , og alt du sier må sier med omhu og kan feiltolkes til de så grader for å ikke snakke om stonewalling den går ofte igjen..! Vet ikke hvordan det er der hos deg?

 

Jeg har prøvd å snakke med han, men det går på en måte rett igjennom, fort glemt..

Har ikke så mange tips til deg, men de har adhd kurs for par(aldri prøvd selv).

Anonymkode: ce6e8...d86

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Han har ikke tatt noen steg videre for å eventuelt få en utredning, og flere ting vi har pratet om i terapien, blir ikke praktisert hjemme. Ergo, det blir mye tomme ord.

Derfor lurer jeg på om jeg bare blir tatt for gitt? Han vet at konsekvensene er brudd om det ikke skjer endring, men gjør likevel lite for at vi skal få det bedre?

Er det lenge siden han liksom skulle ha gjort dette?  

Hvor tålmodig du ønsker å være, er jo opp til deg å velge. Jeg for min del aksepterer ikke når ord ikke følges opp med handling. 

Anonymkode: 101c8...b78

[FruVillvin]

Den utredning vil jo egentlig bare bety at han får et dokument med fire bokstaver på. Det er betyr ikke at utfordringene forsvinner av seg selv. 
En eventuell medisinering kan selvfølgelig bety en forskjell..

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har vært tålmodig i veldig mange år, har partner med adhd. Og det kan være en rimelig tålmodighetsprøve for oss andre! Det må å føle at du blir tatt for gitt er akkurat det jeg har følt på mangen ganger og. Det er ikke for at han ikke bryr seg eller ikke er glad i meg, men han er en vims og med ahdh'en klarer han ikke å fungere 100% der.. Det er trist og slitsomt til tider men det er også mye gøy som du ikke får med de uten adhd.

Det krever ekstremt mye av oss , og alt du sier må sier med omhu og kan feiltolkes til de så grader for å ikke snakke om stonewalling den går ofte igjen..! Vet ikke hvordan det er der hos deg?

 

Jeg har prøvd å snakke med han, men det går på en måte rett igjennom, fort glemt..

Har ikke så mange tips til deg, men de har adhd kurs for par(aldri prøvd selv).

Anonymkode: ce6e8...d86

Hva mener du; at han ikke greier å følge opp ting pga ADHD’en? 

Er også ganske ny på dette med ADHD, så vet ikke helt hva stonewalling betyr!? 🫣😅

Og av ren nysgjerrighet; hva gøy mener du man får med noen med ADHD vs med noen uten? ☺️

ts

Anonymkode: 807dc...cfe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Er det lenge siden han liksom skulle ha gjort dette?  

Hvor tålmodig du ønsker å være, er jo opp til deg å velge. Jeg for min del aksepterer ikke når ord ikke følges opp med handling. 

Anonymkode: 101c8...b78

Et par måneder.

Jeg mener det burde være enkelt å bestille den legetimen når hele parforholdet står på spill (han sier tydelig at han ikke ønsker det skal bli slutt).

ts

Anonymkode: 807dc...cfe

[Fighter83]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Etter flere runder i terapi, har vi funnet ut at udiagnostisert ADHD sannsynligvis er roten til flere av utfordringene i parforholdet.

Jeg har lenge vurdert å gå fra samboer, da han er vanskelig å kommunisere med, er fjern og distansert, skjermavhengig, impulsiv, dårlig til å lytte, rastløs/hyperaktiv, hisser seg lett opp, har mangel på struktur og evne til å planlegge, og er ekstremt rotete.

Disse sidene kom mye tydeligere frem da vi for noen år siden fikk barn sammen, og har skapt ganske store utfordringer i samlivet. Jeg føler ofte at jeg har et ekstra barn, og blir innimellom så sliten og lei at jeg har mest lyst til å flytte alene med barnet. 

Som et resultat av dette, har vi gått i terapi og samboer har sagt at han skal be om utredning for ADHD. Dette tror jeg er helt nødvendig om forholdet skal ha sjans til å overleve, samtidig som jeg vet at en utredning ikke er bare-bare å få i voksen alder. Dette i seg selv er en bekymring, fordi jeg tror ikke han har selvkontroll eller selvinnsikt nok til å klare og forbedre seg på disse punktene selv, men det som skuffer meg mest, er at han ikke følger opp det han har sagt i terapien.

Han har ikke tatt noen steg videre for å eventuelt få en utredning, og flere ting vi har pratet om i terapien, blir ikke praktisert hjemme. Ergo, det blir mye tomme ord.

Derfor lurer jeg på om jeg bare blir tatt for gitt? Han vet at konsekvensene er brudd om det ikke skjer endring, men gjør likevel lite for at vi skal få det bedre?

Jeg prøver å være tålmodig, men det begynner å føles litt som at han ikke bryr seg og tar forholdet vårt for gitt…

 

Anonymkode: 807dc...cfe

Bare å gå💞

[AnonymBruker]

FruVillvin skrev (2 timer siden):

Den utredning vil jo egentlig bare bety at han får et dokument med fire bokstaver på. Det er betyr ikke at utfordringene forsvinner av seg selv. 
En eventuell medisinering kan selvfølgelig bety en forskjell..

Er eventuell medisinering jeg håper på. Og at han gjennom kunnskap og å forstå seg selv, forhåpentligvis kan bli mer obs på utfordringene sine (og dermed også kan forbedre seg).

ts

Anonymkode: 807dc...cfe

[AnonymBruker]

Fighter83 skrev (1 minutt siden):

Bare å gå💞

Tar ikke lett på et evt. brudd. Føler jeg skylder barnet vårt å virkelig ha prøvd alt. Men da er jeg selvfølgelig avhengig av at han samarbeider.. 🩷

ts

Anonymkode: 807dc...cfe

[zalozingo]

ADHD kan jo være en veldig logisk forklaring på at han strever mye med selvstyring. Evnen til å forsøke å ta grep handler om personlighet. Har du møtt én med ADHD har du møtt én med ADHD. 
jeg kjenner igjen mye av de tingene du skriver i mitt eget parforhold, men min samboer tar veldig ansvar for sine utfordringer og ønsker å opparbeide seg gode strategier for å håndtere hverdagen. Det er tøft arbeid, for begge to. Men selvrefleksjon og viljen er der 100%. Så da er det verd det. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Er eventuell medisinering jeg håper på. Og at han gjennom kunnskap og å forstå seg selv, forhåpentligvis kan bli mer obs på utfordringene sine (og dermed også kan forbedre seg).

ts

Anonymkode: 807dc...cfe

Medisiner gir ikke selvinnsikt og empati. Hvis han ikke engang tar insj mot utredning, så kommer han i hvert fall ikke til å følge opp kognitiv behandling, som er enda vanskeligere for en med adhd.

Hilsen dame med adhd

Anonymkode: 01a1d...137

[Fighter83]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Tar ikke lett på et evt. brudd. Føler jeg skylder barnet vårt å virkelig ha prøvd alt. Men da er jeg selvfølgelig avhengig av at han samarbeider.. 🩷

ts

Anonymkode: 807dc...cfe

Han har ikke tatt et eneste steg mot handling for å vise at han tar dine behov seriøst. Har selv erfaring med partnere som ikke lytter. De gjør ikke en dritt før man sier og viser i handling at man går. 

Vær konsekvent og tydelig, akkurat som mot et barn. 

[FruVillvin]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Er eventuell medisinering jeg håper på. Og at han gjennom kunnskap og å forstå seg selv, forhåpentligvis kan bli mer obs på utfordringene sine (og dermed også kan forbedre seg).

ts

Anonymkode: 807dc...cfe

Han vil nok trenge en kjærlig, tålmodig og raus partner. Lykke til! 💪

Endret 9. desember 2024 av FruVillvin
Skrivefeil

[AnonymBruker]

Min eks har ikke adhd, men har asperger. Det var veldig vanskelig, og jeg følte meg veldig tatt for gitt. Han var aldri med på ting utenfor huset, så da var jeg alltid alene med tre barn på slep. Han så ikke hva som måtte gjøres i huset, så jeg gjorde alt husarbeid. Selv om jeg ba om hjelp, fikk han aldri gjort det. Kommunikasjon var helt fraværende, og han klarte ikke holde empati særlig lenge. Så til slutt ble jeg rett og slett fullstendig trøtt av det, ble en veldig lite raus og empatisk partner, og jeg valgte å gå. Kjenner at det var helt rett, men er jo trist at ungene skal måtte oppleve skilsmisse. 

Jeg hadde prøvd å snakke med han mange ganger, men det hjalp ingenting. Han evnet ikke å endre noe dessverre. (Og jeg forventet ikke at han skulle endre seg som person, men jeg forventet at han skulle bidra med husarbeid, matlaging osv) 

Anonymkode: a4b9d...938

[AnonymBruker]

zalozingo skrev (3 timer siden):

ADHD kan jo være en veldig logisk forklaring på at han strever mye med selvstyring. Evnen til å forsøke å ta grep handler om personlighet. Har du møtt én med ADHD har du møtt én med ADHD. 
jeg kjenner igjen mye av de tingene du skriver i mitt eget parforhold, men min samboer tar veldig ansvar for sine utfordringer og ønsker å opparbeide seg gode strategier for å håndtere hverdagen. Det er tøft arbeid, for begge to. Men selvrefleksjon og viljen er der 100%. Så da er det verd det. 

Ja, og når viljen er der og partneren virkelig ønsker og forsøker, skjønner jeg det veldig godt. Da er man jo villig til å gi mye, og enda litt til.

Men er ikke viljen der og partneren ikke gir en ordentlig innsats, lurer jeg på om det handler om at man bare tar for gitt det som er.

Vet ikke om det var slik du mente det, men.

ts

Anonymkode: 807dc...cfe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Medisiner gir ikke selvinnsikt og empati. Hvis han ikke engang tar insj mot utredning, så kommer han i hvert fall ikke til å følge opp kognitiv behandling, som er enda vanskeligere for en med adhd.

Hilsen dame med adhd

Anonymkode: 01a1d...137

Nei, kanskje ikke..

ts

Anonymkode: 807dc...cfe

[AnonymBruker]

FruVillvin skrev (3 timer siden):

Han vi nok trenge en kjærlig, tålmodig og raus partner. Lykke til! 💪

Takk! Noe som kanskje gjør det litt ekstra vanskelig her, er at jeg selv har høytfungerende autisme (ganske nylig fått diagnosen). Så det er virkelig utfordrende for meg å tolerere hans utfordringer. 

ts

Anonymkode: 807dc...cfe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Min eks har ikke adhd, men har asperger. Det var veldig vanskelig, og jeg følte meg veldig tatt for gitt. Han var aldri med på ting utenfor huset, så da var jeg alltid alene med tre barn på slep. Han så ikke hva som måtte gjøres i huset, så jeg gjorde alt husarbeid. Selv om jeg ba om hjelp, fikk han aldri gjort det. Kommunikasjon var helt fraværende, og han klarte ikke holde empati særlig lenge. Så til slutt ble jeg rett og slett fullstendig trøtt av det, ble en veldig lite raus og empatisk partner, og jeg valgte å gå. Kjenner at det var helt rett, men er jo trist at ungene skal måtte oppleve skilsmisse. 

Jeg hadde prøvd å snakke med han mange ganger, men det hjalp ingenting. Han evnet ikke å endre noe dessverre. (Og jeg forventet ikke at han skulle endre seg som person, men jeg forventet at han skulle bidra med husarbeid, matlaging osv) 

Anonymkode: a4b9d...938

Som jeg akkurat skrev i innlegget over, har jeg høytfungerende autisme (eller asperger, som det het tidligere).

Jeg er god på rydding og det meste praktisk, og sosialiserer meg med barnet ukentlig, selv om jeg blir sliten av det. Jeg er derimot ganske avhengig av å ha det ryddig rundt meg for at hodet ikke skal bli kaos, liker å ha ting planlagt/vite hva som skjer og tydelig kommunikasjon er viktig for meg. Liker heller ikke mye kaos og masse bråk. Det trigger meg gjerne.

Her krasjer definitivt jeg og samboer en del.

ts

Anonymkode: 807dc...cfe

[AnonymBruker]

Fighter83 skrev (3 timer siden):

Han har ikke tatt et eneste steg mot handling for å vise at han tar dine behov seriøst. Har selv erfaring med partnere som ikke lytter. De gjør ikke en dritt før man sier og viser i handling at man går. 

Vær konsekvent og tydelig, akkurat som mot et barn. 

Men da er det jo for sent?! Du sier noe, og dette plager meg. Jeg må alltid ty til det «ekstreme» for å bli hørt.  

ts

Anonymkode: 807dc...cfe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Takk! Noe som kanskje gjør det litt ekstra vanskelig her, er at jeg selv har høytfungerende autisme (ganske nylig fått diagnosen). Så det er virkelig utfordrende for meg å tolerere hans utfordringer. 

ts

Anonymkode: 807dc...cfe

Du er ikke diagnosen din.

Har selv et barn med autisme og han får aldri bruke diagnosen i seg selv til å slippe unna med ting. Joda, visse ting krever gjentakelse og forståelse for visse reaksjoner, men sammen jobber vi for at han skal takle alle mulige situasjoner.

Han er fremdeles på barneskolen og han sliter med dårlig impulskontroll og oppheng. Men jeg har jobbet steinhardt med han og vi oppsøker vanskelige situasjoner nettopp fordi han skal lære å regulere seg selv og håndtere vanskelige situasjoner.

Selv kommer jeg fra traumatisk barndom og har slitt med etterdønningene av det. Jeg oppsøkte psykolog og jobbet beinhardt med meg selv. For bare jeg kan ta valget om å hjelpe og redde meg selv. 

At han ikke er villig til å jobbe med seg selv er på han, ikke diagnosen. Og når han som voksen mann ikke vil jobbe med seg selv må du som voksen kvinne og mor ta ansvar for deg selv og barnet ditt sin lykke.

Gå. Han har vist at han ikke vil handle. Kanskje han går inn i seg selv om dere blir separert. Kanskje ikke. Det vil tiden vise. Men det er opp til han, ikke deg.

Anonymkode: 4a606...ddd