Mangler sympati for syk fosterforelder

[utenomjordisk_pote]

Hei.

Jeg trenger litt input på en situasjon jeg ikke helt vet hvordan jeg skal forholde meg til.

Litt bakgrunnshistorie først.

Jeg er vokst opp i et fosterhjem av tvilsom kvalitet. Det er først i voksen alder at jeg har klart å se handlingene deres for det de var, men selv etter det beholdt jeg kontakten. Den lojaliteten barn føler til foreldrene sine er ikke til i kimse av. Den emosjonelle mishandlingen og manipulasjonen fortsatte de med etter at jeg ble voksen. 

I sommer hadde vi en liten konfrontasjon hvor jeg endelig fikk nok, og jeg har ikke hatt kontakt med de siden. Det har vært noen gode og rolige måneder, etter over 30 år med dette.

I går fikk jeg vite at fostermor ble lagt inn på sykehus for noen uker siden. Hun er alvorlig syk, men ikke i livsfare. Lang rehabilitering venter.

Og jeg bryr meg ikke. 

Jeg føler ingen sympati, jeg har overhode ikke noe behov for å snakke med eller besøke henne. Jeg tenker egentlig mest på hvor forferdelig jeg fremstår, som ikke bryr meg.

For ordens skyld: Jeg er vanligvis veldig empatisk og omsorgsfull. Dette er ikke typisk meg. Under normale omstendigheter ville jeg sluppet alt jeg hadde i hendene i en slik situasjon. Men jeg bare klarer ikke.. Jeg tenker overhode ikke at hun fortjener sykdommen som har rammet henne, men hun fortjener å se at jeg ikke er der. Hun fortjener å se tomrommet etter meg som hun har skapt.

Så spørsmålet er: er det feil av meg å ikke gjøre noe? Ikke ta kontakt med henne eller andre familiemedlemmer? Er det slik at alvorlig sykdom nuller ut årtier med nær ulovlig dårlig foreldreskap?

Jeg vet hva som er forventet av meg i denne situasjonen, men det går så på akkord med mine verdier. Så: er tankene mine akseptable eller har jeg moralen til et sumpmonster?

På forhånd takk for alle innspill.

[AnonymBruker]

Å besøke og være til støtte trenger du ikke. 

Send en god bedring melding. Det får være greit 

Anonymkode: 0784b...8c5

[AnonymBruker]

Jeg tenker du gjør helt rett i å skjerme deg selv. Nå vet jeg ikke hvordan oppveksten din var, men når du er så ukarakteristisk likegyldig til din fostermors situasjon tenker jeg at hun høster som hun sådde når du nå ikke stiller opp. 

Anonymkode: b3d98...f0d

[AnonymBruker]

Man må ikke ha kontakt med noen som ikke gjør enn godt, biologisk familie eller ikke. 

Du skal først og fremst ta vare på deg selv,

 

Anonymkode: 2db1d...590

[AnonymBruker]

Høres ut som du har hatt så negative og intense følelser pga. dem at du rett og slett har brukt dem opp. Emosjonell fatigue. Ikke uvanlig det, synes ikke du er noe monster. 

Anonymkode: 10bf5...cc0

[AnonymBruker]

De som eventuelt synes du fremstår forferdelig kjenner ikke hele historien eller ser den ikke fra din side. Så ikke tenk på hva folk mener. 

Hold deg unna disse kjipe folka. Lykke til 🥰

 

Anonymkode: 18ad8...e0f

[AnonymBruker]

Hadde du virkelig hatt moralen til et sumpmonster, hadde du gnidd deg skadefro i hendene nå, og gledet deg over at nå får kjerringa endelig som fortjent. Hadde du hatt moralen til et ondskapsfullt sumpmonster, hadde du besøkt henne bare for å gni det inn eller på en eller annen måte hevne deg. 

 

Det at du er så likegyldig til henne nå, tenker jeg er ... nesten naturlig, med tanke på det du ble utsatt for under hennes "omsorg"(/mangel på sådan?). Jeg tenker at brukeren over som skrev noe om emosjonell fatigue er inne på noe, det gir mening.

Anonymkode: 00ddc...aca