Vanskelig ekteskap - Er det ok å spørre svigermor om hjelp?

[AnonymBruker]

Jeg lever i et vanskelig og stormfult ekteskap. Det er krevende for meg og våre to barn. Kona er ikke diagnostisert, men jeg vil si det er i terrenget borderline/ skjult narsisist. Jeg trenger ikke forklare så mye, jeg vet hva vi står i selv, men jeg trenger hjelp og innspill på hva jeg kan gjøre videre. Vi har kommet til et punkt nå hvor noe må endres. Det er umulig å få til en åpen dialog eller kommunikasjon med kona på dette. Hun fungerer slik at hun mener alle har noe i mot henne, ikke liker henne og motarbeidet hennes osv. Dvs hun gjør ikke feil, og det er alle andres feil inkl meg og våre barn. Hun har derfor ingenting å beklage, endre på eller ta ansvar for. 
 

Jeg er usikker på hva jeg ønsker videre, men utgangspunktet er at jeg ønsker at forholdet skal gå videre. Vi er jo etablert med hus, nettverk, felles økonomi osv. Samtidig sliter vi med enormt mye krangling når vi har tid sammen ( helger, ferier, arrangementer osv) , og jeg som voksen har tydelige tegn på ettervirkninger etter så mange år i form av angst, nervøs, anspent, hodepine, dårlig søvn, dårlig helse osv, Det samme gjelder spesielt eldste barnet som jeg ser endrer oppførsel når mor er hjemme osv. Yngste barnet forstår ikke så mye enda

Jeg har snakket med svigermor om dette tidligere, og hun sier hun kjenner igjen alt jeg snakker om ift sinneutbrudd, aggresjon, umulige krav, intensitet i personlighet, ekstreme humørsvingniinger osv. Hun sier hun synes synd på barna, og har faktisk bedt meg om å vurdere å flytte fra hennes datter og ta med barna. Svigermor og jeg har et godt forhold, men jeg er usikker på hvor lurt og riktig det er å ta videre dialog med henne. Hva tenker dere her? Jeg har ikke så mange andre å snakke med. Som en del av konas aktivitiet de siste årene har jeg ikke så mange venner igjen, og jeg har nesten ikke kontakt med egen familie. Jeg har tidligere vært i kontakt med krisesenter, men det er ikke så mye de kan bidra med når jeg ikke klarer å konfrontere kona, flytte ut eller på andre måter få kona med i parterapi, samtaler osv. Jeg har selvsagt snakket med kona om psykolog, parterapi osv tidligere, men hun blir bare sint og aggresiv når jeg foreslår det fordi det indikerer at jeg mener det et noe feil med henne. Hun har også sagt tidligere at om jeg mente forholdet var så dårlig så kunne jeg heller bare flytte ut, men jeg ønsker jo ikke egentlig det. Jeg ønsker bare at hun skal elske meg og vår familie. Jeg vil også nevne at jeg underveis prøver å prate med kona om dette. Jeg forteller henne at jeg elsker henne, og savner de gode tidene, men hun forstår ikke hva jeg mener. Hun mener forholdet slik det er i dag er slik alle forhold er etter mange år sammen. Jeg har skrevet innlegg rundt disse tingene her inne tidligere, og vet at det er feil. Vi har feks ingen hudkontakt på noe vis, vi krangler mye, og har blitt harde med hverandre. Vi fungerer i beste fall som venner, men klimaet i familien er anstrengt og vanskelig. Stemningen er forresten som natt og dag mellom barna og med meg når kona ikke er hjemme. 
 

Setter stor pris på innspill på hva jeg bør gjøre videre. Jeg hsr lest mye, prøvd å lære og forstå, men alt er så vanskelig og uforutsigbart..

Takk
 

 

 

 

 

Anonymkode: d8775...a70

[AnonymBruker]

Nei, du kan ikke blande hennes familie inn i deres problemer. Det blir jo garantert bare konflikt av det. 

Du beskriver et elendig forhold som du allikevel ikke vil gå fra.

Svigermor har gjort sitt. Hun har sagt at du burde gå. At dere ødelegger barna. Hva mer kunne hun gjort? 

Anonymkode: fddd5...094

[AnonymBruker]

Jeg synes det er dårlig gjort mot både kona og svigermor å bruke henne som fortrolig og "klagemur" her. Det høres ut som om du bør få deg profesjonell samtalehjelp her - selv om kona ikke vil være med i terapi kan det være nyttig for deg å gå alene.

Anonymkode: daa4f...ec0

[AnonymBruker]

Du bør ta deg sammen og gjøre som svigermor foreslo. Ta med deg ungene og dra. En ting er det når hun ødelegger deg men at hun ødelegger barna er bare ikke akseptabelt. Din jobb som far er å beskytte barna dine, også mot en destruktiv mor

Anonymkode: 24894...627

[AnonymBruker]

Jeg syns du kan snakke med svigermor. Men viktigst av alt vil jeg råde deg til å gå fra henne. Du skylder henne ikke noe som helst. Du MÅ tenke på din egen psykiske helse som blir stadig mer nedbrutt. For ikke å snakke om barna!

Anonymkode: bd2e9...b34

[AnonymBruker]

Beklager, men du ønsker at dette skal fortsette i noen som helst grad når du ser at det går utover barna dine?

Nei, du er et offer for å ha blitt brutt ned over tid. 

Økonomi og andre ting er da ingenting sammenlignet med dine barns og din egen helse. I tillegg øker sjansen for at dine barn finner seg lignende partnere for hver dag de er blitt utsatt for slike ting i hjemmet sitt.

Oppsøk familievernkontoret og dra på krisesenteret. Det er nemlig en akutt krise når barnet ditt endrer adferd. Da er det veldig akutt! 

Anonymkode: 924f7...871

[AnonymBruker]

Er svigermor selv oppegående mentalt/psykisk? Når en mor sier slikt om sin egen datter, er ikke det uten grunn. Hvis jeg her tar utgangspunkt i at svigermor er sunnere enn din kone mentalt/sosialt/relasjonelt, så ta til deg det hun sier om å bryte ut av ekteskapet og ta med barna.

 

Mest for barnas del, faktisk. Du trenger støtte og hjelp du også, for all del. ❤️ Samtidig er du voksen og må ta eget ansvar for egen helse. Barna er derimot fortsatt så unge at de ikke er i samme posisjon. Dessuten ser de på dere foreldre som mal for hvordan kjærlighet skal se ut når de blir voksne. Er det slik du ønsker for din datter å behandle sin partner, slik du lar kona behandle deg? Ønsker du en slik partner for din sønn, som din kone er for deg?

 

Jeg vet at det er utrolig vanskelig. Men barna har det faktisk bedre uten slike personer i sitt liv. Jeg har møtt flere i mitt liv i ulike situasjoner(alt fra svigerfamilie til kolleger/medelever til helsepersonell) med tilsvarende trekk/oppførsel/energi, og, vel ... Har du sett Harry Potter-filmene eller lest bøkene? I så tilfelle husker du kanskje et vesen de kaller desperanter/dementors(hhv norsk/engelsk), som lever og trives på andres fortvilelse og håpløshet. Den følelsen man får av dem, og ikke minst hvor godt man merker forskjell på deres nærvær og fravær, er utrolig treffende for både depresjon og energivampyrer i det virkelige liv.

Anonymkode: c0535...9f8

[AnonymBruker]

Hvis en del av sykdomsbilde til kona di er at hun tror alle er i mot henne så vil det bare bli verre hvis du har fortrolige samtaler med hennes mor om henne bak hennes rygg. Jeg vil nesten si at hvem som helst er bedre å ventilere til enn svigermor. Hvis det blir slutt mellom dere og kona di skal bli bedre så kommer hun til å trenge støttepersoner rundt seg. Da har du ikke lyst til å forverre forholdet hennes til sin egen mor i tillegg til at du bryter selv. Selv om du ikke tenker at hun fortjener bedre, så må du huske at barna er tjent med en så frisk mor som mulig som har trygghet rundt seg.

Anonymkode: 35acc...030

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg lever i et vanskelig og stormfult ekteskap. Det er krevende for meg og våre to barn. Kona er ikke diagnostisert, men jeg vil si det er i terrenget borderline/ skjult narsisist. Jeg trenger ikke forklare så mye, jeg vet hva vi står i selv, men jeg trenger hjelp og innspill på hva jeg kan gjøre videre. Vi har kommet til et punkt nå hvor noe må endres. Det er umulig å få til en åpen dialog eller kommunikasjon med kona på dette. Hun fungerer slik at hun mener alle har noe i mot henne, ikke liker henne og motarbeidet hennes osv. Dvs hun gjør ikke feil, og det er alle andres feil inkl meg og våre barn. Hun har derfor ingenting å beklage, endre på eller ta ansvar for. 
 

Jeg er usikker på hva jeg ønsker videre, men utgangspunktet er at jeg ønsker at forholdet skal gå videre. Vi er jo etablert med hus, nettverk, felles økonomi osv. Samtidig sliter vi med enormt mye krangling når vi har tid sammen ( helger, ferier, arrangementer osv) , og jeg som voksen har tydelige tegn på ettervirkninger etter så mange år i form av angst, nervøs, anspent, hodepine, dårlig søvn, dårlig helse osv, Det samme gjelder spesielt eldste barnet som jeg ser endrer oppførsel når mor er hjemme osv. Yngste barnet forstår ikke så mye enda

Jeg har snakket med svigermor om dette tidligere, og hun sier hun kjenner igjen alt jeg snakker om ift sinneutbrudd, aggresjon, umulige krav, intensitet i personlighet, ekstreme humørsvingniinger osv. Hun sier hun synes synd på barna, og har faktisk bedt meg om å vurdere å flytte fra hennes datter og ta med barna. Svigermor og jeg har et godt forhold, men jeg er usikker på hvor lurt og riktig det er å ta videre dialog med henne. Hva tenker dere her? Jeg har ikke så mange andre å snakke med. Som en del av konas aktivitiet de siste årene har jeg ikke så mange venner igjen, og jeg har nesten ikke kontakt med egen familie. Jeg har tidligere vært i kontakt med krisesenter, men det er ikke så mye de kan bidra med når jeg ikke klarer å konfrontere kona, flytte ut eller på andre måter få kona med i parterapi, samtaler osv. Jeg har selvsagt snakket med kona om psykolog, parterapi osv tidligere, men hun blir bare sint og aggresiv når jeg foreslår det fordi det indikerer at jeg mener det et noe feil med henne. Hun har også sagt tidligere at om jeg mente forholdet var så dårlig så kunne jeg heller bare flytte ut, men jeg ønsker jo ikke egentlig det. Jeg ønsker bare at hun skal elske meg og vår familie. Jeg vil også nevne at jeg underveis prøver å prate med kona om dette. Jeg forteller henne at jeg elsker henne, og savner de gode tidene, men hun forstår ikke hva jeg mener. Hun mener forholdet slik det er i dag er slik alle forhold er etter mange år sammen. Jeg har skrevet innlegg rundt disse tingene her inne tidligere, og vet at det er feil. Vi har feks ingen hudkontakt på noe vis, vi krangler mye, og har blitt harde med hverandre. Vi fungerer i beste fall som venner, men klimaet i familien er anstrengt og vanskelig. Stemningen er forresten som natt og dag mellom barna og med meg når kona ikke er hjemme. 
 

Setter stor pris på innspill på hva jeg bør gjøre videre. Jeg hsr lest mye, prøvd å lære og forstå, men alt er så vanskelig og uforutsigbart..

Takk
 

 

 

 

 

Anonymkode: d8775...a70

Du bør absolutt snakke med svigermor, for du skal ikke gå alene med disse opplevelsene. Det å åpne opp til noen klan gjøre at du ser ting klarere- det er barn som påvirkes av dette. Det kan igjen gjøre at du klarer å snakke med andre og få råd av Andre igjen.
Det du beskriver er psykisk vold. 

Anonymkode: 730f6...9e7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har snakket med svigermor om dette tidligere, og hun sier hun kjenner igjen alt jeg snakker om ift sinneutbrudd, aggresjon, umulige krav, intensitet i personlighet, ekstreme humørsvingniinger osv. Hun sier hun synes synd på barna, og har faktisk bedt meg om å vurdere å flytte fra hennes datter og ta med barna.

Anonymkode: d8775...a70

Du har snakket med svigermor og hun gav deg et godt forslag. Flytt og la svigermor være en fortrolig for din kone og ikke for deg. Uansett høres det ut som at svigermor ønsker det som er best for dere alle.

Anonymkode: 5b7c1...3a5

[Fighter83]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg lever i et vanskelig og stormfult ekteskap. Det er krevende for meg og våre to barn. Kona er ikke diagnostisert, men jeg vil si det er i terrenget borderline/ skjult narsisist. Jeg trenger ikke forklare så mye, jeg vet hva vi står i selv, men jeg trenger hjelp og innspill på hva jeg kan gjøre videre. Vi har kommet til et punkt nå hvor noe må endres. Det er umulig å få til en åpen dialog eller kommunikasjon med kona på dette. Hun fungerer slik at hun mener alle har noe i mot henne, ikke liker henne og motarbeidet hennes osv. Dvs hun gjør ikke feil, og det er alle andres feil inkl meg og våre barn. Hun har derfor ingenting å beklage, endre på eller ta ansvar for. 
 

Jeg er usikker på hva jeg ønsker videre, men utgangspunktet er at jeg ønsker at forholdet skal gå videre. Vi er jo etablert med hus, nettverk, felles økonomi osv. Samtidig sliter vi med enormt mye krangling når vi har tid sammen ( helger, ferier, arrangementer osv) , og jeg som voksen har tydelige tegn på ettervirkninger etter så mange år i form av angst, nervøs, anspent, hodepine, dårlig søvn, dårlig helse osv, Det samme gjelder spesielt eldste barnet som jeg ser endrer oppførsel når mor er hjemme osv. Yngste barnet forstår ikke så mye enda

Jeg har snakket med svigermor om dette tidligere, og hun sier hun kjenner igjen alt jeg snakker om ift sinneutbrudd, aggresjon, umulige krav, intensitet i personlighet, ekstreme humørsvingniinger osv. Hun sier hun synes synd på barna, og har faktisk bedt meg om å vurdere å flytte fra hennes datter og ta med barna. Svigermor og jeg har et godt forhold, men jeg er usikker på hvor lurt og riktig det er å ta videre dialog med henne. Hva tenker dere her? Jeg har ikke så mange andre å snakke med. Som en del av konas aktivitiet de siste årene har jeg ikke så mange venner igjen, og jeg har nesten ikke kontakt med egen familie. Jeg har tidligere vært i kontakt med krisesenter, men det er ikke så mye de kan bidra med når jeg ikke klarer å konfrontere kona, flytte ut eller på andre måter få kona med i parterapi, samtaler osv. Jeg har selvsagt snakket med kona om psykolog, parterapi osv tidligere, men hun blir bare sint og aggresiv når jeg foreslår det fordi det indikerer at jeg mener det et noe feil med henne. Hun har også sagt tidligere at om jeg mente forholdet var så dårlig så kunne jeg heller bare flytte ut, men jeg ønsker jo ikke egentlig det. Jeg ønsker bare at hun skal elske meg og vår familie. Jeg vil også nevne at jeg underveis prøver å prate med kona om dette. Jeg forteller henne at jeg elsker henne, og savner de gode tidene, men hun forstår ikke hva jeg mener. Hun mener forholdet slik det er i dag er slik alle forhold er etter mange år sammen. Jeg har skrevet innlegg rundt disse tingene her inne tidligere, og vet at det er feil. Vi har feks ingen hudkontakt på noe vis, vi krangler mye, og har blitt harde med hverandre. Vi fungerer i beste fall som venner, men klimaet i familien er anstrengt og vanskelig. Stemningen er forresten som natt og dag mellom barna og med meg når kona ikke er hjemme. 
 

Setter stor pris på innspill på hva jeg bør gjøre videre. Jeg hsr lest mye, prøvd å lære og forstå, men alt er så vanskelig og uforutsigbart..

Takk
 

 

 

 

 

Anonymkode: d8775...a70

Du melder i fra til barnevernet! Hun MÅ få beskjed om at hennes adferd ødelegger relasjoner rundt henne, barna er de mest sårbare fordi dem kan ikke bare dra. Dere andre kan jo faktisk vise henne ryggen og dra. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Du bør ta deg sammen og gjøre som svigermor foreslo. Ta med deg ungene og dra. En ting er det når hun ødelegger deg men at hun ødelegger barna er bare ikke akseptabelt. Din jobb som far er å beskytte barna dine, også mot en destruktiv mor

Anonymkode: 24894...627

Problemet er jo at i Norge er det «alltid» kvinnen som får foreldreretten. Da blir barna sittende hos monsteret uten faderlig beskyttelse. 

Anonymkode: 42126...f77

[AnonymBruker]

For det første, wow for en tålmodighet du har. 

Jeg har en bekjent som har vært i samme situasjon som deg og for han var den eneste utveien å komme i kontakt med barnevernet, fordi da vil hun virkelig innse hvor alvorlig du er i denne situasjonen her. Barnevernet vil selvfølgelig ikke ta fra dere barna men veilede dere og ikke minst henvise din kone til å ta imot psykisk helsehjelp eller familieterapi  

Anonymkode: 454dc...51e

[AnonymBruker]

Og hvorfor vil du fortsette dette, slik det er i dag..?

Går dere og får hjelp? Og hun alene? Hør på noen episoder av podcasten «from borderline to beautiful», som pårørende til ei med slike trekk. Dere får ikke til dette uten profesjonell hjelp iallfall. Tenk på barna først og fremst nå.

Anonymkode: afe2e...e60

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke hva du skal snakke med svigermor om. Du skjønner jo alt om situasjonen sier du, og kona vil ikke forandre seg, så da må du enten leve med det eller gå..?

Anonymkode: da18b...0c9

[tussi84]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

For det første, wow for en tålmodighet du har. 

Jeg har en bekjent som har vært i samme situasjon som deg og for han var den eneste utveien å komme i kontakt med barnevernet, fordi da vil hun virkelig innse hvor alvorlig du er i denne situasjonen her. Barnevernet vil selvfølgelig ikke ta fra dere barna men veilede dere og ikke minst henvise din kone til å ta imot psykisk helsehjelp eller familieterapi  

Anonymkode: 454dc...51e

En narssesist ser ikke sine egne feil, selv om barnevernet blir involvert. Hun vil ikke forstå sine egne feil, og alle andre har feil. Derfor vil ikke vedkommende motta noen hjelp. Det er ikke bra for ungene å ha daglig kontakt med mor. Eneste fornuftige løsning her er at far får full omsorg for barna alene, og mor får besøksrett av og til. 

[PM75]

Ja, det synes jeg du skal kunne gjøre. Mest av alt for å sikre at barna har flere stabile voksne rundt seg. 
 

Og selvom du skriver at du ikke vil gå fra henne, så er det vel på tide å reflektere over hva forholdet gir deg? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg lever i et vanskelig og stormfult ekteskap. Det er krevende for meg og våre to barn. Kona er ikke diagnostisert, men jeg vil si det er i terrenget borderline/ skjult narsisist. Jeg trenger ikke forklare så mye, jeg vet hva vi står i selv, men jeg trenger hjelp og innspill på hva jeg kan gjøre videre. Vi har kommet til et punkt nå hvor noe må endres. Det er umulig å få til en åpen dialog eller kommunikasjon med kona på dette. Hun fungerer slik at hun mener alle har noe i mot henne, ikke liker henne og motarbeidet hennes osv. Dvs hun gjør ikke feil, og det er alle andres feil inkl meg og våre barn. Hun har derfor ingenting å beklage, endre på eller ta ansvar for. 
 

Jeg er usikker på hva jeg ønsker videre, men utgangspunktet er at jeg ønsker at forholdet skal gå videre. Vi er jo etablert med hus, nettverk, felles økonomi osv. Samtidig sliter vi med enormt mye krangling når vi har tid sammen ( helger, ferier, arrangementer osv) , og jeg som voksen har tydelige tegn på ettervirkninger etter så mange år i form av angst, nervøs, anspent, hodepine, dårlig søvn, dårlig helse osv, Det samme gjelder spesielt eldste barnet som jeg ser endrer oppførsel når mor er hjemme osv. Yngste barnet forstår ikke så mye enda

Jeg har snakket med svigermor om dette tidligere, og hun sier hun kjenner igjen alt jeg snakker om ift sinneutbrudd, aggresjon, umulige krav, intensitet i personlighet, ekstreme humørsvingniinger osv. Hun sier hun synes synd på barna, og har faktisk bedt meg om å vurdere å flytte fra hennes datter og ta med barna. Svigermor og jeg har et godt forhold, men jeg er usikker på hvor lurt og riktig det er å ta videre dialog med henne. Hva tenker dere her? Jeg har ikke så mange andre å snakke med. Som en del av konas aktivitiet de siste årene har jeg ikke så mange venner igjen, og jeg har nesten ikke kontakt med egen familie. Jeg har tidligere vært i kontakt med krisesenter, men det er ikke så mye de kan bidra med når jeg ikke klarer å konfrontere kona, flytte ut eller på andre måter få kona med i parterapi, samtaler osv. Jeg har selvsagt snakket med kona om psykolog, parterapi osv tidligere, men hun blir bare sint og aggresiv når jeg foreslår det fordi det indikerer at jeg mener det et noe feil med henne. Hun har også sagt tidligere at om jeg mente forholdet var så dårlig så kunne jeg heller bare flytte ut, men jeg ønsker jo ikke egentlig det. Jeg ønsker bare at hun skal elske meg og vår familie. Jeg vil også nevne at jeg underveis prøver å prate med kona om dette. Jeg forteller henne at jeg elsker henne, og savner de gode tidene, men hun forstår ikke hva jeg mener. Hun mener forholdet slik det er i dag er slik alle forhold er etter mange år sammen. Jeg har skrevet innlegg rundt disse tingene her inne tidligere, og vet at det er feil. Vi har feks ingen hudkontakt på noe vis, vi krangler mye, og har blitt harde med hverandre. Vi fungerer i beste fall som venner, men klimaet i familien er anstrengt og vanskelig. Stemningen er forresten som natt og dag mellom barna og med meg når kona ikke er hjemme. 
 

Setter stor pris på innspill på hva jeg bør gjøre videre. Jeg hsr lest mye, prøvd å lære og forstå, men alt er så vanskelig og uforutsigbart..

Takk
 

 

 

 

 

Anonymkode: d8775...a70

Ingen tvil fra meg. Flytt ut med barna asap!! Behold svigermor.

Anonymkode: 9bc75...27e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg lever i et vanskelig og stormfult ekteskap. Det er krevende for meg og våre to barn. Kona er ikke diagnostisert, men jeg vil si det er i terrenget borderline/ skjult narsisist. Jeg trenger ikke forklare så mye, jeg vet hva vi står i selv, men jeg trenger hjelp og innspill på hva jeg kan gjøre videre. Vi har kommet til et punkt nå hvor noe må endres. Det er umulig å få til en åpen dialog eller kommunikasjon med kona på dette. Hun fungerer slik at hun mener alle har noe i mot henne, ikke liker henne og motarbeidet hennes osv. Dvs hun gjør ikke feil, og det er alle andres feil inkl meg og våre barn. Hun har derfor ingenting å beklage, endre på eller ta ansvar for. 
 

Jeg er usikker på hva jeg ønsker videre, men utgangspunktet er at jeg ønsker at forholdet skal gå videre. Vi er jo etablert med hus, nettverk, felles økonomi osv. Samtidig sliter vi med enormt mye krangling når vi har tid sammen ( helger, ferier, arrangementer osv) , og jeg som voksen har tydelige tegn på ettervirkninger etter så mange år i form av angst, nervøs, anspent, hodepine, dårlig søvn, dårlig helse osv, Det samme gjelder spesielt eldste barnet som jeg ser endrer oppførsel når mor er hjemme osv. Yngste barnet forstår ikke så mye enda

Jeg har snakket med svigermor om dette tidligere, og hun sier hun kjenner igjen alt jeg snakker om ift sinneutbrudd, aggresjon, umulige krav, intensitet i personlighet, ekstreme humørsvingniinger osv. Hun sier hun synes synd på barna, og har faktisk bedt meg om å vurdere å flytte fra hennes datter og ta med barna. Svigermor og jeg har et godt forhold, men jeg er usikker på hvor lurt og riktig det er å ta videre dialog med henne. Hva tenker dere her? Jeg har ikke så mange andre å snakke med. Som en del av konas aktivitiet de siste årene har jeg ikke så mange venner igjen, og jeg har nesten ikke kontakt med egen familie. Jeg har tidligere vært i kontakt med krisesenter, men det er ikke så mye de kan bidra med når jeg ikke klarer å konfrontere kona, flytte ut eller på andre måter få kona med i parterapi, samtaler osv. Jeg har selvsagt snakket med kona om psykolog, parterapi osv tidligere, men hun blir bare sint og aggresiv når jeg foreslår det fordi det indikerer at jeg mener det et noe feil med henne. Hun har også sagt tidligere at om jeg mente forholdet var så dårlig så kunne jeg heller bare flytte ut, men jeg ønsker jo ikke egentlig det. Jeg ønsker bare at hun skal elske meg og vår familie. Jeg vil også nevne at jeg underveis prøver å prate med kona om dette. Jeg forteller henne at jeg elsker henne, og savner de gode tidene, men hun forstår ikke hva jeg mener. Hun mener forholdet slik det er i dag er slik alle forhold er etter mange år sammen. Jeg har skrevet innlegg rundt disse tingene her inne tidligere, og vet at det er feil. Vi har feks ingen hudkontakt på noe vis, vi krangler mye, og har blitt harde med hverandre. Vi fungerer i beste fall som venner, men klimaet i familien er anstrengt og vanskelig. Stemningen er forresten som natt og dag mellom barna og med meg når kona ikke er hjemme. 
 

Setter stor pris på innspill på hva jeg bør gjøre videre. Jeg hsr lest mye, prøvd å lære og forstå, men alt er så vanskelig og uforutsigbart..

Takk
 

 

 

 

 

Anonymkode: d8775...a70

Ta med deg barna og dra på krisesenter, få hjelp og hun må selv ta grep til å få hjelp om hun vil ha noe med barna/dere igjen!

Anonymkode: 3a1e7...e6a

[AnonymBruker]

Ta med ungene og flytt. Omså på krisesenter. De kommer til å få livsvarige skader om du ikke hjelper dem bort. Dette er skadelig både for deg og dem.

Anonymkode: 70f05...5f7