Samlivsbrudd når man er gravid

[AnonymBruker]

Jeg og partner har bestemt oss for å gå fra hverandre. Vi har en datter på rett over 2 år, og er gravid med termin om 2 mnd. 

 

Problemet er ikke babytiden og "unntakstilstand", men kommunikasjon og samhold generelt. Vi har ikke hatt sex siden jeg ble gravid, og har vel aldri vært en god match på det område.  Ingen av oss som tar iniativ, det er bare helt dødt. 

 

Det skal sies at vi hadde det bra i starten av forholdet og vi levde på en "rosa sky". Flyttet nok litt fort sammen og ting har skjedd i et høyt tempo, graviditet osv. 

Når jeg leser om andres erfaringer på dette forumet, er somregel problemet babytiden, men mitt problem er at partner ikke kan kommunisere. 

Det går ikke å diskutere noe, for han vet ikke hva han skal si, han blir helt taus i stedet. Han er svært konfliktsky og det er ikke mulig å snakke om noe som er litt ubehagelig, da melder han seg rett ut. Hans forslag var å flytte fra hverandre når jeg fortalte at vi ikke har det godt og ikke kommuniserer. Han ønsker ikke å prøve eller kjempe for oss. 

 

Hvordan har dere løst samvær med barn i denne alderen? Jeg tenker at vi må holde ut sammen når den nyfødte kommer, men når kan vi flytte for oss selv? Hvordan fordeler dere samvær? 

 

Anonymkode: a0446...470

[AnonymBruker]

Har dere prøvd parterapi? For oss er det helt uaktuelt å gå fra hverandre, hvertfall ikke før vi har prøvd alt dersom vi hadde hatt problemer. Barnet kommer først

Anonymkode: a3511...3c3

[mommyaka]

Men hvordan har dere det hjemme ellers? Har dere det bra? Leker og holde han på med barna? Hjelper han til hjemme? Spiser dere middag sammen og finner på ting som familie?

Dere bør jeg prøve litt mer... du skriver jo selv at du heller ikke tar initiativ.

Dere har barn er og til på vei...

[AnonymBruker]

Noen folk er så egoistiske at jeg har ikke ord. Dere har en baby på vei, men skal forlate hverandre fordi SEXLIVET ER DÅRLIG når dere også har en toåring? Unnskyld at jeg blir pissed, men hva faen. Parterapi og aksepter at man er mer samboere enn kjærester når man har små barn. 

Anonymkode: 08960...464

[MøllersTran]

Med barn involvert må dere uansett gjennom Familievernkontoret. Ville dratt dit først, og hørt hva de anbefaler for veien videre. Dere har to barn, kommunikasjon dere i mellom må uansett skje de neste 18+ årene. Småbarnsliv ER unntakstilstand!!! Det er viktigere ting i et forhold enn et fungerende sexliv. Men dere må lære dere å kommunisere, enten om dere skal leve sammen eller hver for dere. Lykke til ❤️

Endret 8. desember 2024 av MøllersTran

[AnonymBruker]

mommyaka skrev (14 minutter siden):

Men hvordan har dere det hjemme ellers? Har dere det bra? Leker og holde han på med barna? Hjelper han til hjemme? Spiser dere middag sammen og finner på ting som familie?

Dere bør jeg prøve litt mer... du skriver jo selv at du heller ikke tar initiativ.

Dere har barn er og til på vei...

Takk for svar. Ja han hjelper til hjemme, og leker med barnet. Han er en bra person, men kjærligheten er helt borte og vi er mer som venner, ikke det engang.. vi klarer ikke å kommunisere sammen, jeg forsøker men han trekker seg bare bort.

Vi har forsøkt FVK tidligere og det hjalp til å begynne med. Det var godt å snakke med tredjepart. Og vi hadde det godt sammen etterpå. Men om det blir litt surt en dag, da nytter det ikke. Han trekker seg unna og går heller tur og kommer tilbake når han vet jeg har lagt meg, slikt han slipper på konfrontere det. Et eksempel kan være at jeg ble irritert for han ikke ryddet som han lovet, altså småting. Jeg overreagerer ikke. Men det kan ikke være et SNEV av noe negativt uten at han trekker deg unna. Og det er slitsomt. Det må være lov å kunne gi beskjed om ting, sier han også må si når han er irritert, men han holder det heller inne. 

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Har dere prøvd parterapi? For oss er det helt uaktuelt å gå fra hverandre, hvertfall ikke før vi har prøvd alt dersom vi hadde hatt problemer. Barnet kommer først

Anonymkode: a3511...3c3

Ja vi har forsøkt for et pr siden og det ble bedre en stund. Jeg ønsket også dette nå, men han vat ikke interessert.  

Anonymkode: a0446...470

[AnonymBruker]

MøllersTran skrev (14 minutter siden):

Med barn involvert må dere uansett gjennom Familievernkontoret. Ville dratt dit først, og hørt hva de anbefaler for veien videre. Dere har to barn, kommunikasjon dere i mellom må uansett skje de neste 18+ årene. Småbarnsliv ER unntakstilstand!!! Det er viktigere ting i et forhold enn et fungerende sexliv. Men dere må lære dere å kommunisere, enten om dere skal leve sammen eller hver for dere. Lykke til ❤️

Takk for svar ❤️ sexen var bare et eksempel, vi har større utfordringer enn det. Kunne bare ønske vi klarte å snakke sammen. 

At han heller ønsker å gjøre det slutt, enn å faktisk kjempe for oss, vår familie, gjør meg kjempetrist :( 

Anonymkode: a0446...470

[AnonymBruker]

Man går ikke fra hverandre med småbarn og ett til på vei, når man bare har det litt kjipt. 
Det er faktisk helt vanlig at kjæreste følelsene går litt i dvale i småbarnsperioden. Det er ikke for ingenting folk kaller dette for en unntakstilstand. 
Det er rett og slett bare trist å lage barn som ikke får vokse opp med begge sine foreldre, og må pendle mellom to hjem allerede fra start.

Dere får ta på voksenbuksene begge to, fortsette i parterapi, og gå inn for å være så gode foreldre som dere kan.

Anonymkode: cefe4...d83

[AnonymBruker]

Sex er ikke viktig nå. Om dere ikke krangler og det ikke er vold syns jeg ikke dere bør gå fra hverandre nå. 

Hjelper han til? Snakket han i starten av forholdet? Får han tid til å prate, eller avbryter du han? er det lettere å skrive et brev og få svar? 

Ikke ta noen avgjørelser her og nå. 

Anonymkode: 0e7ce...807

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Takk for svar. Ja han hjelper til hjemme, og leker med barnet. Han er en bra person, men kjærligheten er helt borte og vi er mer som venner, ikke det engang.. vi klarer ikke å kommunisere sammen, jeg forsøker men han trekker seg bare bort.

Vi har forsøkt FVK tidligere og det hjalp til å begynne med. Det var godt å snakke med tredjepart. Og vi hadde det godt sammen etterpå. Men om det blir litt surt en dag, da nytter det ikke. Han trekker seg unna og går heller tur og kommer tilbake når han vet jeg har lagt meg, slikt han slipper på konfrontere det. Et eksempel kan være at jeg ble irritert for han ikke ryddet som han lovet, altså småting. Jeg overreagerer ikke. Men det kan ikke være et SNEV av noe negativt uten at han trekker deg unna. Og det er slitsomt. Det må være lov å kunne gi beskjed om ting, sier han også må si når han er irritert, men han holder det heller inne. 

Ja vi har forsøkt for et pr siden og det ble bedre en stund. Jeg ønsket også dette nå, men han vat ikke interessert.  

Anonymkode: a0446...470

Har dere prøvd parterapi utenom fvk? Det er ofte mer kompetanse på de private og dere kan få mye bedre hjelp. Jeg ville forsøkt det, så jeg var trygg på at alle Stener er snudd.

Anonymkode: a4da4...4d7

[AnonymBruker]

Det høres ut som mannen trenger å oppsøke terapi siden han reagerer veldig umodent på normale dialoger i et samliv. 
Jeg og mannen ble separert når vi hadde to barn under 6 år . 
Det var et usunt forhold der jeg var helt nedkjørt og kuet av mannen. 
Det jeg oppdaget etter 5 mndr ut i separasjonen var at jeg var gravid med nr 3. Det var et sjokk, men aldri aktuelt å gå tilbake . 
Det sier seg selv at babytiden ble steintøff , og det var ikke den mest kvalitetsmessige tiden for de to jeg hadde fra før. 
Måtte ha hjelp fra kommunen med hjemmehjelp enkelte dager.
Det er store hull i hukommelsen fra den tiden  så jeg vil anbefale deg å tenke godt gjennom hvordan du vil ivareta den 2 åringen som blir storebror/ storesøster. 
Nå er mine barn voksne, men jeg ser tilbake av og til og kunne ønske at jeg kunne gjort ting annerledes for mine barn , men jeg gjorde alt jeg kunne rekke over 

Anonymkode: a71e8...bb5

[AnonymBruker]

Vi gikk fra hverandre da yngste var 2 måneder. Eksmannen fortalte da jeg var høygravid at han ikke hadde følelser for meg lenger. Vi gikk til samtaler på familievernskontoret og jeg gikk til psykatrisk sykepleier til samtaler da det kom som et sjokk på meg. 
 

han hadde de eldste barna 50/50. Han hadde samvær med baby på byttdag. I tillegg kom han å spiste middag hos oss en dag eller var hos baby en dag jeg fulgte på treninger de ukene jeg hadde barna så han hadde samvær med baby et par dag i i uken. 
 

når baby ble litt eldre kom han å hentet baby 2-3 dager i uken å hadde frem til leggetid. Så økte vi etterhvert. 
 

nå viste det seg det var utroskap i bildet fra mannens side her. Så skjønner jo hvorfor han slapp bomben rett før fødsel og ikke jobbet hardere for oss og gjorde det uutholdelig for meg så jeg ikke følte det var noe å kjempe for. 
 

Jeg hadde aldri utsatt barna mine for dette frivillig. Det var beintøft for meg, men jeg har det fint nå. Men nå snart 5 år senere er det fortsatt barna som lider. Ja de har det greit. Men de synes det er vanskelig å flytt frem og tilbake. De skulle ønske vi var sammen. de 2 yngste som ikke vet om noe annet strever på sin måte. 
 

selv om vi voksne sammarbeider bra og gjør alt vi kan for at barna skal ha det best mulig.

Anonymkode: 58b30...346

[AnonymBruker]

Vi var samboere og da jeg var 6 mnd på veu flyttet han ut. Han fikk ny dame og ville ha 50/50 på babyen. Det gikk ikke. Da ville han ikke ha samvær i det hele tatt. Det er 13 år siden og han har kun møtt barnet den ene gangen da hun var 1 dag gammel. 

Anonymkode: 9cb3c...fa5

[AnonymBruker]

Det er altså han som ønsker å gjøre det slutt? Han er en sånn type som flykter fra problemene i stedet for å ta tak? Har han gått på en psykisk knekk? Ønsker han ikke å være tilstede under fødselen, siden han forlater deg før barnet kommer?

Du vet hva du savner fra ham, men hva savner han fra deg? Prøv å få svar på dette, uten å gå i forsvar. Da har du et utgangspunkt å jobbe videre med.

Anonymkode: 2b476...66f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Det er altså han som ønsker å gjøre det slutt? Han er en sånn type som flykter fra problemene i stedet for å ta tak? Har han gått på en psykisk knekk? Ønsker han ikke å være tilstede under fødselen, siden han forlater deg før barnet kommer?

Du vet hva du savner fra ham, men hva savner han fra deg? Prøv å få svar på dette, uten å gå i forsvar. Da har du et utgangspunkt å jobbe videre med.

Anonymkode: 2b476...66f

Ja, han synes det er lettere å gå fra hverandre enn å diskutere noe som er ubehagelig. Det endte med han reiste ut hele dagen i dag, kom hjem og var med 2åringen en halvtime og la henne og gikk deretter i kjelleren for å game. 

 

Det eneste han har savnet fra meg er om jeg kunne gå ut med bosset mer, det var det største irritasjonsmomentet han hadde med meg, iallfall det han sa når vi gikk til FVK. Jeg er fullstendig klar over at det er andre, viktigere ting, men det holder han dessverre inne. 

Anonymkode: a0446...470

[AnonymBruker]

Det som ofte forundrer meg når jeg leser slike tråder, er valget om å få barn.

Hva gjør at folk velger å få barn når man lever i dysfunksjonelle forhold?

Anonymkode: 41f66...3ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det som ofte forundrer meg når jeg leser slike tråder, er valget om å få barn.

Hva gjør at folk velger å få barn når man lever i dysfunksjonelle forhold?

Anonymkode: 41f66...3ea

Der tenker jeg helt omvendt. Hvis forholdet først var godt nok til å få barn, hvorfor er ikke folk villig til å strekke seg litt lenger for barna sine?

Hvis du mener at den andre forelderen er god nok til å ha barna halvparten av tiden, og tenker at begge parter kan fungere i forhold, hvorfor ikke jobbe for å få det forholdet som allerede finnes godt igjen? Ta et kurs, finne en god tredjepart å prate med som kan heie på forholdet, jobbe med seg selv.

Mannen til ts f.eks, hvorfor gidder han ikke? 

Anonymkode: 2b476...66f

[Teoretisk sett]

Det er krevende å bygge et livslangt forhold, enda mer så med småbarn i bildet.  Det ser ikke ut til at noen av dere har verken vilje eller egenskapene for å skape et harmonisk forhold. Du kan velge å kjempe for forholdet  eller dere kan gå fra hverandre.

50/50  vil gi dere begge like muligheter og lik belastning, dette sikrer at begge foreldre er godt engasjert i barna. Dere registrerer et barn bosatt i hvert deres hjem, så er begge barna sammen en uke hos deg og en uke hos han.

Dere kan flytte fra hverandre når som helst. 

Jeg vil og nevne at det er ganske vanlig å bare ha det sånn passe, særlig hvis man sammenlikner med livet på en rosa sky. Livet byr på gode og onde dager, det er flest hverdager. Du kan kjempe for forholdet hvis du vil og innen for rammene av realitetene i forholdet forsøke å skape din egen lykke, kanskje du kan forsøke dette en stund å se om han og kommer på glid? dersom han kommuniserte godt før, så kan det godt hende at han kan få til dette igjen. Sørg for at den tiden dere bruker sammen er koselig, da er det lettere å kommunisere. Dette bør du forsøke dersom dere venter med å gå fra hverandre, det vil gi deg en hyggeligere hverdag. Se litt analytisk på hva konfliktene handler om og om noen av konfliktene kan minimeres og om noen kan unngås. Gjør alt du kan for at du har det bra i den tiden dere bor i samme hjem, vær din egen lykkes smed.  

[AnonymBruker]

Teoretisk sett skrev (58 minutter siden):

Det er krevende å bygge et livslangt forhold, enda mer så med småbarn i bildet.  Det ser ikke ut til at noen av dere har verken vilje eller egenskapene for å skape et harmonisk forhold. Du kan velge å kjempe for forholdet  eller dere kan gå fra hverandre.

50/50  vil gi dere begge like muligheter og lik belastning, dette sikrer at begge foreldre er godt engasjert i barna. Dere registrerer et barn bosatt i hvert deres hjem, så er begge barna sammen en uke hos deg og en uke hos han.

Dere kan flytte fra hverandre når som helst. 

Jeg vil og nevne at det er ganske vanlig å bare ha det sånn passe, særlig hvis man sammenlikner med livet på en rosa sky. Livet byr på gode og onde dager, det er flest hverdager. Du kan kjempe for forholdet hvis du vil og innen for rammene av realitetene i forholdet forsøke å skape din egen lykke, kanskje du kan forsøke dette en stund å se om han og kommer på glid? dersom han kommuniserte godt før, så kan det godt hende at han kan få til dette igjen. Sørg for at den tiden dere bruker sammen er koselig, da er det lettere å kommunisere. Dette bør du forsøke dersom dere venter med å gå fra hverandre, det vil gi deg en hyggeligere hverdag. Se litt analytisk på hva konfliktene handler om og om noen av konfliktene kan minimeres og om noen kan unngås. Gjør alt du kan for at du har det bra i den tiden dere bor i samme hjem, vær din egen lykkes smed.  

Men hvis én prøver konstant da, og bare blir møtt med silent treatment og avvisning, hvor lenge skal den ene holde fast? Det er faktisk ikke sånn at det ALLTID kan løse seg med tid. Da må den andre parten være villig selv. Å være i et forhold der man aldri kan ta opp noe, aldri kan snakke om noe, aldri kunne si i fra om noe ikke er greit... det skal man liksom bare godta, for barna sin skyld? Og hva slags forbilder er det for egne barn? 

Her ble det aldri bedre. Terapi var ikke snakk om fra mannen sin side. 10 år holdt jeg ut, fordi jeg ikke ville ødelegge for barna. Men jeg endte med å føle meg helt utsletta selv. Jeg ble bare et skall. Jeg lever for barna mine, men noen forhold er faktisk så destruktive, selv uten direkte mishandling, at det er bedre for alle parter at man gir slipp. Nå vet ikke jeg om det er helt umulig for TS og mannen å fikse forholdet. Men å legge alt over på henne blir helt feil. Han må jammen vise litt villighet han også. Og det er ganske sårende å oppleve at partneren bare snur ryggen på den måten. 

Anonymkode: 5b0f4...046

[Teoretisk sett]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Men hvis én prøver konstant da, og bare blir møtt med silent treatment og avvisning, hvor lenge skal den ene holde fast? Det er faktisk ikke sånn at det ALLTID kan løse seg med tid. Da må den andre parten være villig selv. Å være i et forhold der man aldri kan ta opp noe, aldri kan snakke om noe, aldri kunne si i fra om noe ikke er greit... det skal man liksom bare godta, for barna sin skyld? Og hva slags forbilder er det for egne barn? 

Her ble det aldri bedre. Terapi var ikke snakk om fra mannen sin side. 10 år holdt jeg ut, fordi jeg ikke ville ødelegge for barna. Men jeg endte med å føle meg helt utsletta selv. Jeg ble bare et skall. Jeg lever for barna mine, men noen forhold er faktisk så destruktive, selv uten direkte mishandling, at det er bedre for alle parter at man gir slipp. Nå vet ikke jeg om det er helt umulig for TS og mannen å fikse forholdet. Men å legge alt over på henne blir helt feil. Han må jammen vise litt villighet han også. Og det er ganske sårende å oppleve at partneren bare snur ryggen på den måten. 

Anonymkode: 5b0f4...046

Jeg skriver ikke at noen skal holde fast, jeg skriver ikke at dette vil løse seg. jeg råder TS til å gjøre tiden de har sammen så hyggelig som mulig slik at hun- og kanskje resten av familien har det så greit som mulig. Jeg tror ikke det hjelper å fore på med diskusjoner og konflikter med en som er konfliktsky. Slik jeg forstår TS er hun usikker på å ende forholdet før barnet kommer, kanskje også i en barselsperiode. Hun må selv ta ansvaret for at hun har det så bra som mulig i denne tiden. Det er vanskelig å avvise en som bare er hyggelig. Det er bedre at en av dem tar initiativ til at de fungerer noenlunde sammen en at ingen gjør det. Det er på det rene at mannen ikke viser velvillighet under rådende forhold, hun kan forholde seg til realitetene slik de er i dag, forsøke å endre forholdene, eller forlate forholdet. Mitt innlegg reflekterer over det TS beskriver i sitt tilfelle. Din exmann og TS mann er lite trolig samme person.