Venn som nekter å gi komplimenter eller å løfte opp der det er naturlig.

[AnonymBruker]

Har over lenger tid merket at jeg har en venn som bare ikke sier fine ting eller komplimenterer andre, jeg har gått i terapi og begynt å se mer verdi i meg selv og mitt liv. Mangelen på støtte og oppløfting fra denne personen begynner å bli veldig tydelig. Selv får vedkommende mye støtte, komplimenter og praise av andre, og soler seg i det.

Hvorfor er noen på den måten, bare står stille og ser på når noen får til ting, lykkes med prosjekter på jobb og privat, de bare sier ikke noe eller absolutt minimum med feks tommel opp om det er i chat. Men selv søker bekreftelse og positiv oppmerksomhet når de har oppnådd noe. Forstår de ikke at andre setter pris på det også? 

Anonymkode: d990b...f3e

[Snublefot62]

Det er bortkastet tid å fungere på hvorfor noen er slik. Og det er i alle fall bortkastet å prøve å endre de.

Det beste er å identifisere slike personer og la de påvirke deg minst mulig.

[AnonymBruker]

Det er lite generøse mennesker som er slik, eller de som tror at livet er et nullsumspill. Det vil si ar de føler at de taper når andre får til noe bra. Slike mennesker vil jeg helst slippe å omgås.

Anonymkode: 7020b...9fa

[AnonymBruker]

Folk er forskjellige. Jeg tenker du enten kan akseptere at ikke alle kommer til å verbalt bygge deg opp, det er ikke alle det faller naturlig for, eller søke mennesker som passer bedre inn i ditt verdensbilde. Kandkje vedkommende har andre måter å vise omsorg og støtte på, som ikke er like tydelig?

Anonymkode: 07f12...47b

[exictence]

Kanskje du kan si til vennen t det er så hyggelig når noen gir komplementer eller kommenterer hyggelig om andre.

[AnonymBruker]

Det høres kanskje ikke ut som en sånn person, men med noen personer og i noen livssituasjoner kan man/jeg (?) tvile på om en kompliment fra en selv/meg er verdt noe. Eller kanskje, kjenner et snev at at man trer inn som en dommer på en måte, at det er litt arrogant.

Anonymkode: 13a71...f94

[AnonymBruker]

Folk med narsissistiske tendenser er slik. Uten at jeg aner om det passer på din venn da.

Men de vil ha skryt og anerkjennelse fra andre, soler seg i rosen. Uten å være i stand til å gi det samme, eller at de ser hvorfor engang.

For slike folk er andre mennesker bare statister i deres liv, midler for å oppfylle egne behov. 

Men dette bør du jo snakke om i terapien?

 

Anonymkode: 8862a...e18

[AnonymBruker]

Fordi folk er forskjellige? Det er ikke alle det faller naturlig og komme med masse skryt og komplimenter til andre personer. Jeg er en person som gir komplimenter, men jeg forventer da ikke at alle er sånn som meg. 

Anonymkode: 00ef5...ecc

[Daria]

Det som er naturlig, riktig og ønskelig for deg er ikke den allmenne fasit og alles sannhet. Folk er forskjellige, både når det gjelder å gi komplimenter og bekreftelse og hva de selv ønsker å motta. Det trenger ikke bety at de ikke bryr seg eller si noe om hvordan de er som mennesker generelt. 

[AnonymBruker]

Folk er er gjerne tilbakeholdne med komplimenter når de selv ikke er oppvokst med komplimenter. 
Det må læres inn 

Anonymkode: 6cccd...77b

[Teoretisk sett]

Det å søke andres annerkjennelse er ikke nødvendigvis en god og nyttig egenskap. Drit i det. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 8.12.2024 den 8.25):

Det er lite generøse mennesker som er slik, eller de som tror at livet er et nullsumspill. Det vil si ar de føler at de taper når andre får til noe bra. Slike mennesker vil jeg helst slippe å omgås.

Anonymkode: 7020b...9fa

Eller de tenker rett og slett ikke på det..... 

Anonymkode: d3294...9b1

[AnonymBruker]

Det kan være mange grunner. 

For eksempel:
At han ikke er opplært til det/vant til det og derfor ikke kommer på det.
At han tror det faller seg naturlig for alle andre og siden det ikke gjør det for ham så trenger han ikke.
At han ikke føler at komplimenter fra ham vil bety noe for andre. 
At han er veldi selvsentrert eller på spekteret og ikke forstår at disse tingene er lim i sosiale relasjoner. 

Når det er sagt så er det ingen som kan kreve komplimenter fra andre, så det er en rar måte du formulerer deg på når du skriver at han nekter å gi komplimenter. Da hørst det ut som dere har bedt ham om det men sier nei. 

Anonymkode: cdfb2...37e

[AnonymBruker]

Folk har ulike "kjærlighetsspråk". Noen viser kjærlighet ved å gi komplimenter og gode ord. Andre viser kjærlighet ved å gi gaver. Andre igjen viser kjærlighet ved å gjøre gode gjerninger, være hjelpsom, osv. 

Det er ingen situasjon som er universell "naturlig" når det gjelder å gi komplimenter. Noen er bare ikke vant til å gi komplimenter. Kanskje de ikke er vokst opp med dette kjærlighetesspråket, og det er ikke slik de uttrykker godhet for andre. 

Faren min gir aldri et eneste kompliment. Han sier negative ting når han IKKE liker noe, så om han ikke sier noe, vet man at han liker det. Dette er ikke mangel på kjærlighet fra hans side. Hans kjærlighetsspråk er å gjøre ting for andre. Han er den som henter og bringer folk, kjører ens ærend lange veier for å hjelpe, den som spør om han kan hjelpe når folk pusser opp , skal flytte, har prosjekter i hagen, osv. 

Anonymkode: 53f73...97e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 8.12.2024 den 12.23):

Folk er er gjerne tilbakeholdne med komplimenter når de selv ikke er oppvokst med komplimenter. 
Det må læres inn 

Anonymkode: 6cccd...77b

Kjenner meg igjen i denne, for i mitt hjem skulle det ikke gis ros eller komplimenter. Dette har ført til at jeg har store problemer med å ta imot komplimenter, men jeg har lært meg til å takke og vise takknemlighet når jeg får det. Det er enklere for meg å gi komplimenter, og jeg prøver så godt jeg kan å se folk rundt meg og gi ros og komplimenter der jeg kan (der det er naturlig).

Det tok sin tid før jeg lærte av meg selv at det var noe man kunne (og burde) gjøre, for jeg var ikke vant til å få det selv og oppfattet mye av det som ros for selvfølgeligheter. Men det jeg gir komplimenter for nå er ektefølt, og er vel en kombinasjon av at jeg har lært at det er lov å gi ros pluss at jeg enten blir takknemlig, imponert eller rørt av ting folk gjør og jeg føler for å gi uttrykk for det. 

Anonymkode: 46848...0de

[AnonymBruker]

Jeg "krever" faktisk å få støtte, oppmuntring etc. fra mine nærmeste. Får jeg ikke det, så er de ikke mine nærmeste. Mine nærmeste har jeg aldri krevd det av, de bare går meg det, og for det elsker jeg dem.

Jeg vet hvor godt mennesker liker det selv. Det er til en viss grad alles kjærlighetsspråk. Jeg vil ikke ha noen i nær omkrets som ikke gir meg deg jeg trenger når jeg selv strekker meg langt for at mine nære skal føle seg sett.

Anonymkode: eaaec...a89

[AnonymBruker]

Jeg var sånn. Ga sjeldent komplimenter, og returnerte ikke hyggelige/small-talk spørsmål. 

Hvorfor? Det falt meg aldri inn å gjøre det. Det var ikke noe jeg tenke på. 

Tror det er flere grunner til det. Jeg vokste opp med ganske alvorlig depresjon og angst. Jeg var sjenert og en type person som satt stille i et hjørne og ikke visste hvordan jeg skulle inkludere meg selv i en samtale, og derfor ventet jeg på at andre skulle inkludere meg. Min lille venninnegjeng gjorde mye narr av meg: måten jeg gikk på, snakket på, så ut osv, Mine foreldre var emosjonelt utilgjengelige, så jeg ble desperat etter hver smule av skryt kastet min vei. Generelt følte jeg ikke at jeg hadde så mye å tilby andre: jeg var for liten og ubetydelig, så skryt fra meg var ikke verdt noe. Og, depresjon/angst gjør at man gjerne blir veldig selvsentrert. Det er vanskelig å se utover når all fokus er vendt innover. 

Tror jeg var rett i starten av 20'årene da det plutselig gikk opp for meg at jeg var alt for dårlig til å vise interesse for andre mennesker. Jeg måtte øve på å spørre folk om livene deres, være opprømt på deres vegne, komplimentere og generelt gi støtte og entusiasme. Det var en overraskelse å oppdage at dette økte min egen selvtillit og selvfølelse. Jeg kunne se at andre ble glade, og ikke bare føltes det godt å gjøre andre glade, men det betydde også at mine ord og meninger var av betydning. Nå føles det heldigvis veldig naturlig og godt og være en person som sprer glede. 

Det finnes sikkert andre grunner til at noen mennesker er dårlig på å skryte og løfte opp andre. Noen har kanskje vokst opp under omstendigheter hvor de har lært at de må trykke ned andre for å heve seg selv. Noen har kanskje aldri lært å tenke på andre og kun seg selv. Det kan være dårlige rollemodeller, personlighetsforstyrrelser, osv.

 

Anonymkode: 0d1a2...d3a