Langt innlegg angående foreldre som er litt vanskelige

[AnonymBruker]

Hei.

Bare så det er sagt, når man får barn, så er det en selv og partner som får barn og ikke øvrig familie. Besteforeldre og tanter osv skal selvsagt ikke stå til ansvar for voksnes valg - men jeg lurer på hvor mye disse besteforeldrene egentlig har å si.. 

Jeg har en søster, hun fikk barn for snart et år siden med sin samboer. Samboerens mor er utifra det jeg har sett helt fantastisk. Søsteren min sier hun ikke kunne bedt om en bedre svigermor. Hun tilbyr seg å komme å hjelpe til med barnepass, og mens hun er der, rydder hun og føler seg som hjemme. Hun virker som et åpent og behagelig menneske å være rundt. Familien deres er også ganske avslappa i forhold til konflikter. Utifra det jeg har skjønt, har hun heller ikke krevd eller kritisert noenting i forhold til valg søsteren min og samboeren hennes har tatt når det gjelder barnet. 

Men så er det våre foreldre, bor like i nærheten og er på besøk en gang i måneden max. De har ikke skiftet en eneste bleie på barnebarnet, ikke tatt med på trilletur, og kviet seg for en times barnepass selv når søsteren min var utslitt etter flere våkenetter og samboer som ikke var tilstede.  Det er veldig mye om og men, veldig mye indirekte kritikk av hva søsteren min foretar seg av daglige valg som mat, påkledning og aktivitet sammen med sønnen sin. 

Det samme gjelder med mine barn, der er det også veldig mye kritikk og mye krav og trusler kamuflert som ønsker. 

Men de har aldri tilbudt seg å hjelpe til. Og om jeg eller søsteren min har spurt, er det mye om og men. Selvom vi nesten bor i samme gate. 

Nå vil foreldrene våre at vi skal tilbringe vinterferien på hytta deres som er tre timer unna. Siden jeg er alene med jentene, tar de det for gitt at vi kommer. På hytta er det ikke en dritt å gjøre for ungene, fordi det er bratt og skummelt å slippe ungene ut. Inne er det mange dyre møbler som såvidt kan sittes i, og vi forventes å være der hele ferien. Jeg sa at vi hadde andre planer fordi jeg vurderer å reise til London med barna på besøk til kusinen vår, men det tålte de ikke å høre.

De siste ukene har det vært mye jobbing for meg, slitne unger og en ettermiddag som går alt for fort. Det har min mor tolket som at jeg har avsluttet kontakt med dem og er sur for et eller annet, noe som ikke stemmer. Da jeg forklarte meg, trodde hun ikke på det. Hun svarte også at det er ikke hennes ansvar å "følge meg opp" ved å ringe, og at alt skal ikke være enveis, men jeg har rett og slett ikke hatt tid eller grunn til å ringe dem og invitere osv..

Jeg og søsteren min har egentlig snakket en del om dette fordi foreldrene våre krever ganske mye uten å egentlig "gi " så mye tilbake. Og hver gang vi sier ifra blir det ofte kjefting og silent treatment fra de begge. Det blir lange samtaler på telefonen og drama. 

Det er ekkelt å si ifra, fordi vi er sikre på at de vil tolke det som et ønske om å aldri snakke med dem igjen. De kommer til å ta det veldig ille uansett hvordan vi pakker inn ting. Det er jo ikke det at vi vil at de skal stille opp mer, men det er denne kritikken og surmulingen og alle disse forventningene og skjulte kravene vi ikke takler. 

Hva gjør man med slike foreldre? Føler de er et stort stressmoment og jeg har ikke mental kapasitet til å ta noe alvorlige samtaler med dem. Vil bare ha en stor og lang pause..er det egentlig innafor? Tenker mest på søsteren min, hun har jo en nydelig familie hos samboeren sin, og for henne er det sårt. Hun føler for å bare lukke dem ut av livet, men redd for konsekvensene...

 

Anonymkode: 0f34f...57d

[smurfebuss]

Hva er konsekvensene, da? 
 

Om dere ikke vil kutte de helt ut, så går det an å sette grenser. Dere vil ha ferier for dere selv og egne planer, men den første søndagen i måneden inviterer dere på middag i tillegg til at de er velkomne på bursdagsfeiringer. Også ringes dere en gang i måneden og har utover det ingen daglig/ukentlig kontakt. Lov å si at det er fordi dere ikke orker å få kjeft hver gang dere snakkes. De må gjerne rase og hyle når de får nyheten, men det endrer ikke meningen deres. Hvis de ønsker å kutte dere ut: vær så god. Så tar de sikkert kontakt igjen når helsa begynner å skrante - og da legger dere fram de samme betingelsene som før. 
 

Hvis konsekvensene er at de gjør dere arveløse kan de jo bruke pengene på å kjøpe seg den hjelpen de trenger. 

[AnonymBruker]

smurfebuss skrev (8 minutter siden):

Hva er konsekvensene, da? 
 

Om dere ikke vil kutte de helt ut, så går det an å sette grenser. Dere vil ha ferier for dere selv og egne planer, men den første søndagen i måneden inviterer dere på middag i tillegg til at de er velkomne på bursdagsfeiringer. Også ringes dere en gang i måneden og har utover det ingen daglig/ukentlig kontakt. Lov å si at det er fordi dere ikke orker å få kjeft hver gang dere snakkes. De må gjerne rase og hyle når de får nyheten, men det endrer ikke meningen deres. Hvis de ønsker å kutte dere ut: vær så god. Så tar de sikkert kontakt igjen når helsa begynner å skrante - og da legger dere fram de samme betingelsene som før. 
 

Hvis konsekvensene er at de gjør dere arveløse kan de jo bruke pengene på å kjøpe seg den hjelpen de trenger. 

Er vel mer at vi skal kjenne disse konsekvensene veldig på kroppen, at det er ubehagelig. Ubehagelig å få kjeft liksom. Men det høres ut som et godt råd dette, tusen takk ❤️ 

Anonymkode: 0f34f...57d

[AnonymBruker]

Jeg hadde en far som var litt sånn du forteller om. Krevende å være rundt, kunne liksom ikke slappe helt av med han siden han lett ble fornærmet og tok ting ille opp. 

Han kunne la være å ta kontakt lenge for så å legge igjen beskjed om at det var tydelig at jeg ikke vill ha kontakt med ham.

Mine foreldre var skilt og jeg har og har alltid hatt bedre kontakt med mamma og det var nok noe som han syntes var leit. han ble lett fornærmet over ting og tok ting opp i verste mening. 

Faren min ble mildere med årene og han hadde også veldig mange gode sider og styrker.

Anonymkode: 81b7d...58b

[AnonymBruker]

Huff, dette høres krevende ut for dere. Mitt umiddelbare svar ville jo være å forklare dette for dem, men det er jo fordi jeg har rasjonelle foreldre som tåler tilbakemeldinger og ikke lager drama og bedriver «silent treatment». Er de begge sånn som du beskriver, eller mest din mor?

Jeg synes det er veldig spesielt å ha null forståelse for at ens egne barn kan ha travle liv og surmule for at det kanskje bare er dem som oftest tar kontakt. Det er jo også veldig dramatisk å anta at manglende kontakt en liten periode fra barnets side betyr at barnet ønsker å kutte dem ut. Funker det å bare sende melding når du har det travelt, som en rask oppdatering til dem? 

Anonymkode: 7a23f...7ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

... våre foreldre, bor like i nærheten og er på besøk en gang i måneden max.

...veldig mye indirekte kritikk av hva søsteren min foretar seg av daglige valg som mat, påkledning og aktivitet sammen med sønnen sin. 

Det samme gjelder med mine barn, der er det også veldig mye kritikk og mye krav og trusler kamuflert som ønsker. 

Anonymkode: 0f34f...57d

Hvis de kun kommer på besøk en gang i måneden, men kan kritisere dagligdags ting, må både du og din søster utlevere aaaaaalt for mye informasjon til dem. Dere må ha sykelig mye kontakt med dem i det hele tatt. 

Løsning: Lukk kjeften. Kutt navlestrengen. 

Dette: 

smurfebuss skrev (8 timer siden):

Om dere ikke vil kutte de helt ut, så går det an å sette grenser. Dere vil ha ferier for dere selv og egne planer, men den første søndagen i måneden inviterer dere på middag i tillegg til at de er velkomne på bursdagsfeiringer. Også ringes dere en gang i måneden og har utover det ingen daglig/ukentlig kontakt. Lov å si at det er fordi dere ikke orker å få kjeft hver gang dere snakkes. De må gjerne rase og hyle når de får nyheten, men det endrer ikke meningen deres. Hvis de ønsker å kutte dere ut: vær så god. Så tar de sikkert kontakt igjen når helsa begynner å skrante - og da legger dere fram de samme betingelsene som før. 

 

Anonymkode: a33a9...79c

[AnonymBruker]

Jeg har det litt slik med mine svigerforeldre. De er hyggelige mennesker, men samvær med barnebarn er mye på deres premisser. De forventer å se dem når det passer dem, og samværet er litt preget av at vi (eller mannens bror) må passe barna hos dem. Svigermor setter stort frem søt bakst el.l. (har gjort siden barnet vårt var 1 år, og sier jeg noe på sukkerinntaket er jeg «hysterisk mor», så det var bare å gi opp), og det er alt det går i. 

Hans foreldre er eldre enn mine, så det er klart helse og energi spiller inn. Det mest slitsomme er derimot at svigermor blir lett snurt og fornærmet. Hos henne tror jeg det bunner i en slags dårlig selvfølelse.

Er det slik hos dine foreldre også? Det er jo ingen mennesker som takler direkte kritikk godt, for å være ærlig. Men de fleste klarer å lese situasjoner, ta et hint, akseptere og forstå barnas valg, så konfrontasjonene blir ikke nødvendig. 

Noen er litt flinkere enn andre som besteforeldre. Til å respektere barna sine og deres oppdragelse, og ikke minst å knytte bånd med barnebarn på en god måte. På samme måte som at noen mennesker er «dårlige gjester», og at det ikke er så mye å få gjort med det.

Anonymkode: 9c78a...dd1