Jeg er i et forhold der jeg ikke blir hørt

[Nugget]

Jeg har vært i en vanskelig økonomisk situasjon i mange år, men ser nå endelig lyset i enden av tunnelen. Jeg er snart ferdig med studiene, og økonomien begynner å løsne. Jeg gleder meg til å få mer frihet, kunne reise og oppleve mer, og slippe å måtte snu på hver eneste krone.

Partneren min kjøpte nylig et 200 år gammelt gårdshus som trenger totalrenovering. Jeg ønsket ikke dette huset og foreslo heller å kjøpe et mindre hus som en midlertidig løsning, slik at vi senere kunne kjøpe et hjem vi begge virkelig elsket så snart jeg også var klar økonomisk. Han avslo forslaget, insisterte på at dette skulle være vårt «for alltid-hjem», og kjøpte det til tross for mine bekymringer. Nå forventer han at jeg skal kjøpe meg inn i huset når jeg er ferdig med studiene. Jeg følte meg presset til å si opp en billig leilighet jeg elsket for å flytte inn her.

I tillegg ønsker han at vi skal få en hund nå, fordi det passer best med hans tidslinje for når vi skal ha barn. Jeg har ikke lyst på hund akkurat nå, og jeg er ikke klar for barn straks studiene er ferdige, men det virker som om hans planer alltid trumfer mine. Disse temaene har vært kilden til mange konflikter mellom oss. Jeg har et ønske om å leve, oppleve og reise nå som økonomien endelig strekker til for sånt, mens hans ønsker er preget av forpliktelser og ansvar. 

Jeg forstår at han er på et annet sted i livet, hvor han er klar for disse store skrittene. Men jeg føler at hvis han virkelig vil være sammen med meg, bør han vente til jeg også er klar.

Arbeidsfordelingen hjemme er også en stor belastning. Jeg føler meg som hushjelpen i forholdet. Jeg handler, lager mat, rydder, vasker klær. Når han gjør noe, trenger han at jeg er til stede for å forklare og veilede, som om jeg både skal være prosjektleder og ansvarlig for alt som skjer. Det gir meg aldri en ordentlig pause.

Jeg føler meg overveldet og fanget i et mønster hvor mine ønsker og behov stadig blir ignorert. Jeg prøver å stå mer opp for meg selv, men jeg vet ikke hvordan jeg kan få gjennomslag uten at det fører til enda mer konflikt. Er det noen som har vært i en lignende situasjon? Hvordan klarte dere å finne en balanse mellom egne behov og partnerens?

[AnonymBruker]

Du velger, ts, å være sammen med en person som ikke engang tar seg bryet med å late som om han bryr seg om deg.

Du får ikke gode råd om å «navigere». Din partner, med alle hans feil og mangler, er ditt valg av partner. Du står når som helst fritt til å ta et nytt valg av partner. Og mitt råd er dette: velg et menneske som liker deg, akkurat slik du er. Og som du liker - akkurat sånn han eller hun er.

Du kan forsøke bare si «nei». «Nei, jeg flytter ikke fra leiligheten min». Og så kjøper han huset, og flytter dit. Og du bor der du bor. Men da kommer han til å avslutte forholdet med deg. Fordi han valgte deg nettopp fordi du lar deg tråkke på. Så du kan likegodt plukke opp verdigheten din og avslutte selv.

Anonymkode: 6f095...5fb

[AnonymBruker]

Min erfaring er at dette aldri funker. Han er dominerende. Det er ikke du. Du tar hensyn til ham. Han hører ikke på deg.

Sånn vil det forbli. Å lære seg å sette grenser ved å måtte øve i en relasjon der den ene er dominerende er en forferdelig jobb.

Anonymkode: 93f15...fb7

[AnonymBruker]

0/10

Anonymkode: 6dbd1...a82

[AnonymBruker]

Du er vel ikke helt viljeløs? Det er ikke han som bestemmer hvordan du skal leve livet ditt. Hvis det ikke er mulig å inngå noen kompromisser med han, får du heller gjøre det slutt.

Anonymkode: 8756a...6d0

[AnonymBruker]

Nugget skrev (14 minutter siden):

Nå forventer han at jeg skal kjøpe meg inn i huset når jeg er ferdig med studiene. Jeg følte meg presset til å si opp en billig leilighet jeg elsket for å flytte inn her.

I tillegg ønsker han at vi skal få en hund nå, fordi det passer best med hans tidslinje for når vi skal ha barn. Jeg har ikke lyst på hund akkurat nå, og jeg er ikke klar for barn straks studiene er ferdige, men det virker som om hans planer alltid trumfer mine. Disse temaene har vært kilden til mange konflikter mellom oss. Jeg har et ønske om å leve, oppleve og reise nå som økonomien endelig strekker til for sånt, mens hans ønsker er preget av forpliktelser og ansvar. 

Jeg forstår at han er på et annet sted i livet, hvor han er klar for disse store skrittene. Men jeg føler at hvis han virkelig vil være sammen med meg, bør han vente til jeg også er klar.

Arbeidsfordelingen hjemme er også en stor belastning. Jeg føler meg som hushjelpen i forholdet. Jeg handler, lager mat, rydder, vasker klær. Når han gjør noe, trenger han at jeg er til stede for å forklare og veilede, som om jeg både skal være prosjektleder og ansvarlig for alt som skjer. Det gir meg aldri en ordentlig pause.

Jeg føler meg overveldet og fanget i et mønster hvor mine ønsker og behov stadig blir ignorert. Jeg prøver å stå mer opp for meg selv, men jeg vet ikke hvordan jeg kan få gjennomslag uten at det fører til enda mer konflikt. Er det noen som har vært i en lignende situasjon? Hvordan klarte dere å finne en balanse mellom egne behov og partnerens?

Du sier NEI.

Han kjører sitt eget løp og er ikke interssert i høre din mening fordi han bryr seg ikke om hva du mener. Vil være med en som ikke bryr seg om deg?

Du ble presset til å si opp et sted du 'elsket å bo'. Problemet ditt er at du 'prøver å stå mer opp for deg selv'. Du skal ikke prøve på det, du må faktisk gjennomføre det.

Som du skriver, dere er på helt forskjellige steder i livet. Du ønsker en ting, han noe helt annet. Dette forholdet er ikke liv laga. Det kan jeg si med en gang. Det at du allerede har gått inn i rollen som hushjelp sier sitt. Du trenger å komme deg ut. Du vil absolutt ikke ha barn med han! Tenk deg da ansvaret! For han kommer ikke til å endre seg bare fordi det kommer et barn, det vil bare bli enda mer jobb på deg.

Jeg har et ønske om å leve, oppleve og reise nå som økonomien endelig strekker til for sånt, mens hans ønsker er preget av forpliktelser og ansvar. 

Gjør det, kom deg ut av forhold og reis, opplev verden og kos deg! Det vil du ikke gjøre med han. Han vil veie deg ned som et lodd og du vil ende opp som ei bitter gammel dame om du blir.

Anonymkode: 557cb...d54

[AnonymBruker]

Å finne en balanse mellom dine behov og hans tenker jeg er ikke DITT ansvar, det er DERES ansvar. Et ansvar han åpenbart ikke er villig eller i stand til å ta. Han bare overkjører deg, og setter sine behov først. Han er umoden, uansvarlig og uomtenksom. Vil du virkelig være sammen med og stifte familie med en slik mann? Synes du ikke at du fortjener bedre? Enten må du begynne å sette hard mot hardt og stå opp for deg selv, eller du må revurdere forholdet. Passer dere sammen når dere har så vidt forskjellige ønsker? 

Anonymkode: e837e...616

[Nugget]

Takk for et ærlig og direkte svar. Jeg forstår hvorfor du ser det slik, for det er mange av disse tankene jeg selv har vært innom. Det er frustrerende å føle at jeg ikke blir hørt i de store tingene, og jeg vet at jeg må bli flinkere til å stå opp for meg selv.

Samtidig er det viktig for meg å si at vi på andre områder har det veldig fint sammen, og han har også gjort mye for at jeg skal føle meg hjemme i huset og forholdet vårt. Jeg vet at vi er på forskjellige steder i livet akkurat nå, men jeg ønsker virkelig å finne en måte å møte hverandre på halvveien, fordi jeg elsker ham og ønsker at vi skal fungere.

Det er klart at noe må endres. Jeg poster egentlig her for å høre om noen har vært i en lignende situasjon, og fått det til å fungere på et vis

[AnonymBruker]

Nei, ts. Jeg har ikke vært det. Men jeg har en venninne som har vært og er i dette, og det er forferdelig å se på. Selvfølgleig har han noen gode kvaliteter, men det veier ikke opp for det andre. I sånne forhold, så forsvinner man, om ikke helt, så hvert fall delvis, på en måte som blir for tung, og som får de som er glad i deg til å veksle mellom fortvilelse og frustrasjon.

Anonymkode: 93f15...fb7

[Trolltunge]

Hadde ikke du en tråd om dette før han kjøpte, hvor du fikk samstemte råd om å ikke si opp leiligheten og ikke finne deg i å bare bli feid avgårde i hans planer? Isåfall gjorde du det nøyaktig motsatte av hva folk rådet deg til, og det er ikke noen bedre råd å hente nå når du har sørget for å klemstre deg selv enda mer inn i et hjørne. 

Du skulle ikke gått med på dette. Et samliv skal planlegges sammen. 

[Nugget]

Trolltunge skrev (1 minutt siden):

Hadde ikke du en tråd om dette før han kjøpte, hvor du fikk samstemte råd om å ikke si opp leiligheten og ikke finne deg i å bare bli feid avgårde i hans planer? Isåfall gjorde du det nøyaktig motsatte av hva folk rådet deg til, og det er ikke noen bedre råd å hente nå når du har sørget for å klemstre deg selv enda mer inn i et hjørne. 

Du skulle ikke gått med på dette. Et samliv skal planlegges sammen. 

Jo, det stemmer. Jeg bestemte meg for å være sterk i troen på at dette kom til å bli fint for oss, men kjenner at det kun har vært grobunn for bitterhet. Jeg synes det er en blytung situasjon å stå i, og jeg synes det er tungt å kjenne på at dette er en situasjon jeg ble frarådet å sette meg selv i, men valgte å gjøre det likevel. 
 

Jeg har virkelig prøvd å møte han når det gjelder dette, fordi det er drømmehuset hans, og han har snakket høyt og bredt om hvor fint det kom til å bli. Men det gjenstår nesten bare vonde følelser. 

[Trolltunge]

Nugget skrev (2 minutter siden):

Jo, det stemmer. Jeg bestemte meg for å være sterk i troen på at dette kom til å bli fint for oss, men kjenner at det kun har vært grobunn for bitterhet. Jeg synes det er en blytung situasjon å stå i, og jeg synes det er tungt å kjenne på at dette er en situasjon jeg ble frarådet å sette meg selv i, men valgte å gjøre det likevel. 
 

Jeg har virkelig prøvd å møte han når det gjelder dette, fordi det er drømmehuset hans, og han har snakket høyt og bredt om hvor fint det kom til å bli. Men det gjenstår nesten bare vonde følelser. 

Noen gang er det bedre å ta en kjærlighetssorg enn en livssorg. Synd med leiligheten, men dette ordner seg. Dog ikke der du er, ved å fortsette veien som er feil for deg. 

Mulig dere kan finne sammen igjen senere, men du må ut av premisser du ikke kan leve med for å få deg selv ut av dette sporet. 

[AnonymBruker]

Jeg ville spurt meg selv hva som egentlig får meg til å bli med denne mannen. Er det at jeg virkelig elsker ham og vil skape et liv med ham, eller om det er andre deler som kanskje er redd for brudd, redd for å være alene, som er avhengig av ham og lignende. 

For jeg får inntrykk av at du egentlig ikke liker kjæresten din så veldig godt. 

Anonymkode: 14a34...787

[Fighter83]

Nugget skrev (59 minutter siden):

 

Jeg har vært i en vanskelig økonomisk situasjon i mange år, men ser nå endelig lyset i enden av tunnelen. Jeg er snart ferdig med studiene, og økonomien begynner å løsne. Jeg gleder meg til å få mer frihet, kunne reise og oppleve mer, og slippe å måtte snu på hver eneste krone.

Partneren min kjøpte nylig et 200 år gammelt gårdshus som trenger totalrenovering. Jeg ønsket ikke dette huset og foreslo heller å kjøpe et mindre hus som en midlertidig løsning, slik at vi senere kunne kjøpe et hjem vi begge virkelig elsket så snart jeg også var klar økonomisk. Han avslo forslaget, insisterte på at dette skulle være vårt «for alltid-hjem», og kjøpte det til tross for mine bekymringer. Nå forventer han at jeg skal kjøpe meg inn i huset når jeg er ferdig med studiene. Jeg følte meg presset til å si opp en billig leilighet jeg elsket for å flytte inn her.

I tillegg ønsker han at vi skal få en hund nå, fordi det passer best med hans tidslinje for når vi skal ha barn. Jeg har ikke lyst på hund akkurat nå, og jeg er ikke klar for barn straks studiene er ferdige, men det virker som om hans planer alltid trumfer mine. Disse temaene har vært kilden til mange konflikter mellom oss. Jeg har et ønske om å leve, oppleve og reise nå som økonomien endelig strekker til for sånt, mens hans ønsker er preget av forpliktelser og ansvar. 

Jeg forstår at han er på et annet sted i livet, hvor han er klar for disse store skrittene. Men jeg føler at hvis han virkelig vil være sammen med meg, bør han vente til jeg også er klar.

Arbeidsfordelingen hjemme er også en stor belastning. Jeg føler meg som hushjelpen i forholdet. Jeg handler, lager mat, rydder, vasker klær. Når han gjør noe, trenger han at jeg er til stede for å forklare og veilede, som om jeg både skal være prosjektleder og ansvarlig for alt som skjer. Det gir meg aldri en ordentlig pause.

Jeg føler meg overveldet og fanget i et mønster hvor mine ønsker og behov stadig blir ignorert. Jeg prøver å stå mer opp for meg selv, men jeg vet ikke hvordan jeg kan få gjennomslag uten at det fører til enda mer konflikt. Er det noen som har vært i en lignende situasjon? Hvordan klarte dere å finne en balanse mellom egne behov og partnerens?

Spar opp penger så du kan leie en hybel o.l. Flytt deretter ut! Legg igjen et brev o.l der du sier at du ikke vil være i forholdet med han lengre. Du har det ikke bra med han, har ikke hatt det på lenge. Han tar vel dette ganske tydelig om alt er så veldig utydelig. 

Endret 6. desember av Fighter83

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Nei, ts. Jeg har ikke vært det. Men jeg har en venninne som har vært og er i dette, og det er forferdelig å se på. Selvfølgleig har han noen gode kvaliteter, men det veier ikke opp for det andre. I sånne forhold, så forsvinner man, om ikke helt, så hvert fall delvis, på en måte som blir for tung, og som får de som er glad i deg til å veksle mellom fortvilelse og frustrasjon.

Anonymkode: 93f15...fb7

Det som står her! 100% riktig

Anonymkode: 1093a...544

[AnonymBruker]

Nugget skrev (17 timer siden):

Jeg forstår at han er på et annet sted i livet, hvor han er klar for disse store skrittene. Men jeg føler at hvis han virkelig vil være sammen med meg, bør han vente til jeg også er klar.

 

Han er klar, du er ikke klar.

Du kommer nok aldri psykisk til å bli klar. Bedre at du finner på noe annet enn å lage innlegg her på KG.

Anonymkode: 84c4b...6e4

[AnonymBruker]

Hvorfor velger du et forhold der du ikke blir hørt?

Anonymkode: b9afa...039

[AnonymBruker]

Nugget skrev (17 timer siden):

Jo, det stemmer. Jeg bestemte meg for å være sterk i troen på at dette kom til å bli fint for oss, men kjenner at det kun har vært grobunn for bitterhet. Jeg synes det er en blytung situasjon å stå i, og jeg synes det er tungt å kjenne på at dette er en situasjon jeg ble frarådet å sette meg selv i, men valgte å gjøre det likevel. 
 

Jeg har virkelig prøvd å møte han når det gjelder dette, fordi det er drømmehuset hans, og han har snakket høyt og bredt om hvor fint det kom til å bli. Men det gjenstår nesten bare vonde følelser. 

Da har du i det minste prøvd så du slipper å tenke på det senere og stille deg selv spørsmålet om du prøvde hardt nok for forholdet. Men nå ser du at det ikke fungerer, og innerst inne tror jeg du vet at livet ditt for alltid kommer til å være sånn om du blir med denne mannen. 

Du prøvde, det fungerer ikke. Han forandrer seg aldri, det er det eneste som er sikkert. Vil du dra barn inn i dette, med mamma som dørmatte? 

Håper du tar kontroll over ditt eget liv snart ❤️

Anonymkode: f3445...79d

[AnonymBruker]

ja jeg har vært der, han endret seg selvsagt aldri, ser i ettertid hvor dum jeg var og hvor mye tidligere jeg skulle gått fra han som overkjørt meg i alt. Mannen din er som han er og vil kun at du skal endre deg, det har han jo allerede bevist. Kom deg ut av det nå og få det myye bedre. 

Anonymkode: a3a25...4b1

[AnonymBruker]

Han overkjører deg jo totalt. Dette er ikke et partnerskap, men et sjefsforhold.

Å kjøpe hus og velge hvor en skal bosette seg er noe en avgjør sammen. 

Er på jakt nå med kjæresten og vi kjører rundt og snuser på områder sammen der vi vi vil finne noe vi føler er rett for oss begge.

En hund krever masse oppfølging og forpliktelser og selv om vi elsker hunder er det totalt uaktuelt sånn som vi vil ha det mht frihet og minst mulig forpliktelser, spesielt når vi har tre barn som krever nok.

Dere er rett og slett ikke kompatible. Dere er på forskjellige stadier i livet med forskjellige ønsker og behov. 

Du trenger å leve litt og spre vingene og oppleve verden før du etablerer deg. Lytt til deg selv og hva DU trenger for å bli lykkelig og få det du vil ha. 

Største feilen du gjør nå er å følge hans plan og tilsidesette dine egne behov. Du kommer til å bli dønn ulykkelig.

Anonymkode: b2a08...19a