Hund og småbarn.

[AnonymBruker]

Jeg søker litt råd i forhold til voksen hund og små barn, dette er en helt ny erfaring for meg og trenger noen andre synspunkt. 

Jeg har en hannhund som jeg overtok i 2019, han er 6 1/2 år nå så en voksen type. Han er en blandingshund og har mange særegenheter som gjør han til noe eget, det er vel det som fikk meg til å falle for han. Det var meg og han ett års tid før jeg møtte min nå ektemann som jeg også har fått barn med i ettertid, dette barnet har nå blitt 1 år og vi fant nettopp ut at vi har en til på vei som kommer i sommer. Her starter utfordringene! 

Hunden min virker å synes det er kjipt å dele oppmerksomhet, han gjør alt han kan for å unngå 1-åringen og prøver stadig å gå i mellom oss og barnet. Han viser tegn til misnøye hvis 1-åringen kommer for nærme, da har jeg ikke tørt annet enn å fjerne han eller oss fra situasjonen før det kan gå galt (tar ingen sjanser). Virker rett og slett som at hunden min ikke liker barn, hvert fall ikke slike små. I tillegg bor vi trangt så det er ikke mange muligheter, så jeg har tenkt litt på omplassering eller i aller verstefall avliving (dette føler jeg er å banne i kirka). Jeg elsker hunden min og ville gjort mye for at han skal ha det bra, det har han ikke nå og vil ikke få det når andremann kommer. Er det uetisk av meg å avlive? 

Jeg er skeptisk til omplassering da jeg er redd for at han skal havne hos feil mennesker eller at han blir omplassert flere ganger, dette er uaktuelt da han er en hund som knytter seg veldig til eieren sin. 

Føler hjernen min blir helt grøt av å tenke på det, og følelsene tar fullstendig overhånd!!! 

 

Tilleggsinformasjon: Hunden er ekstremt sær, passer absolutt ikke for alle mennesker og krever en god del oppmerksomhet. Han hater også å være alene hjemme, tror han har en slags traume fra tidligere eier. Dette gjør han ekstremt vanskelig å omplassere til riktige folk.

Anonymkode: 03bb0...612

[Tabris]

Jeg vil ikke anbefale noen av delene kun utfra et slikt innlegg. Men jeg synes du gjør riktig i å fjerne barnet hvis det kommer for nært, det er tydelig at han ikke er komfortabel rundt ham/henne.

Dette handler jo både om sikkerheten til barnet, livskvaliteten til hunden og hvordan hverdagen fungerer for dere.

Før jeg hadde tatt en avgjørelse om noe som helst så hadde jeg fått en atferdsterapeut hjem som kan se dere hjemme, se hunden og barnet, og gi deg konkrete råd utfra deres situasjon.

Du kan se om du finner noen nær deg her: https://hunomhund.no/trenere-atferdskonsulenter/

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke tatt noen sjanser…

Hunden må etter mitt syn bort fortest mulig (og jeg er glad i hunder og har hatt hund selv). 
 

Jeg synes svaret over med å sjekke hunden er en god idé, men jeg ville gjort dette med tanke på å finne et passende sted å omplassere til. 
 

Først ville jeg ha undersøkt mulighet for omplassering, og deretter ville jeg valgt å avlive hvis ikke omplassering var mulig. 
 

Du kommer til å angre resten av livet hvis du ikke tar bort hunden og noe galt skulle skje med ungen…

Anonymkode: fbebc...940

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp med 3 hunder, der den ene var sånn. Ikke mot oss i familien, men vi var jo kommet før ham, ikke motsatt. Han likte ingen fremmede barn, og selv om han ikke hadde et aggressivt ben i kroppen, knurret han i advarsel når andre barn kom nær sengen hans eller prøvde å løfte ham etc. Vi gjorde aldri annet enn å fjerne barna, han var forbudt område. Høres jo ut som din er hakket med dominant og har nok knyttet seg spesielt til deg. Jeg tenker at han kan omplasseres til enslig, godt voksen eier med god tid- uten barn i nær familie. Vil jo knytte seg til dem som til deg, med litt tid og tålmodighet 💗 Har selv overtatt en sånn særing, og for meg var det en fantastisk hund. For første eier, altfor krevende. Bare bruk litt tid på å finne rett eier 😊

Anonymkode: 9be2b...96d

[AnonymBruker]

Kanskje avklare først om den faktisk ikke liker ungen, eller om den bare er misunnelig på oppmerksomheten det får?

Hvis den faktisk ikke liker ungen er det da noen årsak til det? F.eks om ungen driver å drar den i halen, stikker fingrene i øya på den, slår den, osv. Jeg har vært borti MANGE unger som er veldig slemme med hunder, og foreldrene deres bryr seg ikke og bare lar ungen holde på å plage hunden.

Anonymkode: 648eb...06c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Kanskje avklare først om den faktisk ikke liker ungen, eller om den bare er misunnelig på oppmerksomheten det får?

Hvis den faktisk ikke liker ungen er det da noen årsak til det? F.eks om ungen driver å drar den i halen, stikker fingrene i øya på den, slår den, osv. Jeg har vært borti MANGE unger som er veldig slemme med hunder, og foreldrene deres bryr seg ikke og bare lar ungen holde på å plage hunden.

Anonymkode: 648eb...06c

Altså, såklart? Jeg lar jo ikke ungen min plage et vesen som potensielt kan angripe, jeg bryr meg jo faktisk om både barn og hund om dette ikke kom tydelig nok frem. Fra første stund har han vist null interesse og misnøye for et nytt medlem, og jeg tipper at det er fordi han er vandt til å være alene og få all oppmerksomheten. Det var en lang periode med markering innendørs, spesielt på barnevogn og spisestolen til barnet. Vi har forsøkt det meste som å inkludere hunden i alt, gitt han mye kos og oppmerksomhet osv. Men nå ser vi at det rett og slett ikke fungerer lenger, og jeg får en ekstremt dårlig følelse hver gang de kommer nære hverandre. 

Anonymkode: 03bb0...612

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg søker litt råd i forhold til voksen hund og små barn, dette er en helt ny erfaring for meg og trenger noen andre synspunkt. 

Jeg har en hannhund som jeg overtok i 2019, han er 6 1/2 år nå så en voksen type. Han er en blandingshund og har mange særegenheter som gjør han til noe eget, det er vel det som fikk meg til å falle for han. Det var meg og han ett års tid før jeg møtte min nå ektemann som jeg også har fått barn med i ettertid, dette barnet har nå blitt 1 år og vi fant nettopp ut at vi har en til på vei som kommer i sommer. Her starter utfordringene! 

Hunden min virker å synes det er kjipt å dele oppmerksomhet, han gjør alt han kan for å unngå 1-åringen og prøver stadig å gå i mellom oss og barnet. Han viser tegn til misnøye hvis 1-åringen kommer for nærme, da har jeg ikke tørt annet enn å fjerne han eller oss fra situasjonen før det kan gå galt (tar ingen sjanser). Virker rett og slett som at hunden min ikke liker barn, hvert fall ikke slike små. I tillegg bor vi trangt så det er ikke mange muligheter, så jeg har tenkt litt på omplassering eller i aller verstefall avliving (dette føler jeg er å banne i kirka). Jeg elsker hunden min og ville gjort mye for at han skal ha det bra, det har han ikke nå og vil ikke få det når andremann kommer. Er det uetisk av meg å avlive? 

Jeg er skeptisk til omplassering da jeg er redd for at han skal havne hos feil mennesker eller at han blir omplassert flere ganger, dette er uaktuelt da han er en hund som knytter seg veldig til eieren sin. 

Føler hjernen min blir helt grøt av å tenke på det, og følelsene tar fullstendig overhånd!!! 

 

Tilleggsinformasjon: Hunden er ekstremt sær, passer absolutt ikke for alle mennesker og krever en god del oppmerksomhet. Han hater også å være alene hjemme, tror han har en slags traume fra tidligere eier. Dette gjør han ekstremt vanskelig å omplassere til riktige folk.

Anonymkode: 03bb0...612

Tok du samboer og barn med i betraktning når hunden ble anskaffet? Eller ser vi her enda et resultat av alle Coronahundene folk skulle ha under og etter pandemien?

Det er bedre at hunden må ut enn at barnet blir skadet, uansett hvilken måte hunden får ut av huset på.

Når hunden har en slik fortid, og er preget av sin fortid, bør den da ikke få slippe å komme til enda noen nye eiere? 

Anonymkode: e924f...97c

[Arx]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Tok du samboer og barn med i betraktning når hunden ble anskaffet? Eller ser vi her enda et resultat av alle Coronahundene folk skulle ha under og etter pandemien?

Det er bedre at hunden må ut enn at barnet blir skadet, uansett hvilken måte hunden får ut av huset på.

Når hunden har en slik fortid, og er preget av sin fortid, bør den da ikke få slippe å komme til enda noen nye eiere? 

Anonymkode: e924f...97c

Har du lest TS sitt innlegg? Hunden ble anskaffet FØR corona, og hvordan skulle hun kunne ta hensyn til barn og mann som ikke var i bildet enda?

[AnonymBruker]

Jeg ville sett på hundeholdet i sin helhet. Det er ingen grunn til at hunden og barnet skal behøve å omgåes noe særlig. Jeg har to skarpe brukshunder og to barn under seks år, det går helt fint men de er lite sammen. Hundene løper/sykler en lang tur hver dag av enten mannen eller meg og så trener den andre med dem en times tid om kvelden. Resten av dagen er de ute og surrer i hagen, og når de er inne så ligger de på plassen sin og sover. Da barna var veldig små satt jeg grinder rundt soveplassene, nå vet barna at det ikke er lov å gå bort til hundene når de ligger der. Jeg har også latt barna «trene» hundene med å få godbiter de kan kaste til hundene fra både tripp trapp stolen og fra barnevogna. Mine hunder ville aldri fått sjansen til å «vise misnøye» når barna var med meg. De skal ligge på plassen sin eller være ute eller «på jobb». Jeg innførte ekstra strenge regler om dette da minstemann var ett år, nettopp for å ikke havne i en sånn situasjon. Hvis jeg var deg ville jeg økt aktivitetsnivået for hunden (trøtt hund er bra, pluss da får den egentid med deg), og satt opp grinder hunden skal være innfor når barna krabber rundt. Så kan hunden heller få ligge ved føttene dine når dere ser tv etter at barna er lagt. Men start i det minste med å lære hunden både å gå til plassen sin og å bli der, da kan du avverge mange unødvendige situasjoner. 

Anonymkode: c650e...879

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg ville sett på hundeholdet i sin helhet. Det er ingen grunn til at hunden og barnet skal behøve å omgåes noe særlig. Jeg har to skarpe brukshunder og to barn under seks år, det går helt fint men de er lite sammen. Hundene løper/sykler en lang tur hver dag av enten mannen eller meg og så trener den andre med dem en times tid om kvelden. Resten av dagen er de ute og surrer i hagen, og når de er inne så ligger de på plassen sin og sover. Da barna var veldig små satt jeg grinder rundt soveplassene, nå vet barna at det ikke er lov å gå bort til hundene når de ligger der. Jeg har også latt barna «trene» hundene med å få godbiter de kan kaste til hundene fra både tripp trapp stolen og fra barnevogna. Mine hunder ville aldri fått sjansen til å «vise misnøye» når barna var med meg. De skal ligge på plassen sin eller være ute eller «på jobb». Jeg innførte ekstra strenge regler om dette da minstemann var ett år, nettopp for å ikke havne i en sånn situasjon. Hvis jeg var deg ville jeg økt aktivitetsnivået for hunden (trøtt hund er bra, pluss da får den egentid med deg), og satt opp grinder hunden skal være innfor når barna krabber rundt. Så kan hunden heller få ligge ved føttene dine når dere ser tv etter at barna er lagt. Men start i det minste med å lære hunden både å gå til plassen sin og å bli der, da kan du avverge mange unødvendige situasjoner. 

Anonymkode: c650e...879

Som jeg skrev i innlegget da så bor vi trangt. En relativt liten leilighet, vi hadde planer om å kjøpe hus helt til renta steg til værs og inflasjonen tok helt overhånd.. Men slik ble det ikke. Her så er de bare pent nødt til å eksistere i samme rom da det ikke er muligheter for noe annet, kan ikke etter 6 år bare ekskludere han fra hverdagen.. derfor jeg skrev dette innlegget. Selvom du har "arbeidshunder" og alt det fungerer for dere, så kan jeg garantere at slik er ikke vår situasjon.

Anonymkode: 03bb0...612

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Som jeg skrev i innlegget da så bor vi trangt. En relativt liten leilighet, vi hadde planer om å kjøpe hus helt til renta steg til værs og inflasjonen tok helt overhånd.. Men slik ble det ikke. Her så er de bare pent nødt til å eksistere i samme rom da det ikke er muligheter for noe annet, kan ikke etter 6 år bare ekskludere han fra hverdagen.. derfor jeg skrev dette innlegget. Selvom du har "arbeidshunder" og alt det fungerer for dere, så kan jeg garantere at slik er ikke vår situasjon.

Anonymkode: 03bb0...612

Dere kan fortsatt fint øke aktiviteten og slite ut hunden mer slik at den ikke har energi til å «være sjalu». Og en hundeseng med noen kompostgrinder rundt har dere garantert plass til hvis dere er litt fleksible. Dette er jo bare for noen år uansett, og hvis det gjør at du kan beholde hunden er det jo verdt det? 

Anonymkode: c650e...879

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Dere kan fortsatt fint øke aktiviteten og slite ut hunden mer slik at den ikke har energi til å «være sjalu». Og en hundeseng med noen kompostgrinder rundt har dere garantert plass til hvis dere er litt fleksible. Dette er jo bare for noen år uansett, og hvis det gjør at du kan beholde hunden er det jo verdt det? 

Anonymkode: c650e...879

Verdt det? Med den risikoen det innebærer, og en hund som allerede ikke trives? TS er i tillegg gravid med et barn til som kommer til å legge ekstra press på situasjonen og hunden. Det er også et kapasitetsspørsmål her.

Flott at du fant en god løsning for dere, men jeg tror virkelig den beste løsningen for TS er å ikke ha hunden mer. Den beste løsningen for hunden tror jeg er omplassering til noen som kan møte hundens behov.

Anonymkode: fbebc...940

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Altså, såklart? Jeg lar jo ikke ungen min plage et vesen som potensielt kan angripe, jeg bryr meg jo faktisk om både barn og hund om dette ikke kom tydelig nok frem. Fra første stund har han vist null interesse og misnøye for et nytt medlem, og jeg tipper at det er fordi han er vandt til å være alene og få all oppmerksomheten. Det var en lang periode med markering innendørs, spesielt på barnevogn og spisestolen til barnet. Vi har forsøkt det meste som å inkludere hunden i alt, gitt han mye kos og oppmerksomhet osv. Men nå ser vi at det rett og slett ikke fungerer lenger, og jeg får en ekstremt dårlig følelse hver gang de kommer nære hverandre. 

Anonymkode: 03bb0...612

Når en hund begynner å tisse inne (såfremt det ikke er snakk om sykdom eller løpetid/hormonelt), så er det gjerne et sterkt tegn på usikkerhet.

Det er ikke sjalusi som ligger bak atferden hans. Det er usikkerhet og fordi dynamikken og hjemmet har forandret seg totalt, og han har ikke fått hjelp til å legge til seg nye rutiner og få bygget andre forventninger. Reglene er endret, og han vet ikke hva de nye reglene er. Det er forvirrende, og det verste en hund kan føle, er forvirring.

Se for deg dette: vanligvis når dere kommer hjem, får han hilse, stappe hodet ned i poser og annet. Nå blir han sent vekk/dytta vekk fordi dere vil ikke at han skal løpe rundt når dere setter ned bilsetet med baby for å kle av dere. 

Tidligere kunne han komme bort/hoppe opp i sofaen med en leke eller med et ønske om å legge seg inntil dere, men fordi dere sitter med baby i fanget, får han et "nei" uten noen videre instrukser.

Det kan være veldig stressende, spesielt for disse sære hundene som ofte har behov for rutiner for å føle seg trygge. Her må dere hjelpe hunden med å endre forventningene til hjemmet, rutiner og situasjoner. 

For eksempel, jeg har veldig sære hunder av en rase som er veldig vanskelig å trene. Jeg kan lære de "gå på plassen din", men de vil ikke følge kommandoen om de ikke føler de får noe ut av det, og de vil ikke holde seg der bare fordi jeg ber de om det. Om jeg ønsker å legge inn rutiner og gode vaner, kan jeg altså ikke stole på lydighet. Ønsker jeg at de skal gå og legge seg på plassen sin hver gang jeg kokkelerer på kjøkkenet, så må jeg gjøre det på en måte som gjør at de selv ønsker å ligge der. Da begynner jeg med å guide de til plassen, gir de en godbit, ber de om "bli", også går jeg til kjøkkenet, også rett tilbake og gir de en godbit. (her må jeg være rask til å gå tilbake før de bryter "bli". Jeg fortsetter med å gå frem og tilbake med godbit så lenge de holder seg på plassen sin. Hver gang øker jeg tiden jeg er på kjøkkenet. Etter noen dager begynner de å forstå at "å ligge på plassen er den beste plassen å være når matmor er på kjøkkenet). Til slutt trenger jeg ikke å gi godbiter lengre, og hundene går automatisk og legger seg når jeg går på kjøkkenet.

Dette kan man gjøre med andre ting, også. Du kan lære hunden at når du setter babyen i trappestolen, så er det tid for å gå og legge seg på plassen sin. Tar du baby i fanget på sofaen, så er hundesengen en god plass å legge seg. Når babyen krabber/snubler rundt på stuegulvet, så er hundesengen den beste plassen å være. 

Da får han godbiter og ros for å ligge rolig til siden (som er god oppmerksomhet), istedenfor å høre "nei" og bli "dyttet vekk" i situasjoner hvor dere må holde baby og hund adskilt. Å få høre "nei" er ubehagelig og det kan skape en negativ assosiasjon til babyen, og det ønsker man ikke.

Men, ingen her kan egentlig si konkret hva dere bør gjøre. Tabris la ut en link til atferdsspesialister, og jeg foreslår at dere tar kontakt med en i deres område som kan komme hjem og se an situasjonen. Det er absolutt det beste. 

Og om hunden rett og slett ikke fungerer godt som familiehund, så er omplassering en mulighet selv om han er sær. Mange lever rolige liv alene, og setter like stor pris på særhet i en hund som du gjør. 

 

Anonymkode: 72fec...38b