Selvskading, hvor søke hjelp

[AnonymBruker]

Leser på nettet at 1av 4 jenter ungdom driver med selvskading. Til vår forskrekkelse fant vi ut at datteren vår testet ut det forrige dagen. Er det noen foreldre her med erfaring på dette. Vi lurer på om vi skal kontakte helsestasjon for ungdom eller rett og slett gå for privat. Noen med erfaring om hvor det lønner seg å søke hjelp.

Anonymkode: 2a1c9...025

[AnonymBruker]

Kontakt fastlegen.

Anonymkode: ddba0...1cf

[AnonymBruker]

Fastlegen. Helsesøster. 
 

Også er dere strenge og krever å få utlevert det hun skader seg med. Ev gå inn på rommet og ta det selv. Det kan være demontert barberhøvel eller blyantspisser f.eks. Ta også ev verktøy hun har tilgang til/dere finner i sakene hennes. Lås inn/gjem barberblader og andre skarpe ting. 

Anonymkode: 360ef...217

[AnonymBruker]

Vi har opplevd dette med vår datter. Tok kontakt med div hjelpeinstanser, ikke fastlegen men Bup og flere lavterskeltilbud i kommunen. Ringte hjelpetelefon for psykisk helse for ungdom for å få tips.

Vi får høre at vi må se det an, prate med ungdommen, men det er liksom ikke noe spesielt tiltak eller noe konkret vi kan gjøre. Det er visstnok så vanlig. Men med gjentakende episoder må man sette inn sterkere skyts. (Det skjedde med oss, altså gjentagende episoder, og vi er på venteliste til gruppetilbud for ungdom nå).

Anonymkode: 43461...0ba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Fastlegen. Helsesøster. 
 

Også er dere strenge og krever å få utlevert det hun skader seg med. Ev gå inn på rommet og ta det selv. Det kan være demontert barberhøvel eller blyantspisser f.eks. Ta også ev verktøy hun har tilgang til/dere finner i sakene hennes. Lås inn/gjem barberblader og andre skarpe ting. 

Anonymkode: 360ef...217

Det der er bare helt poengløst. En kan skade seg på en lyspære, en kan ikke strippe rommet fullstendig og og låse kjøkkenskuffer med hengelås. Om så så finner en uansett alltid noe annet ute. En kan ikke låse tenåringer inne på en glattcelle for resten av livet.

Anonymkode: 7e323...086

[AnonymBruker]

har nylig oppdaget dette selv hos sønnen vår som går første året på ungdomsskolen.

Veldig skummelt og leit. 

Satt meg ned og  pratet rolig med han, han ville ikke prate med meg eller pappaen, så jeg tok kontakt med helsesykepleier på helsestasjonen for ungdom her i kommunen. Hun fortalte at hun hadde masse erfaring med denne problemstillingen, og jeg fikk overtalt sønnen til å ta en samtale med henne. 

Etter den ene samtalen booket han faktisk seg nye samtaler og de snakket sammen ukentlig i fire uker, også har han nå de siste gangene vært der annenhver uke. 

 

Han var veldig redd for at hun skulle fortelle oss alt de snakket om, men jeg sa til både han og helsesykepleieren at det viktigste for oss var at han har noen han stoler på som han kan prate med, og at de sammen blir enige om det er noe vi her hjemme bør vite. 

Spør ikke og graver så mye, men er veldig klare på at om det er noe som helst, så kan han komme til oss. 
Vi har også hele veien vært klare på at vi ikke er sinte/sure på han, at vi tåler å høre om han vil snakke om noe vanskelig. 

Det er viktig å ikke overse om de har selvskadet, men heller ikke mase. 

Anonymkode: 7449e...10c

[AnonymBruker]

Ta en lang og god prat med datteren deres. Har hun det veldig tøft for tiden?  Eller er det en "smitteeffekt", at hun har sett andre som selvskader og rett og slett ble nysgjerrig på å prøve dette som en metode for å lette på indre smerte?

Man skal ikke bagatellisere, men heller ikke lage det til en større sak enn det er. Om dere fatter mistanke om mer alvor finnes det tips på nettet for hvordan man kan snakke om selvmord. Finn ut om det "bare" er selvskading for smertelette, eller om det er en reel tanke om å ta sitt eget liv. Er det det siste kobler dere på fastlege og helsesøster. Fastlege vil vurdere om andre instanser som BUP dkal kobles på. 

Vis at dere er der, at dere bryr dere. Overtal henne til å gi fra seg gjenstanden hun har selvskadet med. Det er en myte at "man ikke kan fjerne alt farlig, de finner alltid noe annet". Forskning viser at de som vil ta si sitt eget liv ofte har sett seg ut en bestemt metode, og at det hjelper å fjerne tilgang på metoden.

Anonymkode: abe44...382

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

. Finn ut om det "bare" er selvskading for smertelette, eller om det er en reel tanke om å ta sitt eget liv. Er det det siste kobler dere på fastlege og helsesøster. Fastlege vil vurdere om andre instanser som BUP dkal kobles på. 

 

Anonymkode: abe44...382

Dette er jeg sterkt uenig i.

De færreste som selvskader gjør det ikke den hensikt å ta sitt eget liv, men selvskading kan bli ganske alvorlig selv om det «bare» er selvskading, og man bør derfor søke hjelp selv om de ikke sliter med selvmordstanker (hos f.eks Helsesykepleier - som er et lavterskeltilbud). 

Anonymkode: 7449e...10c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Leser på nettet at 1av 4 jenter ungdom driver med selvskading. Til vår forskrekkelse fant vi ut at datteren vår testet ut det forrige dagen. Er det noen foreldre her med erfaring på dette. Vi lurer på om vi skal kontakte helsestasjon for ungdom eller rett og slett gå for privat. Noen med erfaring om hvor det lønner seg å søke hjelp.

Anonymkode: 2a1c9...025

Kontakt fastlege og helsesøster!

Anonymkode: ff689...54f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Dette er jeg sterkt uenig i.

De færreste som selvskader gjør det ikke den hensikt å ta sitt eget liv, men selvskading kan bli ganske alvorlig selv om det «bare» er selvskading, og man bør derfor søke hjelp selv om de ikke sliter med selvmordstanker (hos f.eks Helsesykepleier - som er et lavterskeltilbud). 

Anonymkode: 7449e...10c

Selvfølgelig enig med deg. Ser jeg formulerte meg dårlig. Det jeg mente var a det er forskjell på om det er et engangstilfelle, og datter og foreldre snakker ut om hva som har skjedd og hva som har trigget. Uansett greit å informere om at det finnes helsesykepleier som datteren kan ta kontakt med på egenhånd.

Er selvfølgelig aldri garanti for at det er engangstilfelle, så viktig å holde dialogen med datteren varm og høre hvordan det går. 

Anonymkode: abe44...382

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.12.2024 den 12.58):

Vi har opplevd dette med vår datter. Tok kontakt med div hjelpeinstanser, ikke fastlegen men Bup og flere lavterskeltilbud i kommunen. Ringte hjelpetelefon for psykisk helse for ungdom for å få tips.

Vi får høre at vi må se det an, prate med ungdommen, men det er liksom ikke noe spesielt tiltak eller noe konkret vi kan gjøre. Det er visstnok så vanlig. Men med gjentakende episoder må man sette inn sterkere skyts. (Det skjedde med oss, altså gjentagende episoder, og vi er på venteliste til gruppetilbud for ungdom nå).

Anonymkode: 43461...0ba

Takk for at du deler ❤️

Anonymkode: 2a1c9...025

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.12.2024 den 14.25):

har nylig oppdaget dette selv hos sønnen vår som går første året på ungdomsskolen.

Veldig skummelt og leit. 

Satt meg ned og  pratet rolig med han, han ville ikke prate med meg eller pappaen, så jeg tok kontakt med helsesykepleier på helsestasjonen for ungdom her i kommunen. Hun fortalte at hun hadde masse erfaring med denne problemstillingen, og jeg fikk overtalt sønnen til å ta en samtale med henne. 

Etter den ene samtalen booket han faktisk seg nye samtaler og de snakket sammen ukentlig i fire uker, også har han nå de siste gangene vært der annenhver uke. 

 

Han var veldig redd for at hun skulle fortelle oss alt de snakket om, men jeg sa til både han og helsesykepleieren at det viktigste for oss var at han har noen han stoler på som han kan prate med, og at de sammen blir enige om det er noe vi her hjemme bør vite. 

Spør ikke og graver så mye, men er veldig klare på at om det er noe som helst, så kan han komme til oss. 
Vi har også hele veien vært klare på at vi ikke er sinte/sure på han, at vi tåler å høre om han vil snakke om noe vanskelig. 

Det er viktig å ikke overse om de har selvskadet, men heller ikke mase. 

Anonymkode: 7449e...10c

Takk for at du deler❤️ Sluttet han med selvskading etter disse samtalene?
Jeg har snakket med henne om at det kan være fint for henne å få prate med noen. Ble store protester, men vært rolig siden, blir vanskelig hvis hun faktisk ikke vil. Jeg vil ikke lage dette stort, men heller ikke overse det, vanskelig balanse kjenner jeg.

Anonymkode: 2a1c9...025

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.12.2024 den 16.56):

Ta en lang og god prat med datteren deres. Har hun det veldig tøft for tiden?  Eller er det en "smitteeffekt", at hun har sett andre som selvskader og rett og slett ble nysgjerrig på å prøve dette som en metode for å lette på indre smerte?

Man skal ikke bagatellisere, men heller ikke lage det til en større sak enn det er. Om dere fatter mistanke om mer alvor finnes det tips på nettet for hvordan man kan snakke om selvmord. Finn ut om det "bare" er selvskading for smertelette, eller om det er en reel tanke om å ta sitt eget liv. Er det det siste kobler dere på fastlege og helsesøster. Fastlege vil vurdere om andre instanser som BUP dkal kobles på. 

Vis at dere er der, at dere bryr dere. Overtal henne til å gi fra seg gjenstanden hun har selvskadet med. Det er en myte at "man ikke kan fjerne alt farlig, de finner alltid noe annet". Forskning viser at de som vil ta si sitt eget liv ofte har sett seg ut en bestemt metode, og at det hjelper å fjerne tilgang på metoden.

Anonymkode: abe44...382

Jeg har forsøkt å prate, men det blir bare store protester og sinne, ikke mulig å få til en god samtale, mulig jeg bruker feil ord, også er jeg redd for å si noe feil. Derfor jeg tenkte at hun kunne få noen å prate med. 
Takk ellers for innspill og råd.

Anonymkode: 2a1c9...025

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.12.2024 den 18.14):

Dette er jeg sterkt uenig i.

De færreste som selvskader gjør det ikke den hensikt å ta sitt eget liv, men selvskading kan bli ganske alvorlig selv om det «bare» er selvskading, og man bør derfor søke hjelp selv om de ikke sliter med selvmordstanker (hos f.eks Helsesykepleier - som er et lavterskeltilbud). 

Anonymkode: 7449e...10c

Det er litt samme gate som rus og ED. Det er en løsning på psykisk smerte.

Anonymkode: c78a7...c87

[AnonymBruker]

Skriver som ei som drev med selvskading fra 6. klasse til 9. klasse. Det jeg ønsket mest i verden var at mamma og pappa skulle se det og spørre hva som skjer. De brydde seg ikke, de bare kikket dømmende på meg innimellom. Hadde de bare spurt. Hadde jeg nok stoppet. Det var et rop om «se meg da!!». 
kan ikke snakke for alle. Men jeg tenker at det viktigste vi som foreldre gjør er å snakke med barna våre. ❤️

 

lykke til ❤️

Anonymkode: 1543a...3de

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.12.2024 den 12.56):

Fastlegen. Helsesøster. 
 

Også er dere strenge og krever å få utlevert det hun skader seg med. Ev gå inn på rommet og ta det selv. Det kan være demontert barberhøvel eller blyantspisser f.eks. Ta også ev verktøy hun har tilgang til/dere finner i sakene hennes. Lås inn/gjem barberblader og andre skarpe ting. 

Anonymkode: 360ef...217

Jeg håper virkelig ikke at du har et barn som driver med selskading.

Anonymkode: ff9e8...c6f

[AnonymBruker]

Jeg selvskadet da jeg var yngre. Jeg begynte etterhvert hos psykolog, og det som fungerte for meg var at vi jobbet med alle grunnene til at jeg selvskadet. Han fokuserte ikke på om jeg hadde kuttet meg nylig, eller var streng på at jeg måtte slutte. Da vi hadde jobbet gjennom mye av det som lå bak klarte jeg å slutte. Da backet han meg på det. Foreldrene mine var fraværende. Jeg var stort sett alene fra jeg var 12. Hadde de snakket med meg og brukt tid til å høre hvordan jeg hadde det tror jeg at det ikke hadde blitt like alvorlig som det ble. 

Anonymkode: 9c4dc...cea