Hvor viktig er det at mannen din har kompiser?

[AnonymBruker]

Min mann har seriøst ingen. Og det er ikke noe galt, er godt likt i jobben, forfremmet ofte, sosial ansvarlig på jobb osv. Men om jeg skulle spurt han om og dratt ut for og tatt seg en øl eller finne på noe med en kompis, ja da har han seriøst ingen han. Eller en nabo da, men ellers ingen. Det er jo bare tragisk. Synes synd i han, men det går veldig bra tror jeg. Jeg har mange venninner jeg møter ofte.. 
Er det kanskje ikke så vanlig for menn å henge med gutta?

Anonymkode: 0cbd2...207

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Min mann har seriøst ingen. Og det er ikke noe galt, er godt likt i jobben, forfremmet ofte, sosial ansvarlig på jobb osv. Men om jeg skulle spurt han om og dratt ut for og tatt seg en øl eller finne på noe med en kompis, ja da har han seriøst ingen han. Eller en nabo da, men ellers ingen. Det er jo bare tragisk. Synes synd i han, men det går veldig bra tror jeg. Jeg har mange venninner jeg møter ofte.. 
Er det kanskje ikke så vanlig for menn å henge med gutta?

Anonymkode: 0cbd2...207

Du beskriver en helt vanlig mann. 

Gjerne svært mange venner og stort nettverk som ungdom, studietid og litt til.

Så blir det jobb, dame, unger og familie, og han har ikke overskudd til å treffe venner. Som mann så ringer han ikke noen ringerunde til de heller. Da blir det som du beskriver, bortsett fra at han sjelden eller aldri kjenner det som noen sorg.

Anonymkode: e4b41...d12

[AnonymBruker]

Hvorfor synes du synd på han? 
Sier han selv at han savner ha kompiser? Gir han uttrykk for å være ensom? Synes han det er kjipt å sitte hjemme alene når du drar ut? 
Eller trives han faktisk med det? 

Typen min har mange kompiser, og finner ofte på ting med dem. 
Jeg derimot har få venner, og finner på noe med venninner 3-4 ganger i året maks. Jeg trives med det, jeg har ikke behov for å møte venner oftere. 
Jeg har fått høre fra kolleger at det er synd på meg som sitter alene ofte, men hvorfor er det synd på meg fordi jeg får gjøre noe jeg trives med? 
 

Anonymkode: 78e43...6f0

[AnonymBruker]

Ikke viktig i det hele tatt så lenge han har en jobb han liker og hobbyer. Jeg har ikke så mange venner selv, kanskje 5-6. Vi har alle barn og møtes kanskje 3-5 ganger i løpet av året. Dette er ingen gjeng, så alle er ikke med hver gang.

Både jeg og mannen har venner gjennom barna(foreldre). De er v litt sammen med. Vi har sosiale jobber begge to og trives i hverandres selskap 

Anonymkode: 29273...b4b

[AnonymBruker]

Det er ikke bra, han blir helt avhengig av kjæresten og i store problemer ved er evnt brudd. 
 

De kan bli veldig klengete og lite selvgående sosialt.

Anonymkode: 4e82e...bdd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Du beskriver en helt vanlig mann. 

Gjerne svært mange venner og stort nettverk som ungdom, studietid og litt til.

Så blir det jobb, dame, unger og familie, og han har ikke overskudd til å treffe venner. Som mann så ringer han ikke noen ringerunde til de heller. Da blir det som du beskriver, bortsett fra at han sjelden eller aldri kjenner det som noen sorg.

Anonymkode: e4b41...d12

Helt til han mister jobben og/eller blir skilt…

Det er en grunn til at mange menn sliter med psyken og i verste fall ender opp med å ta livet av seg. Menn må ta ansvar for å ha et nettverk.

Anonymkode: dcdaf...04e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hvorfor synes du synd på han? 
Sier han selv at han savner ha kompiser? Gir han uttrykk for å være ensom? Synes han det er kjipt å sitte hjemme alene når du drar ut? 
Eller trives han faktisk med det? 

Typen min har mange kompiser, og finner ofte på ting med dem. 
Jeg derimot har få venner, og finner på noe med venninner 3-4 ganger i året maks. Jeg trives med det, jeg har ikke behov for å møte venner oftere. 
Jeg har fått høre fra kolleger at det er synd på meg som sitter alene ofte, men hvorfor er det synd på meg fordi jeg får gjøre noe jeg trives med? 
 

Anonymkode: 78e43...6f0

Det er fint at samboeren din er din nærmeste venn, men kan jo fort være en ulempe om du lar ham fylle nesten hele vennebehovet ditt. Forhold ryker.

Anonymkode: dcdaf...04e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Min mann har seriøst ingen. Og det er ikke noe galt, er godt likt i jobben, forfremmet ofte, sosial ansvarlig på jobb osv. Men om jeg skulle spurt han om og dratt ut for og tatt seg en øl eller finne på noe med en kompis, ja da har han seriøst ingen han. Eller en nabo da, men ellers ingen. Det er jo bare tragisk. Synes synd i han, men det går veldig bra tror jeg. Jeg har mange venninner jeg møter ofte.. 
Er det kanskje ikke så vanlig for menn å henge med gutta?

Anonymkode: 0cbd2...207

Dette er min mann, og jeg tror han synes det er helt greit.

 

Han er supersosial i jobb- og sportssammenheng, og veldig godt likt der. Men han har ingen han kunne tenke seg å henge Med bare fordi de er venner, og blir heller ikke invitert med på noe utenom. Vi har snakket om det, og han synes det er et ork å lage eller vedlikeholde sosiale relasjoner utenom det overnevnte. Det må være greit tenker jeg, og utfordrer ikke det.

Jeg passer dog på å invitere menn fra trening eller jobben hans når jeg organiserer ting her hjemme med jentene(han elsker å være med oss), slik at de får henge litt om enn i regi av meg 😅

Anonymkode: dbb03...faf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Min mann har seriøst ingen. Og det er ikke noe galt, er godt likt i jobben, forfremmet ofte, sosial ansvarlig på jobb osv. Men om jeg skulle spurt han om og dratt ut for og tatt seg en øl eller finne på noe med en kompis, ja da har han seriøst ingen han. Eller en nabo da, men ellers ingen. Det er jo bare tragisk. Synes synd i han, men det går veldig bra tror jeg. Jeg har mange venninner jeg møter ofte.. 
Er det kanskje ikke så vanlig for menn å henge med gutta?

Anonymkode: 0cbd2...207

Jeg har vel bare kompis jeg møter en sjelden gang, og har ikke behov for mer, ikke alle har behov for det 

Anonymkode: 3429c...0ef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg har vel bare kompis jeg møter en sjelden gang, og har ikke behov for mer, ikke alle har behov for det 

Anonymkode: 3429c...0ef

Har du familie da?

Anonymkode: dcdaf...04e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Min mann har seriøst ingen. Og det er ikke noe galt, er godt likt i jobben, forfremmet ofte, sosial ansvarlig på jobb osv. Men om jeg skulle spurt han om og dratt ut for og tatt seg en øl eller finne på noe med en kompis, ja da har han seriøst ingen han. Eller en nabo da, men ellers ingen. Det er jo bare tragisk. Synes synd i han, men det går veldig bra tror jeg. Jeg har mange venninner jeg møter ofte.. 
Er det kanskje ikke så vanlig for menn å henge med gutta?

Anonymkode: 0cbd2...207

Spør han om å dra ut for å ta seg en øl? I hvilken sammenheng mener du at det er aktuelt å be en person forlate eget hjem uten at du foreslår noe sammen? 
Veldig merkelig ordning. 

Anonymkode: 53e00...15a

[AnonymBruker]

Min mann har hatt det sånn til tider. For å være ærlig er det litt slitsomt å være mannens eneste støtte. Jeg jobber fulltid og vi har barn. Fritiden består av husarbeid og bittelitt trening. Min mann jobber turnus på Nordsjøen, så han har masse fritid. Han ønsker å gjøre alle sine interesser (båt, ski, fiske, fjelltur) sammen med meg, altså i helgene. Skulle ønske han hadde en venn han kunne gjøre disse tingene med og lufte tanker med. 

Anonymkode: 1625a...1e6

[Charlene87]

Har datet en sånn mann som ikke noen venner, kunne ikke opptre seg sosialt. da jeg tok han hjem til venner og familie, så kunne han ikke prate for seg. Han forventet at jeg skulle ta initativ til alt både sosialt og aktivteter. Veldig konfliktsky og det er alltid jeg som må ta opp ting hvis det var noe. 

Der er nok som regel en grunn til en mann ikke har venner, så ville vært skeptisk til menn som ikke har venner. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Helt til han mister jobben og/eller blir skilt…

Det er en grunn til at mange menn sliter med psyken og i verste fall ender opp med å ta livet av seg. Menn må ta ansvar for å ha et nettverk.

Anonymkode: dcdaf...04e

Det har du rett i, men det er likevel beskrivelsen på en vanlig mann. Menn burde bli bedre på å ta vare og pleie vennskap. Men er ikke god til det. Men nå var vel spørsmålet her i et forhold, ikke når han eventuelt blir alene. 

Anonymkode: e4b41...d12

[SPOCA]

Det er viktig, fordi jeg tenker det er viktig å ha noe sosial kontakt og interaksjon. Men, mannen min elsker å være sammen med meg, så det er jeg som ofte spør han når han skal treffe kompiser, for jeg er jo bestevennen hans, og han min, så han har en tendens til å "glemme" dem litt. De er like hele kompisgjengen. Så det blir gjerne jeg som minner mannen min på å invitere dem til f.eks spillkveld, og så får han samlet dem. Ellers glemmer dem å møtes hele gjengen. 

Det er fine menn, og mannen trenger gode mennesker rundt seg, det mener jeg alle trenger, også kompisene.

[AnonymBruker]

Min mann har heller ingen. Han bruker tiden på meg, ungene, jobb, hjem og trening. Er veldig engasjert i ungene sine fritidsaktiviteter. Tror det er ganske vanlig 🤷‍♀️

Anonymkode: 288d1...435

[Blindfold69]

Charlene87 skrev (1 time siden):

Har datet en sånn mann som ikke noen venner, kunne ikke opptre seg sosialt. da jeg tok han hjem til venner og familie, så kunne han ikke prate for seg. Han forventet at jeg skulle ta initativ til alt både sosialt og aktivteter. Veldig konfliktsky og det er alltid jeg som må ta opp ting hvis det var noe. 

Der er nok som regel en grunn til en mann ikke har venner, så ville vært skeptisk til menn som ikke har venner. 

Så etter ditt syn skal en mann uten faste venner, heller ikke ha dame, men leve helt ensom, empatisk du gitt🙃

[Trolltunge]

Min mann er lik. Han er supersosaial og har så enormt mange bekjente at jeg ikke klarer å holde oversikten over dem vi må hilse på når vi er en tur i byen, eller hvor som helst egentlig. Ofte sier de vi treffer på at de må treffes snart, for en kaffe, en øl, en tur, en fest, og min mann sier "hehehehe, ja det må vi", men jeg vet at det bare er høflighet. Han har ingen, rett og slett ingen, ønsker eller intensjoner om å tilbringe mer tid med noen enn det som bare faller seg slik tilfeldig, eller ved at jeg krever at vi er med på sosiale ting. 

"Hvorfor skulle jeg ha det? Jeg har jo deg, ungene og familien, og dine venner." sier han bare når jeg lurer på hvorfor han ikke vil knytte skikkelige vennskap. 

Jeg synes også det er litt tungt innimellom å liksom skulle være den eneste han virkelig er fortrolig med, men han ikke bare ikke trenger nære kamerater, men han styrer helt bevisst unna at noen skal begynne å anse ham som god kamerat. 

Tror dette er ganske vanlig for menn, og det er jo også helt sikkert derfor mange menn sliter veldig ved samlivsbrudd og store kriser. Om jeg gikk fra min mann ville han hatt veldig mange bekjente han kunne tatt en øl og tur på byen med, men ingen fortrolige. Han er forsåvidt ganske fortrolig med mine venninner, men de hadde jo jeg beholdt. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det er fint at samboeren din er din nærmeste venn, men kan jo fort være en ulempe om du lar ham fylle nesten hele vennebehovet ditt. Forhold ryker.

Anonymkode: dcdaf...04e

Ikke alle har ett stort behov for venner. Jeg elsker at han drar ut med venner eller har sene treninger, så jeg kan slappe av hjemme å ha alenetid.
Hadde ikke jeg hatt den alenetiden, så skal jeg love deg foholdet hadde gått til helvette kjapt.

Noen er introvert, og trives bedre uten å måtte sosialisere hele tiden. Jeg synes det er nok med noen ganger i året, og det syntes jeg også alle årene jeg var singel.

Anonymkode: 78e43...6f0

[AnonymBruker]

Jeg har også en mann som trives i eget selskap, og sammen med meg. Han har mange bekjente, kan ikke gå ut uten at han treffer folk han kjenner, så han er omgjengelig og godt likt, men han er en introvert og rolig person. 

Han har alltid sagt at han har mange bekjente, men bare én venn. Og han bor i hjemlandet, så er ikke så ofte de møtes eller snakkes. 

Jeg har i utgangspunktet ikke noen betenkeligheter med det, men i senere tid ser jeg jo at han mangler et nettverk. Når jeg er sint på han eller frustrert f.eks, rådfører jeg meg ofte med venner eller min mor. Han har ingen å få ut frustrasjonen sin til, ingen som kan støtte han på hans side, ingen som lytter objektivt til han og kan gi råd og støtte. Det har jeg. 

Det jeg bekymrer meg for er om han mister meg, hvem har han da? Hvem skal stille opp for han? Han har ungene, og familien min, men jeg tenker han hadde hatt godt av noen venner i enkelte situasjoner. Om jeg dør, må han nok bare finne seg en ny en...

Anonymkode: 1c170...4f9