Jeg saboterer alle potensielt gode forhold. Er langt nede fordi jeg sårer andre. Har jeg en engstelig unnvikende tilknytning?

[AnonymBruker]

Jeg er ei dame på 45 som ble skilt for noen år tilbake. Jeg måtte rømme fra min daværende mann, ødelagt etter årevis med alle tenkelige former for vold. Utviklet dessverre ptsd og går i dag i behandling for dette. Det er 6 år siden bruddet og jeg begynner å stå stødig igjen og mye er godt i livet mitt. Men det er først de siste to årene jeg har våget å prøve meg på dating igjen. Første mann jeg møtte, var en kopi av min eks, og jeg var rett på vei inn i noe voldelig igjen. Det var tross alt det eneste jeg kjente til. Men klarte stoppe det. Så etter det, har jeg valgt ta tak i dette med valg av menn med psykolog og har etter det møtt noen veldig fine menn. Men det samme skjer hver gang  og nå sist for en uke siden. 

Jeg kommer til et punkt der jeg begynner bli gla i han det gjelder. Så kjenner jeg på en intens frykt for avvisning, at ting blir for nært og jeg blir redd for at han før eller siden vil forlate meg, ikke tåle meg. Så da begynner jeg oppføre meg litt sånn ufint, småkritikk og distanse, kan være stille på meldinger og kontakt og jeg kan såre han plutselig, på småting, ikke store ting, men nok til at jeg bevisst eller ubevisst sjekker hva han tåler, tror jeg. 

Så kommer jeg til et punkt hvor jeg klarer slippe en bombe : "jeg vet ikke om jeg klarer dette mer, dette er nok ikke rett, vi er nok ikke så god match, jeg tenker du får det bedre uten meg" - slike ting. Og innerst inne skriker jeg av smerte, for det er det siste jeg vil. Når da han begynner kjempe for meg, blir jeg glad og tenker "oi han bryr seg faktisk, han har ikke tenkt å svikte meg", men så fortsetter jeg å si disse tingene og tester nok ut hva han tåler, for jeg er ikke vant til å bli tålt. Ender som regel med at jeg sier noe så dumt, som han tar som kritikk eller skikkelig sårende, slik at han dabber av. Og da tenker jeg "jeg visste det, før eller siden ville han sviktet meg, han klarer ikke ta i mot hele meg", også avsluttes det hele på en stygg måte som regel, veldig ofte med taushet fra min side eller evt hans fordi han er såret. Og så er jeg da på bar bakke, helt knust med kjærlighetssorg for noe jeg har klart ødelegge. Så nå sist for en uke siden gjorde jeg dette, jeg klarte kritisere fyren for å ikke bry seg nok om meg, ikke vise meg nok oppmerksomhet, og sannheten var jo en helt annen. Jeg begynte kjenne at jeg falt for han, ble skikkelig gla i han, og det tør jeg ikke for det betyr at jeg kan bli sviktet. han hadde ikke vært annet enn snill og god. Men jeg saboterte det. igjen har dette skjedd. og denne gang er jeg sykt lei meg, for dette var den beste, snilleste, nydeligste mann jeg har møtt på lenge og tenk, han viste at han ville ha MEG. Men jeg fortalte han aldri at jeg har opplevd vold. Jeg fortalte aldri hvorfor jeg ble slik, såret han og pirket i han og prøvde såre han for å se hva han tåler. Jeg sa ingenting, det tok bare slutt - alt fordi jeg ødela det. 

Hva kan jeg gjøre med meg selv? jeg vet jo at jeg sårer andre på den måten. jeg vet at jeg er en mester på å oppføre meg krevende. jeg vet jeg tester ut. jeg vet at alt jeg prøver på er å få bekreftet at jeg ikke er verdt å elske, ikke verdt å bruke tid på. Men denne gang angrer jeg bittert. har sent en "kan du tilgi meg"-melding, men han svarer ikke. Så jeg forstår jeg har tabbet meg skikkelig ut.

Hva gjør jeg? burde jeg på et vis forklare han min bagasje? hva slags tilknytning har jeg? har alltid tenkt jeg er engstelig, men jeg lurer på om jeg faktisk også er unnvikende, fordi jeg dytter vekk folk og det skjer når det begynner bli for nært, for intimt, for bra. da stikker jeg, før han klarer stikke fra meg. han ville gjort det før eller siden, så...

Det er ufattlelig vondt å ha det slik. jeg vet jeg sårer han, men jeg sårer også meg selv, som om jeg ikke tillater meg selv å bli elsket. 

hvor begynner jeg å ta fatt i dette? psykolog ja, men der går jeg jo bare annenhver uke, men hva mer,kan noen hjelpe meg å forstå meg selv? har mitt mønster noe med det at jeg har vært utsatt for vold i mange mange år å gjøre? jeg har jo ikke en tøff barndom, tvert i mot...

 

hjelp!?   

Anonymkode: 0da36...dc8

[AnonymBruker]

Borderline? Kontakt fastlegen din, og be om hjelp. 

Anonymkode: b6169...004

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Borderline? Kontakt fastlegen din, og be om hjelp. 

Anonymkode: b6169...004

Du bør ikke stille diagnoser basert på en A4 side på kvinneguiden.

Anonymkode: 76df4...aae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Borderline? Kontakt fastlegen din, og be om hjelp. 

Anonymkode: b6169...004

Jeg har ptsd grunnet traumer fra vold. Jeg er ikke borderline eller emosjonelt ustabil, som diagnosen kalles nå. 

Anonymkode: 0da36...dc8

[Duff]

Snakk med han du vil være med men er redd forat det ikke skal være. Hva vil han ha? Jeg avsluttet alt i panikk helt til jeg traff en som sa "jeg er her, jeg tåler alt og skal ikke gå"

[Taffel]

Vise ham innlegget? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg er ei dame på 45 som ble skilt for noen år tilbake. Jeg måtte rømme fra min daværende mann, ødelagt etter årevis med alle tenkelige former for vold. Utviklet dessverre ptsd og går i dag i behandling for dette. Det er 6 år siden bruddet og jeg begynner å stå stødig igjen og mye er godt i livet mitt. Men det er først de siste to årene jeg har våget å prøve meg på dating igjen. Første mann jeg møtte, var en kopi av min eks, og jeg var rett på vei inn i noe voldelig igjen. Det var tross alt det eneste jeg kjente til. Men klarte stoppe det. Så etter det, har jeg valgt ta tak i dette med valg av menn med psykolog og har etter det møtt noen veldig fine menn. Men det samme skjer hver gang  og nå sist for en uke siden. 

Jeg kommer til et punkt der jeg begynner bli gla i han det gjelder. Så kjenner jeg på en intens frykt for avvisning, at ting blir for nært og jeg blir redd for at han før eller siden vil forlate meg, ikke tåle meg. Så da begynner jeg oppføre meg litt sånn ufint, småkritikk og distanse, kan være stille på meldinger og kontakt og jeg kan såre han plutselig, på småting, ikke store ting, men nok til at jeg bevisst eller ubevisst sjekker hva han tåler, tror jeg. 

Så kommer jeg til et punkt hvor jeg klarer slippe en bombe : "jeg vet ikke om jeg klarer dette mer, dette er nok ikke rett, vi er nok ikke så god match, jeg tenker du får det bedre uten meg" - slike ting. Og innerst inne skriker jeg av smerte, for det er det siste jeg vil. Når da han begynner kjempe for meg, blir jeg glad og tenker "oi han bryr seg faktisk, han har ikke tenkt å svikte meg", men så fortsetter jeg å si disse tingene og tester nok ut hva han tåler, for jeg er ikke vant til å bli tålt. Ender som regel med at jeg sier noe så dumt, som han tar som kritikk eller skikkelig sårende, slik at han dabber av. Og da tenker jeg "jeg visste det, før eller siden ville han sviktet meg, han klarer ikke ta i mot hele meg", også avsluttes det hele på en stygg måte som regel, veldig ofte med taushet fra min side eller evt hans fordi han er såret. Og så er jeg da på bar bakke, helt knust med kjærlighetssorg for noe jeg har klart ødelegge. Så nå sist for en uke siden gjorde jeg dette, jeg klarte kritisere fyren for å ikke bry seg nok om meg, ikke vise meg nok oppmerksomhet, og sannheten var jo en helt annen. Jeg begynte kjenne at jeg falt for han, ble skikkelig gla i han, og det tør jeg ikke for det betyr at jeg kan bli sviktet. han hadde ikke vært annet enn snill og god. Men jeg saboterte det. igjen har dette skjedd. og denne gang er jeg sykt lei meg, for dette var den beste, snilleste, nydeligste mann jeg har møtt på lenge og tenk, han viste at han ville ha MEG. Men jeg fortalte han aldri at jeg har opplevd vold. Jeg fortalte aldri hvorfor jeg ble slik, såret han og pirket i han og prøvde såre han for å se hva han tåler. Jeg sa ingenting, det tok bare slutt - alt fordi jeg ødela det. 

Hva kan jeg gjøre med meg selv? jeg vet jo at jeg sårer andre på den måten. jeg vet at jeg er en mester på å oppføre meg krevende. jeg vet jeg tester ut. jeg vet at alt jeg prøver på er å få bekreftet at jeg ikke er verdt å elske, ikke verdt å bruke tid på. Men denne gang angrer jeg bittert. har sent en "kan du tilgi meg"-melding, men han svarer ikke. Så jeg forstår jeg har tabbet meg skikkelig ut.

Hva gjør jeg? burde jeg på et vis forklare han min bagasje? hva slags tilknytning har jeg? har alltid tenkt jeg er engstelig, men jeg lurer på om jeg faktisk også er unnvikende, fordi jeg dytter vekk folk og det skjer når det begynner bli for nært, for intimt, for bra. da stikker jeg, før han klarer stikke fra meg. han ville gjort det før eller siden, så...

Det er ufattlelig vondt å ha det slik. jeg vet jeg sårer han, men jeg sårer også meg selv, som om jeg ikke tillater meg selv å bli elsket. 

hvor begynner jeg å ta fatt i dette? psykolog ja, men der går jeg jo bare annenhver uke, men hva mer,kan noen hjelpe meg å forstå meg selv? har mitt mønster noe med det at jeg har vært utsatt for vold i mange mange år å gjøre? jeg har jo ikke en tøff barndom, tvert i mot...

 

hjelp!?   

Anonymkode: 0da36...dc8

Du er traumatisert og ikke i kontakt med deg selv eller egne følelser, da er det vanskelig med nær kontakt med andre, nærhet blir skummelt. Du trenger en god psykolog med erfaring med traumer. ❤️

Anonymkode: 43048...6ed

[AnonymBruker]

Aksepter at du ikke kan få ubetinget kjærlighet i et parforhold. Kanskje du heller ikke helt fikk det av en forelder, eller begge? Din partner skal ikke være en foreldrefigur som skal romme hele deg, vi mennesker må respektere hverandre og være litt forsiktige. Begynn med å holde tilbake meldinger og ord, utsett å si eller skrive det du har trang til, ikke bus ut med det. Da vil du sitte igjen med noen vanskelige følelser du ikke får regulert utover, på ham, men må regulerer innenfra. Dette skjer via måten vi tenker på, bl.a. Dette kan du klare!

Anonymkode: f9d2c...9d2

[AnonymBruker]

0/10

Anonymkode: 94490...a09

[AnonymBruker]

Mannen min er litt som deg. Jeg vet ikke om han har ptsd men han har noen symptom på traumer, feks mareritt. Jeg tror barndommen hans har vært grei som i foreldre som ville ham vel, men han er oppvokst under krig og uroligheter. 

Det første året vi var sammen sa han helt eksplisitt ting som at jeg kom til å forlate ham, og virket redd for svik. Jeg sa, jeg er her.

Det andre året begynte han med mer tydelig testing. Jeg ble rasende og lei meg, men jeg ble. Tenkte, det er meg og han. Jeg gikk i terapi på det tidspunktet, og terapeuten sa at jeg måtte åpne meg mer og vise meg mer sårbar. Tror han tolka det at jeg viste tydelige følelser for ham, da jeg hadde reaksjoner. At han trengte at han ikke var den eneste i forholdet med kompliserte følelser. 

År tre var både det fineste og det rareste. Vi slappa mer av med hverandre. Tok mange steg nærmere. Begynte å snakke om framtida og vi og oss. Han engasjerte seg mye i mitt liv. Hadde flere ting stående hos meg. Plutselig kom det jeg ser på som vendepunktet i vårt forhold. Der han virkelig, virkelig såra meg og dessuten sa da jeg sa fra at det ikke var greit, at det mellom oss uansett ikke var viktig og vi var ingen god match heller. Jeg tror det var et eller annet med min respons; kombinasjon av likegyldighet, sårethet uten at jeg ble stygg, og krav til ham om å fikse, som funket og som sementerte oss som et par som tåler alt. Ihvertfall, etter det ble vi veldig forelsket og det har aldri vært flere episoder av testing.

Men han kan være fjern i perioder når ting er vanskelig i livet hans. Det fungerer jo i praksis også som en slags test. Men da klarer jeg å bare ha fokus på mitt øvrige liv, og la ham komme tilbake. Vi er så bra når alt funker, og det føles ikke bare naturstridig å gå men også egentlig helt utenkelig. Og jeg føler at han trenger meg. Når han er "vanskelig" sier jeg bare omtrent kom her, idioten min, eller ber ham sove, eller bare ligger unna til han roer seg ned. 

Mye av det som gjør at jeg tåler min mann med alle hans luner, er at han tidlig i forholdet var åpen. Han sa selv at han var usikker på seg selv osv. Det gjorde meg trygg på at han har en del selvinnsikt og ikke kom til å krangle på tilbakemeldinger og kritikk. Hvis jeg sier at nå er han idiot, så tror han på det. 

Ja, du må selvsagt være åpen om at du sliter med tilknytning og gjerne også noe om hvorfor. Den som skal tåle deg, kan ikke tåle deg helt i blinde....

Jeg har også møtt menn som var vanskelige men da helt uten forklaring, da bare forsvant jeg ut av livet deres for godt, selv om de ba meg komme tilbake, jeg så på dem som for umodne og for u-modige. Det er skummelt å være i et forhold men man må tørre å åpne seg som et mininum. 

Anonymkode: efb73...e0c

[AnonymBruker]

Du er ikke emosjonelt ustabil sa du. 🤔 Hva er du da? Gå til psykolog. Det du driver med traumatiseeer andre også. Det e liksom ike greit i være en skitrekk med andre bare fordi du har et sår. Fiks såret. Og ta ansvar for hvordan du behandler andre. 

Anonymkode: 78df0...06b

[AnonymBruker]

Fiks deg sjøl før du prøver å være i et forhold. Det e ikke greit å drive på sånn, bare fordi du er ensom. Vil du være i et forhold så vær klar for det. Ikke gå inn i et forhold for kosen sin skyld og traumatiseeer andre med denne idiotien "skulle bare teste om han var nok glad i stakkars meg" skjerpings. Blir så sur jeg. 

Anonymkode: 78df0...06b

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen, men jeg har opplevd omsorgssvikt da og vært sånn så lenge jeg kan huske. Mye mulig volden har trigget noe i deg. Jeg tror det handler om å finne rett person og så å være åpen og jobbe med det. Man kan absolutt møte mennesker som kan romme hele oss, de er bare litt sjeldnere å møte på. Når du en gang gjør det, så må du våge å være sårbar, samtidig som du må prøve å jobbe med de automatiske tankene om at "dette går ikke". Over tid hvis begge er villige så kan du få en helt sunn relasjon igjen. ❤️

Anonymkode: dc116...156

[AnonymBruker]

Kommer selv fra traumatisk barndom og selv om jeg har vært i forhold med fine menn har jeg aldri elsket noen av dem eller latt de slippe inn. Muren var for høy og jeg beskyttet meg selv.

Jeg kunne teste litt i starten, men mer på å stille dem til veggs med hva lojalitet og tillit betydde for meg og at om de brøt den ville jeg gå og aldri se meg tilbake.

Jeg hadde en innebygd frykt for å bli forlatt så jeg måtte ha kontroll og ikke gi bort hjertet mitt. Og det var alltid jeg som gikk.

Giftet meg ung. Var forelsket, men noe skurret alltid som med tidligere forhold. Jeg klarte ikke å slippe kontrollen. Nå viste han seg også å aldri være rett for meg så ble skilt noen år etter vi fikk et barn da han aldri utviklet seg videre enn en tenårings hjerne.

Så der var jeg. 40 år, skilt alenemor. 

Startet å date igjen og møtte noen fine menn, men denne murringen i meg slapp aldri.

Jeg kom til punktet der jeg lurte på om jeg i det hele tatt var egnet for å være i et forhold og var i ferd med å ta en laaaang pause.

Så møtte jeg han. Det klikket før vi møttes. Pratet på telefonen i flere timer. Og da øynene våre møttes første gang ble jeg trollbundet. En kaffekopp ble til en date som varte et døgn.

Jeg var helt åpen og ærlig om barndom, traumer, fight and flight og at jeg aldri hadde elsket en mann. Jeg forsto ikke hvordan det føltes å elske andre enn barnet mitt. Den ubetingede kjærligheten. Jeg var denne uavhengige og selvstendige damen som alltid hadde vært klippen til alle rundt meg, men jeg var dritt lei. Jeg ønsket å kjenne på å ha min egen klippe og bare føle meg 100% trygg og hjemme med en person.

Han så rett igjennom meg og inn i kjernen min. Vi kunne prate om absolutt alt og før jeg visste ordet av det var det oss. Kjente jeg på at jeg ble redd og følte på frykten av å bli forlatt fortalte jeg han det istedenfor å trekke meg unna. Og han var med meg hele veien inntil det forsvant.

Nå forstår jeg hva det er å elske en mann. Og jeg er ikke redd lenger. Og det handlet like mye om at jeg ikke hadde truffet den rette mannen for meg for da jeg møtte han var det så klart og innlysende. Jeg er fremdeles selvstendig og uavhengig, men med han kan jeg trygt lene meg inntil han og slippe kontrollen. Med han kan jeg være redd og sårbar og vite at han vil være der og løfte meg opp igjen.

Du kan også finne kjærligheten, men det må være med den rette og du må tørre å ta en sjanse med hjertet ditt. Uten å ofre tryggheten og frykten for å bli såret vil du aldri kunne gi hele deg til et annet menneske og det blir nærmest umulig å kjenne på den dype kjærligheten. Den kommer kun når du overgir hele deg.

Anonymkode: 82082...706

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Kommer selv fra traumatisk barndom og selv om jeg har vært i forhold med fine menn har jeg aldri elsket noen av dem eller latt de slippe inn. Muren var for høy og jeg beskyttet meg selv.

Jeg kunne teste litt i starten, men mer på å stille dem til veggs med hva lojalitet og tillit betydde for meg og at om de brøt den ville jeg gå og aldri se meg tilbake.

Jeg hadde en innebygd frykt for å bli forlatt så jeg måtte ha kontroll og ikke gi bort hjertet mitt. Og det var alltid jeg som gikk.

Giftet meg ung. Var forelsket, men noe skurret alltid som med tidligere forhold. Jeg klarte ikke å slippe kontrollen. Nå viste han seg også å aldri være rett for meg så ble skilt noen år etter vi fikk et barn da han aldri utviklet seg videre enn en tenårings hjerne.

Så der var jeg. 40 år, skilt alenemor. 

Startet å date igjen og møtte noen fine menn, men denne murringen i meg slapp aldri.

Jeg kom til punktet der jeg lurte på om jeg i det hele tatt var egnet for å være i et forhold og var i ferd med å ta en laaaang pause.

Så møtte jeg han. Det klikket før vi møttes. Pratet på telefonen i flere timer. Og da øynene våre møttes første gang ble jeg trollbundet. En kaffekopp ble til en date som varte et døgn.

Jeg var helt åpen og ærlig om barndom, traumer, fight and flight og at jeg aldri hadde elsket en mann. Jeg forsto ikke hvordan det føltes å elske andre enn barnet mitt. Den ubetingede kjærligheten. Jeg var denne uavhengige og selvstendige damen som alltid hadde vært klippen til alle rundt meg, men jeg var dritt lei. Jeg ønsket å kjenne på å ha min egen klippe og bare føle meg 100% trygg og hjemme med en person.

Han så rett igjennom meg og inn i kjernen min. Vi kunne prate om absolutt alt og før jeg visste ordet av det var det oss. Kjente jeg på at jeg ble redd og følte på frykten av å bli forlatt fortalte jeg han det istedenfor å trekke meg unna. Og han var med meg hele veien inntil det forsvant.

Nå forstår jeg hva det er å elske en mann. Og jeg er ikke redd lenger. Og det handlet like mye om at jeg ikke hadde truffet den rette mannen for meg for da jeg møtte han var det så klart og innlysende. Jeg er fremdeles selvstendig og uavhengig, men med han kan jeg trygt lene meg inntil han og slippe kontrollen. Med han kan jeg være redd og sårbar og vite at han vil være der og løfte meg opp igjen.

Du kan også finne kjærligheten, men det må være med den rette og du må tørre å ta en sjanse med hjertet ditt. Uten å ofre tryggheten og frykten for å bli såret vil du aldri kunne gi hele deg til et annet menneske og det blir nærmest umulig å kjenne på den dype kjærligheten. Den kommer kun når du overgir hele deg.

Anonymkode: 82082...706

Nå sitter jeg med tårer i øynene. Du beskriver akkurat slik jeg har hatt det i livet mitt. Har ikke innsett det før nå, men jeg har aldri elsket eksene mine på ordentlig, og har hatt en høy mur. Eneste forskjellen her er at jeg har fortsatt ikke begynt å date, selv om jeg lengter etter å treffe den mannen det bare klikker med, og som er ment for meg. Men jeg føler fortsatt på at jeg nok ikke evner å elske noen på rette måten, og at det aldri vil finnes noen som vil være der for meg..😔

Anonymkode: 01529...636

[AnonymBruker]

Alle forhold virker lovende til man blir kjent.

Anonymkode: 361fd...86a

[AnonymBruker]

Ville nok fortsatt hos psykologen en stund til før jeg begav meg ut på flere forhold.

En ting er det som du sier at du sitter igjen knust og har ødelagt noe som kunne blitt fint. Det er trist for deg. Noe det ikke virker som om du tenker over er at du kan ødelegge noe i disse mennene? De blir jo også knust og antagelig svært forvirret siden de ikke har gjort noe galt. Så må de bære med seg dette og kanskje streve med det i sine neste forhold, hvis de tør å prøve igjen. Så hold an litt nå og få mer orden på det du sliter med så du ikke sårer og ødelegger for andre.

Anonymkode: 2f04a...a03

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nå sitter jeg med tårer i øynene. Du beskriver akkurat slik jeg har hatt det i livet mitt. Har ikke innsett det før nå, men jeg har aldri elsket eksene mine på ordentlig, og har hatt en høy mur. Eneste forskjellen her er at jeg har fortsatt ikke begynt å date, selv om jeg lengter etter å treffe den mannen det bare klikker med, og som er ment for meg. Men jeg føler fortsatt på at jeg nok ikke evner å elske noen på rette måten, og at det aldri vil finnes noen som vil være der for meg..😔

Anonymkode: 01529...636

Du vil kjenne det om du treffer den rette. Det er sprøtt og corny å si det, men du VET det bare når det skjer. 

Var 40 da lynet slo ned ♥️

Anonymkode: 82082...706

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Kommer selv fra traumatisk barndom og selv om jeg har vært i forhold med fine menn har jeg aldri elsket noen av dem eller latt de slippe inn. Muren var for høy og jeg beskyttet meg selv.

Jeg kunne teste litt i starten, men mer på å stille dem til veggs med hva lojalitet og tillit betydde for meg og at om de brøt den ville jeg gå og aldri se meg tilbake.

Jeg hadde en innebygd frykt for å bli forlatt så jeg måtte ha kontroll og ikke gi bort hjertet mitt. Og det var alltid jeg som gikk.

Giftet meg ung. Var forelsket, men noe skurret alltid som med tidligere forhold. Jeg klarte ikke å slippe kontrollen. Nå viste han seg også å aldri være rett for meg så ble skilt noen år etter vi fikk et barn da han aldri utviklet seg videre enn en tenårings hjerne.

Så der var jeg. 40 år, skilt alenemor. 

Startet å date igjen og møtte noen fine menn, men denne murringen i meg slapp aldri.

Jeg kom til punktet der jeg lurte på om jeg i det hele tatt var egnet for å være i et forhold og var i ferd med å ta en laaaang pause.

Så møtte jeg han. Det klikket før vi møttes. Pratet på telefonen i flere timer. Og da øynene våre møttes første gang ble jeg trollbundet. En kaffekopp ble til en date som varte et døgn.

Jeg var helt åpen og ærlig om barndom, traumer, fight and flight og at jeg aldri hadde elsket en mann. Jeg forsto ikke hvordan det føltes å elske andre enn barnet mitt. Den ubetingede kjærligheten. Jeg var denne uavhengige og selvstendige damen som alltid hadde vært klippen til alle rundt meg, men jeg var dritt lei. Jeg ønsket å kjenne på å ha min egen klippe og bare føle meg 100% trygg og hjemme med en person.

Han så rett igjennom meg og inn i kjernen min. Vi kunne prate om absolutt alt og før jeg visste ordet av det var det oss. Kjente jeg på at jeg ble redd og følte på frykten av å bli forlatt fortalte jeg han det istedenfor å trekke meg unna. Og han var med meg hele veien inntil det forsvant.

Nå forstår jeg hva det er å elske en mann. Og jeg er ikke redd lenger. Og det handlet like mye om at jeg ikke hadde truffet den rette mannen for meg for da jeg møtte han var det så klart og innlysende. Jeg er fremdeles selvstendig og uavhengig, men med han kan jeg trygt lene meg inntil han og slippe kontrollen. Med han kan jeg være redd og sårbar og vite at han vil være der og løfte meg opp igjen.

Du kan også finne kjærligheten, men det må være med den rette og du må tørre å ta en sjanse med hjertet ditt. Uten å ofre tryggheten og frykten for å bli såret vil du aldri kunne gi hele deg til et annet menneske og det blir nærmest umulig å kjenne på den dype kjærligheten. Den kommer kun når du overgir hele deg.

Anonymkode: 82082...706

Tusen tusen takk for dette innlegget. Det traff meg midt i hjerte og kjenner meg veldig igjen. Takk for at du gir håp og for at du forstår ❤️ts

Anonymkode: 0da36...dc8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Mannen min er litt som deg. Jeg vet ikke om han har ptsd men han har noen symptom på traumer, feks mareritt. Jeg tror barndommen hans har vært grei som i foreldre som ville ham vel, men han er oppvokst under krig og uroligheter. 

Det første året vi var sammen sa han helt eksplisitt ting som at jeg kom til å forlate ham, og virket redd for svik. Jeg sa, jeg er her.

Det andre året begynte han med mer tydelig testing. Jeg ble rasende og lei meg, men jeg ble. Tenkte, det er meg og han. Jeg gikk i terapi på det tidspunktet, og terapeuten sa at jeg måtte åpne meg mer og vise meg mer sårbar. Tror han tolka det at jeg viste tydelige følelser for ham, da jeg hadde reaksjoner. At han trengte at han ikke var den eneste i forholdet med kompliserte følelser. 

År tre var både det fineste og det rareste. Vi slappa mer av med hverandre. Tok mange steg nærmere. Begynte å snakke om framtida og vi og oss. Han engasjerte seg mye i mitt liv. Hadde flere ting stående hos meg. Plutselig kom det jeg ser på som vendepunktet i vårt forhold. Der han virkelig, virkelig såra meg og dessuten sa da jeg sa fra at det ikke var greit, at det mellom oss uansett ikke var viktig og vi var ingen god match heller. Jeg tror det var et eller annet med min respons; kombinasjon av likegyldighet, sårethet uten at jeg ble stygg, og krav til ham om å fikse, som funket og som sementerte oss som et par som tåler alt. Ihvertfall, etter det ble vi veldig forelsket og det har aldri vært flere episoder av testing.

Men han kan være fjern i perioder når ting er vanskelig i livet hans. Det fungerer jo i praksis også som en slags test. Men da klarer jeg å bare ha fokus på mitt øvrige liv, og la ham komme tilbake. Vi er så bra når alt funker, og det føles ikke bare naturstridig å gå men også egentlig helt utenkelig. Og jeg føler at han trenger meg. Når han er "vanskelig" sier jeg bare omtrent kom her, idioten min, eller ber ham sove, eller bare ligger unna til han roer seg ned. 

Mye av det som gjør at jeg tåler min mann med alle hans luner, er at han tidlig i forholdet var åpen. Han sa selv at han var usikker på seg selv osv. Det gjorde meg trygg på at han har en del selvinnsikt og ikke kom til å krangle på tilbakemeldinger og kritikk. Hvis jeg sier at nå er han idiot, så tror han på det. 

Ja, du må selvsagt være åpen om at du sliter med tilknytning og gjerne også noe om hvorfor. Den som skal tåle deg, kan ikke tåle deg helt i blinde....

Jeg har også møtt menn som var vanskelige men da helt uten forklaring, da bare forsvant jeg ut av livet deres for godt, selv om de ba meg komme tilbake, jeg så på dem som for umodne og for u-modige. Det er skummelt å være i et forhold men man må tørre å åpne seg som et mininum. 

Anonymkode: efb73...e0c

Tusen takk for at du delte dette. ❤️Ts

Anonymkode: 0da36...dc8