Jeg saboterer alle potensielt gode forhold. Er langt nede fordi jeg sårer andre. Har jeg en engstelig unnvikende tilknytning?

[AnonymBruker]

Jeg er ei dame på 45 som ble skilt for noen år tilbake. Jeg måtte rømme fra min daværende mann, ødelagt etter årevis med alle tenkelige former for vold. Utviklet dessverre ptsd og går i dag i behandling for dette. Det er 6 år siden bruddet og jeg begynner å stå stødig igjen og mye er godt i livet mitt. Men det er først de siste to årene jeg har våget å prøve meg på dating igjen. Første mann jeg møtte, var en kopi av min eks, og jeg var rett på vei inn i noe voldelig igjen. Det var tross alt det eneste jeg kjente til. Men klarte stoppe det. Så etter det, har jeg valgt ta tak i dette med valg av menn med psykolog og har etter det møtt noen veldig fine menn. Men det samme skjer hver gang  og nå sist for en uke siden. 

Jeg kommer til et punkt der jeg begynner bli gla i han det gjelder. Så kjenner jeg på en intens frykt for avvisning, at ting blir for nært og jeg blir redd for at han før eller siden vil forlate meg, ikke tåle meg. Så da begynner jeg oppføre meg litt sånn ufint, småkritikk og distanse, kan være stille på meldinger og kontakt og jeg kan såre han plutselig, på småting, ikke store ting, men nok til at jeg bevisst eller ubevisst sjekker hva han tåler, tror jeg. 

Så kommer jeg til et punkt hvor jeg klarer slippe en bombe : "jeg vet ikke om jeg klarer dette mer, dette er nok ikke rett, vi er nok ikke så god match, jeg tenker du får det bedre uten meg" - slike ting. Og innerst inne skriker jeg av smerte, for det er det siste jeg vil. Når da han begynner kjempe for meg, blir jeg glad og tenker "oi han bryr seg faktisk, han har ikke tenkt å svikte meg", men så fortsetter jeg å si disse tingene og tester nok ut hva han tåler, for jeg er ikke vant til å bli tålt. Ender som regel med at jeg sier noe så dumt, som han tar som kritikk eller skikkelig sårende, slik at han dabber av. Og da tenker jeg "jeg visste det, før eller siden ville han sviktet meg, han klarer ikke ta i mot hele meg", også avsluttes det hele på en stygg måte som regel, veldig ofte med taushet fra min side eller evt hans fordi han er såret. Og så er jeg da på bar bakke, helt knust med kjærlighetssorg for noe jeg har klart ødelegge. Så nå sist for en uke siden gjorde jeg dette, jeg klarte kritisere fyren for å ikke bry seg nok om meg, ikke vise meg nok oppmerksomhet, og sannheten var jo en helt annen. Jeg begynte kjenne at jeg falt for han, ble skikkelig gla i han, og det tør jeg ikke for det betyr at jeg kan bli sviktet. han hadde ikke vært annet enn snill og god. Men jeg saboterte det. igjen har dette skjedd. og denne gang er jeg sykt lei meg, for dette var den beste, snilleste, nydeligste mann jeg har møtt på lenge og tenk, han viste at han ville ha MEG. Men jeg fortalte han aldri at jeg har opplevd vold. Jeg fortalte aldri hvorfor jeg ble slik, såret han og pirket i han og prøvde såre han for å se hva han tåler. Jeg sa ingenting, det tok bare slutt - alt fordi jeg ødela det. 

Hva kan jeg gjøre med meg selv? jeg vet jo at jeg sårer andre på den måten. jeg vet at jeg er en mester på å oppføre meg krevende. jeg vet jeg tester ut. jeg vet at alt jeg prøver på er å få bekreftet at jeg ikke er verdt å elske, ikke verdt å bruke tid på. Men denne gang angrer jeg bittert. har sent en "kan du tilgi meg"-melding, men han svarer ikke. Så jeg forstår jeg har tabbet meg skikkelig ut.

Hva gjør jeg? burde jeg på et vis forklare han min bagasje? hva slags tilknytning har jeg? har alltid tenkt jeg er engstelig, men jeg lurer på om jeg faktisk også er unnvikende, fordi jeg dytter vekk folk og det skjer når det begynner bli for nært, for intimt, for bra. da stikker jeg, før han klarer stikke fra meg. han ville gjort det før eller siden, så...

Det er ufattlelig vondt å ha det slik. jeg vet jeg sårer han, men jeg sårer også meg selv, som om jeg ikke tillater meg selv å bli elsket. 

hvor begynner jeg å ta fatt i dette? psykolog ja, men der går jeg jo bare annenhver uke, men hva mer,kan noen hjelpe meg å forstå meg selv? har mitt mønster noe med det at jeg har vært utsatt for vold i mange mange år å gjøre? jeg har jo ikke en tøff barndom, tvert i mot...

 

hjelp!?   

Anonymkode: 0da36...dc8

[AnonymBruker]

Borderline? Kontakt fastlegen din, og be om hjelp. 

Anonymkode: b6169...004

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Borderline? Kontakt fastlegen din, og be om hjelp. 

Anonymkode: b6169...004

Du bør ikke stille diagnoser basert på en A4 side på kvinneguiden.

Anonymkode: 76df4...aae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Borderline? Kontakt fastlegen din, og be om hjelp. 

Anonymkode: b6169...004

Jeg har ptsd grunnet traumer fra vold. Jeg er ikke borderline eller emosjonelt ustabil, som diagnosen kalles nå. 

Anonymkode: 0da36...dc8

[Duff]

Snakk med han du vil være med men er redd forat det ikke skal være. Hva vil han ha? Jeg avsluttet alt i panikk helt til jeg traff en som sa "jeg er her, jeg tåler alt og skal ikke gå"