Leve med en sint mann

[AnonymBruker]

Er det flere som lever med en sint mann? Jeg elsker han og det er mye jeg liker ved han, men sinneutbrudda tar snart knekken på meg.

Anonymkode: ab2ab...8c7

[exictence]

Jeg gjorde det i mange år. Det var grusomt, og det ble aldri bedre

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Er det flere som lever med en sint mann? Jeg elsker han og det er mye jeg liker ved han, men sinneutbrudda tar snart knekken på meg.

Anonymkode: ab2ab...8c7

Det eneste som er sikkert her er at om du ikke flytter fra ham, så kommer han nok til å ta knekken på deg, ja.

Da sier det seg kanskje selv hva du bør gjøre.

Anonymkode: 0b8d6...3f4

[AnonymBruker]

Du sier ikke så mye utenom at det er et problem for deg.

Generelt må man leve med ymse irriterende sider om man skal leve med en annen. Er dette irriterende? Skremmende? Farlig?

Anonymkode: a3f6e...fd7

[AnonymBruker]

Jeg levde med en sint kvinne, men min erfaring er at slikt ikke blir bedre, det er dypt forankret i personligheten

Anonymkode: f915c...085

[AnonymBruker]

Ja, og nå lever jeg uten en sint mann
Det har tatt 2 år + å gjenopprette den hormonelle og emosjonelle balansen, men såpass unnet jeg meg gitt!
Dropp den sinte mannen, hvis du har lyst til å være frisk og leve lenge.

Anonymkode: f34cd...959

[AnonymBruker]

Hadde ikke orket. Leve med noen som ikke klarer å beherske seg i det daglige, er noe jeg ikke lar meg selv gjennomgå.

Bodde med en som ble taus i lang tid når det passet ham, aldri mer en mann som ødelegger et ellers godt liv med sånn drittoppførsel. 

Må man gå på nåler, eller er redd for neste sinneutbrudd, er det på tide å gjøre noe med livet sitt. 

Anonymkode: add6d...b9c

[AnonymBruker]

Er ikke livet altfor kort til å leve sammen med noen som er sint (nesten) hele tiden? Selv om man er glad i vedkommende?

Anonymkode: bbbf6...73a

[AnonymBruker]

Akkurat kommet ut fra et forhold av sinne og trakkasering. Det var ikke lenger til å holde ut. ALT jeg gjorde var feil, og han ble sint for den minste lille ting. Jeg har ingen fasit på fremtiden, men det er første gang på veldig lenge hvor jeg ikke har angst og det er rolig rundt meg. ❤️ 

Anonymkode: 97e0b...f73

[Trolltunge]

Jeg har levd med sint mann. Jeg lever ikke med sint mann lenger, selv om jeg lever med samme mannen fremdeles. 

Det vil si at innimellom kan han snuble litt i "seg selv " angående å være en som for fort lar sine demoner hagle over andre, og da meg som er partner først og fremst. Nå får han imidlertid så klar beskjed om at jeg ikke gidder slikt at han tar seg selv i nakken og regulerer seg rimelig kjapt når slikt skjer. Han vet jo helt faktisk at vår relasjon går til helvete på alle måter dersom han bare slipper dritt utover meg uten å tenke konsekvenser av det. Jeg har gått tom og lei av ham tidligere. Når slikt skjer vet han nå dessuten av erfaring at han har et valg. 1. Bare være guffen, og jeg trekker meg bort fra ham. 2. Ta seg i dette, regulere sine tanker/følelser/innfall og så vil jeg også legge bort at han glapp litt på dette, og vi kan ha det fint sammen. 

Senest i går måtte han ta det valget, og tok det heldigvis så kjapt at vi fikk en hyggelig tur til byen for å handle, spise og prate, istedenfor at jeg gikk hjem igjen og fant på noe annet. For slikt gjør jeg nå om han blir urimelig og guffen. Oftest av bagateller og tull, så hvorfor skal jeg finne meg i det? Det gjør jeg ikke lenger, og det er bra for oss begge. Han får det jo ikke hyggelig han heller når han stuper nedi å bli guffen, og så bare svømmer rundt i det. Livet blir ikke fint for ham heller før han trår ut av slikt, og det destruerer mine gode følelser for ham, fra trivsel til tenning og å føle kjærlighet. Hvilket jeg ikke lenger skjuler, men er veldig tydelig angående. 

Det ødelegger imidlertid ikke mine dager og mitt liv skikkelig lenger dersom han ikke tar seg i det og klarer å regulere seg. Jeg tar bare avstand til han samler seg. Gidder ikke mer slikt. Jeg er tilgjengelig når han tar ting opp på ordentlig måte. Ikke når han bare guffer og surer seg. Det får han gjøre alene.

Endret 7 timer siden av Trolltunge

[Rosa Gnom]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er det flere som lever med en sint mann? Jeg elsker han og det er mye jeg liker ved han, men sinneutbrudda tar snart knekken på meg.

Anonymkode: ab2ab...8c7

Har du prøvd å få han til å gå på sinnemestringskurs? Jeg kjenner flere som har gått på de med stor suksess. En av de var i samme situasjon som deg ca. Konen stilte rett og slett ett ultimatum og fikk mannen til å gå på kurs. Det var enten det eller skilsmisse. Noe annet var uutholdelig for hun. De er fortsatt sammen x antall år etter. Så regner med at det gikk bra.

Endret 11 timer siden av Rosa Gnom

[Rosa Dartle]

Jeg lever med en fantastisk mann, som også har et voldsomt temperament. Jeg måtte rett og slett si for 15 år siden at dette ikke gikk lenger. Jeg ble gående på tå hev, og det var ikke noe hyggelig. Jeg fortalte ham hvordan det fikk meg til å føle meg, at jeg ble urolig, engstelig, og på vakt. Jeg tror ikke han hadde skjønt hvordan det påvirket meg, og han ble veldig lei seg.

Jeg vet ikke helt hva han egentlig gjorde, men noe gjorde han med det. Han kan bjeffe til meg fortsatt, men nå går det ikke inn på meg, jeg sier bare at jeg ikke finner meg i bjeffing, går, og han tar seg sammen. Vi krangler aldri. Han er flink til å si unnskyld. 

For oss funket det med en ordentlig prat. Med årene er det også kanskje mindre testosteron som gjør de litt softere? Synes det var verst i 20-årene. Han har også gått og snakket med noen om temperamentet sitt. Han har en vanlig barndom, og ikke noen «issues» i så måte, han bare fyrer seg lett opp.

Må også si at dette ikke er for alle. Men for meg som har en sterk personlighet selv og trenger en å bryne meg på, er han perfekt for meg. Jeg har vært sammen med supersøte gutter som jeg har kjedet meg med etter kort tid. Og nå sier jeg bare tydelig fra. Jeg var bare for dårlig på det da jeg var ung. Selv om jeg har en sterk personlighet, er jeg også en person som aldri blir sint, så jeg måtte lære meg å si ifra. 

Hvis han ikke skjerper seg og er dårlig på å si unnskyld, må man ikke få ødelagt psyken sin ved å bli i forholdet. Vold og ukvemsord eller slikt som går utover din selvtillit er selvsagt helt uaktuelt. Det skal man aldri finne seg i. 

Endret 5 timer siden av Rosa Dartle

[AnonymousBruker]

Kommer jo an på oss kvinner og hvordan vi håndterer det, men selvfølgelig også han selv og i hvilken grad dette temperamentet ligger på. Men det er grenser for hvor mye du skal tåle. Jeg greide ikke mer enn et år med et rent helvete, og jeg vet ikke hvordan jeg skal takke meg selv nok for å ha kommet meg vekk. I dag har jeg en helt annen fyr som virkelig behandler meg som et verdifullt menneske, og ikke et menneske man kan skrike til.

[Leeloo]

For meg er det det største røde flagget og en dealbreaker. Jeg er veldig var på aggresjon og løper fort andre veien om det dukker opp. Det betyr ikke at man aldri kan være uenige eller diskutere, det er måten det gjøres på. Hevet stemme og stygg ordbruk hadde vært uaktuelt. Jeg skjønner at andre kan tåle det bedre, men for meg hadde vært ulevelig. 

[AnonymBruker]

Skjønner ikke at noen kan ha respekt for menn som klikker. Hadde vært helt uaktuelt for meg.

Anonymkode: e3b1b...d88

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Er ikke livet altfor kort til å leve sammen med noen som er sint (nesten) hele tiden? Selv om man er glad i vedkommende?

Anonymkode: bbbf6...73a

Du har et poeng, men dessverre er det nok mange som har fått barn med den sinte partneren og gruer seg til å gå pga de da ikke kan være buffer mellom sint partner og barna.

Mange vil nok vente til de vet at barna klarer å si fra dersom det blir for ille når de er hos den andre foreldren. For realiteten er den at mange sinte foreldre fremdeles har samvær eller 50/50 fordeling på barna.

Anonymkode: 6bf5b...481