Hilsen frustrert funksjonshemmet (2)

[AnonymKvinne..]

Jeg har tidligere skrevet flere innlegg om psykiske, fysiske, sosiale og økonomiske konsekvenser av funksjonsnedsettelser. Når sinnet og sjalusien mot andre som får mer kommer frem på overflaten, svarer mange med taushet eller kommentarer om at jeg er virkelighetsfjern. Det er mange bevis på at jeg ikke er, men det er også muligens mange bevis på at jeg ikke ser hele bildet.

Verdensdagen for funksjonshemmede kommer hvert år, men knapt er det et engasjement. Organisasjoner som bruker andres verdensdager for å belyse viktige temaer, unnlater å belyse funksjonshemmedes kamper konsekvent. I stedet har jeg sett at de samme organisasjonene har satt søkelys på andre (riktignok viktige) temaer. Flere av disse bruker aldri (ja, faktisk aldri) tid på funksjonshemmede ellers, selv om de får penger til å jobbe mot til og med hat mot blant annet oss.

Funksjonshemmedes rettigheter er komplekst, og å ivareta alle involverte er svært vanskelig. At det blir debatt om ressurser, at tilrettelegging og tilbud utsettes og at medisinske kostnader avveies skjønner jeg. Det er heller ikke dette jeg kritiserer folk for.

Jeg kritiserer dem for å ikke ta avstand fra unødvendig maktmisbruk og dårlig behandling, vold, drap som faktisk også forekommer. Når Amnesty International tar avstand fra dødsstraff eller politivold, unnlater de alltid å nevne når vedkommende er funksjonshemmet. Selv har deres lag i Norge kunnet reagere på vindmøller i reinbeite, men de kan ikke ta avstand fra grov hatvold mot funksjonshemmede. Når Human-Etisk Forbund kjører kampanjer for å legalisere aktiv dødshjelp, svarer de ikke på bekymringer om at funksjonshemmede kan presses til eller tilbys det i stedet for tjenester, og jeg har aldri sett at de har publisert et innlegg eller deltatt på et arrangement om eller med funksjonshemmede.

Dette føles som den eneste tiden vi faktisk kan rette søkelys på diskriminering og hat mot funksjonshemmede, og de lidelsene det kan medføre, og, når dagen er over, er det tilbake til heder av andre. Tilhørende organisasjoner er alltid der for andre, men støtten fra de vi støtter er sjeldent gjensidig. Jeg er lei av å feire alle andre som ikke feirer oss, kjempe for alle andre som ikke kjemper for oss.

Jeg er glad i velferdssamfunnet, og kjemper gjerne for et fellesskap, men det føles mer og mer ut som jeg kun er et verktøy for andre, at jeg selv ikke skal få gleden av å være i et fellesskap. For kan jeg ikke kjempe for andre, kan jeg kanskje i fremtiden få tilbud om hjelp til å dø, kanskje til og med før min tid.

Jeg vet det virker banalt å la en snever gruppe eksplosive aktivister styre min hele verdioppfatning. Jeg vet at det muligens er der jeg er virkelighetsfjern og unyansert, men jeg ser andre instanser presses i en mer aktivistisk retning. Miljøer jeg før har opplevd som ivaretakende føler jeg stiller flere premisser, og, steder jeg har vært heldig å oppleve rom for mine syndromer, opplever jeg blir mer og mer opptatte av andre. Mye av det er fint: mangfold, rettigheter, informasjon, men jeg er ikke lenger omfattet. Jeg opplever dem ikke lenger som steder hvor jeg kan gråte, men må ta imot andres tårer oftere fordi miljøene opplever represalier om ikke de ivaretas. Jeg vet det høres søkt ut, men det er ingen som krever at funksjonshemmede hjelpes, støttes, ivaretas - eller til og med ansettes. Ingen krever at vold, hat, diskriminering eller neglisjé mot funksjonshemmede opphører. I hvert fall ikke blant mine medmennesker. Der har hatet fått vokse fritt, og ingenting er for grovt, mest fordi ingen tror meg hvis jeg forteller noe av det.

Så jeg er sint, lei av aldri å bli møtt. Sinnet har fått vokse hele livet, frustrasjonen har blitt tatt ut i alkohol, og, etter år med daglig drikking, har det nådd et punkt der jeg hallusinerer og skjelver. Arbeidsledighet, økonomiske problemer, sosiale utfordringer knyttet til syndromene og traumer som skal dysses ned til konsekvensene blir fysiske. Jeg bare venter til noen skal kanskje, mot all formodning, slå meg ned, og ingen skal bry seg, fordi det nok en gang er en identitetskamp som går parallelt. Jeg venter på en tid der jeg kanskje opplever større konsekvenser av samfunnets og egne syndromers utvikling, og må møte det med lidelser. Jeg føler jeg venter på en dag der jeg skal få tilbud eller mulighet til å få hjelp til å ta mitt eget liv, eller penger til å dra utenlands, i stedet for mislykkede forsøk hjemme. At det kanskje ikke engang skal være motivert av uhelbredelige lidelser, men av møter med et samfunn som stadig forteller at jeg ikke er verdt noe.

Alt jeg ber om er å bli hørt, få lov til å være lei meg. Alt jeg vil er å bety noe for noen, være nyttig, bidra. Men, hvis folk lukker øynene for alle forsøk, behovene for å bli sett som et menneske, klarer jeg ikke annet enn å boble over av sinne og hat.

 

[_popcorn_]

Hei trådstarter.

Da tittelen på tråden er mangelfull, stenges tråden. Viser til forumets retningslinjer:

Sitat

* Trådtitler på forumet er begrenset til 140 tegn. Vi anbefaler våre brukere å benytte seg av gode titler for å beskrive trådens innhold og dermed treffe riktige mottakere. Tråder med tittelen "Hjelp?" og lignende ufullstendige titler vil stenges. Trådstarter kan velge mellom enten å sende PM til moderator med ønske om endring av tittel, eller selv starte en ny tråd med forbedret tittel.

Du kan enten sende moderator en PM med ønsket oppdatering av tittelen, så vil tråden åpnes igjen, eller starte en ny tråd med mer beskrivende tittel.

_popcorn_, adm