Selv om jeg måtte gjennomgå IVF og har barn på grunn av det, hviler en sorg over at kroppen ikke fungerte

[AnonymBruker]

Sånn var jeg også. Plutselig ble jeg gravid naturlig med nr 2. Var ikke så mye forskjell egentlig 😊

Anonymkode: 8ee2a...339

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg godt. IVF-prosessen er veldig tung og når jeg tenker tilbake på tiden før unnfangelse, unnfangelsen og til dels også graviditeten, så minner det meg om en veldig tung tid og det gjør meg trist. Jeg var for eksempel halvveis ut i svangerskapet før jeg turte å forsiktig begynne å glede meg over det nye livet, men klarte ikke å stole på at dette gikk bra før barnet var kanskje rundt 6 mnd gammelt. Vi hadde også mye ammeproblemer og favorisering av far som også var veldig vondt og kombinasjonen har nok gitt litt tilknytningsproblemer. Er først nå som barnet er 2 år at disse tankene virkelig begynner å gi slipp. 

Jeg synes du skal gi deg selv lov til å sørge. IVF er ufattelig ensomt samtidig som det er en mer offentlig prosess enn jeg skulle ønske. Det er vondt når kroppen ikke fungerer og det er vondt når barnet forbindes med en vond tid. Mitt råd er å snakke om det og gi deg selv anerkjennelse og forståelse for at det er en tøff prosess. Kjenn på sorgen, sånn skikkelig. Først da kan du gå videre og akseptere at slik ble det for deg/dere. Og vit at du ikke er alene ❤️

Anonymkode: bb953...5a7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.12.2024 den 14.00):

Jeg skulle så ønske jeg kunne bli gravid på egenhånd og bare få oppleve at kroppen fungerer. Gir den tanken noen sinne slipp

Anonymkode: ce82d...ef7

Skjønner deg! Jeg har ikke ønske om barn sånn egentlig, men har en sterk sorg at kroppen min ikke fungerer slik den skal. 

Faktisk så stor sorg at jeg vurderer å være evig singel pga dysfunksjonell kropp. Ingen råd å komme med, men du er i alle fall ikke alene om å føle det sånn 🥺. 

Anonymkode: e33f1...dc9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.12.2024 den 20.03):

Hva faen er det for et drittsvar. Read the føkkings room ditt empatiløse troll.

Anonymkode: d5841...3f2

Truth hurts

Anonymkode: 64eb4...d21

[whiztle]

AnonymBruker skrev (På 4.12.2024 den 11.09):

Det er ikke slik at jeg konstant tenker på det, og det er jo selvfølgelig andre ting som er verre, alltid.

Det er mer at det er sterkt knytter til min identitet som kvinne. Hadde det ikke vært for IVF hadde jeg jo aldri blitt mor. Sjeleglad for at det gikk og for muligheten vi har. Samtidig sammenligner jeg meg jo med andre som også er menneskelig, og da kjenner jeg litt på sorgen, særlig når de på 40 blir gravide lett mens jeg ikke var i stand til det selv mye yngre

Anonymkode: ce82d...ef7

Jeg anbefaler at du ser filmen Joy (2024), den er på Netflix.

[AnonymBruker]

Det er ingen fasit på følelser. Noe i TS sitt liv og opplevelser, kanskje kommentarer hun har fått, kanskje noe med selvfølelsen, gjør at hun opplever at IVF betyr at kroppen ikke fungerte og at det er veldig vondt. 

Alle vi som har gått gjennom IVF, opplever det ulikt. Vi fikk barn på 3. uttak med IVF, og jeg tenker faktisk tilbake på den tiden med gode følelser. Ikke at det ikke var tøft, og for meg var først og fremst frykten for å aldri få oppleve å få barn skikkelig vond mens vi holdt på. Det var en karusell med håp, nedturer, nytt håp, fortvilelse. Men det er håpet, og til slutt gleden, som har festet seg hos meg. Det med at kroppen min ikke fungerte, har aldri slått meg. Men jeg vet mannen kjente på det, og var litt "lettet" over at feilen så ut til å ligge hos meg. Han var også veldig tydelig på at han IKKE så på meg som mindre kvinne eller mindre fungerende selv om min kropp ikke klarte å bli gravid. En antydning om noe sånt, hadde vært fælt. 

Som andre i tråden, så fikk vi også plutselig et barn til uten hjelp etterpå. Det skjedde uventet, og midt i en stressende periode hvor jeg ikke hadde tid til hverken å tenke eller føle noe særlig. Og jeg opplevde IVF-svangerskapet som det mest magiske. 

Angående det med at kroppen ikke fungerer, så tenker jeg de aller fleste opplever det på en eller annen måte gjennom livet. Noen trenger sterke briller, noen får kreft, noen må ha keisersnitt for at mor og barn skal overleve, noen får diabetes, noen får svangerskapsforgiftning og er avhengig av helsehjelp, og noen må ha hjelp for å bli gravid. I mine øyne er en egentlig ikke alene, det er veldig vanlig å få noe trøbbel med kroppen på en eller annen måte. 

 

Anonymkode: afb09...30c

[AnonymBruker]

Kan noen opplyse en uvitende(🙈): ved IVF er det egg og sædcelle fra begge? Altså det er ikke noen andres gener som er brukt?

Jeg ville snudd tanken ts: jeg ville vært uendelig takknemlig for å leve i en tid der dette faktisk er mulig når kroppen ikke vil selv! Det er helt fantastisk hva man kan gjøre idag. 

Anonymkode: 1ae46...adf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Kan noen opplyse en uvitende(🙈😞 ved IVF er det egg og sædcelle fra begge? Altså det er ikke noen andres gener som er brukt?

Jeg ville snudd tanken ts: jeg ville vært uendelig takknemlig for å leve i en tid der dette faktisk er mulig når kroppen ikke vil selv! Det er helt fantastisk hva man kan gjøre idag. 

Anonymkode: 1ae46...adf

Du kødder nå? Alder?

Anonymkode: 7a035...992

[AnonymBruker]

Jeg kan forstå det! Tror ulike folk kjenner på ulik sorg over ivf. Jeg var kanskje heldig, for jeg fikk høre hele 20-årene at jeg aldri ville bli gravid naturlig, så jeg var forberedt. Fikk aldri bygd opp forventningene om å bli spontant gravid. Så det at kroppen er teit fikk jeg bearbeidet på forhånd. Det går nemlig over til slutt, man aksepterer at man har fått utdelt de kortene man har. Men det kan ta tid ❤️

Det jeg ikke var forberedt på var hvor kjipt det ble å annonsere at vi var gravid når "alle" forventet at jeg var det. Vi delte prosessen med de rundt oss, for å unngå at vi skulle føle oss alene. Når vi endelig ble gravid var det flere som ikke sa gratulerer, men ting som "så gøy, så stas" istedet. Jeg aner ikke hvorfor, kanskje de var redd for at jeg skulle miste siden vi tross alt måtte si fra i uke 5 (alle visste at vi fikk svaret da). Det var mindre glede å spore hos folk, fordi overraskelsesmomentet var borte. Det var veldig vondt. Opplevde du det, ts?

 

Anonymkode: 389ca...6b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Kan noen opplyse en uvitende(🙈😞 ved IVF er det egg og sædcelle fra begge? Altså det er ikke noen andres gener som er brukt?

Anonymkode: 1ae46...adf

IVF bruker vanligvis parets eget egg + sædceller ja, på ulike måter. 

Anonymkode: 99dbb...819

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Truth hurts

Anonymkode: 64eb4...d21

Det har ingenting med sannhetvå gjøre. Det er synsing fra din side om hva andre burde føle og ikke. 

Anonymkode: 5ac21...839

[AnonymBruker]

Det høres ut som en ganske naturlig følelse. Det er normalt å kjenne på sorg når ting ikke går som man ønsker. Det er likevel viktig å ikke dyrke den sorgen.

Anonymkode: 84667...377

[AnonymBruker]

…. Altså av og til lurer jeg på om folk leter etter nye problemer å kjenne på

Anonymkode: 52a0b...8d7

[AnonymBruker]

Her må du bare jobbe med deg selv TS. Jeg har heller aldri blitt naturlig gravid, selv på 8 år uten prevensjon. Men jeg har fått to fantastiske barn likevel ❤️ Begge ble til ved IVF. Og jeg elsker barna mine uendelig høyt og er utrolig takknemlig for at medisinske fremskritt hjalp meg å bli mor. Snu fokus! 

Anonymkode: c6873...903

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg. Jeg har også kjent på en tristhet over at vi måtte ha IVF for å få barn, at min kropp ikke fungerte som den skulle. Det er en kjent sak at menn føler seg lite maskuline når sædcellene ikke fungerer optimalt, det er ikke annerledes for kvinner.

Jeg er sjeleglad for barna vi fikk, elsker dem over alt på denne jord! 

I tillegg måtte jeg ha KS grunnet svangerskapsforgiftning og jeg fikk ikke til å amme. Har mang en gang følt meg lite kvinnelig. Men ettersom årene har gått har det bleknet.

Anonymkode: 6fa31...c05

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.12.2024 den 14.15):

Bu fucking hu, tenker jeg.

sett heller pris på at du fikk barn ut av det.

Anonymkode: 5cb1e...966

Skam deg. 

Anonymkode: b7009...e46

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.12.2024 den 11.46):

Jeg forstår deg godt. IVF-prosessen er veldig tung og når jeg tenker tilbake på tiden før unnfangelse, unnfangelsen og til dels også graviditeten, så minner det meg om en veldig tung tid og det gjør meg trist. Jeg var for eksempel halvveis ut i svangerskapet før jeg turte å forsiktig begynne å glede meg over det nye livet, men klarte ikke å stole på at dette gikk bra før barnet var kanskje rundt 6 mnd gammelt. Vi hadde også mye ammeproblemer og favorisering av far som også var veldig vondt og kombinasjonen har nok gitt litt tilknytningsproblemer. Er først nå som barnet er 2 år at disse tankene virkelig begynner å gi slipp. 

Jeg synes du skal gi deg selv lov til å sørge. IVF er ufattelig ensomt samtidig som det er en mer offentlig prosess enn jeg skulle ønske. Det er vondt når kroppen ikke fungerer og det er vondt når barnet forbindes med en vond tid. Mitt råd er å snakke om det og gi deg selv anerkjennelse og forståelse for at det er en tøff prosess. Kjenn på sorgen, sånn skikkelig. Først da kan du gå videre og akseptere at slik ble det for deg/dere. Og vit at du ikke er alene ❤️

Anonymkode: bb953...5a7

Takk for gode ord. Jeg trodde det var meg du skrev om, for hadde flere utfordringer knyttet til kroppen min en bare unnfangelsen. Også her er pappa favoritt. Nesten så jeg lurer på om jeg ikke er ment å være mor.

TS

Anonymkode: ce82d...ef7

[AnonymBruker]

Det er helt lov å føle på dette, ts. Ideelt skulle alle fått gode, naturlige prosesser rundt parforhold, unnfangelse, graviditet, fødsel, god barseltid, friske barn som utvikler seg fint og klarer seg godt i sine egne liv. Og så restart med å se egne barn skape seg familier. 

Realiteten er mye mer divers, og en betydelig del får aldri oppleve noe av dette, eller opplever tragedier eller større eller mindre tapsopplevelser underveis.

Mitt ivf-barn har vært skolebarn i flere år nå. Jeg følte ikke selv så mye på tap ifht det kliniske i behandlingen, men følelsen av å være ufrivillig barnløs og frykten for å aldri kunne lykkes, satt i i årevis. Infertiliteten, og at første graviditet endte i MA, gjorde nok også noe for at jeg ikke følte meg trygg på at barnet ville overleve svangerskap, fødsel og risikoperioden for krybbedød. 

I den senere tid kommer det fram at barnet nok har en funksjonshemming/tilstand som vil prege resten av livet. Dette er ikke relatert til ivf, men uheldig genetikk. Kanskje vil ikke barnet klare å skape et liv og en egen fungering som blir så bra at h*n selv kan/bør få barn, eller vil oppleve livet sitt som godt og rikt. Alt jeg gikk gjennom for å få barnet skulle jeg tatt hver måned av livet for at h*n skulle fått være helt frisk. 

De romantiske fremstillingene av "livets under" er det mange som ikke vil kjenne seg igjen i i sin prosess for å få familie, med alt fra infertilitet, ufrivillige aborter, fryktelige svangerskap, livstruende fødsler, alvorlige helseskader eller tap av liv, fødselsdepresjoner osv. "Livets under" handler like mye om sårbarhet og risiko og flaks/uflaks som myten om kvinnelig urkraft.  

Anonymkode: 4e65f...9f4

[AnonymBruker]

For meg hjelper det å ha litt perspektiv. Vi kan ikke styre alt i livet vårt, og tenk om ikke ivf fantes og du ikke fikk barn i det hele tatt? Vi måtte også ha ivf og i tillegg sæddonor. Ting ble absolutt ikke som jeg har forestilt meg. I stedet for å glede meg i graviditeten så har jeg bekymret meg masse for hvilke gener dette barnet vil få. Jeg tenker alle dere som får barn med egne og partners gener er utrolig heldige. Og igjen tenker sikkert noen at jeg var heldig som fikk det til med donor. Ikke for å si at "alltid noen som har det verre", eller jo, kanskje litt? For resultatet du fikk er akkurat det samme som ved en naturlig graviditet, og veien dit er egentlig helt ubetydelig for livet med dine barn.

Anonymkode: a65ea...08d

[AnonymBruker]

Det ligger en film på Netflix som heter "Joy" som handler om den første IVF-babyen. Jeg anbefaler alle som har gjennomgått IVF å se den. Utrolig rørende film som gjør at man setter pris på vitenskapen og de menneskene som kjempet for at IVF skulle fungere, jeg gråt meg gjennom filmen.

Anonymkode: 75044...b1a