Selv om jeg måtte gjennomgå IVF og har barn på grunn av det, hviler en sorg over at kroppen ikke fungerte

[AnonymBruker]

Jeg skulle så ønske jeg kunne bli gravid på egenhånd og bare få oppleve at kroppen fungerer. Gir den tanken noen sinne slipp

Anonymkode: ce82d...ef7

[AnonymBruker]

Jeg har fått tre barn ved IVf (inkludert tvillinger), og er mest av alt stolt av hvor "flink" kroppen min har vært som har klart å båret fram tre friske, flotte barn! Prøv heller å tenke litt på den måten, og at barnet ditt trolig er høyst ønsket og elsket siden du har gått gjennom ekstra mye for å få det. 

Anonymkode: cc5ad...d44

[AnonymBruker]

Men altså, det er ingen stor opplevelse at "kroppen fungerer". Opplevelsene er 1) sex, 2) å gå gravid 3) å få et barn. Alt dette er jo også opplevelser jeg antar at du også har hatt? Selve unnfangelsen merker man jo ikke noe til.

Jeg har stor forståelse for at det må være vondt og belastende å gå gjennom IVF, men alle hormonelle endringer og alt det slitsomme det innebærer. Men selv om du har opplevd mye slitsomt som andre har sluppet, er det jo ikke slik at vi andre har opplevd noe som du har "gått glipp av". Du har opplevd det samme, bare med en slitsommere vei dit. 

Anonymkode: 6732a...439

[AnonymBruker]

Bu fucking hu, tenker jeg.

sett heller pris på at du fikk barn ut av det.

Anonymkode: 5cb1e...966

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om det går over. Vi har alle våre livssorger som vi må leve med så godt vi kan. For noen er det barnløshet, andre mister barn til sykdom eller rus. Andre igjen mister helsa.
 

Tror vi kommer lengst med å akseptere at livssorger er en del av livet, la oss få lov til å være triste et lite øyeblikk og så fokusere på det gode i livet.

Anonymkode: 9ff53...0cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Men altså, det er ingen stor opplevelse at "kroppen fungerer". Opplevelsene er 1) sex, 2) å gå gravid 3) å få et barn. Alt dette er jo også opplevelser jeg antar at du også har hatt? Selve unnfangelsen merker man jo ikke noe til.

Jeg har stor forståelse for at det må være vondt og belastende å gå gjennom IVF, men alle hormonelle endringer og alt det slitsomme det innebærer. Men selv om du har opplevd mye slitsomt som andre har sluppet, er det jo ikke slik at vi andre har opplevd noe som du har "gått glipp av". Du har opplevd det samme, bare med en slitsommere vei dit. 

Anonymkode: 6732a...439

Dette!!

Man har ingen ide om at man blir befruktet (de som påstår noe annet lyver eller innbiller seg ting). Det du har "gått glipp av" er ikke noe noen av oss føler at vi har opplevd, det er ikke en konkret ting vi kjenner på. 

Håper du klarer å fokusere på det som faktisk har fungert. 🥰

Anonymkode: 49e2b...a94

[AnonymBruker]

Jeg kjenner noen som brukte mange år og mislykkede forsøk me IVF før det endelig gikk. Da barnet ble født så var hun såpass gammel at det hastet om de ville ha søsken. Så de brukte mange mange forsøk, med alt styr og obsession det medfører, og endte med at det ikke gikk. Da hadde de brukt tiden de skulle vært glade og takknemlig for barnet de fikk, med å være obsessed over neste. Lett å miste fokus.

Anonymkode: 5cb1e...966

[AnonymBruker]

Jeg har to barn etter Ivf. Vi måtte igjennom det pga arvelig sykdom i min familie. 

Jeg har aldri kjent på at kroppen min ikke fungerte. Dvs, jeg kunne bli sint og frustrert over manglende graviditet, men det handlet om ufrivillig barnløshet. 

Jeg er så takknemlig for at vi ikke fikk ett barn, men til og med to. Det var gitt at det skulle bli slik. For 40 år siden ville jeg neppe blitt mor

Anonymkode: 6fb9e...61c

[AnonymBruker]

Tanken gir slipp når du gir slipp. Det er din hjerne, dine tanker, dine valg...

Anonymkode: 554c4...f98

[AnonymBruker]

Du bør jobbe med dine egne tanker og rette oppmerksomheten mot at du er så heldig at du har fått et barn.

Anonymkode: 9fef7...ac5

[AnonymBruker]

Du må jobbe med egne tanker. I verste fall kan det utspille seg som misunnelse/forakt hvis dine egne barn blir gravide eller får barn. Det kan visst skje hos adoptivforeldre når deres barn selv får barn. At bitterheten over å ikke gå gravid kommer frem.

Anonymkode: b18ee...7a4

[AnonymBruker]

Vi har alle våre sorger, men man kan ikke grave seg ned og dyrke den. Jeg har mistet et ufødt barn like før termin og er selvfølgelig bitter på kroppen for at den sviktet meg (morkakesvikt), men jeg har bært fram levende barn etter dette. Så selv om kroppen sviktet på et punkt, så har den levert på andre måter. Som andre sier så er selve befruktningen "kun" sex. Svangerskap, fødsel og senere å oppdra et barn er langt mer krevende for kroppen enn sexen 😊

Sorgen er selvfølgelig med meg hver dag, men jeg må velge mellom å dyrke sorgen over barnet vi mistet, eller være tilstede for barna som lever. Noen dager er tunge, andre er lette. Jeg velger å se på det som en livserfaring som har vist meg hvor sterk jeg kan være, og som har lært meg hva som er viktig i livet.

Anonymkode: c113b...f92

[AnonymBruker]

Men hva var grunnen til IVF? 

Jeg har vært gjennom 8 forsøk. Kroppen min (eller mannen sin..) fungerte ikke selv med hjelp. Det er greit, livet er godt likevel, for vi er privilegert på så uendelig mange andre måter. 

Anonymkode: f547b...b0f

[AnonymBruker]

Jeg forstår det du føler, TS.

Er selv i gang med IVF og vil bli utrolig glad den dagen vi greier å bli gravide. Men jeg kjenner meg samtidig trist over at hele prosessen er blitt klinisk, at vi er «pasienter i behandling» og at vi aldri vil få den overraskelsen med en plutselig, men gledelig graviditet. Det blir ikke et vanlig kjærlighetsbarn i tradisjonell forstand, men noe som et laget i en lab. Pga den «dumme» kroppen min.

Det har gått ut over selvtilliten min som kvinne at jeg aldri har greid å bli gravid på den vanlige måten. Samtidig takknemlig for at det finnes hjelp å få. Mange følelser, noen litt motstridende. 

Du er normal som føler det du føler. Tenker at infertilitet og veien til ønskebarnet vil påvirke oss emosjonelt resten av livet, og det er ok❤️ Håper du likevel greier å holde mest fokus på det positive utfallet ditt. Det er lett å sammenligne seg med andre - de som blir gravide naturlig lett som bare det. Men sammenlign deg gjerne også med de som gjennomgår IVF uten å lykkes. Du er tross alt heldig som lykkes❤️

Anonymkode: 17823...072

[AnonymBruker]

Synd å lese du ser det på den måten. Jeg er gravid med mitt andre IVF-barn og er takknemlig for den jobben kroppen min nå gjør, nemlig å bære fram to sunne og velskapte barn. Greit, vi hadde problemer med befruktningen,  men kroppen min gjør all den harde jobben, den utvikler et helt menneske! DET er helt rått, og jeg er takknemlig for at kroppen min er sterk nok til å nå bære frem mitt andre barn, og for at vi hadde muligheten for å gå igjennom IVF. Elsker science.

Anonymkode: 75044...b1a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Bu fucking hu, tenker jeg.

sett heller pris på at du fikk barn ut av det.

Anonymkode: 5cb1e...966

Hva faen er det for et drittsvar. Read the føkkings room ditt empatiløse troll.

Anonymkode: d5841...3f2

[AnonymBruker]

Ta tak i deg selv og gå i terapi, vi  er mange med masse skavanker og kroppsdeler vi skulle ønske fungerte, men går ikke rundt og sipper for det!!

Anonymkode: 9dc1b...c46

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om det er en trøst, men jeg tror det er mange som opplever at kroppen ikke presterer som «forventet» når man skal få barn.

Selv drømte jeg om naturlige fødsler der jeg fikk kjenne på min egen «kraft» som kvinne. Var ganske trist en god stund etter at medisinsk indusert fødsel endte i keisersnitt. Det burde kanskje ikke være sårt, siden jeg ble frisk igjen (svangerskapsforgiftning) og barnet var friskt, men det tok lang tid å bearbeide likevel. Særlig fordi jeg måtte ligge på intensiven flere døgn, ikke fikk vært med barnet mitt og ikke ammet. 

Det går fint nå, men jeg tenker at det er helt ok å anerkjenne at man er lei seg for at det ble som det ble. Jeg tror i alle fall ikke at det hadde hjulpet meg å komme meg videre hvis jeg i tillegg skulle gått og skammet meg over egne følelser.

Anerkjenne, gi seg selv tid til å bearbeide, og gå videre, men uten å tvinge meg selv til å la alt gå. 

Anonymkode: 7ad31...54d

[AnonymBruker]

Det er ikke slik at jeg konstant tenker på det, og det er jo selvfølgelig andre ting som er verre, alltid.

Det er mer at det er sterkt knytter til min identitet som kvinne. Hadde det ikke vært for IVF hadde jeg jo aldri blitt mor. Sjeleglad for at det gikk og for muligheten vi har. Samtidig sammenligner jeg meg jo med andre som også er menneskelig, og da kjenner jeg litt på sorgen, særlig når de på 40 blir gravide lett mens jeg ikke var i stand til det selv mye yngre

Anonymkode: ce82d...ef7

[AnonymBruker]

Jeg syns det høres ganske naturlig ut at du klarer være takknemlig for barnet ditt, men også SAMTIDIG være lei seg for at kroppen ikke "fungerte".

 

Den ene følelsen utelukker ikke den andre…

Anonymkode: 7a382...691