Min mor skuffer meg

[AnonymBruker]

Jeg fødte for 8 måneder siden mitt første barn. Jeg hadde sett så frem til dagen. Det ble en ganske traumatisk hendelse med keisersnitt og blodtap.

Ammingen ble kluss, så delamet og gikk over til pumping og nå kun mme. Barnet gikk det bra med, men hun fikk en litt tøff start. For meg ble det hele ganske traumatisk. Jeg får vondt i magen bare av å skrive det.
 

Det mest skuffende er at mamma ikke kom på besøk da vi lå på sykehuset en lang periode. Hun kom ikke på besøk, men sendte en sms med gratulasjon, noe totalt upersonlig. Det var til slutt jeg som ringte henne. Jeg delte opplevelsen mer i detalj og Jeg sa jeg hadde fått diagnosen fødselsdeprimert i etterkant. Hun reagerte med sinne på diagnosen jeg hadde fått og mente jeg sykeliggjorde meg selv. Hun understreket at jeg neppe er den eneste som har hatt en tøff fødsel.
 

En av grunnene til at jeg følte det så tungt, var mangel på omsorg og støtte både på sykehuset, men særlig etter at jeg kom hjem og mannen måtte tilbake på jobb. Hun kom ikke da heller. Min far var innom med samboer, og han forventet jeg ikke noe fra i det hele tatt. Samboeren hans hadde strikket hentesett og jeg ble veldig rørt. Hun har alltid klaget over hans egoisme, men når jeg trengte henne mest, var hun ikke der. Da jeg nevnte strikketøyet, lo hun litt og sa det var jo slik manipulerende mennesker holder på ( hun liker ikke min fars samboer).

Hun skulle allikevel mene mye de neste månedene og understreker hvor synd det er at jeg måtte gi mme. Hun sier jeg burde ha gjort som hun rådet meg til, og skaffet meg ammehjelp ( som om jeg ikke har prøvd). 
 

Hun poengterte også at hun hadde rett i flere ting da hun kom på besøk fordi jeg hadde ventet litt med å ringe sykehuset da riene kom. « Du husker vel jeg sa du skulle ha gjort X », var det hun så pent sa til meg. Hun kom også med kommentarer som « Nå må du nesten se til stresse ned. Hun har ikke vondt av å skrike litt, ikke rart du får diagnose og ammingen ikke fungerte»
 

Hun spurte også « Og hvis du er så ensom i dette, hvorfor tar ikke mannen din mer ansvar?» «Han bør vel prioritere dere over karriere nå» Mannen min har ingen karriere direkte, men hun valgte ordet bevisst. Han jobber som håntverker og kan ikke bare dra når han vil, men har vært relativt tidlig hjemme alle disse månedene.

Hun får meg irritert på min mann, påfører meg skam over å ikke amme, gir meg dårlig samvittighet over å ikke ha ringt sykehuset før også ble jeg i tillegg lei meg over hentesettet

 

Hva gjør man med en slik mor?

Anonymkode: 6fb85...72f

[AnonymBruker]

Du har gått langt inn i det en kaller offermentalitet, det er noe som er lært fra tidligere, samtidig er det ditt ansvar å snu. Du påpeker så mye feil med din mor, og skriver som om du er tvunget til å utsette deg for så mye fra henne. Faktum er at det er noe du velger. I stedet for å lene deg på mennesker som forsøker å møte deg, i stedet for å sette pris på din far med samboer og din partner, fortsetter du å lene deg på noen som er emosjonelt utilgjengelig og destruktiv. 

Det må ha vært vondt å vokse opp med en slik mor. Nå er du voksen. Nå er du selv mor. Og ditt ansvar er å ivareta deg selv, slik at du greier å stille opp for babyen din. Da må du kanskje kutte navlestrengen til din egen mor. Skjerm energien din. Snakk med andre mennesker om det du har på hjertet. Ikke fortsett å åpne deg til henne, når du vet at hun er avvisende og frekk. Å fortsette å gjøre det samme, og forvente et annet resultat er idiotisk, som ordtaket sier. 

Du kan ikke endre din mor, men du er selv en mor nå, og du har valget om å endre deg selv slik at barnet ditt ikke må vokse opp med en slik mor du har. Gjør det du trenger for å ivareta deg selv, og vend fokus mot de som faktisk ønsker å støtte deg. 

Anonymkode: 3c277...add

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke, det høres tungt ut ❤️ Det var ikke helt det samme her, men jeg er også skuffet over min mamma. Min mann sviktet totalt da babyen vår kom og var aldri hjemme, lot meg ta alt ansvaret og jeg utviklet raskt fødselsdepresjon fordi jeg ikke fikk sove mer enn en halvtime av gangen hele det første året. Hun visste alt dette, og ga uttrykk for at hun synes eksen min var en komplett idiot, men hun løftet ikke en finger for å hjelpe meg. Det ble brudd med mannen da ungen var ett år, da orket jeg ikke den fraværende fjotten mer. Jeg var utslitt og suicidal, men hun forble også fraværende da. Hun visste godt hvor ille det sto til, hun var med meg en gang til psykologen for å fortelle ham hvor ille jeg hadde det. Men å gi meg avlastning, som var det jeg trengte mest, det kunne hun ikke gjøre. Hun er en frisk, oppegående dame på 60 som jobber fullt og har masse overskudd til å finne på alt mulig rart. Men ikke til meg og barnet mitt. Hun har såvidt begynt å være tilstede nå, barnet begynner på skolen neste år. Mulig hun har begynt å skjønne at hun må bli kjent med barnebarnet sitt. I løpet av oppveksten til barnet mitt har jeg reflektert mye over hvordan hun var som mor til meg, og jeg har innsett at hun var fraværende da også. Vi har alltid vært mer venninner enn mor/datter. Hun har det vel bare ikke i seg? 

Jeg må innrømme at jeg er litt bitter (jeg vet det er en helt meningsløs følelse), men jeg prøver så godt jeg kan å bare la det ligge. Jeg klarer meg stort sett selv, og jeg prøver å være den mammaen hun ikke var for meg. I sånne tilfeller tror jeg man bare må jobbe med å akseptere tilstanden. Enig med AB over her, ikke fortell henne så mye, ha et mer overfladisk forhold til henne. Hold deg til familien din. Om du er fornøyd med hvordan mannen din og du har det, så er det det som er viktig. Hun høres ganske giftig ut, så jeg håper du klarer å få litt mer avstand mellom dere. Det jeg vet hundre prosent sikkert er at hun ikke kommer til å endre seg, for det gjør ikke folk. 

Anonymkode: ef74d...2fd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg fødte for 8 måneder siden mitt første barn. Jeg hadde sett så frem til dagen. Det ble en ganske traumatisk hendelse med keisersnitt og blodtap.

Ammingen ble kluss, så delamet og gikk over til pumping og nå kun mme. Barnet gikk det bra med, men hun fikk en litt tøff start. For meg ble det hele ganske traumatisk. Jeg får vondt i magen bare av å skrive det.
 

Det mest skuffende er at mamma ikke kom på besøk da vi lå på sykehuset en lang periode. Hun kom ikke på besøk, men sendte en sms med gratulasjon, noe totalt upersonlig. Det var til slutt jeg som ringte henne. Jeg delte opplevelsen mer i detalj og Jeg sa jeg hadde fått diagnosen fødselsdeprimert i etterkant. Hun reagerte med sinne på diagnosen jeg hadde fått og mente jeg sykeliggjorde meg selv. Hun understreket at jeg neppe er den eneste som har hatt en tøff fødsel.
 

En av grunnene til at jeg følte det så tungt, var mangel på omsorg og støtte både på sykehuset, men særlig etter at jeg kom hjem og mannen måtte tilbake på jobb. Hun kom ikke da heller. Min far var innom med samboer, og han forventet jeg ikke noe fra i det hele tatt. Samboeren hans hadde strikket hentesett og jeg ble veldig rørt. Hun har alltid klaget over hans egoisme, men når jeg trengte henne mest, var hun ikke der. Da jeg nevnte strikketøyet, lo hun litt og sa det var jo slik manipulerende mennesker holder på ( hun liker ikke min fars samboer).

Hun skulle allikevel mene mye de neste månedene og understreker hvor synd det er at jeg måtte gi mme. Hun sier jeg burde ha gjort som hun rådet meg til, og skaffet meg ammehjelp ( som om jeg ikke har prøvd). 
 

Hun poengterte også at hun hadde rett i flere ting da hun kom på besøk fordi jeg hadde ventet litt med å ringe sykehuset da riene kom. « Du husker vel jeg sa du skulle ha gjort X », var det hun så pent sa til meg. Hun kom også med kommentarer som « Nå må du nesten se til stresse ned. Hun har ikke vondt av å skrike litt, ikke rart du får diagnose og ammingen ikke fungerte»
 

Hun spurte også « Og hvis du er så ensom i dette, hvorfor tar ikke mannen din mer ansvar?» «Han bør vel prioritere dere over karriere nå» Mannen min har ingen karriere direkte, men hun valgte ordet bevisst. Han jobber som håntverker og kan ikke bare dra når han vil, men har vært relativt tidlig hjemme alle disse månedene.

Hun får meg irritert på min mann, påfører meg skam over å ikke amme, gir meg dårlig samvittighet over å ikke ha ringt sykehuset før også ble jeg i tillegg lei meg over hentesettet

 

Hva gjør man med en slik mor?

Anonymkode: 6fb85...72f

Hva man gjør? Man reduserer lontakten til et minimum. Du kan nok ikke forandre din mor, så da bør du beskytte deg selv fra henne. Trist at det ble sånn. Fokuser på din far og hans samboer. De virker som bedre folk for deg nå. ❤️

Anonymkode: b010e...151

[AnonymBruker]

Svaret på ditt siste spørsmål er enkelt - du kutter henne ut!

Anonymkode: 5911f...94a

[AnonymBruker]

Har du prøvd å si ifra til henne hva det hun sier og gjør, gjør med deg? Synes sånne kommentarer er unødvendige stikk, men er jo ikke sikkert hun helt skjønner hva hun sier heller. Veldig synd at hun får deg til å føle slik. Om hun ikke forstår det etter du har sagt hva det gjør med deg, ville jeg tatt litt avstand en stund, iallfall til du kommer deg litt ovenpå igjen. ❤️

Anonymkode: b733f...3e1

[AnonymBruker]

Jøss, for ei mor. Støtter de som skriver over her at du må nok ikke forvente annet av henne enn slik hun har vært i alle år hittil.  Men det er forståelig om det er sorgtungt. Også er det å starte prosessen i å bygge et mer støttende nettverk. Det fortjener du. 

Anonymkode: 38aba...a4d

[AnonymBruker]

Hva man gjør? Man går no contact. Og så lever man livet sitt videre i fred! Ikke noe vits i å fortsette å ha kontakt med folk som bare vil rive deg ned. Hun virker som en som er bitter for at hun selv endte opp med barn. 

Anonymkode: 8e6e9...018

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg fødte for 8 måneder siden mitt første barn. Jeg hadde sett så frem til dagen. Det ble en ganske traumatisk hendelse med keisersnitt og blodtap.

Ammingen ble kluss, så delamet og gikk over til pumping og nå kun mme. Barnet gikk det bra med, men hun fikk en litt tøff start. For meg ble det hele ganske traumatisk. Jeg får vondt i magen bare av å skrive det.
 

Det mest skuffende er at mamma ikke kom på besøk da vi lå på sykehuset en lang periode. Hun kom ikke på besøk, men sendte en sms med gratulasjon, noe totalt upersonlig. Det var til slutt jeg som ringte henne. Jeg delte opplevelsen mer i detalj og Jeg sa jeg hadde fått diagnosen fødselsdeprimert i etterkant. Hun reagerte med sinne på diagnosen jeg hadde fått og mente jeg sykeliggjorde meg selv. Hun understreket at jeg neppe er den eneste som har hatt en tøff fødsel.
 

En av grunnene til at jeg følte det så tungt, var mangel på omsorg og støtte både på sykehuset, men særlig etter at jeg kom hjem og mannen måtte tilbake på jobb. Hun kom ikke da heller. Min far var innom med samboer, og han forventet jeg ikke noe fra i det hele tatt. Samboeren hans hadde strikket hentesett og jeg ble veldig rørt. Hun har alltid klaget over hans egoisme, men når jeg trengte henne mest, var hun ikke der. Da jeg nevnte strikketøyet, lo hun litt og sa det var jo slik manipulerende mennesker holder på ( hun liker ikke min fars samboer).

Hun skulle allikevel mene mye de neste månedene og understreker hvor synd det er at jeg måtte gi mme. Hun sier jeg burde ha gjort som hun rådet meg til, og skaffet meg ammehjelp ( som om jeg ikke har prøvd). 
 

Hun poengterte også at hun hadde rett i flere ting da hun kom på besøk fordi jeg hadde ventet litt med å ringe sykehuset da riene kom. « Du husker vel jeg sa du skulle ha gjort X », var det hun så pent sa til meg. Hun kom også med kommentarer som « Nå må du nesten se til stresse ned. Hun har ikke vondt av å skrike litt, ikke rart du får diagnose og ammingen ikke fungerte»
 

Hun spurte også « Og hvis du er så ensom i dette, hvorfor tar ikke mannen din mer ansvar?» «Han bør vel prioritere dere over karriere nå» Mannen min har ingen karriere direkte, men hun valgte ordet bevisst. Han jobber som håntverker og kan ikke bare dra når han vil, men har vært relativt tidlig hjemme alle disse månedene.

Hun får meg irritert på min mann, påfører meg skam over å ikke amme, gir meg dårlig samvittighet over å ikke ha ringt sykehuset før også ble jeg i tillegg lei meg over hentesettet

 

Hva gjør man med en slik mor?

Anonymkode: 6fb85...72f

En slik mor kutter du ut. Det gjorde jeg,dessverre ikke før jeg var nesten 40 år,men bedre sent enn aldri.

En mor som legger skam på sine barn, en narsissistisk emosjonelt umoden mor er ikke en mor. Min mor er slik. Din mor er noe i den gaten også.

Anonymkode: 43639...26b

[AnonymBruker]

Ja, nei, det er ikke lett å bli besteforeldre heller, alle den tid samfunnet lyser av at besteforeldre og andre slektninger helst ikke skal blande seg eller besøke nybakte foreldre i kjernetiden på flere uker fordi de skal «bli kjent med barnet alene!»….. 

Anonymkode: 5eed9...7d4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Ja, nei, det er ikke lett å bli besteforeldre heller, alle den tid samfunnet lyser av at besteforeldre og andre slektninger helst ikke skal blande seg eller besøke nybakte foreldre i kjernetiden på flere uker fordi de skal «bli kjent med barnet alene!»….. 

Anonymkode: 5eed9...7d4

En av dere igjen? Hvorfor får besteforeldre alt til å handle om dem? Leste du i det hele tatt innlegget?

 

Ts: Kjempetrist å høre, skjønne godt at du er skuffet ❤️ Kanskje det beste rett og slett er å kutte kontakten?

Anonymkode: ac8ea...f83