Hvordan blir du tatt i mot av venner/familie når du viser sårbarhet?

[AnonymBruker]

Jeg har slitt 2 år med angst og  dyp depresjon og går i behandling. Jeg har vært veldig langt nede og slitt mye med sterke følelser. Spesielt tristhet Det tok meg lang tid før jeg turte å vise sårbarhet til andre. Dette er noe jeg nylig har blitt bedre på. Samfunnet og folk rundt meg er veldig sånn "Du må si i fra når noe er vanskelig. Vi er her og bare snakk med meg, og refererer til tema for verdensdagen for psykisk helse". Folk skal alltid vise seg fra sin beste side. Men når alt kommer til alt, så har folk så dårlig tid eller skal bare sjekke tlf. 

I helgen så turte jeg endelig spørre ett vennepar om jeg kunne besøke de fordi ting var litt vanskelig. Jeg ville bare være i lag med noen ikke for å snakke om det som foregikk inni hode nødvendigvis, men bare å være med noen å ha det hyggelig. Jeg sa det rett ut at jeg har litt mye følelser og jeg er litt sliten og trist, men ønsker bare å være i lag med dere og spille kort eller noe. Men de var opptatt med å drive med hobbyen sin. Jeg synes det er rart at folk sier de er der for venner osv, men så mener de det ikke. 

Hvordan blir du tatt i mot? Og hvordan forventer du å bli tatt i mot når du virkelig trenger det?

 

Anonymkode: 4f978...322

[harma]

Valgte å slette innlegget mitt siden jeg klarte å poste med brukernavn. Men jeg har heldigvis venner som har vært der for meg når jeg har hatt behov, selv om jeg vanligvis ikke er den som åpner meg. 

Valgte du «riktige» venner å spørre…? 

Endret i går, 12:05 av harma

[Irak]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg har slitt 2 år med angst og  dyp depresjon og går i behandling. Jeg har vært veldig langt nede og slitt mye med sterke følelser. Spesielt tristhet Det tok meg lang tid før jeg turte å vise sårbarhet til andre. Dette er noe jeg nylig har blitt bedre på. Samfunnet og folk rundt meg er veldig sånn "Du må si i fra når noe er vanskelig. Vi er her og bare snakk med meg, og refererer til tema for verdensdagen for psykisk helse". Folk skal alltid vise seg fra sin beste side. Men når alt kommer til alt, så har folk så dårlig tid eller skal bare sjekke tlf. 

I helgen så turte jeg endelig spørre ett vennepar om jeg kunne besøke de fordi ting var litt vanskelig. Jeg ville bare være i lag med noen ikke for å snakke om det som foregikk inni hode nødvendigvis, men bare å være med noen å ha det hyggelig. Jeg sa det rett ut at jeg har litt mye følelser og jeg er litt sliten og trist, men ønsker bare å være i lag med dere og spille kort eller noe. Men de var opptatt med å drive med hobbyen sin. Jeg synes det er rart at folk sier de er der for venner osv, men så mener de det ikke. 

Hvordan blir du tatt i mot? Og hvordan forventer du å bli tatt i mot når du virkelig trenger det?

 

Anonymkode: 4f978...322

Jeg kan kjenne meg igjen i det du skriver. Folk har nok med sitt virker det som. Har ei venninne som jeg kan snakke og være sammen med. Hun vet jeg hadde lyttet til meg om jeg hadde trengt det. Bare vent...Om de får problemer så er min erfaring at de kommer løpende...

Hører man ingenting så har de det som regel bra. Jeg skriver ikke dette for å dømme. Dette er min oppfatning og min opplevelse.

[AnonymBruker]

Når det kommer til venner så vet jeg hvem jeg kan prate med om slikt og hvem hvor det ikke vil føre til så mye. Så jeg åpner meg bare om slike ting til de jeg vet jeg kan ha gode samtaler med om slikt.

Anonymkode: a6127...4cb

[AnonymBruker]

Jeg blir avvist, ignorert og utnyttet, så det har jeg sluttet med. 

Anonymkode: 794b9...1e4

[AnonymBruker]

Bagatellisert

Anonymkode: 69644...933

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Samfunnet og folk rundt meg er veldig sånn "Du må si i fra når noe er vanskelig. Vi er her og bare snakk med meg, og refererer til tema for verdensdagen for psykisk helse"

Det er en myte at det bare er å si fra. Jeg tror det er et slags forsvar slik at man kan si at problemet er at folk ikke sier fra om at de sliter. Det er jo en grunn til at vi ikke sier noe. Jeg har i hvert fall den erfaringen.

Anonymkode: ace34...939

[skreppamedleppa]

Jeg blir veldig godt tatt imot (jeg tar heller aldri umettelig, så relasjoner i mitt liv er likeverdige, det jeg tar ut av en relasjon putter jeg også inn i en relasjon, jeg støtter andre jeg er glad i slik jeg føler de støtter meg).

Det er hovedsakelig min mann som er min førstelinje. Og det har vært stunder igjennom 18 år hvor jeg alt har smuldret sammen mellom hendene mine og han har vært min bauta, min trygge havn når hele verden raser og insiden min er sønderknust❤️

Jeg har også andre gode støttespillere i mitt nettverk: en reservemor og en reservefamilie som bare er hjertego tvers igjennom. (de var helt fremmede for meg før 2019, i dag er vi så godt som familie). De er en melding unna og slukker enhver brann som skulle dukke opp. Vi trenger ikke alltid snakke så mye men det er godt å bare vite at de er der. En sofa å slappe av på, en kopp te og galgenhumor, det trenger ikke alltid være så langt mellom gråt og latter hos min reservefamilie og det er ganske godt å kjenne på den følelsen men at det er rom for begge deler❤️

Jeg har også noen venner (ikke super mange men min lille verdifulle flokk), de vet mye om meg, jeg vet mye om de. Vi har tillit, respekt, omsorg for hverandre. Da jeg gjekk igjennom en hel del drit fra 2018-2021 var de der på måter jeg er er ufattelig glad for både da og i dag❤️

Endret 23 timer siden av skreppamedleppa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Bagatellisert

Anonymkode: 69644...933

Dette er også et stort problem! Mulig jeg virker veldig selvsentrert nå, men da jeg var på mitt mørkeste (var på nippet til å bli lagt inn). Så var ikke minne nærmeste venner der. Men en bekjent på studiet skjønte hva som foregikk etterhvert. Jeg var ute å gikk så møtte jeg henne hun insisterte på å følge meg hjem og være litt hos meg. Jeg kjente ikke henne så godt, men hun så meg og turte ikke la meg være alene. Hun hadde merket at ting ikke var bra. Ts. Dessverre har henne flytta fra byen, men vi snakker noen ganger sammen på tlf. da ❤️ Men jeg skulle ønske jeg hadde noen i nærheten ❤️ For de fleste bagateliserer. Ingen klarte å skjønne hvor langt nede jeg var på det værste, selv da jeg prøve å beskrive det. Ts

 

Anonymkode: 4f978...322

[AnonymBruker]

Det er kanskje litt trist, men jeg tror aldri jeg ville klart å be om noe slikt fra noen. Jeg har bra folk i familien og noen få gode venner, men jeg møter eller snakker aldri med dem med mindre jeg er "up to it". I vanskelige perioder holder jeg meg for meg selv. 

Anonymkode: 68ac3...c20

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Jeg har slitt 2 år med angst og  dyp depresjon og går i behandling. Jeg har vært veldig langt nede og slitt mye med sterke følelser. Spesielt tristhet Det tok meg lang tid før jeg turte å vise sårbarhet til andre. Dette er noe jeg nylig har blitt bedre på. Samfunnet og folk rundt meg er veldig sånn "Du må si i fra når noe er vanskelig. Vi er her og bare snakk med meg, og refererer til tema for verdensdagen for psykisk helse". Folk skal alltid vise seg fra sin beste side. Men når alt kommer til alt, så har folk så dårlig tid eller skal bare sjekke tlf. 

I helgen så turte jeg endelig spørre ett vennepar om jeg kunne besøke de fordi ting var litt vanskelig. Jeg ville bare være i lag med noen ikke for å snakke om det som foregikk inni hode nødvendigvis, men bare å være med noen å ha det hyggelig. Jeg sa det rett ut at jeg har litt mye følelser og jeg er litt sliten og trist, men ønsker bare å være i lag med dere og spille kort eller noe. Men de var opptatt med å drive med hobbyen sin. Jeg synes det er rart at folk sier de er der for venner osv, men så mener de det ikke. 

Hvordan blir du tatt i mot? Og hvordan forventer du å bli tatt i mot når du virkelig trenger det?

 

Anonymkode: 4f978...322

Foreventer absolutt ikke noe som helst. Folk skyr problemer og negativ energi. 

Anonymkode: b6253...b47

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Det er en myte at det bare er å si fra. Jeg tror det er et slags forsvar slik at man kan si at problemet er at folk ikke sier fra om at de sliter. Det er jo en grunn til at vi ikke sier noe. Jeg har i hvert fall den erfaringen.

Anonymkode: ace34...939

Helt sant!

Anonymkode: 794b9...1e4