Hva forventer du av stefar?

[AnonymBruker]

Mann 50 dater kvinne med to barn som hun har 100 % av tiden. Barna er 15 og 8 år gamle. 

Hun er en fantastisk kvinne, son jeg ønsker et seriøst forhold med. Hun er økonomisk uavhengig med god jobb og egen bolig. 

Nå har hun bedt meg om å tenke på hvilken rolle jeg ønsker å ha i livet til barna hennes, hvis vi skal satse. 

Jeg har ingen egne barn, og er litt usikker på hva kvinner egentlig forventer at stefar bidrar med når man flytter sammen? 

 

Anonymkode: 0b216...482

[AnonymBruker]

Rolle? Jeg er vokst opp med stemor, ikke stefar, men hun hadde ingen rolle annet enn å være en voksenperson i livet mitt.

Anonymkode: 5a3b0...fa0

[AnonymBruker]

Det er sånn man finner ut av etterhvert, over tid. Det går seg til. Å be deg tenke over rollen før du har begynt engang virker litt overivrig. 
 

Det tar tid å gå fra mammas nye mann til stefar. 

Anonymkode: 8ae74...db8

[AnonymBruker]

Jeg forventet at min mann deltok i alle omsorgsoppgaver på lik linje med meg selv. Vi er to voksne i dette huset og vi er en familie. Ingen ting ved å gå inn i en familie med barn, er smertefritt, det vil bli en totalt omveltning i ditt liv. Barna vil ta stor plass i hennes og ditt liv i mange år fremover, enten du ønsker det eller ikke. Kanskje særboerskap er det lureste i noen år til. 

Anonymkode: 976c4...e30

[AnonymBruker]

Jeg forventer at han ikke forskjellsbehandler barna. Har ei fra før og to sammen. Så blir litt annerledes, vet ikke om dere skal ha felles barn med tiden? 

Anonymkode: 7a2b5...770

[AnonymBruker]

forventer ingenting av han, mine barn er meg og faren deres sitt ansvar, vi har også 3 sammen.

Men han setter mine og våre like høyt og er en god stefar, vert i livet til mine barn fra de var 2,4 og 6, og som er 14,16 og 18, våre felles er 6 og snart 3 og snart 1.

Han blir kalt pappa navn her,mens de bare sier pappa til sin ekte pappa

Anonymkode: 0f5c7...d5d

[AnonymBruker]

Det er egentlig hun som må legge litt premissene for det. Hun har i prinsippet et ansvar overfor barna, ikke du, og det er hun som tar deg inn i deres liv.

Å være steforelder kan være vanvittig utfordrende. Du risikerer å bo i et hjem som ikke føles som ditt eget (hvis du flytter inn hos henne), der du har plikter rent praktisk og økonomisk, men uten herredømme for hva som foregår og hvordan barna oppfører seg. Så spørsmålet er om hun er komfortabel med å la deg sette grenser og bestemme på lik linje med henne?

Mange som ikke skal ha felles barn fortsetter å være særboere.

Anonymkode: b7076...f8a

[Kålrota]

Jeg forventer at min samboer behandler barna mine med respekt, anerkjenner dem som en del av husholdet og at det deles på arbeidsoppgaver hvis det trengs. Han forventer det samme av meg. 
En trygg voksenperson i livet deres, rett og slett. 

[exictence]

AnonymBruker skrev (På 1.12.2024 den 22.13):

 

Nå har hun bedt meg om å tenke på hvilken rolle jeg ønsker å ha i livet til barna hennes, hvis vi skal satse. 

Anonymkode: 0b216...482

Da hadde jeg vendt spørsmålet til henne, og spurt henne om hva hun forventer hvilken rolle du skal ha i forhold til hennes barn.

Jeg tror jeg ville sagt at jeg ønsker å være god voksen i livet deres, og at du håper dere kan få et godt forhold sammen.

[Seff]

Jeg hadde nok spurt hva hun ønsket at du skulle bidra med, og ikke minst hvordan barna hennes ser på saken. Det er jo ikke bare bare å dukke opp og liksom spille far for en 15-åring, ikke en 8-åring heller, for den del.

Så vil det nok også avhenge av om barnas far er helt ute av bildet, hvor lenge han ev. har vært det osv.

[AnonymBruker]

Skulle jeg gått inn i nytt forhold hadde jeg forventet at ny mann behandler mine barns som sine. Ikke at han forsøker å ta over rollen til pappan, men at han inkluderer de der det er naturlig, behandler de rettferdig, tar de med på ting. At han er en de kan snakke med når mamma ikke strekker til hjemme og spanderer en is og bolle ute fordi han vil og synes det er koselig. Dvs. er der fordi han liker det, og vil være en del av livene dems.

En man som sier "Det er ikke mine barn, dette er ditt problem" er ikke en mann jeg hadde fortsatt en dag til med.

Anonymkode: 69f94...cfa

[AnonymBruker]

Om det er snakk om å flytte sammen så er det at man tar til seg barna som sine egne.

Jeg og kjæresten er alene med særkullsbarn og vi har "adoptert" hverandres barn. Det er ingen forskjellsbehandling og jeg anser hans barn som mine.

Vi skal flytte sammen og da er det oss som en hel familie mht økonomi, oppfølging av barna, bidra på lik linje i huset etc.

Anonymkode: e6abf...e5a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Om det er snakk om å flytte sammen så er det at man tar til seg barna som sine egne.

Jeg og kjæresten er alene med særkullsbarn og vi har "adoptert" hverandres barn. Det er ingen forskjellsbehandling og jeg anser hans barn som mine.

Vi skal flytte sammen og da er det oss som en hel familie mht økonomi, oppfølging av barna, bidra på lik linje i huset etc.

Anonymkode: e6abf...e5a

Underskriver på dette. Noe annet ville vært uaktuelt for meg. Jeg vokste selv opp med en stefar som aldri ville bli kjent med meg. 

Anonymkode: 54599...660

[Melus]

At han behandler de med respekt og kjærlighet og inkluderer de i familielivet. Også at han setter grenser, og respekterer mine grenser ovenfor barna. 

[AnonymBruker]

Jeg forventer av min samboer og stefar til mine to barn på 4 og 6 år at han behandler dem som om de er hans egne, hjelper til med daglig omsorg når de er hos meg, og stiller opp når det trengs. Han er ingen ny pappa, men han er en farsfigur, og skal oppføre seg som en far  

Anonymkode: b9e45...f89

[AnonymBruker]

En omsorgsperson som genuint ønsker å være i barnas liv, stiller opp på aktiviteter, tar med barna uoppfordret på ting og som ønsker å være en ressurs i barnas liv. Ikke en pappa, men en som vil være i livet til barna og tar de forpliktelse på alvor. Det er det jeg ville hatt i en stefar i barnas liv. Jeg vet om flere steforeldre, kvinner og menn, som tar denne rollen er helt fantastisk. Bor man sammen som et det ikke lengere mitt og ditt. Klar mor er hovedforsørget, men i et felleskap så deltar alle. 

Anonymkode: 04f90...b3e

[AnonymBruker]

Vi har ett barn hver.

Forsørger hver vår økonomisk når det gjelder barnehage, SFO, klær, medlemskap osv. Mat gidder vi ikke å regne på, det blir for dumt. Min mann (stefar) har i alle år vært raus med å kjøpe sykler, ski sportsutstyr, fritidsutstyr osv til mitt barn, fordi han vil det. Jeg har kjøpt mye klær og jenteting til hans datter, fordi jeg liker det.

Lekser har vi hjulpet til med begge to. Foreldremøter for hvert vårt barn. Stefar har vært trener for mitt barns fotballag i alle år, og brukt 3 kvelder i uka på det.

Men jeg forventer egentlig bare at man er glad i, liker og bryr seg om hverandres barn.

Det er 25 år siden vi slo oss sammen, og vi føler oss som en vanlig familie. Barna, som forlengst er voksne, er veldig glade i hverandre. Tror det er mye skremselspropaganda rundt dette med stebarn/steforeldre. Her har det hvertfall vært suksess fra første stund.

Anonymkode: d7165...69e

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen i 3 år, barnet mitt var 15 år når vi ble sammen.

hans rolle har vært å bidra til hverdags dynamikken. Han er en omsorgsperson som kjører til treninger, lager mat, vasker, stiller opp hvis jr har en dårlig dag. Generelt et slik forbilde jeg skulle ønske hadde vært til stede i mer enn kun 3 år, for jeg ser hvordan han har vært med på å forme jr på en god måte som kun vil være en bonus på sikt.

for meg er han en av de menneskene som ikke trenger å bli fortalt hva han skal gjøre,  han bare gjør ting og ber meg sette meg ned og slappe av. Og han støtter meg og observerer meg og alt rundt meg for å være sikker på at jeg har det bra.  
vi prater mye, har mye frihet fra hverandre i forb med hobbyer, og avlaster hverandre hver dag.

jeg synes nesten det er litt dårlig gjort å komme med et slik spm som «hva kan du tilføye til familie AS?» for det er så mye forskjellig man kan bidra med.  
så kanskje bare svar at du bidrar til alt som du kan, men at du må også ha vito til å bestemme over barna uten mor undergraver deg. Så sant det er innen rimelighetens grenser. Men å være sammen med ei og føle at du ikke kan bestemme må være ordentlig dritt.

Anonymkode: 442a9...a04

[AnonymBruker]

Jeg hadde ærlig talt ikke flyttet sammen med en som hadde hjemmeboende barn. Jeg ville ikke følt meg hjemme der, og barna hadde så godt som garantert opplevd det som en "invasjon". Er de veldig unge kan det kanskje gå, men tenåringer? Glem det.

Anonymkode: 5f4d6...290

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.12.2024 den 22.13):

Mann 50 dater kvinne med to barn som hun har 100 % av tiden. Barna er 15 og 8 år gamle. 

Hun er en fantastisk kvinne, son jeg ønsker et seriøst forhold med. Hun er økonomisk uavhengig med god jobb og egen bolig. 

Nå har hun bedt meg om å tenke på hvilken rolle jeg ønsker å ha i livet til barna hennes, hvis vi skal satse. 

Jeg har ingen egne barn, og er litt usikker på hva kvinner egentlig forventer at stefar bidrar med når man flytter sammen? 

 

Anonymkode: 0b216...482

Når hun stiller et slikt spørsmål så betyr det at siden det ikke er barnefar i bildet ønsker hun at du skal være barnas far, og sikkert etterhvert adoptere de også.

Hun ønsker du skal være tilstede 100% og se på de som ditt eget kjøtt og blod.

Anonymkode: 618ac...94a