Usikker om jeg vil ha barn

[AnonymBruker]

Hei. 
 

Jeg er i midt på 20-årene, og er etablert med mann og hus. Vi har sunn økonomi, og har plass til barn i huset vårt. Sånn sett er det ingenting i veien for at vi får barn som blir godt ivaretatt, men, jeg er veldig usikker på om jeg klarer å «binde» meg til å få barn. Man kan jo ikke akkurat gi dem bort eller angre seg når man har fått dem (og misforstå meg rett, sannsynligvis så elsker man jo dette barnet med hele sitt hjerte- men det vet jo ikke jeg enda når jeg ikke har barn fra før). 
 

Jeg er litt på gjerde ifht om jeg vil ha. Mannen sier han vil ha en gang i fremtiden, men så er det jo ikke han som må gjennom svangerskap eller fødsel heller. Av og til kjenner jeg på at jeg vil ha barn, men andre ganger er jeg glad vi ikke har noen planer om det. Jeg kjenner mest på at jeg ikke orker en baby som er syk eller kolikk eller noe i den duren. Jeg fungerer dårlig på lite søvn, og vet ikke om jeg vil ofre meg og forholdet til mannen med barn. Min verste frykt er å få barn med mannen, så at vi skal gå fra hverandre og at barna skal deles eller være mest med meg alene. 
 

Samtidig ser jeg for meg en jul med barn rundt bordet, og å hjelpe med lekser. Tror det er småbarnsfasen jeg absolutt ikke vil ha ifht grining og skriking. Leser også her på KG at barn opp i 13 års alder kan ha bleie på natten. Dette er også ting som gjør jeg ikke vil ha barn, virker jo bare stress. 
 

Kom gjerne med synspunkter. 
Før noen kommenterer det: Jeg vet jeg er ung, og at lysten kan komme mye sterkere med alderen. Mannen og jeg er like gamle. 

Anonymkode: 8362b...b78

[AnonymBruker]

Jeg tror du svartmaler småbarnsperioden veldig. Det er ytterst sjeldent at barn på 13 år bruker bleie, og gjør de det har de sannsynligvis en diagnose eller utviklingsforstyrrelse. Når det er sagt, barn er ikke for alle, og får man barn, må man være klar for å ta ansvaret. Det er skriking, lite søvn, noen har kolikk og andre plager, men det er også fantastiske stunder, minner, opplevelser osv. 

 

Anonymkode: 68bd8...8c7

[AnonymBruker]

Det er bare å vente. Ikke verre enn som så. Du må ikke ta en endelig avgjørelse før om mange år. Så lenge du ikke vet, er det et nei.

 

Anonymkode: cc05a...110

[Gliffy]

Du bestemmer selv og det er ingen hast med det. Vent å se. Kanskje blir ønsket sterkere og du blir mer motivert for å få barn med tiden, i så fall er det jo ikke noe problem. Eller kanskje går det motsatt vei, det er helt greit det også. 

Bare du kan bestemme for deg, og vet hva som er best for deg og ditt liv ❤️

[AnonymBruker]

Om du vil ha barn eller ei er 100% opp til deg. Barn er ikke for alle, det er lov å ikke ville ha barn, det er lov å ville ha barn - og det er alltid lov til å ombestemme seg underveis. Men basert på det du skriver tror jeg nok at du har generelt lite erfaring med barn og unge. Så har jeg et godt råd til deg - IKKE ta noe valg basert på info fra kvinneguiden. 

Normale friske 13 åringer bruker ikke bleie om natten. Hvor mye grining det blir kan ingen svare på, ei heller søvn mengde. Men kolikk er ikke noe alle barn får/har. 

Sitter selv her med flere barn - alle ulike i forhold til søvn og grining fra dag 1. Siste nå som bare er 2.5mnd gråter kun ved sult og sover 8t natt sammenhengende, men dermed også mindre på dagtid.

Første barn gråt 1t sammenhengende HVER kveld i 3mnd, sov god hele døgnet, men kun 3t i slengen hele døgnet.

Nr 2 sov lite som baby, men det ble bedre etter 4.5mnd ca. 

Men ingen av dem har grått unaturlig mye eller hatt kolikk. Og de 2 eldste sluttet med bleie når de var 2.5år  

Anonymkode: ec7bb...1e5

[AnonymBruker]

Å få barn er et livsstil valg, får du barn så velger du en livsstil der dere må innstille dere på er liv der barnets behov styrer en del av det livet kommer til å handle om. 
 

Du har selv vært barn og en del av en familie, kan du ta det som et utgangspunkt for hvordan liv med barn kam bli? 
 

Dette med bleie på 13 åringer er IKKE normalen, så det fremstår mer som en katastrofetanke, mer enn noe annet. Kanskje du mest leter etter grunner til å ikke få barn? Og da ligger svaret der. 

Anonymkode: 5ace9...016

[Million]

Jeg hadde absolutt ingen lyst på barn da jeg var i midten av tjueårene heller. Langt ifra. Den lysten meldte seg plutselig da jeg var 30-31. Men det holdt med ett barn for min del.

[AnonymBruker]

Slapp av og nyt tiden sammen, gjør alt dere har lyst til å gjøre. Snittet på de som får barn er vel litt over 30, så det er ikke noe å stresse med. Får mannen 100% lyst på barn, ville jeg revurdert forholdet på det tidspunktet, men det får dere selv ha en løpende samtale om. 

Anonymkode: f3b54...af6

[Ny Bruker]

Du er bare ikke klar. Lev livet i 5 år til å kom tilbake til tema igjen etter det.

[Gliffy]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Dette med bleie på 13 åringer er IKKE normalen, så det fremstår mer som en katastrofetanke, mer enn noe annet. Kanskje du mest leter etter grunner til å ikke få barn? Og da ligger svaret der. 

Anonymkode: 5ace9...016

Jeg skjønner faktisk at ts blir skremt av sånt. Jeg er selv frivillig barnløs, og noe av grunnen er at det virker som det er stor sjanse for at man får barn med ekstra behov av ett eller annet slag. Å oppdra et normalt fungerende barn er jo som mange her skriver, en livsstil, om man må tilpasse hele livet sitt rundt det. Når man ser hvor mange barn som har ulike diagnoser og sykdommer som trenger støtte langt ut over det igjen, så er det jo ikke rart man blir skremt. Det er ikke bare dette med bleie til 14 år, liksom.
 

I verste fall er jo ikke denne Foreldre-livsstilen over når barnet blir voksent, hvis man får et barn som trenger hjelp ut over det vanlige, f eks med psykiske problemer, ruslidelser, utviklingshemming og så videre. Plutselig er man mamma på heltid til man ligger i grava, det er en tanke som virkelig skremmer meg i alle fall.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.12.2024 den 9.31):

Hei. 
 

Jeg er i midt på 20-årene, og er etablert med mann og hus. Vi har sunn økonomi, og har plass til barn i huset vårt. Sånn sett er det ingenting i veien for at vi får barn som blir godt ivaretatt, men, jeg er veldig usikker på om jeg klarer å «binde» meg til å få barn. Man kan jo ikke akkurat gi dem bort eller angre seg når man har fått dem (og misforstå meg rett, sannsynligvis så elsker man jo dette barnet med hele sitt hjerte- men det vet jo ikke jeg enda når jeg ikke har barn fra før). 
 

Jeg er litt på gjerde ifht om jeg vil ha. Mannen sier han vil ha en gang i fremtiden, men så er det jo ikke han som må gjennom svangerskap eller fødsel heller. Av og til kjenner jeg på at jeg vil ha barn, men andre ganger er jeg glad vi ikke har noen planer om det. Jeg kjenner mest på at jeg ikke orker en baby som er syk eller kolikk eller noe i den duren. Jeg fungerer dårlig på lite søvn, og vet ikke om jeg vil ofre meg og forholdet til mannen med barn. Min verste frykt er å få barn med mannen, så at vi skal gå fra hverandre og at barna skal deles eller være mest med meg alene. 
 

Samtidig ser jeg for meg en jul med barn rundt bordet, og å hjelpe med lekser. Tror det er småbarnsfasen jeg absolutt ikke vil ha ifht grining og skriking. Leser også her på KG at barn opp i 13 års alder kan ha bleie på natten. Dette er også ting som gjør jeg ikke vil ha barn, virker jo bare stress. 
 

Kom gjerne med synspunkter. 
Før noen kommenterer det: Jeg vet jeg er ung, og at lysten kan komme mye sterkere med alderen. Mannen og jeg er like gamle. 

Anonymkode: 8362b...b78

Jeg er småbarnsmor. Jeg synes abdre småbarnsmødre ig fedre gir denne perioden et altfor dårlig rykte fordi fokuset ligger på slitet og orket og ikke det positive. Det er så mye latter og kjærlighet i denne tida, og hele beien får du oppleve verden på nytt, gjennom barnets øyne. Uansett er det ingenting bra i livet som kommer gratis. Utdanningen vår, jobben vi trives i og huset vi eier, har vi jo stått på for å få og beholde. 

Det er umulig å forutse hvordan livet med barn blir, men siden du forestiller deg en framtid med varn rundt bordet, tror jeg at det er mer riktig for deg å få barn enn å ikke få barn. Barn er også ulike. Noen hyler og skriker en del, andre er roligere.

Barn opp til 13 år bruker ikke bleie på natten med mindre noe er ganske spesielt/galt. Det er ikke normalen. 

Du trenger jo ikke å begynne ennå. Samtidig bør du være ærlig med din partner om du kommer fram til at du ikke ønsker barn, så han ev. får mulighet til å revurdere forholdet.

Anonymkode: 94cce...133

[AnonymBruker]

Skal du sette et barn til verden bør du være 110% sikker på at det er dette du vil. Har du ikke et brennende ønske om å få barn, ikke gjør det.

Anonymkode: 91356...525

[Brukerano]

Jeg mener oppriktig at ingen som hundre prosent vet dem vil ha barn, burde få barn. Det er så mye ræva foreldre der ute, fordi dem egentlig ikke vil ha, men har fått fordi det er forventet. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.12.2024 den 9.31):

Jeg er i midt på 20-årene

Du er enda ung  Da jeg var på din alder ville jeg reise, gå på konserter, være med venner, feste, jobbe og tjene penger og slippe å måtte ta hensyn til et barn. Jeg ville leve livet, på godt og vondt. Jeg ville være impulsiv og spontan, og var absolutt ikke klar for den største forpliktelsen av dem alle: Barn. 

Du har masse tid og trenger ikke få barn i 20-årene. Du trenger ikke engang bestemmer deg for om du vil ha barn. Se hva som skjer, lev livet ditt som "ung og fri", opplev det du ønsker og ha det gøy. 20-årene skal være gøy

Kanskje du i 30-årene ønsker barn. Eller kanskje du lander på at du ikke ønsker barn. Du er enda så ung. 

Anonymkode: dab39...cf7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.12.2024 den 9.31):

Hei. 
 

Jeg er i midt på 20-årene, og er etablert med mann og hus. Vi har sunn økonomi, og har plass til barn i huset vårt. Sånn sett er det ingenting i veien for at vi får barn som blir godt ivaretatt, men, jeg er veldig usikker på om jeg klarer å «binde» meg til å få barn. Man kan jo ikke akkurat gi dem bort eller angre seg når man har fått dem (og misforstå meg rett, sannsynligvis så elsker man jo dette barnet med hele sitt hjerte- men det vet jo ikke jeg enda når jeg ikke har barn fra før). 
 

Jeg er litt på gjerde ifht om jeg vil ha. Mannen sier han vil ha en gang i fremtiden, men så er det jo ikke han som må gjennom svangerskap eller fødsel heller. Av og til kjenner jeg på at jeg vil ha barn, men andre ganger er jeg glad vi ikke har noen planer om det. Jeg kjenner mest på at jeg ikke orker en baby som er syk eller kolikk eller noe i den duren. Jeg fungerer dårlig på lite søvn, og vet ikke om jeg vil ofre meg og forholdet til mannen med barn. Min verste frykt er å få barn med mannen, så at vi skal gå fra hverandre og at barna skal deles eller være mest med meg alene. 
 

Samtidig ser jeg for meg en jul med barn rundt bordet, og å hjelpe med lekser. Tror det er småbarnsfasen jeg absolutt ikke vil ha ifht grining og skriking. Leser også her på KG at barn opp i 13 års alder kan ha bleie på natten. Dette er også ting som gjør jeg ikke vil ha barn, virker jo bare stress. 
 

Kom gjerne med synspunkter. 
Før noen kommenterer det: Jeg vet jeg er ung, og at lysten kan komme mye sterkere med alderen. Mannen og jeg er like gamle. 

Anonymkode: 8362b...b78

Dere bør bli enige om dette… ellers kan du jo miste han om han vil ha barn og ikke du?

Jeg tror ikke det er så lett å sette seg inn i hva det vil kreve uten å ha forsøkt, derfor vanskelig å gi deg råd.. er du egnet som forelder?

Jeg er glad for at jeg turte å sette barn til verden, har 3 som nå er ganske voksne. Har elsket hvert minutt med dem. Som babyer sov de mye og var enkle sånn sett, så der var jeg nok heldig. Mannen min tok mye ansvar og har stilt opp hele veien.

Det er ikke noen fasit på hvordan det vil bli, men du må ha avklart følelser rundt egen barndom, og hva som gjør at du kvier deg for å bli mor. 
Dersom du har omsorg for andre, mannen din, venner osv. så har du evnen til å ta vare på et barn. Det praktiske løser seg ofte, så tenk mer at du må stille opp emosjonelt for et menneske som er avhengig av din kjærlighet i mange år.

Anonymkode: b35f1...4bc

[AnonymBruker]

Du skriver at du tror småbarnsfasen vil være mest slitsom for deg og at bildet ditt av å ha større barn er å sitte ved bordet og hjelpe dem med lekser.

Jeg har hatt en tenåring som hadde skikkelige problemer. Men var god på å sove på natta fra babystadiet. Jeg lurer litt på om det er for at du ikke vet bedre at du tror det bare er et spørsmål om å holde ut et par år mens de er små, så blir alt bare velstand. Eller om du mener du er bedre utrustet til å ha ansvaret for et annet menneske med psykisk sykdom som du har null kontroll på, enn et vrangt småbarn. For å si det sånn hadde jeg valgt 1000 diarebleier hvis jeg kunne velge.

Småbarnsstadiet gjorde meg trøtt. Tenåringsstadiet gjorde meg syk i sjelen.

Anonymkode: 1935b...9ab

[AnonymBruker]

Du trenger ikke bestemme deg nå. Kanskje vil du gjennom de neste årene se flere venner rundt deg få barn, og få et lite innblikk i hvordan det er for dem. Og akkurat hvordan det er for deg å få akkurat de barna du evt. får, er det ingen som kan si noe om. Men jeg tror kanskje du er den som kan komme nærmest svaret selv. 

Ellers så er min personlige opplevelse at fasene med barn går fort. Når noe er slitsomt, så går det etter hvert over. Og jeg syns det er veldig mye fint, som blir det viktige, det jeg husker. Men jeg ønsket meg barn. 

Alle kan oppleve å få et barn med utfordringer også. Det ene barnet mitt ble akutt alvorlig sykt, og var det en stund, men ble frisk og uten varige mén. All ære til dem som står i slike ting over lang tid, det er virkelig en frykt for meg. Det med nattbleie ser jeg ikke som en slik type utfordring. Jeg tisset i søvne til jeg var 12 selv. Både fetteren, kusinen, tanten og mormoren min har slitt med det samme. Siden det er arvelig, har jeg vært relativt utsatt for å få et barn med enurese, men akkurat det var ikke noe jeg fryktet så veldig.

Hva vi vil oppleve av utfordringer i livet, vet vi jo aldri. En selv eller kjæresten kan også brått bli syk eller skadet og pleietrengende. Men får man barn, får man et menneske til som man frykter skal oppleve noe vondt. Samt et menneske til som en får et stort ansvar for. Risikoen for å få pleieoppgaver man ikke ønsker seg, vil øke litt. Og det er jo en risiko man må være villig til å ta. 

Anonymkode: 8e2bc...dda