Sorg etter samlivsbrudd

[AnonymBruker]

Jeg og min tidligere samboer har akkurat flyttet fra hverandre. Vi bodde sammen etter bruddet som ble bestemt tidligere i år. Vi har to barn sammen, og jeg har vært sikker på avgjørelsen som ble tatt på familievernkontoret i parterapi. 

Det var mye vondt som skjedde mellom oss, som gjorde at vi havnet i et destruktivt mønster. Derav kom parterapi inn i bildet. På slutten av forholdet var kommunikasjonen svært dårlig, og han kunne snakke ganske stygt til meg. Jeg var konstant stresset, og omtrent hver gang vi forsøkte å snakke så endte det opp med krangel. Sluttet derfor å ta opp ting, kun med fagfolk til stede.

Det tok meg noe tid å få øynene opp, for hvordan han snakket til meg - og barna. Dette pågikk i flere år. Var til og med i kontakt med krisesenter etter å ha snakket med profesjonelle som sa at jeg ble utsatt for psykisk vold. Det har vært en lang og utfordrende prosess fra bruddet til jeg endelig fant en leilighet til leie i skolekretsen. (måtte gjøre det sånn pga 60/40 ordning og fast bosted hos meg, for å få det til å gå rundt økonomisk). Advokat er inne i bildet, av forskjellige grunner. 

Nå går det greit, det virker som at barna har det bra her og hos han. Vi har vært fleksible i overgangen, og han har vært medgjørlig når det kommer til samarbeid.

Tross alt som har skjedd så begynner jeg å kjenne på sorg. Over det barna må gå igjennom, at jeg nå er alene (bodd sammen i 10 år), og at jeg begynner å savne de gode tidene. Det er vondt å kjenne på, selv om jeg vet det som ble gjort måtte gjøres - for min egen del og for barna. Dette kommer vel nå fordi dagene har gått i ett den siste tiden, og jeg først nå har fått tid til å lande - og kjenne etter. Mye av dette er vel normalt, men jeg begynner også å tenke på om jeg kunne gjort ting annerledes, vært en bedre partner, holdt ut lenger o.l. 

Jeg har vært i kontakt med fagfolk igjennom dette, avsluttet med avtale om å ta kontakt ved behov.

Noen med erfaringer, burde jeg snakke med noen hvis dette fortsetter?

 

Anonymkode: fc482...bd4

[AnonymBruker]

Ta tiden til hjelp, det blir bedre etterhvert. Minn deg heller på alt det vonde med forholdet, mest sannsynlig kommer du og barna til å få det bedre fremover. Lag deg gode dager, finn små ting i hverdagen som gir deg glede ❤️

Anonymkode: 03891...337

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar ❤️ skal minne meg selv på det. Blir jo mange fine dager nå i desember så får bruke dem godt, og forsøke å gjøre det beste ut av det ☺️ ts

Anonymkode: fc482...bd4

[AnonymBruker]

Det er som du selv påpeker helt naturlig at du kjenner på dette. Også tanker om hvorvidt du kunne gjort noe annerledes. Og den vonde sannheten er at det er alltid noe en kunne gjort annerledes. Alltid. For oss alle, i alle tilfeller. Men der og da, så hadde du ikke kapasitet eller kunnskapen til det. Vi gjør så godt vi kan. Og å se tilbake på ting i retrospekt det er en kjempefin egenskap hos deg, og ikke alle har den. Det er en egenskap som du nå kan bruke til å lære om deg selv, lære om kommunikasjon og som vil komme deg selv til gode resten av livet, ved å stoppe opp og bruke tid både på sorg, og på å se over hva du selv gjorde. Det betyr overhodet ikke at det at du ble utsatt for vold er din feil, eller noe du fortjente, men det betyr helt enkelt at vi alle er feilbarlige mennesker som er utilstrekkelige på så mange punkt i livet. Og vi er modige når vi tar dette inn og bruker det til å vokse.

Du holdt ikke ut lenger, og du skulle ikke holdt ut lenger. Innerst inne vet du også at du gjorde så godt du kunne. 

Jeg kan dele litt om mine egne erfaringer. Jeg var også i et forhold med en mann som etterhvert var voldelig mot meg. Vi hadde ikke barn, og jeg ble så lenge. Og det har jeg skammet meg over, at jeg ikke satt bedre grenser før. Men etter hvert så innså jeg dette som jeg skrev til deg, at jeg gjorde så godt jeg kunne, jeg gjorde det som var mulig med den kapasiteten og de ressursene jeg hadde der og da. Men det å se tilbake på det nå at herlighet, jeg skulle gått før, det er så viktig lærdom det, fordi det tydeliggjorde for meg hvor lavt selvverdet mitt var, hvor mye jeg unnskyldte av andres oppførsel, og jeg har innsett på så mange områder dette gjaldt, ikke bare partner, men venner og jobb også. 

En annan ting jeg lærte var at jeg var nesten ute av stand til å dekke egne behov og vite hva de var og kommunisere dem, og noen ganger var det faktisk jeg som også var nærmest voldelig mot ham. I perioder kunne jeg kritisere ham mye fordi jeg følte meg så enormt stresset og utilfreds, jeg forstod det ikke der og da, men hverdagen var for mye for meg og så anklaget jeg ham for det, fordi han ikke ryddet opp sokkene, eller tok oppvasken osv. Så jeg har gått inn i dette og lært meg å lytte til hva jeg trenger og å be om det på konstruktive måter. Jeg har også en lang vei igjen å gå, men jeg velger å se på det som et gode å våge å se på det, fordi vi skal lære her i livet. Jeg ble i alle fall ikke utlært i det hjemmet jeg vokste opp i. 

Sist vil jeg gi deg en god klem, det er vondt å stå i sorgen! ❤️ 

Anonymkode: 75eff...6b0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.11.2024 den 14.18):

Det er som du selv påpeker helt naturlig at du kjenner på dette. Også tanker om hvorvidt du kunne gjort noe annerledes. Og den vonde sannheten er at det er alltid noe en kunne gjort annerledes. Alltid. For oss alle, i alle tilfeller. Men der og da, så hadde du ikke kapasitet eller kunnskapen til det. Vi gjør så godt vi kan. Og å se tilbake på ting i retrospekt det er en kjempefin egenskap hos deg, og ikke alle har den. Det er en egenskap som du nå kan bruke til å lære om deg selv, lære om kommunikasjon og som vil komme deg selv til gode resten av livet, ved å stoppe opp og bruke tid både på sorg, og på å se over hva du selv gjorde. Det betyr overhodet ikke at det at du ble utsatt for vold er din feil, eller noe du fortjente, men det betyr helt enkelt at vi alle er feilbarlige mennesker som er utilstrekkelige på så mange punkt i livet. Og vi er modige når vi tar dette inn og bruker det til å vokse.

Du holdt ikke ut lenger, og du skulle ikke holdt ut lenger. Innerst inne vet du også at du gjorde så godt du kunne. 

Jeg kan dele litt om mine egne erfaringer. Jeg var også i et forhold med en mann som etterhvert var voldelig mot meg. Vi hadde ikke barn, og jeg ble så lenge. Og det har jeg skammet meg over, at jeg ikke satt bedre grenser før. Men etter hvert så innså jeg dette som jeg skrev til deg, at jeg gjorde så godt jeg kunne, jeg gjorde det som var mulig med den kapasiteten og de ressursene jeg hadde der og da. Men det å se tilbake på det nå at herlighet, jeg skulle gått før, det er så viktig lærdom det, fordi det tydeliggjorde for meg hvor lavt selvverdet mitt var, hvor mye jeg unnskyldte av andres oppførsel, og jeg har innsett på så mange områder dette gjaldt, ikke bare partner, men venner og jobb også. 

En annan ting jeg lærte var at jeg var nesten ute av stand til å dekke egne behov og vite hva de var og kommunisere dem, og noen ganger var det faktisk jeg som også var nærmest voldelig mot ham. I perioder kunne jeg kritisere ham mye fordi jeg følte meg så enormt stresset og utilfreds, jeg forstod det ikke der og da, men hverdagen var for mye for meg og så anklaget jeg ham for det, fordi han ikke ryddet opp sokkene, eller tok oppvasken osv. Så jeg har gått inn i dette og lært meg å lytte til hva jeg trenger og å be om det på konstruktive måter. Jeg har også en lang vei igjen å gå, men jeg velger å se på det som et gode å våge å se på det, fordi vi skal lære her i livet. Jeg ble i alle fall ikke utlært i det hjemmet jeg vokste opp i. 

Sist vil jeg gi deg en god klem, det er vondt å stå i sorgen! ❤️ 

Anonymkode: 75eff...6b0

Kjære deg, tusen takk for at du deler dine erfaringer med meg ❤️ det hjelper sånn på å høre at man ikke er alene. Ja det er vondt å stå i, og jeg vil så gjerne tenke det beste om han. Man er alle menneskelig, og i bunn og grunn så er han et godt menneske. Men jeg velger å tenke at valgene jeg har tatt er riktige, det er ikke alt man skal tolerere. Der går en grense for hvor mye man klarer å stå i.

Vi var jo forlovet, og bestevenner. Trodde virkelig at det skulle være oss livet ut. Så at sorgen kommer nå må jeg vel bare regne med. La meg selv kjenne på den, og etterhvert gå videre. 
 

Kommunikasjonen går greit nå, og har planer om å feire jul sammen med barna. Jeg håper bare det holder seg slik, at vi kan være venner, og samarbeide godt. Ts

Anonymkode: fc482...bd4