Flere som vet de burde forlate parforholdet, men blir for å ikke gi slipp på familielivet?

[AnonymBruker]

Jeg har de siste årene følt på at jeg og samboer ikke er en god match. Vi har ulike interesser, ulike livsstiler, ulike verdier, ulike behov og ulike personligheter. Man må naturligvis ikke være like på alt, men de siste årene har det blitt så tydelig for meg hvor ulike vi faktisk er (har blitt?). 

I tillegg til dette, kommuniserer vi dårlig, og jeg er alene om mye på hjemmebane. Etter x antall samtaler har dette omsider blitt litt bedre, men jeg føler meg så lite sett i forholdet. Jeg er også sammen med en som istedenfor å kommunisere om vanskelige ting, venter på at det «går over». Forholdet vårt blir dermed svært overfladisk, og jeg tar meg selv i å stadig føle meg nedfor for hvordan ting er.

Men så sitter det så innmari langt inne å gi slipp på familielivet. Jo da, jeg kan finne meg en ny en, men det er ingen andre som kommer til å være far til mitt barn. Det er ingen annen svigerfamilie som vil være familie til mitt barn.

Og ja, vi har prøvd det meste. Også parterapi, men uten særlig hell. 

Derfor lurer jeg på om vi er flere i samme båt? Føler meg så alene i denne situasjonen, og har ingen jeg kan snakke med om dette heller. 

Anonymkode: 73f63...271

[AnonymBruker]

Har du snakket med mannen om dette? Vært helt ærlig på hvordan du har det. Hvis ikke bør du ta en ordentlig prat med han om hva du føler nå, og hvor nær du er å gå. Få han til å virkelig forstå at det er alvor. Jeg har vært der du er, og gikk. Og angret. Det blir som du sier aldri det samme med en annen. En annen blir aldri far til barna, tvert imot, mange utfordringer. En annen svigerfamilie blir aldri familien til barna. Du blir mer alene om alt rundt barna. Og savnet etter den komplette familien vil kanskje alltid være der

Anonymkode: 97c3c...6b6

[AnonymBruker]

Det er pga slikt folk er utro.

Anonymkode: 17186...d72

[AnonymBruker]

Joda, vi er flere… I løpet av sommeren og høsten har jeg egentlig kommet dit hen at jeg bør gå, har til og med lagt planen mht hus og økonomi, men jeg klarer ikke… vi har vært sammen i snart 20 år men har utviklet oss i hver vår retning i stedet for sammen, vi vil ikke de samme tingene, han har utviklet et sinne de siste årene som virkelig ikke er bra, og han vil ikke lenger ha sex. De ti årene har vi knapt hatt sex, og han er lite villig til å gjøre noe med det. Men til tross for dette så fungerer Hverdagslivet AS greit, så da blir jeg da, foreløpig… 🤷‍♀️

Anonymkode: 7a80d...3ec

[AnonymBruker]

Vi hadde en lang og tøff periode hvor jeg var millimeter fra å gå.. men jeg ga han utrolig nok den ABSOLUTT siste sjansen (etter mangfoldige sjanser tidligere) og han tok endelig tak. Da hadde jeg gitt han alle fakta på bordet i forkant, sagt at innen da skal det ordnes, om ikke så er det rett ut på dagen. Da visste han at det var siste sjans og med en deadline. Og jeg visste at denne gangen MÅTTE jeg gjennomføre. Heldigvis tok han tak og ting er blitt mye bedre! 
 

Du må rett og slett sette ned foten og be om endringer, men vær åpen for at du også kanskje må gjøre endringer. Man er tross alt to i et parforhold!

Vi har fått det mye bedre sammen, men jobber fortsatt sammen for å få det enda bedre. Og nå ser jeg at han jobber for det, det så jeg ikke tidligere.

Jeg synes også tanken på å rive opp familien var vond, og hadde mange runder med meg selv når det stod på som værst her hjemme. Men jeg skjønte også at slik som ting var her, gjorde oss begge vondt. Og da måtte vi enten få det bedre sammen eller hver for oss. 
 

Det er viktig at DU har det bra! For om du ikke har det bra, eller han for den saks skyld, så vil ikke DERE ha det bra heller. 

Anonymkode: 71098...a5d

[AnonymBruker]

Ja, jeg har vært der i maaange år. Det er fortvilende og vondt mens det pågår. Og en ekstrem følelse av håpløshet og ensomhet for mitt vedkommende, der det ikke funker å bli og ikke funker å gå. Dårlig stemning, lite kommunikasjon og masse avvisning fra oss begge. 

Jeg begynte i terapi etterhvert, og jobbet meg igjennom det jeg slet med. Så begynte jeg ubevisst å kommunisere på en mer effektiv og imøtekommende måte. Han ble mer åpen mot meg, og jeg ble ikke like trigget av ham lenger fordi jeg hadde jobbet med mine sår. Det var ikke engang planen. Jeg ville få det bedre for min skyld, jeg. Men så har det gjort samlivet så utrolig mye bedre.
 

Det som er igjen av dårlig kommunikasjon og frustrasjoner har jeg så trua på at vi kommer til å jobbe oss igjennom. Og jeg er så takknemlig for det. Aller mest for barna våre, for stabiliteten dette gir dem. Men også for å få lov til å være en del av hele oppveksten deres i stedet for halve.

Så jeg har tro på at det nytter å starte på sin egen side, det er bare oss selv vi kan forandre, tross alt. Likevel kan det bli store ringvirkninger av det.

Anonymkode: 87f32...c90