Samboer med en som er borderline?

[AnonymBruker]

Noen her som har vært i forhold med en som er borderline? Kan en ha et langvarig forhold med en som har så ustabilt følelsesliv ? Har du vært samboer med en ? Er så usikker om dette er noe å satse på, vi er begge godt voksne. 

Anonymkode: 02b2d...a42

[AnonymBruker]

Jeg mistet meg selv på det. Det var en berg og dalbane jeg ukje hadde trygghet og sikkerhet i meg selv til å stå i uten å bli revet med. Aldri mer.

Hørt uttrykket I hate you, dont leave me? Det oppsummerer ubehandlet borderline uten selvinnsikt. 

Anonymkode: cabc5...29a

[HMK]

Styr unna. Bare styr unna. 

[AnonymBruker]

Ikke gjør det, du kommer til å slite deg ut

Anonymkode: bf421...972

[AnonymBruker]

Samboeren min var tidligere samboer med en med borderline. Det er som å leve med psykisk vold rett og slett, så han gikk selv i terapi i et år etter brudd for å komme seg igjen.

Anonymkode: 23ee6...c0f

[AnonymBruker]

Jeg gjorde det. Fikk barn sammen også. Visste ikke at han hadde borderline før han fikk diagnosen etter bruddet.

Det var å leve med psykisk vold rett og slett. Veldig veldig uforutsigbart. Kunne snakke om noe og være enige og så senere så gjaldt ingenting av det han hadde sagt og lovet. 

Nå har jeg to barn med borderline. Ikke en gøy diagnose å ha. 

Men! Hvis man har god selvinnsikt så er det mulig å jobbe med seg selv å bli kvitt en del symptomer. Men det krever hard jobbing og mye mye selvinnsikt! 

Anonymkode: c0e8d...b8e

[AnonymBruker]

Ikke gjør det. Det kommer til å ødelegge deg. Har erfaring, dessverre.

Anonymkode: 65965...8d5

[Capazitet]

Spørs om vedkommende er i terapi og ønsker å jobbe med seg selv.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg gjorde det. Fikk barn sammen også. Visste ikke at han hadde borderline før han fikk diagnosen etter bruddet.

Det var å leve med psykisk vold rett og slett. Veldig veldig uforutsigbart. Kunne snakke om noe og være enige og så senere så gjaldt ingenting av det han hadde sagt og lovet. 

Nå har jeg to barn med borderline. Ikke en gøy diagnose å ha. 

Men! Hvis man har god selvinnsikt så er det mulig å jobbe med seg selv å bli kvitt en del symptomer. Men det krever hard jobbing og mye mye selvinnsikt! 

Anonymkode: c0e8d...b8e

Er borderline arvelig? 

Anonymkode: ac534...119

[Menchit]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Er borderline arvelig? 

Anonymkode: ac534...119

Ikke genetisk, men mange utvikler eup, eller borderline pga utrygg oppvekst med foreldre som ikke evner å se og møte barnas behov. Ofte pga foreldrenes egne ubearbeidede traumer. Sånn sett kan man si at det kan gå i arv, det kommer an på mange ting, både barnets egne ressurser, eksterne beskyttelsesfaktorer som andre trygge voksne rundt barna, sosiale ferdigheter, hvor gode mestringsstrategier foreldrene har osv 

[AnonymBruker]

Dere som skriver styr unna, hvilken dårlige opplevelser har dere hatt ? 

Er så usikker for eneste tegn jeg ser nå er at han trives ikke å være alene, er  klengete. Svinger i humøret også.

Anonymkode: 02b2d...a42

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Dere som skriver styr unna, hvilken dårlige opplevelser har dere hatt ? 

Er så usikker for eneste tegn jeg ser nå er at han trives ikke å være alene, er  klengete. Svinger i humøret også.

Anonymkode: 02b2d...a42

Men det høres jo absolutt ikke noe særlig ut? Du skriver som om det er to små bagateller? Det er jo to enorme problem

Anonymkode: 4c386...a6b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Dere som skriver styr unna, hvilken dårlige opplevelser har dere hatt ? 

Er så usikker for eneste tegn jeg ser nå er at han trives ikke å være alene, er  klengete. Svinger i humøret også.

Anonymkode: 02b2d...a42

Det du beskriver går fint i bekjentskaper osv. Å leve med det 24/7 er terror. Du vil for alltid gå på nåler i eget hjem.

Anonymkode: 23ee6...c0f

[AnonymBruker]

Jeg var sammen med en med borderline i fire år. Ikke spesielt mildt, men heller ikke spesielt voldsomt til borderline å være. Det første året var forelskelsen så sterk at jeg klarte å leve med all nedsidene, så ble det gradvis verre. Det var virkelig helt jævlig. Så uforutsigbart, du tviler på alt ved deg selv og får det mer og mer vondt med deg selv. For meg fremstår det helt utrolig at noen kan forholde seg til det i en partner uten å gradvis suges ned i all dritten selv også. De er nok ikke slemme, de har det jo uendelig vondt selv mye av tiden, men jeg mistet meg selv helt og andre rundt meg ble jo (med god grunn) også skeptiske. Det svingte fra himmel til helvete, det var helt umulig å skjønne når og hvorfor ting gikk galt og hvorfor man ble grunnløst anklaget for det ene eller det andre. Og man opplever seg så utsatt for spill på samvittighet, enten det er bevisst eller ei, at man ikke tør å gå. Og pusher alle grenser man hadde satt.

Jeg hadde aldri, aldri, aldri involvert meg med en med samme diagnose igjen. Det skjønner jeg at det sikkert er vondt for folk med borderline å høre, men det holdt virkelig på å ta livet av meg. Jeg vil virkelig bare slutte meg til alle advarslene her. Jeg hadde konstant høy puls, klump i magen og kan ikke se for meg hvordan det hadde endt om jeg ikke til slutt kom meg ut.

Anonymkode: 4c101...f3d

[AnonymBruker]

Mennesker med borderline er like forskjellige som alle andre. 

Så lenge denne personen vet om diagnosen sin og går i behandling så går det nok helt fint.

Ikke hør på alle skrekkhistoriene om de som ikke prøver å bli bedre.

Borderline er også en diagnose som ofte forsvinner etterhvert som man blir eldre. Eller i det minste blir bedre.

Følg din egen magefølelse ❤️

Anonymkode: fb4a6...e30

[AnonymBruker]

Jeg er det, men anbefaler å styre unna. Her fungerer det fordi min partner er i god behandling kontinuerlig, og jeg også er med jevnlig. 

Jeg hadde aldri gått bevisst inn i denne situasjonen. Vi hadde vært sammen lenge og hadde barn da jeg forsto hvor alvorlig dette er. 

Det er mulig å lære seg å leve med, ved godt samarbeid og god kommunikasjon (utover når vedkommende går i krisemodus og ikke er tilsnakkelig), men dette er en fryktelig krevende diagnose å forholde seg til. Ikke vær naiv iallefall. 

Anonymkode: f6012...541

[AnonymBruker]

Nei, selvsagt ville jeg ikke vært i et forhold med en med så ustabilt følelsesliv. Jeg har vært i forhold med en med lignende symptomer pga mors omsorgssvikt. Først godtok jeg det fordi det var jo synd på han. Men det ødela meg at JEG var den som fikk all dritten over på meg fordi han "kunne jo ikke noe for det" og "det var jo så synd på han". Vi kunne ha en kjempefin dag, men på et sekund kunne alt være snudd tvert om og han ble plutselig dritforbanna for noe han mente jeg hadde gjort galt tidligere. Jeg gikk på vakt hele tiden. Bare det at sjefen hans hadde bedt han rydde opp etter seg på lunchrommet kunne føre til at jeg fikk kjeft når han kom hjem. Jeg kom meg ut av det for 5 år siden, og kjenner fortsatt at jeg er preget av det.

Anonymkode: 11472...e4e

[AnonymBruker]

Jeg har borderline og samboer. Og vil si jeg i dag er en veldig god og støttende samboer. Fordi jeg også har det godt/bedre i meg selv (+ har lært å holde kjeft iblant om smerten jeg fremdeles kan kjenne.)

MEN jeg har vært i terapi siden 2018 for dette, både individuelt og i grupper + parterapi over lang tid. Med andre ord; Veien hit har ikke vært helt enkel. Kjæresten min har måttet tålt en del. Men han har også fått mye han setter pris på selvfølgelig. Impulsivitet, pur glede, masse gaver og gøy. 

Jeg ville aldri sagt til kjæresten min at jeg har det vondt alene hjemme, at jeg kan føle meg tom iblant, er utrolig følsom ovenfor hva han sier osv. Jeg kan godt VÆRE det, men jeg ville aldri sagt eller gjort noe med det. Det er en enorm forskjell på oss med borderline, akkurat som alle med adhd e.l. Føler det er veldig mye fordommer mot diagnosen. Jeg er helt fungerende i jobb og med venner osv. Aldri hatt ons, kun tre veldig langvarige forhold. Hva legger du/han i diagnosen for hans del?

Anonymkode: 60484...ede

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Mennesker med borderline er like forskjellige som alle andre. 

Så lenge denne personen vet om diagnosen sin og går i behandling så går det nok helt fint.

Ikke hør på alle skrekkhistoriene om de som ikke prøver å bli bedre.

Borderline er også en diagnose som ofte forsvinner etterhvert som man blir eldre. Eller i det minste blir bedre.

Følg din egen magefølelse ❤️

Anonymkode: fb4a6...e30

Jeg vil hevde at dersom flere hadde hørt på skrekkhistoriene så hadde flere friske holdt seg friske. Det er selvsagt leit med alle som sliter men det gjør det ikke riktig å oppmuntre folk til å ofre egen helse.

Anonymkode: 23ee6...c0f

[Virrevirrevapp]

Hadde sagt ja kun hvis vedkommende var i aktiv behandling.