Kronisk sykdom. Hvordan formidle at jeg ikke klarer å være med på ulike ting?

[AnonymBruker]

Jeg har nylig fått diagnose på en kronisk sykdom som setter begrensninger i livet.

Jeg har foreløpig kun fortalt den nærmeste familien. 

Hvordan formidle på best mulig at jeg gjerne vil være med på aktiviteter, men ikke klarer akkurat nå?

Jeg vil jo gjerne bli spurt om å være med på ting. Noen/en del ganger skjønner jeg at jeg må si nei. 

Jeg kan ikke unnskylde meg til evig tid. Anta at de som spør, vet. Hva svarer jeg uten å være sytete? 

Jeg er ikke min sykdom. Jeg er forsatt der. 

Anonymkode: 3426e...b4a

[Daria]

Jeg sier som regel bare rett ut at jeg ikke klarer/orker/er i form til/har kapasitet til å være med (uten å gå i detaljer om sykdom, det er ikke interessant eller relevant og alle vet at jeg er kroniker). Enten akkurat den gangen, hvis jeg har håp om at det skal la seg gjøre ved en senere anledning, eller at det er en aktivitet jeg ikke lenger kan gjøre. Jeg gir gjerne uttrykk for å ha lyst, men unnskylder ikke - det er jo ikke viljestyrt eller noe jeg kan noe for.

[AnonymBruker]

Takk @Daria 

Det er nettopp det at man ikke skal forklare eller unnskylde eller utbrodere hvorfor man sier nei. Kanskje det viktigste wer å si at man har lyst, men ikke får det til akkurat nå? 

Bare så nytt for meg så vet ikke helt hvordan jeg skal håndtere det. 

Anonymkode: 3426e...b4a

[AnonymBruker]

"Det høres veldig gøy ut, og det har jeg lyst til, dessverre kan jeg ikke i dag" 

Anonymkode: 5784d...fb8

[Daria]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Takk @Daria 

Det er nettopp det at man ikke skal forklare eller unnskylde eller utbrodere hvorfor man sier nei. Kanskje det viktigste wer å si at man har lyst, men ikke får det til akkurat nå? 

Bare så nytt for meg så vet ikke helt hvordan jeg skal håndtere det. 

Anonymkode: 3426e...b4a

Det gjelder å finne balansen mellom å være positiv og å være realistisk, og (i den grad det er mulig) finne hvor grensene går - og foreslå alternativer. Nei, jeg orket Ikke bli med på hyttetur, men jeg vil gjerne ta en kaffe en dag til uka. Samt, hvertfall hvis du har like variabel og ustabil form som meg - takk ja med forbehold. Jeg "advarer" stadig on risikoen for at jeg melder avbud på kort varsel - da vet folk om det og har mer forståelse de gangene det skjer. 

Men det er vanskelig, både å akseptere selv hvordan ting har blitt og å formidle det til andre på en enkel måte. Du vil gå på noen smeller både på den ene og andre måten (jeg gjør fortsatt det etter fire år) - vær snill mot deg selv og åpen (uten å være for detaljert) mot andre - de fleste tar gjerne hensyn og viser forståelse, men de må bli fortalt at du trenger det. Hver gang.

[AnonymBruker]

Jeg er litt uenig i at du ikke skal forklare hva som er årsaken, dersom du nå blir nødt til å si nei veldig ofte, og til veldig mye. Det er altfor lett å tro at det er nok bare en unnskyldning for at du ikke har lyst. Fortell heller at du nå har noen helsemessige begrensninger, men setter veldig stor pris på å bli bedt med, og håper det ikke vil bli slutt på det. 

Anonymkode: 57194...1da

[AnonymBruker]

Daria skrev (2 timer siden):

uten å gå i detaljer om sykdom, det er ikke interessant eller relevant og alle vet at jeg er kroniker

Da stiller jo saken seg annerledes enn hvis ingen vet det, og du bare sier nei.

Anonymkode: 57194...1da

[AnonymBruker]

Jeg fokuserer på å fortelle hva som går/ikke går. Hva slags tilpasninger som evt kan gjøres. Uten å egentlig snakke om symptomene, når jeg komm7niserer med omgangskrets som vet jeg er kroniker.

F.eks om andre skal på shopping, så har jeg kanskje ikke krefter til det, men kan gjerne møtes underveis og ta en kaffe/spise lunsj.

Å tenke alternativt er lurt. At det ikke må være alt eller ingenting. Ofte kan jeg være med på deler av ting. 

Anonymkode: d2ef9...83b