Relasjonsskadet og blir mentalt utslitt

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp med en veldig kritisk mor, oppfarende og emosjonell, krevde omsorg og status som nr.1, og en far som bifalt og fortsatt er gift med henne.

Jeg har ikke opplevd å bli elsket eller satt pris på for den jeg er av mine foreldre. Verken da eller nå som 40 åring +. Får fortsatt høre at jeg er mislykket eller får som fortjent de gangene livet butter i mot. Hadde jeg bare vært sånn... gjort sånn... 

Har hatt et par fine samboerforhold, men også noen dårlige. Dessverre døde han jeg var forlovet med og i årene etterpå var nok antenne mine litt knekt. En samboer var utro bak ryggen min ved flere anledninger, den neste var skiftende og uforutsigbar som partner. Det var veldig fint da det var fint, men det snudde brått og han ble voldsom, kalte meg stygge ting, ødelagte tingene mine, kastet meg ut, gjorde det slutt ved uenigheter og reiste flere ganger fra meg, blant annet da jeg var fryktelig syk og innlagt. Klarte til slutt å komme meg ut av det. 

Holdt meg singel i maaaange år og tenkte at jeg var så ødelagt at jeg ikke ville utsette noen for dette her.

Men så møtte jeg kjæresten min. Det var for bra til å takke nei, ikke være litt nysgjerrig og se hvor bra han faktisk var. Han er ulik de fleste jeg har vært med. Rolig, stødig, lojal tror jeg, fornøyd og tilfreds der han er og med det han har. Renner ikke over av kjærlighetserklæringer, men ser på meg med ømhet i blikket og stiller opp. 

Men ca hver fjerde mnd drukner jeg i dårlige følelser. Det kjennes ut som jeg kveles. Knyter seg i brystet og hjertet løper løpsk. Jeg skjønner at dette er psykisk og at det mest sannsynlig er et lite angstanfall. Jeg jobber innen helse og terapi, så jeg gjør mitt ytterste med å anvende teknikker på meg selv, lar følelsene komme og gi slipp. Alt det der.

Jeg får et intenst ønske om å være alene, ikke være i et forhold, vil sitte i huset mitt alene og konsentrere meg om oppgaven som mor og venn. Jeg har blitt så god på å være alene. Javisst er det tidvis ensomt, men jeg har blitt god på det også. Det er også så trygt å deilig. Ingen fare på ferde. Ingenting jeg må tolke eller følge med på, forsøke å være i forkant, redd for å være for mye, for lite, for sent, for tidlig, for høylytt, for kjedelig, for kritisk, for negativ, for glad. You name it. Jeg har klart å gjøre alle disse tingene feil. 

Jeg går bare rundt og venter på at han manner seg opp til å si "du, jeg tror ikke dette funker helt. Det er ikke deg, du er helt super.  Det er meg...".

Disse periodene slutter ikke å komme. Det sliter på meg, og jeg finner ikke helt veien. Har selvfølgelig snakket med kjæresten min om denne siden av meg, var ærlig helt fra start. Men han har bare ikke dette genet der han tetter igjen hullene når ting rakner. Han er der, men ikke med ord nødvendigvis. 

Jeg har gått til psykolog ved to anledninger og fått diagnosen ptsd. Men det hjelper fint lite. 

Jeg er så sliten..  

Noen som har kommet seg videre fra noe slikt og har erfaringer å dele?

Anonymkode: 3d9a5...f1d

[AnonymBruker]

Kan høres ut som du i tillegg til ptsd har pmdd?

Anonymkode: ce761...a79

[AnonymBruker]

Du har fått en alvorlig diagnose, men ikke behandling?

Anonymkode: e33aa...25b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Du har fått en alvorlig diagnose, men ikke behandling?

Anonymkode: e33aa...25b

Ikke ukjent det her…

Jeg derimot har fått masse behandling men ikke noen diagnose. Har vokst opp likt som TS her, og ville nok fått diagnosen kPTSD. 
 

Ts, min behandling har vært mer fysisk!!
 

Jeg går til psykolog, både ISTDP og psykodynamisk er metodene, samtidig som jeg går til psykomotorisk fysioterapeut, samt trener med PT en til to ganger i uken. Det er flott med tanketeknikker, men du må koble på kroppen! 

Anonymkode: 965e4...8e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg har vokst opp med en veldig kritisk mor, oppfarende og emosjonell, krevde omsorg og status som nr.1, og en far som bifalt og fortsatt er gift med henne.

Jeg har ikke opplevd å bli elsket eller satt pris på for den jeg er av mine foreldre. Verken da eller nå som 40 åring +. Får fortsatt høre at jeg er mislykket eller får som fortjent de gangene livet butter i mot. Hadde jeg bare vært sånn... gjort sånn... 

Har hatt et par fine samboerforhold, men også noen dårlige. Dessverre døde han jeg var forlovet med og i årene etterpå var nok antenne mine litt knekt. En samboer var utro bak ryggen min ved flere anledninger, den neste var skiftende og uforutsigbar som partner. Det var veldig fint da det var fint, men det snudde brått og han ble voldsom, kalte meg stygge ting, ødelagte tingene mine, kastet meg ut, gjorde det slutt ved uenigheter og reiste flere ganger fra meg, blant annet da jeg var fryktelig syk og innlagt. Klarte til slutt å komme meg ut av det. 

Holdt meg singel i maaaange år og tenkte at jeg var så ødelagt at jeg ikke ville utsette noen for dette her.

Men så møtte jeg kjæresten min. Det var for bra til å takke nei, ikke være litt nysgjerrig og se hvor bra han faktisk var. Han er ulik de fleste jeg har vært med. Rolig, stødig, lojal tror jeg, fornøyd og tilfreds der han er og med det han har. Renner ikke over av kjærlighetserklæringer, men ser på meg med ømhet i blikket og stiller opp. 

Men ca hver fjerde mnd drukner jeg i dårlige følelser. Det kjennes ut som jeg kveles. Knyter seg i brystet og hjertet løper løpsk. Jeg skjønner at dette er psykisk og at det mest sannsynlig er et lite angstanfall. Jeg jobber innen helse og terapi, så jeg gjør mitt ytterste med å anvende teknikker på meg selv, lar følelsene komme og gi slipp. Alt det der.

Jeg får et intenst ønske om å være alene, ikke være i et forhold, vil sitte i huset mitt alene og konsentrere meg om oppgaven som mor og venn. Jeg har blitt så god på å være alene. Javisst er det tidvis ensomt, men jeg har blitt god på det også. Det er også så trygt å deilig. Ingen fare på ferde. Ingenting jeg må tolke eller følge med på, forsøke å være i forkant, redd for å være for mye, for lite, for sent, for tidlig, for høylytt, for kjedelig, for kritisk, for negativ, for glad. You name it. Jeg har klart å gjøre alle disse tingene feil. 

Jeg går bare rundt og venter på at han manner seg opp til å si "du, jeg tror ikke dette funker helt. Det er ikke deg, du er helt super.  Det er meg...".

Disse periodene slutter ikke å komme. Det sliter på meg, og jeg finner ikke helt veien. Har selvfølgelig snakket med kjæresten min om denne siden av meg, var ærlig helt fra start. Men han har bare ikke dette genet der han tetter igjen hullene når ting rakner. Han er der, men ikke med ord nødvendigvis. 

Jeg har gått til psykolog ved to anledninger og fått diagnosen ptsd. Men det hjelper fint lite. 

Jeg er så sliten..  

Noen som har kommet seg videre fra noe slikt og har erfaringer å dele?

Anonymkode: 3d9a5...f1d

Kan du ha avoidant / unngående tilknytning? 

Anonymkode: c31a6...091

[Irak]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg har vokst opp med en veldig kritisk mor, oppfarende og emosjonell, krevde omsorg og status som nr.1, og en far som bifalt og fortsatt er gift med henne.

Jeg har ikke opplevd å bli elsket eller satt pris på for den jeg er av mine foreldre. Verken da eller nå som 40 åring +. Får fortsatt høre at jeg er mislykket eller får som fortjent de gangene livet butter i mot. Hadde jeg bare vært sånn... gjort sånn... 

Har hatt et par fine samboerforhold, men også noen dårlige. Dessverre døde han jeg var forlovet med og i årene etterpå var nok antenne mine litt knekt. En samboer var utro bak ryggen min ved flere anledninger, den neste var skiftende og uforutsigbar som partner. Det var veldig fint da det var fint, men det snudde brått og han ble voldsom, kalte meg stygge ting, ødelagte tingene mine, kastet meg ut, gjorde det slutt ved uenigheter og reiste flere ganger fra meg, blant annet da jeg var fryktelig syk og innlagt. Klarte til slutt å komme meg ut av det. 

Holdt meg singel i maaaange år og tenkte at jeg var så ødelagt at jeg ikke ville utsette noen for dette her.

Men så møtte jeg kjæresten min. Det var for bra til å takke nei, ikke være litt nysgjerrig og se hvor bra han faktisk var. Han er ulik de fleste jeg har vært med. Rolig, stødig, lojal tror jeg, fornøyd og tilfreds der han er og med det han har. Renner ikke over av kjærlighetserklæringer, men ser på meg med ømhet i blikket og stiller opp. 

Men ca hver fjerde mnd drukner jeg i dårlige følelser. Det kjennes ut som jeg kveles. Knyter seg i brystet og hjertet løper løpsk. Jeg skjønner at dette er psykisk og at det mest sannsynlig er et lite angstanfall. Jeg jobber innen helse og terapi, så jeg gjør mitt ytterste med å anvende teknikker på meg selv, lar følelsene komme og gi slipp. Alt det der.

Jeg får et intenst ønske om å være alene, ikke være i et forhold, vil sitte i huset mitt alene og konsentrere meg om oppgaven som mor og venn. Jeg har blitt så god på å være alene. Javisst er det tidvis ensomt, men jeg har blitt god på det også. Det er også så trygt å deilig. Ingen fare på ferde. Ingenting jeg må tolke eller følge med på, forsøke å være i forkant, redd for å være for mye, for lite, for sent, for tidlig, for høylytt, for kjedelig, for kritisk, for negativ, for glad. You name it. Jeg har klart å gjøre alle disse tingene feil. 

Jeg går bare rundt og venter på at han manner seg opp til å si "du, jeg tror ikke dette funker helt. Det er ikke deg, du er helt super.  Det er meg...".

Disse periodene slutter ikke å komme. Det sliter på meg, og jeg finner ikke helt veien. Har selvfølgelig snakket med kjæresten min om denne siden av meg, var ærlig helt fra start. Men han har bare ikke dette genet der han tetter igjen hullene når ting rakner. Han er der, men ikke med ord nødvendigvis. 

Jeg har gått til psykolog ved to anledninger og fått diagnosen ptsd. Men det hjelper fint lite. 

Jeg er så sliten..  

Noen som har kommet seg videre fra noe slikt og har erfaringer å dele?

Anonymkode: 3d9a5...f1d

Jeg kjenner meg veldig igjen i mye av det du skriver her. Det kan være veldig tøft når det står på. Så utrolig flott at du har en støttende, stabil og trygg kjæreste slik jeg tolker det. Det blir bedre etterhvert. 

Og følelser vil komme og gå, og de kan vekke mye ubehag i en sliten kropp. Bare tenk at du er ikke følelsene dine når det står på som verst, og for all del ikke gjør noe drastisk når det er slik. Om kjæresten din tilbyr deg en utstrakt hånd så vil jeg råde deg til å ta den. Det kan føles trygt og godt etterhvert.

Når man ikke er vant til at andre mennesker bryr seg om en, så kan det være litt vanskelig å håndtere. Det har jeg kjent på mange ganger. Man blir så vant til å være alene og klare seg selv...

Så håper jeg du har minimal kontakt med de menneskene du kan oppleve som ikke gjør deg godt, for det er en stor energityv! 

De menneskene som elsker deg og aksepterer deg for den du er vil respektere at du trenger å være alene innimellom. Så lenge du er god på å kommunisere dette så ser jeg ingen grunn til at det ikke skulle gå bra. Bare ikke fall for fristelsen ved å dytte dem bort...

Den impulsen må du prøve å jobbe imot selv om det er vanskelig...Nærhet er jo fint uansett. Det syns sikkert kjæresten din er koselig og, om dere har samme kjærlighetsspråk og tenker litt likt 💕.

Mange varme klemmer til deg 🫂. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Kan høres ut som du i tillegg til ptsd har pmdd?

Anonymkode: ce761...a79

Som i premenstruell lidelse?

Jeg har fått påvist pcos de senere årene, men er en typisk livsglad ekstrovert type som er lett til sinns. Har bare tenkt at dette er noe annet siden det viser seg i romantiske relasjoner der jeg føler meg sårbar og potensielt utsetter meg selv for mer svik og løgner. 

Men kanskje det kan være hormonelt ja 🤷🏼‍♀️

Anonymkode: 3d9a5...f1d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kan du ha avoidant / unngående tilknytning? 

Anonymkode: c31a6...091

Jeg har nok absolutt en utrygg tilknytning i bunnen, men kjenner meg ikke nødvendigvis igjen i beskrivelsen av en med unnvikende. 

"Mennesker med en unnvikende og utrygg tilknytning ser ofte parforholdet som en trussel mot deres uavhengighet. De involverer seg i aktiviteter uten deres partner og prioriterer alenetid. De involverer seg sjelden 100% i forholdet, men bevarer en mental distanse overfor deres partner."

Jeg har som regel involvert meg 100% og vel så det, og har ikke behov for alenetid eller å gjøre ting uten partner. Det jeg opplever er å bli slått av en bølge med intens trang til å ikke være i et forhold overhodet. Ikke sjalusi og frykt for at han har sex med noen bak ryggen min, men det emosjonelle. Frykten for å bli holdt for narr, at han ikke egentlig liker meg og vurderer meg opp mot andre, at han savner tidligere flørter, at jeg ikke strekker til, og at han er dårlig på å dele tanker og følelser slik at jeg ikke aner hva som skjer på innsiden. Når jeg deler dette svarer han "ta det med ro, jeg har ingen planer om å gå fra deg", gir meg et kyss og en klem. Og det er det.

Og det burde selvfølgelig ikke være behov for noe mer. Dette er mitt problem og mitt ansvar å håndtere.

Han blir ikke styrete og usikker og vanskelig når jeg har det slik, men jeg forsøker å ikke velte hele galskapen over på han. Det kommer nok noen rare spørsmål som ellers ikke kommer, jeg sover dårlig, lav energi, og sikkert litt mindre på... 

Anonymkode: 3d9a5...f1d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Som i premenstruell lidelse?

Jeg har fått påvist pcos de senere årene, men er en typisk livsglad ekstrovert type som er lett til sinns. Har bare tenkt at dette er noe annet siden det viser seg i romantiske relasjoner der jeg føler meg sårbar og potensielt utsetter meg selv for mer svik og løgner. 

Men kanskje det kan være hormonelt ja 🤷🏼‍♀️

Anonymkode: 3d9a5...f1d

Jeg har både ptsd og pmdd. Det siste utarter seg bare i forhold til ektemannen min. Har lyst å skille meg ca samme tid hver mnd. Sånn fant jeg ut at jeg lider av pmdd. Sjekk det ut❤️

Anonymkode: ce761...a79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg har både ptsd og pmdd. Det siste utarter seg bare i forhold til ektemannen min. Har lyst å skille meg ca samme tid hver mnd. Sånn fant jeg ut at jeg lider av pmdd. Sjekk det ut❤️

Anonymkode: ce761...a79

Blir også trigget av løgner. Derfor jeg ønsker å skilles, når jeg føler jeg blir ført bak lyset med små og store ting. Har også mye cyster på eggstokkene, og adenomyose. 

Anonymkode: ce761...a79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Blir også trigget av løgner. Derfor jeg ønsker å skilles, når jeg føler jeg blir ført bak lyset med små og store ting. Har også mye cyster på eggstokkene, og adenomyose. 

Anonymkode: ce761...a79

Oi! Har aldri fått noe informasjon om at det kan være en link eller samsykdom på dette området. 

Hvordan håndterer du/dere det? 

Føler hele pcos opplegget har vært en kamp også. Tar inositol og berberine, blødningene har roet seg mye og har "normal" lengde på selve blødningen nå. Er også kvitt den oppblåste magen og slikt. 

Tviler på fastlegen min vet noe spesielt om dette dessverre.

Anonymkode: 3d9a5...f1d

[AnonymBruker]

Og jeg fikk faktisk mensen på mandag... herlighet, kan det faktisk henge sammen? 😱

 

Ts

Anonymkode: 3d9a5...f1d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Og jeg fikk faktisk mensen på mandag... herlighet, kan det faktisk henge sammen? 😱

 

Ts

Anonymkode: 3d9a5...f1d

Absolutt. Søk på PMDD så kjenner du deg sikkert igjen. Hvordan føler du deg i det menstruasjonen har ankommet og tiden etter? For meg er det som om natt og dag... plutselig forstår jeg hvorfor jeg hatet mannen og tvilte på oss...

Anonymkode: ce761...a79