Jeg er en overfølsom mor og blir sliten av meg selv.

[AnonymBruker]

Skulle så gjerne hatt noen råd. Om noen gidder å lese gjennom her setter jeg pris på det. 
jeg kjemper en kamp nesten hver dag. Og det er slitsomt.  
jeg er mamma til tre gutter. De to eldste er voksne. Han ene går det ikke bra med. Han har hatt problemer hele livet. Bor fortsatt hjemme og får støtte av NAV. Han isolerer seg og har kun oss, familien. Vi har gjort alt vi kan og kjempet mang en kamp. Nå går han til psykiater en gang i uken. ( jeg trenger ingen råd her).

Han andre er motsatt. Han har mange venner, kjæreste, jobber og skal snart inn i militæret.

Så har vi minstemann på 10. Han er også en som tilsynelatende greier seg bra på skolen, er empatisk og hyggelig, har venner og er en fin og kvikk gutt. 
Allikevel er jeg livredd for at noe skal skjære seg med ham. Og jeg kjenner på bekymringer i stor grad for minstemann. Jeg overtenker en hver situasjon og dagen min går i knas om han en dag forteller at noen har gjort han noe eller sagt noe frekt til ham ol. Hva som helst av nedturer så tåler jeg det ikke.
Ellers kan Jeg  reagere på at han f. eks er stille . Jeg kan reagere på  likhetstrekk med broren. Da blir jeg redd han skal bli som ham. Eller at det skal gå like dårlig. 
Jeg er rett og slett så redd at jeg plager han med det. Jeg spør mye om alt hele tiden og blir så full av følelser noen ganger når jeg får svar jeg ikke ønsket at jeg kan opptre truende og trist. Og en sånn mamma vil jeg ikke være!
jeg kjenner at hjertepumpa slår, blir helt varm i kinnene  og jeg klarer liksom ikke la være å spørre ut og se helt i harnisk ut foran ham. Reaksjonen min er ute av kontroll og jeg klarer ikke samle meg. Redd.
Jeg får så dårlig samvittighet for at den uskyldige gutten skal være et offer for min angst.. 
Jeg er overtenkende, følsom og jeg krisemaksimerer.. og det er  så slitsomt for alle rundt, men også meg. Jeg vet rett og slett ikke om dette er et liv som er verdt å leve. 
Min sønn som ikke har det bra er en sorg for meg. Jeg tror det handler mye om at jeg ikke har kapasitet og ork til å oppleve det en gang til. Jeg er derfor på vakt hele tiden. Til stor fortvilelse for minstemann som betyr alt for meg.  

Hjelp meg gjerne med noen tips som kan være til hjelp her.
slik det er nå føler jeg at jeg  gjør han vondt verre. 

 

 

Anonymkode: aeb5f...d82

[Biloba]

❤️

Sjekk om kommunen din har tilbudet Rask psykisk helsehjelp. Det er lavterskel og gir kognitiv terapi, som samtaler og digitale kurs.