Mine barn trives ikke med stesøsken, så jeg vurderer å flytte fra samboer.

[AnonymBruker]

Det er morgenen som er problemet? Da endrer dere foreldre deres rutiner sånn at en av dere kan være hjemme mens de er hjemme. 

Altså må dere hjelpe, ikke rømme. Det nytter ikke bare å prate om ting. Så sant du elsker mannen din da. Faktisk så fortjener også voksne å ha det bra. I første omgang kan du og din mann be om endrede arbeidstider, eventuelt kortere dager for en liten periode. Det blir kanskje litt dårligere råd, men dere hadde iallfall fått dårligere råd om dere skulle solgt huset og bodd hver for dere. Og det ville blitt slutt mellom deg og mannen din om dere skulle bodd hver for dere over tid. 

Det er ikke verdens undergang for barna dine at de må høre på krangling og skriking om morgenen, det tåler de. Og for å hjelpe de kan dere som sagt gjøre endringer i rutinene deres. 

Anonymkode: f8055...b20

[AnonymBruker]

Alltid sett barna dine først. Angrer ikke et sekund på at jeg unngikk dating og fokuserte på barna mine. De fikk trygghet og stabilitet uten å bli presset inn i en bonusfamilie.  Nå er de store og jeg kan gjøre som jeg vil. 

Anonymkode: 60cca...3fd

[AnonymBruker]

Hvorfor? HVORFOR flyttet du barna sammen?  Evner ingen voksne å prioritere andre enn seg selv?

Anonymkode: 086a9...846

[AnonymBruker]

Bare si hvor udugelig han er, og så truer du med å flytte om han ikke endrer seg. Og det er ikke noe du bare sier... 

Anonymkode: a0982...e89

[AnonymBruker]

Ene forelderen min og samboeren måtte flytte fra hverandre i en periode da mine yngre søsken og stesøsken var på samme alder (jeg er endel eldre og var selv etablert med familie den gangen). Det funket bare ikke. De er nå godt gift og alle er gode venner. Den flyttingen var det som skulle til for at forholdet skulle funke. 
 

Bor barna 50\50 hadde jeg byttet uke slik at de ikke var sammen i hverdagen. Om det ikke er et alternativ hadde jeg flyttet. Mine barn går foran kjæreste/samboer etc 

Anonymkode: 110e4...eac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Det er morgenen som er problemet? Da endrer dere foreldre deres rutiner sånn at en av dere kan være hjemme mens de er hjemme. 

Altså må dere hjelpe, ikke rømme. Det nytter ikke bare å prate om ting. Så sant du elsker mannen din da. Faktisk så fortjener også voksne å ha det bra. I første omgang kan du og din mann be om endrede arbeidstider, eventuelt kortere dager for en liten periode. Det blir kanskje litt dårligere råd, men dere hadde iallfall fått dårligere råd om dere skulle solgt huset og bodd hver for dere. Og det ville blitt slutt mellom deg og mannen din om dere skulle bodd hver for dere over tid. 

Det er ikke verdens undergang for barna dine at de må høre på krangling og skriking om morgenen, det tåler de. Og for å hjelpe de kan dere som sagt gjøre endringer i rutinene deres. 

Anonymkode: f8055...b20

Beklager, men dette forstår jeg ikke.

Det er ikke verdens undergang at barna må starte dagen med bråk, men det er verdens undergang at to godt voksne bor hver for seg i noen år før de flytter sammen..? 

Jada, det er flott når man er lykkelig. Men det kan ikke gå foran alt å skulle ha det best mulig selv. Det er snakk om en liten stund for de voksne kan gjøre akkurat hva de vil..

Anonymkode: 53bf6...666

[AnonymBruker]

Dette er egentlig ikke noe å tenke på en gang.

Barna bor med en familie de ikke har valgt og som de mistrives med. Flytt.

Ser også fler skrive at det er dette som er en «familie» og at skriking og krangling er noe man må regne med. 
Åpenbart er det ikke slik. Det er ikke sånn at skriking og krangling er vanlig i alle familier. Om man selv ikke kommer fra en familie som skriker og krangler, men faktisk har lært seg å kommunisere, så må det være et mareritt å bli tvangsflyttet inn i en dysfunksjonell familie som skriker og krangler hele tiden.

Anonymkode: b9b27...3a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Bare si hvor udugelig han er, og så truer du med å flytte om han ikke endrer seg. Og det er ikke noe du bare sier... 

Anonymkode: a0982...e89

Hvorfor er han udugelig ? Han prøver i allefall.  forstår ikke din lettvinte og enkle tankegang om bare å legge all skyld på den ene part når du ikke kjenner til den andre siden. Sett deg inn i begges situasjon før du konkluderer.

Anonymkode: 4e19a...da7

[AnonymBruker]

Vil bare si at du ikke burde ta til deg rådet om familieråd med alle hvor du truer med å flytte ut. Blir feil å legge skylden på de "bråkete" barna for at du flytter ut. De bør kunne leve som de er vant til i eget hjem, akkurat som dine barn bør. 

Jeg ville diktet opp en forklaring som ikke legger skyld på noen og så flyttet ut. Men vært ærlig med mannen om du tror han tåler å høre det. Høres ut som det ikke er så mange år til du og samboer kan flytte sammen igjen heller. 

Anonymkode: e51b1...65d

[AnonymBruker]

Barna først.

Anonymkode: d3378...08f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Det er morgenen som er problemet? Da endrer dere foreldre deres rutiner sånn at en av dere kan være hjemme mens de er hjemme. 

Altså må dere hjelpe, ikke rømme. Det nytter ikke bare å prate om ting. Så sant du elsker mannen din da. Faktisk så fortjener også voksne å ha det bra. I første omgang kan du og din mann be om endrede arbeidstider, eventuelt kortere dager for en liten periode. Det blir kanskje litt dårligere råd, men dere hadde iallfall fått dårligere råd om dere skulle solgt huset og bodd hver for dere. Og det ville blitt slutt mellom deg og mannen din om dere skulle bodd hver for dere over tid. 

Det er ikke verdens undergang for barna dine at de må høre på krangling og skriking om morgenen, det tåler de. Og for å hjelpe de kan dere som sagt gjøre endringer i rutinene deres. 

Anonymkode: f8055...b20

Selvfølgelig, men ikke på trass av ungenes trivsel vel? 
 

Mange foreldre skiller seg, betrygger seg selv ofte med at det er til det beste for ungene også, da det ikke er bra å vokse opp i et dårlig miljø mellom mor og far. Men så skal man plutselig flytte inn med en ny kjæreste m/barn, barna gir uttrykk for at de ikke trives, men da er ikke barnas beste så forbanna nøye lengre, så lenge mor har det bra😂

Anonymkode: 24b43...18c

[AnonymBruker]

Høres ut som du gjør mye riktig, og jeg hadde gjort det samme.

Jeg vokste opp med en stefar verken jeg eller mine 2 søsken kunne fordra. Mamma var 'sjokkert' over at vi var så mye mer nede i stua når han var bortreist en helg, klarte ikke skjønne hvorfor 😐

Du gjør nok riktig i å prioritere barne! Men er det en sjangs for at det fortsatt kan gå seg til?

Anonymkode: 88b7a...429

[AnonymBruker]

Særboere til barna vokser ut av redet!

Min sønn er 8 år eldre enn datteren til kjæresten og har aldri likt henne fordi han mener at hun er bortskjemt, noe hun er.

Vi er Særboere og blir det til barna flytter ut.

Kjærligheten holder lenger også da.

Anonymkode: f1c0a...871

[AnonymBruker]

Du burde tenke på dine barns beste og flytte ut. Er enig i at familier er forskjellige og det bør være rom for stesøsken til å være høylydte også hvis det er sånn de er. Jeg er vant til mye lyder, latter og bråk hos min familie og synes det er ubehagelig å være steder det er helt stille. Så for alle barnas skyld bør dere bo hver for dere.

Forholdet til mannen trenger jo ikke å ta slutt selvom dere ikke bor sammen. Ev. kan planen være at dere flytter sammen igjen når barna har flyttet ut.

Anonymkode: b2bee...90f

[Olsen]

Du trives ikke med stebarna. Barna dine trives ikke med stebarna. Er det noe å lure på? Flytt.

Hvis du trenger støtte og hjelp til å sortere litt- snakk med en fornuftig person,  enten en venn eller en profesjonell. 

Det kan virke som at dette er på overtid, allerede. Begynn med bolig nå. Det vil ta tid å finne bolig, enten leiebolig eller kjøpe bolig. 

Du vil kjenne lettelsen komme når du og barna er i egen bolig. 

 

[AnonymBruker]

Jeg hadde flyttet. Støtter rådet om å sortere tanker med en god venn, eller profesjonell, først. 

Har selv et barn som er litt mye. Mye støy, mye styr, herjing. Og ville ikke flyttet sammen med noen, og værtfall ikke andre barn. Mitt barn skal slippe å bo sammen med noen som syns hun er irriterende, plagsom, og som ikke liker henne. Det er tøft nok å ha det sånn på skolen.. hjemme skal være et trygt og godt fristed, hvor man gleder seg til å dra, og trives å være. 

(Og før noen rekker å kritisere; diagnose inn i bildet her, og egen voksen som følger opp på skolen) 

Anonymkode: 5504f...96c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Må også nevne at jeg ikke trives noe særlig med stebarna heller…

Jeg har tenkt at jeg som voksen må tåle det, og tenke at det er midlertidig, men nå som barna mine sier at de mistrives så føler jeg at jeg må gjøre grep.

Ikke at ikke jeg har gjort grep, for jeg har snakket med min samboer og han følger opp barna sine med jevnlige samtaler, konsekvenser osv., men det hjelper ikke. Barna er store/tenåringer og er naturlig nok alene hjemme på morgenen etter at vi har gått på jobb frem til skolestart, og fra skoleslutt til vi er hjemme fra jobb. Det er i den tiden barna mine mistrives, for da er det «ingen regler» for stebarna, og de hyler, skriker, banner og krangler seg imellom, og mine barn mistrives veldig med dette. Det er mange ting, orker ikke å gå i detaljer. 

Nå kjenner jeg veldig på at vi burde flytte hver for oss i en periode, frem til barna har flyttet ut kanskje. Mine barn er tydelige på at de ikke vil bo sammen, og at de ikke liker å være hjemme når ikke vi voksne er hjemme.

Det nytter tydeligvis ikke å snakke med stebarna, for det har min samboer gjort i lang tid, men så fort han eller jeg ikke er der så er det tilbake til dårlig oppførsel. Om de finner ut at mine har sagt noe blir de sure og kaller dem snitchere, så mine har vegret seg veldig for å si ifra. 

Nå er jeg helt på gråten og har lyst til å flytte i morgen, men mulig jeg overreagerer, klarer ikke å tenke klart. Har ikke snakket med samboer i kveld, er så i villrede. Tidligere sier han at han skal snakke med dem, og mener det ordner seg, men det gjør jo ikke det. Han gir også inntrykk av at han syntes mine barn er for sensitive.  

Hva skal jeg gjøre?

Jeg trenge ikke råd ala «dere burde ikke ha flyttet sammen», for jeg kan ikke skru tilbake tiden…

Anonymkode: 95668...6b8

da flytter dere og du slår opp, de trenger ikke dere

Anonymkode: 9c56d...88d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Da blir dere særboere.

Det funker ofte best for alle parter i en slik situasjon.

Så kan dere to som valgte hverandre se om dere vil flytte sammen bare dere to når de andre slipper å leve i det 😊

Vi fant ut at særboere var det som fungerte for oss, og vi forble slik.

Anonymkode: 53bf6...666

Nope. Pulevenn-forholdet fungerer dårlig for de fleste mennesker som har bodd sammen tidligere. 

Anonymkode: 11bff...ffd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg er takknemlig for mange synspunkter, og tar dem med meg videre.
Hans barn har en mer «voldsom» måte å være på, når vi voksne ikke er i nærheten. En dag jeg var hjemme fra jobb pga sykdom merket jeg hvor ille det var, for de visste ikke at jeg var hjemme så de skrek og bannet, smalt med dører mm. før de løp til skolen. Det hørtes over hele huset selv om vi har stort hus. Mine var ikke hjemme da. 
Vi (jeg og samboer) snakket med dem da, men de fortsetter visst i samme tralten, et halvt år senere, men mine har vegret seg for å fortelle.

Mine barn er ikke i sfo-alder, men på samme alder som hans. Vi har alle kjent hverandre i 5 år, men barna har ikke hatt noen spesielle felles interesser, og er ikke «venner» selv om de ikke er uvenner.

Ja, i etterpåklokskapens tanker kan jeg selvfølgelig angre på valget jeg tok, men siden jeg ikke kan endre på det så må jeg finne løsninger fremover. En stor del av meg har lyst til å flytte med mine, og håper inderlig at min samboer likevel vil ønske å være sammen med meg til tross for at jeg endrer på relasjonens rammer.

ts

Anonymkode: 95668...6b8

Hvorfor skal han gidde å bli degradert fra samboer til pulevenn? Det er flust av andre damer som ikke tar forhastede avgjørelser for så å leke med mannen som om han var en dukke. Masse attraktive damer uten barn også.

Anonymkode: 11bff...ffd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Særboere til barna vokser ut av redet!

Min sønn er 8 år eldre enn datteren til kjæresten og har aldri likt henne fordi han mener at hun er bortskjemt, noe hun er.

Vi er Særboere og blir det til barna flytter ut.

Kjærligheten holder lenger også da.

Anonymkode: f1c0a...871

Det heter kjærester, eventuelt pulevenner hvis dere ikke har hverdagen sammen. Presenterer du virkelig mannen som "særboeren min" for andre mennesker? Verden er gal.

Anonymkode: 11bff...ffd