Jeg er en snart 40 år gammel mannebaby. Er livet over?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.11.2024 den 23.00):

Jeg kan med sikkerhet slå fast at jeg aldri blir voksen mentalt. Når jeg ser andre på samme alder klarer jeg ikke å relatere til deres liv. Ja, jeg jobber, men bortsett fra det er ingenting likt.

De fleste har fikset partner, barn, god lønn/jobb, selveid bolig etc. Mange har hytte, båt og har penger så det tyter over.

Jeg har ingen venner, leier leilighet, ikke hatt kjæreste siden 2012 (ikke sex siden 2018). Begynner å nærme meg millionen i banken, men eier ingenting. Har vært flink til å spare i snart 10 år. Men til hva?

Noe i meg får meg til å unngå å ta avgjørelser. Har planlagt å kjøpe bolig i flere år, men klarer ikke navigere meg selv på boligmarkedet. Skjønner ikke hva jeg skal gjøre og i hvilken rekkefølge. Jeg syns det er et ork å vaske huset, og jeg støvsuger halvhjertet en gang i blant. Vasker gulvene en sjelden gang. Men vasker klær. Jeg kan misforstå den minste ting, det er noe feil i topplokket på meg. Får jeg en liten praktisk oppgave, kan du banne på at jeg roter det til.

Har blitt mer asosial med årene. Har alltid hatt angst, men nå har det gått mer over i likegyldighet. Gidder ikke være sosial for jeg får ikke venner eller partner uansett. Ikke i min alder. Har rundt 500 dager igjen i 30-årene.

For meg er alderen 40 forbundet med at livet er "satt". Det sporet du er inne på, vil fortsette.

Tilbake til det mentale; jeg er veldig barnslig og umoden mentalt, samtidig som at jeg oppleves som gammel og sær av f.eks kolleger. Jeg vil aldri være med på ting osv.

Mine sosiale behov er svært begrenset. Syns de fleste folk krever noe fra meg, spiser en del av meg. Sjefer som skal beordre, kolleger som trenger hjelp.

Det kjipeste jeg vet er jeg ikke er i NÆRHETEN av å bli vurdert som partner av noen. Likevel er det jo noe "alle" vil ha. Jeg er svært ulykkelig, men ser ikke at jeg kan bli lykkelig i meg selv og med meg selv.

Vær så snill, og bare vær ærlige. Si at løpet er kjørt for meg. Det er jo det?

Anonymkode: d3a75...518

Høres ir som du stenger deg selv hardt ute.

Hørte på en podcast i dag med peder kjøs. Der var det en dame som snakket om det å være ensom.

Hun som deg ble invitert på ting men avviste. Hun sa veien ut av ensomhet var å tørre å bli med, å tørre la andre bry seg om deg.

Når du er veldig lukket, er det ikke lett å komme inn hverken som venn eller partner. Også tror jeg det er lett  lage mange regler for ting,  når du har vært alene en  god stund, iht ti g du ikke liker. Da det blir en unnskyldning for å unngå situasjoner. 

Anonymkode: ece94...002

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

 

Takk. Vet ikke hvilke svar som kunne fått meg til å føle det annerledes.

Jeg unngår å være sosial av den grunn at det bare har gitt meg nederlag og avvisninger. Aldri har jeg følt på annet enn utenforskap i sosiale settinger. Har mer eller mindre vært som luft for andre mennesker, selv da jeg var mer sosial. Alltid femte hjul på vogna- jeg var liksom bare med.

Selv om du sikkert er inne på noe, så er ikke min personlige erfaring at det hjelper å føle mer på de vonde følelsene. Det har jeg gjort og alt det gjorde var å føre til suicidal tankegang og adferd.

Trist med din historie, men det løste seg jo!

Anonymkode: d3a75...518

Hvis du finner ut av det, del det så kan noen støtte deg bedre. 

Det gir veldig mening at det tapper deg slik fra krefter da, og at du vil resignere og slutte. Du beskytter deg selv. Høres ut som veldig smertefulle opplevelser, føler så med den versjonen av deg som har erfart dette gang på gang. Sender gode klemmer. 

Jeg forstår godt hva du mener, tror jeg. For jeg opplevde det samme. For 8 år siden forsøkte jeg å ta mitt eget liv og har fremdeles senskader av det. Det er først i senere tid at det å føle har blitt bra, og det har med at jeg lærte å møte følelsene med selv-medfølelse, å romme dem, i stedet for å la dem ta over. Så kanskje du har noe å hente der. Jeg har i alle fall troa på deg. 

Jeg vil gjerne få lov til å dele at det siste du skriver der gjør at jeg kjenner meg ganske lei meg. "Men det løste seg jo". Jeg forstår at du bare mener vel, vil oppmuntre, men slike utsagn når du ikke vet så mye om hva jeg står i den dag i dag, høres mer ut som bagatellisering, og en del av meg tolker det som at "du har ikke det like ille som meg" at mine problem er mindre. Og det kjennest sårt og vondt, for jeg har jobbet beinhardt over mange år, og det er ingenting som "løste seg" av seg selv. Ville bare dele det, for jeg kjente jeg ble så lei meg av å få den enkle "men det løste seg jo". 

Anonymkode: ff424...c45

[Flintis]

AnonymBruker skrev (På 25.11.2024 den 23.00):

Jeg kan med sikkerhet slå fast at jeg aldri blir voksen mentalt. Når jeg ser andre på samme alder klarer jeg ikke å relatere til deres liv. Ja, jeg jobber, men bortsett fra det er ingenting likt.

De er i en annen livssituasjon enn deg da er ikke du så oppi det de er

De fleste har fikset partner, barn, god lønn/jobb, selveid bolig etc. Mange har hytte, båt og har penger så det tyter over. 

Dette varierer.

Jeg har ingen venner, leier leilighet, ikke hatt kjæreste siden 2012 (ikke sex siden 2018). Begynner å nærme meg millionen i banken, men eier ingenting. Har vært flink til å spare i snart 10 år. Men til hva?

Du har hatt kjæreste og sex slett ikke værst. Sikkert lurt å kjøpe bolig å betale ned på lån istedetfor å betale leie.

Noe i meg får meg til å unngå å ta avgjørelser. Har planlagt å kjøpe bolig i flere år, men klarer ikke navigere meg selv på boligmarkedet. Skjønner ikke hva jeg skal gjøre og i hvilken rekkefølge. Jeg syns det er et ork å vaske huset, og jeg støvsuger halvhjertet en gang i blant. Vasker gulvene en sjelden gang. Men vasker klær. Jeg kan misforstå den minste ting, det er noe feil i topplokket på meg. Får jeg en liten praktisk oppgave, kan du banne på at jeg roter det til.

Rutiner er fint,vask på torsdag så er helga ledig. Bare et forslag.

Har blitt mer asosial med årene. Har alltid hatt angst, men nå har det gått mer over i likegyldighet. Gidder ikke være sosial for jeg får ikke venner eller partner uansett. Ikke i min alder. Har rundt 500 dager igjen i 30-årene.

Du kan fint få venner og partner, det sosiale kan være en tur på kino eller quis altså litt good time ikke nødvendigvis med høyere mål.

For meg er alderen 40 forbundet med at livet er "satt". Det sporet du er inne på, vil fortsette.

Dette bestemmer du selv. Hvordan vil du ha det og være økonomisk sosialt kulturelt og helsemessig du kan bli den beste versonen av deg selv.

Tilbake til det mentale; jeg er veldig barnslig og umoden mentalt, samtidig som at jeg oppleves som gammel og sær av f.eks kolleger. Jeg vil aldri være med på ting osv.

Finn dine egne ting eller bli med på noe uprøvd ikke nødvendigvis rus da.

Mine sosiale behov er svært begrenset. Syns de fleste folk krever noe fra meg, spiser en del av meg. Sjefer som skal beordre, kolleger som trenger hjelp.

Det skal gå begge veier og utenfor jobb. Sjefer og kolleger er nettop dette jobb.

Det kjipeste jeg vet er jeg ikke er i NÆRHETEN av å bli vurdert som partner av noen. Likevel er det jo noe "alle" vil ha. Jeg er svært ulykkelig, men ser ikke at jeg kan bli lykkelig i meg selv og med meg selv.

Lykken er et liv og en partner som passer i det livet. Bygg et liv, som nevnt før.

Vær så snill, og bare vær ærlige. Si at løpet er kjørt for meg. Det er jo det?

Ærlig talt. Nei. 

 

Anonymkode: d3a75...518

Har svart i kursiv.

Løpet er ikke kjørt.

[AnonymBruker]

1) bestill time hos lånerådgiver i banken for å få lånebevis

2) gå på visninger i det området det er praktisk for deg å bo

3) si ja når noen inviterer deg på noe, selv om det er slitsomt 

lykke til med 2 viktige endringer

Anonymkode: 51b8d...d81

[HMK]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 

Har tenkt det samme.

At jeg gjør mye av de samme tingene tyder på det. Men jeg kjenner meg ikke igjen i det som beskrives om autisme, som f.eks at man ikke forstår andres følelser. Det gjør jeg så absolutt.

Et annet moment er at problemene mine ikke startet før 16 års alder. Ingen problemer med det sosiale spillet eller det å få venner før videregående. Jeg har aldri hatt klumsete motorikk, men bedrevet mye idrett. Veldig tidlig utviklet hva gjelder skriving/lesing og var best i klassen i de fleste fag på barneskolen.

Har bestått videregående allmenn, det som i dag er studiespesialiserende.

Føler det er er flere ting som ikke stemmer, enn det som stemmer.

Anonymkode: d3a75...518

Hva utløste disse vanskene dine da? 

Endret onsdag kl 00:48 av HMK

[AnonymBruker]

Du er jo jo svært flink å formidle deg med en god selvinnsikt og evne til å reflektere. Det er en god start. Da vet du hva som må tas tak i også. Noe er nok mer utfordrende å bedre enn annet. At du er barnslig til sinns og sliter med sosiale koder feks. Det kan være vanskelig å trene opp og lære. Særlig om du er innen autismespekteret.

Å ta tak i ting som å skaffe egen bolig og husarbeid er derimot ting alle som klarer å være i jobb, mestre med litt hjelp og veiledning. Når det feks gjelder bolig er første steg møte med rådgiver i banken. Så hjelper rådgiveren deg videre alt etter hvor mye du trenger hjelp til. Rådgiver sier altså hva du skal gjøre og viser deg hvordan. Så fikser bank og mekler resten.

Husarbeid kan alle ta seg selv i nakken å få utført. Og nei, her er det ingen nåde om kommer du innerst inne har et lite håp om å finne ei å dele livet med.  Menn som ikke tar sin del av arbeidet i hjemmet og må mases på som et barn, er en av de aller viktigste årsakene til at kvinner forlater sine menn eller rømmer før de har kommet så langt. 
 

Har duklart å skaffe deg egen bolig og viser at du klarer å ta vare på den, har du et utmerket utgangspunkt til,å finne deg en partner. Det finnes garantert en kvinneutgave av deg selv der ute. Som tenker likt som deg. At det ikke finnes noen for henne. Det gjelder bare å ikke gi opp og ikke tro man ikke har forbedringspotensialet. 

Anonymkode: 00aa9...1f5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.11.2024 den 23.00):

Jeg kan med sikkerhet slå fast at jeg aldri blir voksen mentalt.

…

Tilbake til det mentale; jeg er veldig barnslig og umoden mentalt, samtidig som at jeg oppleves som gammel og sær av f.eks kolleger. Jeg vil aldri være med på ting osv.

Anonymkode: d3a75...518

«Den norske filosofen Arne Næss likte også å klatre, både i fjell og av og til i trær. Da noen journalister spurte ham hvorfor han fortsatt drev på med en slik barneaktivitet, kontret han og sa: «Det var ikke jeg som begynte å klatre. Det var dere som sluttet»»

Det var når han var opp imot 90. Hvorfor er det noe negativt å være barnslig? Å finne venner og partner er vanskelig for veldig mange av oss, diagnoser eller ei. Jeg kan i alle fall ikke gi deg noe quick fix. Det krever tålmodighet og flaks.

Anonymkode: b2b65...eee

[Perfume]

Enig med flere her, dette høres som litt autistiske trekk. ( min mann har Asperger og har prøvd å lære mye om det)

Men! 

Hva gjør du når du er hjemme? På fritiden altså. Hva gjør du når du føler deg best? Hva er din flukt? 

Grunnen til at jeg spør er at det skal jo i teorien bare én person til for å klaffe, men kanskje ikke den personen er så sosial heller? Tenker det uansett er det aller beste og mest sjanse til å lykkes i kjærlighet hvis partneren liker noe av det samme som du.

Kanskje den personen gjør akkurat det samme som deg.. 

Min mann f. Eks, han har det aller best når han er på pc, med diverse ting der. Han er en gamer. Så traff han meg som også er det samme. Dvs jeg var ikke, men elsker det nå. Så hvis du liker noe, kan det miljøet kanskje være stedet du finner kjærlighet. 

Dog er det lurt å skaffe en terapeut eller noen å snakke med, hvis du klarer. Du har enormt selvinnsikt, som er supert! 

Håper du klarer ha håpet der, det er ikke for sent. Vedder på du har mye fint å tilby en partner, jeg! 

[AnonymBruker]

Du skriver svært bra! Det er ingenting i veien med intelligensen din. Det å bruke en drill krever trening. Du er altfor hard med deg selv. Begynn å trene styrke og gå tur jevnlig. Støtter å følge "Hjertekraftig" og andre menn som tar tak i eget liv.

Anonymkode: ae96d...9f9

[AnonymBruker]

TS, kan det hende at du rosemaler A4-livet litt? Når store uforutsette regninger kommer på bolig man eier, så drømmer i hvert fall jeg om å leie... det er et enormt (og dyrt) ansvar å leie bolig. Måler heller ikke andre ut i fra om de eier eller leier, for å gjøre det så skal man være ganske enkel i topplokket. 

Ellers er det stadig samlivsbrudd i miljøet vårt hos de i 40-årene. Mange går inn i neste året som aleneforeldre med delt ansvar. Jeg vet at det er enkelt å ønske seg det "alle andre har", men jammen høres ditt liv fint og fritt ut også. Jeg drømmer om en uke alene til mine hobbyer, og å få sove ut.

Men den eneste som kan snu situasjonen din er jo deg selv. Du er ikke et offer.

Anonymkode: bcae8...0e1

[Tått]

AnonymBruker skrev (På 25.11.2024 den 23.00):

Jeg kan med sikkerhet slå fast at jeg aldri blir voksen mentalt. Når jeg ser andre på samme alder klarer jeg ikke å relatere til deres liv. Ja, jeg jobber, men bortsett fra det er ingenting likt.

De fleste har fikset partner, barn, god lønn/jobb, selveid bolig etc. Mange har hytte, båt og har penger så det tyter over.

Jeg har ingen venner, leier leilighet, ikke hatt kjæreste siden 2012 (ikke sex siden 2018). Begynner å nærme meg millionen i banken, men eier ingenting. Har vært flink til å spare i snart 10 år. Men til hva?

Noe i meg får meg til å unngå å ta avgjørelser. Har planlagt å kjøpe bolig i flere år, men klarer ikke navigere meg selv på boligmarkedet. Skjønner ikke hva jeg skal gjøre og i hvilken rekkefølge. Jeg syns det er et ork å vaske huset, og jeg støvsuger halvhjertet en gang i blant. Vasker gulvene en sjelden gang. Men vasker klær. Jeg kan misforstå den minste ting, det er noe feil i topplokket på meg. Får jeg en liten praktisk oppgave, kan du banne på at jeg roter det til.

Har blitt mer asosial med årene. Har alltid hatt angst, men nå har det gått mer over i likegyldighet. Gidder ikke være sosial for jeg får ikke venner eller partner uansett. Ikke i min alder. Har rundt 500 dager igjen i 30-årene.

For meg er alderen 40 forbundet med at livet er "satt". Det sporet du er inne på, vil fortsette.

Tilbake til det mentale; jeg er veldig barnslig og umoden mentalt, samtidig som at jeg oppleves som gammel og sær av f.eks kolleger. Jeg vil aldri være med på ting osv.

Mine sosiale behov er svært begrenset. Syns de fleste folk krever noe fra meg, spiser en del av meg. Sjefer som skal beordre, kolleger som trenger hjelp.

Det kjipeste jeg vet er jeg ikke er i NÆRHETEN av å bli vurdert som partner av noen. Likevel er det jo noe "alle" vil ha. Jeg er svært ulykkelig, men ser ikke at jeg kan bli lykkelig i meg selv og med meg selv.

Vær så snill, og bare vær ærlige. Si at løpet er kjørt for meg. Det er jo det?

Anonymkode: d3a75...518

Forekommer meg at du tegner bilde av en autist?

Har du vurdert å få utredet den muligheten? 

[AnonymBruker]

Du burde heller begynne å bygge deg selv opp. Selvtilliten din. Målet må være å omgi seg med mennesker på samme frekvens og interesser som deg. Så du ikke vil føle på avvisning. Du må legge fortiden bak deg. Du er jo bra nok som den du ER. Jobb med tanke mønsteret ditt, hvordan du snakker til deg selv og ikke minst hva du tenker om deg selv. 
Alt er jo energier. Går du rundt tenker du blir avvist eller å være sosial er dritt, så er det dritt 🙂 Du har kanskje omgitt deg med mennesker som ikke er for deg. 
Med selvtillit kan du være en 10’er og lykkes med mye i livet. Utstråling.
Hvilke gode kvaliteter har du? 

DU har noe å tilføye i andre sitt liv, de er heldige hvis de får ta ett del av ditt også. Sett deg sev høyere  

Anonymkode: d7711...964

[AnonymBruker]

Kjøp leilighet. Kanskje du blir mer interessert i å holde orden når du eier?

Puss opp deg selv, om det trengs. Frisør, noen nye antrekk.

Tenk nøye over hva du har å tilby en dame. Hva kan du bidra med i et forhold? Så går du på Tinder, og leter etter en dame som er ganske lik deg. Vær ærlig. Ikke sikt for høyt. Finn ei som også er litt barnslig, eller hva du nå vil kalle deg selv. Ikke ei som vil ha det strøkent hele tiden. Ei som er lite sosial. Ikke forvent at det skal funke med ei som elsker husvask og å omgi seg med masse folk. 

Har du en hobby/interesse? Da leter du etter ei som liker det samme.

Anonymkode: 44262...01b

[AnonymBruker]

Det første som slår meg er at du har satt deg selv i en offer rolle og har gitt opp.

Kjipt som det er så er det kun du som kan ta tak i livet ditt og gjøre noe med situasjonen din.

Jeg har hatt en beintøff barndom og et hardt liv, men jeg har aldri satt meg ned i offerrolle. Jeg tok grep og gikk til psykolog og jeg jobbet med meg selv. Jeg er også litt sær og til tider antisosial, men jeg har plukket opp noen gode og nære venner på veien. Og de er like sær som meg 😅

Jeg har derimot vært i forhold. Et endte i ekteskap i for ung alder og oppi det ble jeg gravid og ufør pga komplikasjoner relatert til svangerskapet. Barnefar var som du beskriver deg selv. I tillegg ble det umulig å kommunisere med han og han var en uengasjert far. 

Han tok valget om å skylde på omgivelsene, bli bitter og hadde null selvinnsikt. Han nektet å jobbe med seg selv og vokse. Han ga opp seg selv.

Så jeg skilte meg. Så der sto jeg da. Ufør alenemor i 40 årene og leid leilighet. 

Jeg var lykkelig. Jeg tok med meg all erfaringen jeg har hatt fra jeg var liten og uansett hva som har skjedd har jeg brukt de erfaringene til å vokse som menneske. Jeg er trygg i meg selv og i hvem jeg er. Det er mitt liv og jeg bestemmer hvem som skal være i det. Jeg har omgitt meg med likesinnede mennesker. Jeg har funnet en hobby jeg trives med å dyrker.

Og 7 mnd etter jeg ble singel møtte jeg drømmemannen som jeg nå skal på husjakt med.

Livet er langt fra over. Vi lever til vi dør og jeg har tenkt å utnytte hvert sekund.

Anonymkode: 92b4e...301

[Ins0mniac]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

 

Har tenkt det samme.

At jeg gjør mye av de samme tingene tyder på det. Men jeg kjenner meg ikke igjen i det som beskrives om autisme, som f.eks at man ikke forstår andres følelser. Det gjør jeg så absolutt.

Et annet moment er at problemene mine ikke startet før 16 års alder. Ingen problemer med det sosiale spillet eller det å få venner før videregående. Jeg har aldri hatt klumsete motorikk, men bedrevet mye idrett. Veldig tidlig utviklet hva gjelder skriving/lesing og var best i klassen i de fleste fag på barneskolen.

Har bestått videregående allmenn, det som i dag er studiespesialiserende.

Føler det er er flere ting som ikke stemmer, enn det som stemmer.

Anonymkode: d3a75...518

Jeg leser fremdeles, ut fra hvordan jeg kjenner meg selv, autisme. Jeg tok aldri vgs i tenårene, grunnet andre helsemessige forhold. Holder på som privatist nå, i øvre halvdel av tredveårene. Null problem med det faglige, har klart toppkarakter på de muntlige eksamenen, uten å ha lest mer enn en kveld på hver(fokuserer på matten, den krever litt mer innsats).

For de som ikke kjenner meg så godt, virker jeg veldig velfungerende. De ser ikke de tingene jeg sliter med. Angst, utfordringer vedrørende mat, hyperfokus, konstant dårlig selvtillit. Forhold er vanskelig, ender farlig ofte opp med at jeg blir lurt og utnyttet(det er så vanskelig når folk ikke er ærlige).

Min sønn har trolig også autisme, han er lynskarp. Har pensum fra flere trinn over der han går. Men store sosiale utfordringer, havner i konflikt flere ganger ukentlig, ofte pga ting han opplever som urettferdig mot seg selv eller andre. Han er i utredning nå. 

Både meg og sønnen min er empatiske, nesten til et selvutslettende nivå. Tar andres problemer inn over oss på en måte som oppleves veldig utmattende. 

Jeg er heldig, mine særinteresser lar meg opprettholde et slags sosialt liv, samme med jobben. Har du noen interesser? Noe som kan brukes til å bli kjent med folk? 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.11.2024 den 23.15):

Jeg har ikke nevnt min erfaring med terapi. Så hva jeg har gjort eller ikke kan ikke du uttale deg om.

Anonymkode: d3a75...518

Hvis du har erfaring med terapi, har du garantert ikke funnet riktig terapiform eller behandler for deg. Da hadde du ikke sittet med disse tankene.

Alt du beskriver går på tankesettet ditt, og den gode nyheten er at det absolutt kan omprogrammeres. Uansett alder! Den dårlige nyheten, er at du må ønske å gjøre den jobben. Du kan få de riktige verktøyene kastet etter deg, men hvis du ikke bruker dem, er de jo ubrukelig.

Jeg kan gi mange tips til deg for hvordan begynne, men jeg vet ikke om du faktisk er motivert til å endre deg. Det høres ut som om du bare har gitt opp?

Anonymkode: 1dc5a...012

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Hvis du finner ut av det, del det så kan noen støtte deg bedre. 

Det gir veldig mening at det tapper deg slik fra krefter da, og at du vil resignere og slutte. Du beskytter deg selv. Høres ut som veldig smertefulle opplevelser, føler så med den versjonen av deg som har erfart dette gang på gang. Sender gode klemmer. 

Jeg forstår godt hva du mener, tror jeg. For jeg opplevde det samme. For 8 år siden forsøkte jeg å ta mitt eget liv og har fremdeles senskader av det. Det er først i senere tid at det å føle har blitt bra, og det har med at jeg lærte å møte følelsene med selv-medfølelse, å romme dem, i stedet for å la dem ta over. Så kanskje du har noe å hente der. Jeg har i alle fall troa på deg. 

Jeg vil gjerne få lov til å dele at det siste du skriver der gjør at jeg kjenner meg ganske lei meg. "Men det løste seg jo". Jeg forstår at du bare mener vel, vil oppmuntre, men slike utsagn når du ikke vet så mye om hva jeg står i den dag i dag, høres mer ut som bagatellisering, og en del av meg tolker det som at "du har ikke det like ille som meg" at mine problem er mindre. Og det kjennest sårt og vondt, for jeg har jobbet beinhardt over mange år, og det er ingenting som "løste seg" av seg selv. Ville bare dele det, for jeg kjente jeg ble så lei meg av å få den enkle "men det løste seg jo". 

Anonymkode: ff424...c45

Beklager, det var ikke meningen..

Anonymkode: d3a75...518

[AnonymBruker]

Ins0mniac skrev (1 time siden):

Jeg leser fremdeles, ut fra hvordan jeg kjenner meg selv, autisme. Jeg tok aldri vgs i tenårene, grunnet andre helsemessige forhold. Holder på som privatist nå, i øvre halvdel av tredveårene. Null problem med det faglige, har klart toppkarakter på de muntlige eksamenen, uten å ha lest mer enn en kveld på hver(fokuserer på matten, den krever litt mer innsats).

For de som ikke kjenner meg så godt, virker jeg veldig velfungerende. De ser ikke de tingene jeg sliter med. Angst, utfordringer vedrørende mat, hyperfokus, konstant dårlig selvtillit. Forhold er vanskelig, ender farlig ofte opp med at jeg blir lurt og utnyttet(det er så vanskelig når folk ikke er ærlige).

Min sønn har trolig også autisme, han er lynskarp. Har pensum fra flere trinn over der han går. Men store sosiale utfordringer, havner i konflikt flere ganger ukentlig, ofte pga ting han opplever som urettferdig mot seg selv eller andre. Han er i utredning nå. 

Både meg og sønnen min er empatiske, nesten til et selvutslettende nivå. Tar andres problemer inn over oss på en måte som oppleves veldig utmattende. 

Jeg er heldig, mine særinteresser lar meg opprettholde et slags sosialt liv, samme med jobben. Har du noen interesser? Noe som kan brukes til å bli kjent med folk? 

 

Jeg kjenner meg også helt igjen i det han skriver.

Jeg var best på skolen, og er veldig empatisk.

Likevel falt alt sammen da jeg var ferdig på skolen.

Jeg kjenner meg veldig igjen i det å ikke forstå enkle ting.

Kan det være monotropisme?

https://www.nevromangfold.org/monotropisme-og-meg-en-helhetlig-teori-om-autisme/

Hva scorer du på AQ-testen da?

https://psychology-tools.com/test/autism-spectrum-quotient

Ikke for å absolutt skulle diagnostisere deg. Men om det er autisme, så er det litt andre kjøreregler som gjelder.

Jeg har fått et bedre liv etter at jeg fikk diagnosen. Da fikk jeg endelig den rette manualen.

Anonymkode: 80398...87e

[Reign]

AnonymBruker skrev (På 25.11.2024 den 23.19):

Du har jobb og du har råd til å kjøpe egen bolig. Det er mange som mangler mer enn deg i livet. Det finnes en partner for alle tror jeg, syns du skal aktivt lete.

Anonymkode: 1553f...81c

En partner fikser ikke ens problemer.

[AnonymBruker]

Her har jeg brukt chatGPT til å veilede en som sliter med monotropisme i å kjøpe bolig:

"Å kjøpe bolig kan være en komplisert prosess som krever nøye vurdering, og med monotropisme kan det være ekstra utfordrende å holde oversikt over alle trinnene og vurderingene. Her er noen strategier for å gjøre prosessen enklere:

 

---

 

### **1. Forbered deg grundig**

   - **Hvordan**: Bryt prosessen ned i steg og fokuser på én del av gangen.

   - **Eksempel**:

     1. Definer budsjett.

     2. Velg område.

     3. Lag en liste over "må-ha"-funksjoner (f.eks. antall rom, nærhet til jobb/skole).

   - **Hvorfor**: Det gir en strukturert tilnærming og reduserer overveldelse.

 

---

 

### **2. Begrens valgene**

   - **Hvordan**: Start med å se på et begrenset antall boliger som oppfyller dine kriterier, og utelukk resten.

   - **Eksempel**: Hvis du ser på fem boliger, sammenlign dem først på et overordnet nivå, som pris eller beliggenhet, og fjern de som ikke passer.

   - **Hvorfor**: Det monotropiske sinnet fungerer best med færre alternativer.

 

---

 

### **3. Bruk visuelle hjelpemidler**

   - **Hvordan**: Lag en tabell for å sammenligne egenskapene til ulike boliger.

     - Kolonner: Pris, størrelse, beliggenhet, stand, "må-ha"-funksjoner.

   - **Hvorfor**: Visuelle oppsett gjør det enklere å sammenligne uten å miste fokus på viktige detaljer.

 

---

 

### **4. Sett klare prioriteringer**

   - **Hvordan**: Bestem hva som er viktigst for deg i boligen, og prioriter dette over andre faktorer.

   - **Eksempel**: Hvis nærhet til kollektivtransport er viktigst, ranger boliger etter dette før du ser på andre detaljer.

   - **Hvorfor**: Monotropisme gjør det enklere å vurdere én faktor om gangen.

 

---

 

### **5. Involver eksperter**

   - **Hvordan**: Bruk en eiendomsmegler som kan hjelpe med å navigere i markedet og filtrere alternativer basert på dine behov.

   - **Hvorfor**: En støttespiller kan gi objektive vurderinger og hjelpe deg med å balansere detaljer du ikke har kapasitet til å fokusere på.

 

---

 

### **6. Ta små beslutninger først**

   - **Hvordan**: Start med mindre valg, som hvilket område du vil bo i, og jobb deg gradvis frem til selve kjøpet.

   - **Eksempel**: Avgjør først om du vil ha en leilighet eller enebolig før du vurderer spesifikke boliger.

   - **Hvorfor**: Dette forenkler prosessen ved å redusere kompleksiteten i hvert steg.

 

---

 

### **7. Bruk tidsbegrensninger**

   - **Hvordan**: Sett tidsfrister for hvert steg for å unngå å bli sittende fast i detaljer.

   - **Eksempel**: "Jeg bestemmer meg for et område innen to uker."

   - **Hvorfor**: Det monotropiske sinnet kan bli fanget i overtenking uten klare grenser.

 

---

 

### **8. Håndter sensorisk overbelastning**

   - **Hvordan**: Planlegg visninger på rolige tidspunkter og ta pauser mellom dem.

   - **Eksempel**: Ikke se mer enn to boliger på én dag for å unngå utmattelse.

   - **Hvorfor**: For mye informasjon på én gang kan gjøre det vanskeligere å ta beslutninger.

 

---

 

### **9. Vurder hjelp til selve kjøpsbeslutningen**

   - **Hvordan**: Diskuter valgene med noen du stoler på, som kan hjelpe deg å balansere følelser og fakta.

   - **Eksempel**: En venn eller rådgiver kan peke ut fordeler og ulemper du kanskje ikke ser.

   - **Hvorfor**: Det monotropiske fokuset kan føre til at du overser viktige aspekter.

 

---

 

Med disse strategiene kan boligkjøpsprosessen bli mer håndterbar, samtidig som du kan utnytte monotropismens styrke til å fordype deg i detaljene du bryr deg om. Trenger du hjelp med spesifikke deler av kjøpsprosessen?"

 

Anonymkode: 80398...87e